Forholdet til egne foreldre og hvordan man oppdrar egne barn

[Gjest Gjest]

Hvordan oppdrar du dine egne barn? I hvor stor grad er du preget av hvordan du selv ble oppdratt? Hvilke andre forbilder har du i barneoppdragelsen?

Tanken på barn virker ennå skremmende, sikkert siden jeg har så få gode eksempler hvordan det er å ha barn. Når jeg ser meg rundt, ser jeg mest eksempler på hvordan jeg ikke vil ha det.

Min egen barndom: ikke onde foreldre, men likevel ganske udugelige foreldre som ikke maktet å se at jeg ble mobbet, som ikke gjorde noe for å forhindre eller forebygge det, som aldri så meg slik jeg var.

Samboers barndom: ikke ond mor, men herskende, dominerende mor som ikke lot ham utvikle seg, som ikke lærte ham grunnleggende ting, som ikke lot ham bli selvstendig.

Omgangskrets: havarerte ekteskap, strid om barna, tilfeller hvor barnevernet har måttet blande seg inn, barn som jeg synes har blitt ufordragelige, barn som presses for mye, barn som ser på tv hele dagen.

Klart det er noen positive momenter i det hele, men jeg klarer bare å fokusere på alle fallgruvene.

[Gjest =tentacle=]

Hvordan oppdrar du dine egne barn? I hvor stor grad er du preget av hvordan du selv ble oppdratt? Hvilke andre forbilder har du i barneoppdragelsen?

Tanken på barn virker ennå skremmende, sikkert siden jeg har så få gode eksempler hvordan det er å ha barn. Når jeg ser meg rundt, ser jeg mest eksempler på hvordan jeg ikke vil ha det.

Min egen barndom: ikke onde foreldre, men likevel ganske udugelige foreldre som ikke maktet å se at jeg ble mobbet, som ikke gjorde noe for å forhindre eller forebygge det, som aldri så meg slik jeg var.

Samboers barndom: ikke ond mor, men herskende, dominerende mor som ikke lot ham utvikle seg, som ikke lærte ham grunnleggende ting, som ikke lot ham bli selvstendig.

Omgangskrets: havarerte ekteskap, strid om barna, tilfeller hvor barnevernet har måttet blande seg inn, barn som jeg synes har blitt ufordragelige, barn som presses for mye, barn som ser på tv hele dagen.

Klart det er noen positive momenter i det hele, men jeg klarer bare å fokusere på alle fallgruvene.

Jeg har ikke barn enda, men oppfører meg i forhold til barn jeg har passet, jobbet med eller er i familie med, mye likt hvordan min egen mor gjør det. Det er jeg veldig fornøyd med, og kommer til å justere litt i forhold til min person, og i forhold til det jeg har erfart selv, spesielt i jobben. Blant annet vil jeg være litt mer systematisk og mer målbevisst. Å ha gode rollemodeller på området gir svært mye gratis, men dere kommer langt med å innse at dere ikke kan bruke så mye av det dere selv fikk, og er bevisste på at dere må få til noe annet overfor deres barn. Jeg tror det er mye verre å være sløv.

Det finnes en del ressurser å benytte seg av, f.eks foreldrekurs, bøker ("De utrolige årene" har jeg hørt mye bra om), legg merke til hva dere liker og ikke liker (og hvorfor) av grensesettingssituasjoner og andre gullkorn dere ser av samhandling mellom barn og foreldre i dagliglivet, observer og spør hva barnehagepersonellet gjør, dere kan få råd på forskjellige foreldreforum på hvordan dere håndterer utprøvende atferd osv.

Bibliotekene har mye om barn

[Gjest Miss Guided]

Jeg oppdrar nok mine barn en god del annerledes enn mine foreldre, de er ingen gode rollemodeller når det gjelder barneoppdragelse. Jeg er veldig bevisst på å styre unna de feilene som jeg syns mine foreldre gjorde, men det kan godt hende at jeg gjør andre feil i stedet.

