Over og ut med forholdet ved utroskap?

[Ada=)]

Hva ville du gjort dersom du fant ut at partneren var utro?

ønsker ikke et "sparket h*n ut" kontra "tilgi" svar alene, men også tankene omkring dette...

Jeg synes det er for lett å si utro = slutt...

Skulle jo ønske at livet hadde vært så enkelt, men jeg synes ikke at det er det. I hvert fall ikke når man har funnet en partner som man virkelig elsker.

Jeg ville blitt super sint :evil: :evil: :evil: -og veldig såret :cry: :cry: :cry: -og i teorien ville jeg nok ønsket han langt vekk, men uansett, så ville ikke følelsene mine forsvunnet... så i praksis er det vel tilgivbart hos meg i det forholdet jeg er i nå.

men jeg ville nok ikke tilgitt meg selv, dersom jeg hadde vært utro mot en jeg er så glad i :o blir det dobbeltmoral? :ler:

[Gjest Lott@]

Jeg hadde aldri klart å tilgi, ei heller glemme. Så for mitt vedkommende så hadde forholdet definitivt vært finito.

[Tusenfryd]

Det er forskjell på om man er etablert og gift, eller om man er i kun kjæreste-date fasen. hadde det vært en kjæreste jeg ikke bodde sammen med - over og ut.

Hadde min ektemann derimot skeiet ut, hadde jeg nok sett an situasjonen. Men det skulle nok mye til for en skilsmisse hvis dette var et engangstilfelle. Hvorfor var han utro da? Er det noe i vårt forhold som ikke funker - som kan gjøres noe med? Er det et engangsknull på en fyllefest eller et forhold som har bygget seg opp med en kollega fx.

Jeg tror også på at man snakker om dette i et forhold, at man på en måte har gjort klart for hverandre hva som gjelder dersom hvisom... man kan ikke spå i fremtiden og vet vel egentlig ikke før situasjonen er der.

Tror jeg.

Jeg tror også at det viktigste i en sånn situasjon, er åpenhet - og at den som blir bedratt får en fair sjanse til å selv bestemme hva som skal skje videre.

Glemme det? Aldri.

[Viva_]

Ah.... bare å kaste partneren ut da. Eller være utro igjen først. Pleier knulle venninna om noen er utro.

[Gjest Gjesta]

Jeg tror ikke jeg noen gang kunne tilgitt ham, jeg...Selvom jeg elsker ham aldri så mye. Tilliten var jo brutt, og den har vi jo brukt lang tid på å bygge opp, og den er jo selve basisen i forholdet.

Det hadde vært forferdelig å bli svikta på den måte, men det hadde vært enda verre å måtte leve med ham etterpå!

Syns jeg...

[Gjest sexysadie]

Spørs på egentlig hva slags utroskap det hadde vært snakk om.

Ett nummer i fylla er ikke like alvorlig som langvarig forhold bak ryggen på en og med dertilhørende løgn....

[Gjest Bedratt]

Hei

Jeg tenkte jag skulle skrive noe her - fordi jeg ufrivillig har havnet i denne situasjonen..

Min samboer var nylig utro. Vi har vært sammen i tre år og har et barn sammen.

Hun var rett frem og ærlig om det etterpå - fortalte at hun hadde gjort det fordi hun var sint og frustrert over mye problemer i forholdet. Trodde dette var en måte å avslutte forholdet på, men sier at hun med en gang skjønte at det var feil og ikke klarte å nyte det.

Nå sier hun at hun angrer og vil prøve å få ting til å fungere igjen.

Så sitter jeg da igjen som den bedratte. Føler først og fremst sinne og skuffelse over å bli bedratt av en du stoler på. Videre føler jeg avsky over henne - tanken på at hun har ligget med en annen fører til at jeg ikke ønsker noe fysisk nærhet.

Nå er det slik at selv om vårt forhold har vært turbulent og preget av sterke følelser. Så er det slik at jeg fortsatt elsker henne og egentlig ikke har lyst til å gå fra henne.

Dette til tross for at mitt hode og stolthet sier at det vil være det eneste riktige - utroskap kan ikke tilgis.

Men hva er rett? Jeg tenker også at kanskje kan jeg "glemme" dette om jeg selv gjør det samme mot henne. Faktisk tror jeg det er eneste måte for meg å føle at vi begge skal starte på "nytt".

For meg oppleves dette som en ganske kaotisk tid - å ta en beslutning når man plutselig står oppe i denne situasjonen er ikke så enkelt som man tror på forhånd.

