må bare få ut litt tanker

[Gjest Gjest_gjest_*]

Når jeg var i tenårene drev samboeren til min mor og slo henne. Var ikke sjeldent at jeg så min mor stå badet med ryggen full av blåmerker. Sånn greit nok,så er hun ikke så lett å ha med å gjøre alltids men jeg mener man slår ikke fordet!

Og når de kranglet så måtte jeg ta meg av broren min,som da var ca 2 år. For han satt på gulvet mens de gikk løs på hverandre.

Etterhvert begynte det å gå utover meg også! Måtte feks gå på skolen med blåveis og skylde på at det var min yngre bror. For selvfølgelig reagerte lærerne.

Sa til mamma at jeg kom til å anmelde det,men da ville hun si at jeg ikke pratet sant.

Og jeg er temmelig sikker på at samboeren hennes stod og kikket på meg gjennom nøkkelhullet når jeg skiftet. Fortalte dette til mamma men hun trodde ikke på meg. Endte bare med at hun ble sinna på meg. En gang hun var sinna på meg,låste hun meg ute i sokkelesten. Tror jeg var 14 den gangen.

Idag har jeg egentlig tilgitt henne,for på sin måte så hadde hun det ikke lett hun heller. Men allikevel så er det litt som om jeg lever inne i en boble,og enkelte dager kjennes det ut som om den snart sprekker. Sitter med en følelse av at hun sviktet meg. Hun var den eneste jeg hadde rundt meg. Har aldri hatt kontakt med min egen far og vi bodde på et sted slik at jeg ikke hadde noen annen familie i nærheten.

Og dette synes jeg er så forferdelig vondt...

Og når jeg prøver å prate med samboeren min om det,så merker jeg at han synes jeg bør ha kommet over det nå. Men jeg er ikke så sikker på at jeg har det...noen ganger sitter jeg hjemme for meg selv og gråter. Og ikke at jeg er inne på tanken på selvmord,men allikevel tenker jeg noen ganger at det hadde vært deilig å vært dø. Bare slippe unna alt!

Måtte bare skrive dette for å få ut litt

[Gjest Blondie65]

Det er klart at du ble sviktet. De som sto deg nærmest klarte ikke å beskytte deg mot vold og å se på andre bli utsatt for det.

Jeg tror du trenger å snakke med noen om det. Det går ikke over av seg selv, men kan være nødvendig å bearbeide.

Det er flott at du har tilgitt din mor, men har du sagt det til henne? Har du også fortalt henne hvordan det var for deg den gangen?

Så synd at du ikke ble tatt enda mer alvorlig den gangen (jeg tenker på lærere og barnevern).

[Gjest Gjest]

Du har hatt det tøft i livet!

Å vokse opp i et hjem med vold er veldig skadelig. Å vokse opp i et hjem hvor man aldri er trygg, både med tanke på egen og andres sikkerhet er utrolig vondt. Og det setter sine tydelige spor, om man vil eller ei.

Du ble helt klart sviktet av moren din. Først og fremst fordi hun ikke beskyttet deg og lillebroren din (som du måtte ta deg av). Men når du i tillegg viste slik utrolig styrke til at du ville bryte ut, få hjelp - så sier hun at hun vil motarbeide deg!

Og vet du hva? Synes absolutt du trenger å finne noen å snakke med. Jeg ble utsatt for vold i "voksen" alder (fra jeg var 20-25), og jeg har brukt mange år på å bearbeide det. Selv om det er over og ferdig, kan noen vonde og mørke øyeblikk plutselig dukke opp fra minnene mine. Å ha godt støtteapparat rundt seg er viktig!

Slike traumatiske opplevelser er tungt å bære, så å få dette ut og å få bearbeidet det tror jeg er veldig viktig for livskvaliteten din. Slik det høres ut for meg, så har du det absolutt ikke lett. Noe som ikke er rart i det hele tatt!

Det er flere ting du kan gjøre, finn noe som passer deg. Men det jeg vil anbefale deg først og fremst er å gå til fastlegen din som kan henvise deg til psykolog. Legg frem alt som du har sagt til oss. Til og med at du noen ganger ønsker å dø, selv om du egentlig(?) ikke har lyst til å ta selvmord.

Det finnes steder du kan lese litt om vold i hjem:

NOK!

ung.no

Eller så kan man snakke med sjelesørger - prest etc

Eller finne en god venninne/venn som du tror klarer å håndtere dette

Eller finne en voksen som du alltid har hatt et tillitforhold til.

Jeg anbefaler deg mest å gå til fastlegen din (jeg vet ikke hvor gammel du er nå). H*n vet i alle fall rette plasser å henvise deg til der du bor.

Det er fullt mulig å leve videre et veldig godt liv, uten å stadig hjemsøkes av vonde følelser og minner. Du har ikke ansvar for hva som skjedde deg og dine nærmeste når du var barn. Men som voksen kan du i dag gjøre noe for hvordan du vil leve videre med disse "arrene". Lykke til!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Selvfølgelig er det vanskelig å komme seg over en vond barndom. Det er jo den tida som i størst grad former oss, det er jo da vi blir oss selv.

Slik det høres ut som for meg, har moren din latt hensynet til seg selv komme foran hensynet til deg gjennom årene, og det er helt forferdelig. Når du nå fortsatt sliter med det, kunne det vært en ide å gå til en psykolog og få hjelp til å bearbeide dette. Sårene ligger jo fortsatt åpne, og det er ikke så skummelt å snakke med en fagperson om det, det kan virke veldig befriende å få satt ord på alt sammen.

[Gjest Gjest]

Hvis du ønsker å prate med en pskolog bør du velge en som har erfaring med posttraumatisk stress (PTSD).

Jeg har selv opplevd vold og tortur og sliter fortsatt med tankebilder, mareritt, angst og problemer med å stole på andre. Det er ikke så lett for andre å forstå. De mener at jeg må legge det bak meg og nyte livet og "friheten". Det er ikke så lett. Kroppen min er fortsatt i alarmberedskap. Det er utrolig slitsomt.

Jeg håper du får den hjelpen du trenger. Det viktigste er å få pratet om det og bli møtt med forståelse.