Jeg var barn av 60-tallet med hjemmeværende mor og en far som var sjefen i huset og hadde de korrekte meningene til en hver tid. Jenter skulle være lydige og fornuftige og man sa aldri i mot sine foreldre, sa alltid ja til alt man ble bedt om og skulle hjelpe til hjemme. Blind lydighet gjaldt begge kjønn men guttene hadde mer frihet for gutter er jo gutter. Sa man i mot eller gjorde noe som mor eller far anså som ulydighet eller opponering eller rampestrek så vanket det en ørefik eller ris på blanke messingen. Barn var ikke uenige med sine foreldre. Hvis dette skjedde da mor var hjemme så "måtte vi bare vente til pappa kom hjem så skulle det nok bli juling", og det ble det. Når far var hjemme så trengte vi ikke vente.

Lojalitet til sine barn var noe helt utenkelig, men lojalitet til sine foreldre var et krav. Og alle andre barn var jo så greie og hyggelige og hjelpsomme så hvorfor kunne ikke vi også være det.

Jeg var et lydig barn i utgangspunktet og jeg kjenner fortsatt den følelsen av utilstrekkelighet, angsten og den kjempevonde klumpen av frykt for å få juling - utrolig nedverdigende. Og de følelsene ønsker jeg ikke at mine barn skal sitte igjen med, så takhøyden er stor hjemme hos meg. Ungene mine er ikke redd for å si imot meg, være uenig med meg. Og vi har funnet alternative konsekvenser hvis de bryter reglene vi har i familien, ingen fysiske eller psykiske avstraffelser. De skal ha et trygt utviklingsmiljø hjemme, for der skal de kunne utvikle seg på alle områder uten noen form for frykt.

Det hjalp å flytte langt hjemmefra og få andre perspektiver på livet. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å ta de samme valgene om barneoppdragelse hvis jeg fortsatt hadde bodd på hjemstedet og aldri hadde brutt ut.

[Gjest Mayamor]

Jeg synes min mor gjorde en god jobb med å oppdra min søster og meg. Det var ikke de økonomiske hjelpen for en alemor anno 1978 som anno 2007. Hun utdannet seg samtidig som hun jobbet uten at vi barna følte vi var i veien eller en byrde. Hun lå aldri en hånd på oss jenter, men snakket og forklarte om rett og galt, hvordan vi var stilt økonomisk etc.

Min far var lite til stede i oppveksten etter skilsmissen. Hans feil - noe han har innrømmet i senere år. Han har imidlertid vært fantastisk med halvsøsteren vår som er 16 år yngre enn meg.

Vi vil vel alle det beste for oss og våre. Vi mener vel alle at vi innehar de rette meninger og verdier. Ellers ville vi jo ment det rette - og det gjør vi jo allerede...

Jeg har lest mye om det å ha barn og har merket meg at det finnes ingen "fasit". Kjøper du en vaskemaskin - følger det med en bruksanvisning for vaskemaskin. Med et barn kan en til tider føle en sitter med modell AW123, men bruksanvisningen er til WA321...

Med kunnskap om at vi foreldre daglig tar feile avgjørelser, noen større/mindre enn andre - fortsetter jeg bare å gjøre det beste jeg kan. Og håper at oppdragelsen vi gir våre barn holder til å skape dem til gode voksne som inngår i hverdagen og igjen får sine skjønne barn og husker positive momenter fra hva deres foreldre gjorde...

[Gjest Gjest]

Og vi har funnet alternative konsekvenser hvis de bryter reglene vi har i familien, ingen fysiske eller psykiske avstraffelser. De skal ha et trygt utviklingsmiljø hjemme, for der skal de kunne utvikle seg på alle områder uten noen form for frykt.

Jeg synes det er vanskelig å finne passende konsekvenser. Det du sier her er akkurat sånn jeg ønsker å ha det. Kunne du utdype litt hva slags konsekvenser dere har funnet? På forhånd takk for svar!