Det hadde vært interessant å høre erfaringer fra folk som har vært oppe i samme situasjon - hva valgte dere å gjøre, og hvordan føltes denne beslutningen i ettertid?

[Kristian (71)]

Jeg tror jeg ville ha tenkt veldig likt det det "bedratt" skriver over her, med unntak av det å være utro igjen som en form for utgjevning. Det tror jeg ikke hadde hjulpet stort.

Dersom jeg virklig var glad i personen og vi hadde hatt en langt forhold "tror" jeg kanskje at jeg kunne ha tilgitt henne "feilsteget". Sier ikke at jeg hadde klart det, og aner ikke hvor lang tid det ville ha tatt for meg å kunne stole på henne igjen, men ville ha prøvd å gi forholdet en ny sjanse.

En ting ville i hvert fall ha vært absolutt nødvendig for at jeg skulle ha kunnet tilgi, og det er at hun hadde fortalt om det selv. Da hadde hun på en måte vist meg at hun hun angret det som har skjedd, forklart meg hvorfor og ikke minst latt meg være med på å avgjøre om forholdet kunne leve videre. Hadde jeg derimot via andre funnet ut at hun hadde vært utro og hun ikke hadde fortalt det selv, ville det ha vært nærmest umulig for meg å noen gang kunne stole på henne igjen tror jeg.

[Bimbo]

Hadde han vært utro, hadde han brutt alle sine prinsipper og moralske holdninger, og jeg hadde følt at jeg hadde brukt mange år av livet mitt på en mann jeg ikke kjente... Alt vi hadde snakket om ville vært løgn. Forholdet vårt kunne aldri blitt det samme. Hvis han hadde sagt det til meg med en gang, og jeg hadde tilgitt, ville jeg uansett aldri klart å glemme... Og det ville tært på meg og forholdet til vi måtte ha brutt uansett.

[Mathias]

Enten hadde det vært på hodet og ræva ut døra, eller så hadde det vært begynnelsen på slutten ja...

[Gjest Bedratt]

Ser det er en del kategoriske "over og ut - uansett" svar her.

Det er jo menneskelig å feile, men er utroskap en så stor feil at den ikke kan tilgis?

Eller er det fordi det er en så stor feil at den umulig kan glemmes?

[Gjest Bedratt]

Ser det er en del kategoriske "over og ut - uansett" svar her.

Det er jo menneskelig å feile, men er utroskap en så stor feil at den ikke kan tilgis?

Eller er det fordi det er en så stor feil at den umulig kan glemmes?

[Gjest Bedratt]

Ser det er en del kategoriske "over og ut - uansett" svar her.

Det er jo menneskelig å feile, men er utroskap en så stor feil at den ikke kan tilgis?

Eller er det fordi det er en så stor feil at den umulig kan glemmes?

[Gjest Bedratt]

Ser det er en del kategoriske "over og ut - uansett" svar her.

Det er jo menneskelig å feile, men er utroskap en så stor feil at den ikke kan tilgis?

Eller er det fordi det er en så stor feil at den umulig kan glemmes?

[Gjest Bedratt]

Ser det er en del kategoriske "over og ut - uansett" svar her.

Det er jo menneskelig å feile, men er utroskap en så stor feil at den ikke kan tilgis?

Eller er det fordi det er en så stor feil at den umulig kan glemmes?

[Gjest Bedratt]

Ser det er en del kategoriske "over og ut - uansett" svar her.

Det er jo menneskelig å feile, men er utroskap en så stor feil at den ikke kan tilgis?

Eller er det fordi det er en så stor feil at den umulig kan glemmes?

[Gjest Bedratt]

Ser det er en del kategoriske "over og ut - uansett" svar her.

Det er jo menneskelig å feile, men er utroskap en så stor feil at den ikke kan tilgis?

Eller er det fordi det er en så stor feil at den umulig kan glemmes?

[Gjest Bedratt]

Ser det er en del kategoriske "over og ut - uansett" svar her.

Det er jo menneskelig å feile, men er utroskap en så stor feil at den ikke kan tilgis?

Eller er det fordi det er en så stor feil at den umulig kan glemmes?

[Gjest Bedratt]

Ser det er en del kategoriske "over og ut - uansett" svar her.

Det er jo menneskelig å feile, men er utroskap en så stor feil at den ikke kan tilgis?

Eller er det fordi det er en så stor feil at den umulig kan glemmes?

[Gjest Bedratt]

Ser det er en del kategoriske "over og ut - uansett" svar her.

Det er jo menneskelig å feile, men er utroskap en så stor feil at den ikke kan tilgis?

Eller er det fordi det er en så stor feil at den umulig kan glemmes?