[Gjest Jytte]

Jeg hadde en utrolig flott oppvekst og to flotte foreldre - men der var mange tilfeller jeg sa til mor "Sånn skal ihvertfall ikke jeg gjøre når jeg får barn" ... Så gjorde jeg det allikevel.

Det finnes vel ingenting som er så enkelt som å planlegge hvordan barna skal oppdras - men det er FØR man får barn selv ... Jeg kan ikke annet enn å le når jeg hører mennesker uttale seg bastant om emnet før de i det hele tatt har fått barn selv ...

[Gjest Gjest_VesleBråka_*]

Jeg mener det viktigste er at man skaffer seg kunnskap om barn og barneoppdragelse. At man setter seg mål så man vet hva man ønsker å oppnå, og setter seg inn i forskjellige teknikker og metoder - barn er forskjellige og da er det greit å ha en full verkøykasse (Ja, jeg er en av dem som mener det er toskete å tro, som mange foreldre synes å gjøre, at man blir ekspert på barneoppdragelse fordi man klarer å reprodusere, at dette er en pakkeløsning)

Jeg tror absolutt ikke at man må gjenta dårlig oppvekstforhold nedover i generasjonene. Har man interesse og vilje kan man fint iverksette endringer.

[Gjest Miss Guided]

Jeg synes det er vanskelig å finne passende konsekvenser. Det du sier her er akkurat sånn jeg ønsker å ha det. Kunne du utdype litt hva slags konsekvenser dere har funnet? På forhånd takk for svar!

Eks. Vi har regler om hvor mye ungene får lov til å spille på data og nintendo i løpet av uken, overholdes ikke dette blir det spillenekt en periode. Overholder de ikke å komme hjem til avtalt tid så får de holde seg hjemme noen dager. Disse konsekvensene inntrer ikke ved første gangs forseelse, det må ha vært gjentatte forseelser.

Veien blir til mens du går gjelder også i barneoppdragelse, og bøtter med tålmodighet samt evne til å si unnskyld hvis man har vært ugrei eller urettferdig mot barna. Jeg sitter ikke på noen fasit, jeg har funnet ut hva som fungerer best med mine barn etter hvert. Alle tre er forskjellige og samme metode fungerer ikke likt på alle, mens enkelte ting er faste for alle barna. Om jeg gjør alt riktig er ikke så sikkert, men jeg prøver så godt jeg kan.

Endret 17. juni 2007 av Miss Guided

[ToveM]

Jeg hadde en fin og fri oppvekst, på 60-tallet med hjemmeværende mor, men far som var sjømann, så her var det jo mor som var "sjefen" hjemme og styrte med alt. Så jeg bruker nok en del av foreldrene mine sine oppdragelsesmetoder vil jeg tro..

[Far til 2]

Jeg tror utvilsomt erfaringen fra egen oppvekst preger oppdragelse av egne barn. Men det blir likevel en vurdering med sterke subjektive følelser.

Noen har hatt en veldig streng oppvekst, og trivdes med det. Andre har ikke på noen måte klart det.

Noen så sterke svakheter i foreldrenes personlighet og forsøker å unngå disse svakhetene ovenfor egne barn. Andre ble ikke så sterkt berørt og ser gjennom fingrene på dette.

Noen har sett styrker og forsøkt å etterlikne det. Andre ser det som en selvfølge og tenker ikke over det når egne barn skal ha sin oppdragelse.

Det jeg forsøker å si er at vi utvilsomt tar med styrker og svakheter i vår oppdragelse av egne barn. Men hva som blir vurdert som styrke og hva som blir vurdert som svakhet er veldig individuelt. Av den grunn kan en oppdra helt forskjellig fra søsken eller forskjellig fra venner, som opplevde den samme stilen hjemme.

[la Flaca]

Og de følelsene ønsker jeg ikke at mine barn skal sitte igjen med, så takhøyden er stor hjemme hos meg. Ungene mine er ikke redd for å si imot meg, være uenig med meg. Og vi har funnet alternative konsekvenser hvis de bryter reglene vi har i familien, ingen fysiske eller psykiske avstraffelser. De skal ha et trygt utviklingsmiljø hjemme, for der skal de kunne utvikle seg på alle områder uten noen form for frykt.

Kan du si litt om hvordan du gjør det i praksis, når du ikke bruker noen form for avstraffelser? Eksempler?

[Gjest Gjest_Gia_*]

Jeg har oppdratt mine unger helt forskjellig fra min egen oppvekst. Det har vært et veldig bevisst valg.

Jeg selv er vokst opp med kun moren min. Jeg sitter igjen med en følelse at hun enten var på jobb eller hjemme sliten og/eller syk. Vi gjorde veldig sjeldent noe sammen. Veldig liten åpenhet. Hun tok ikke tak i ting når jeg hadde problemer. Også veldig alvorlige ting. Tror ikke hun orket og hadde kapasitet til å håndtere det. Det ga meg en følelse av å være mindre verdt.

Jeg har vært mye mer til stede i ungene mine sitt liv. Vi snakker om alt. Deler mange gode opplevelser. Jeg har vært veldig aktive med de. Nærhet og en klem hører med.

Det jeg har tatt med meg fra oppveksten er gleden over å lese bøker.

[LilleBille]

Jeg har nok tatt med meg mye fra egen oppvekst - i tillegg til at jeg prøver å bli bedre på de tingene jeg så/har sett i etterkant at kunne/burde vært gjort anderledes.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg begynner å få ganske klare formeninger om barneoppdragelse, det er jo en del barn rundt og et par jeg passer en del. De formeningene jeg har fått, stemmer ikke overens med det jeg eller samboer opplevde i barndommen. Formeningene er ikke faste, det hender rett som det er at jeg får små aha-opplevelser, men tilbakemeldingene jeg får, er veldig positive, og det er flere som "maser" på at jeg burde bli mamma, "du som er så flink med barn".

Men inne i meg er redd jeg for at de fine og "riktige" formeningene jeg har, ikke blir omsatt i virkeligheten hvis jeg får barn. Det er lett å være tålmodig når du vet at barna blir hentet om noen timer. Men når jeg blir sliten, har en dårlig dag, er trøtt, har opplevd noe vanskelig på jobben, kranglet med samboer: vil jeg da klare å være en god forelder? Eller vil jeg falle i de mønstrene jeg egentlig ønsker å unngå?

[Gjest Miss Guided]

Kan du si litt om hvordan du gjør det i praksis, når du ikke bruker noen form for avstraffelser? Eksempler?

Tror jeg har svart på det lengre oppe. Ta fra goder hvis det er gjentatte forseelser. F.eks. etter gjentatte ganger hvor jeg hadde tråkket på legoklosser som lå strødd utover gulvet og barna egentlig skulle ha ryddet, da tok jeg en svær sekk og pakket all lego oppi og satte den i garasjen. De fikk den ikke tilbake på en måned. Det er jo en form for avstraffelse dette også, og for dem kan det kanskje kjennes som en psykisk avstraffelse. Men de forsto hvorfor jeg gjorde det, for jeg hadde jo truet med det i forkant sånn at de visste at manglende rydding hadde en konsekvens.

Det samme hvis de ikke gadd å ordne seg for å bli med meg på butikken, de ville gjerne bli med men det drøyde noe forferdelig med å få på seg klær. Etter å ha opplevd dette noen gange så ga jeg beskjed om at neste gang gikk jeg på butikken alene hvis dette gjentok seg. Og det gjorde det jo selvfølgelig og jeg dro på butikken alene, og ungene bæljet. Men de forsto tegningen.

Barnet i midten var et helvete å ha med på butikken en periode og jeg avbrøt handlingen og bar han hjem flere ganger før han skjønte hva som måtte til. Og da ble det en fryd å ha med han i butikken, vi avtalte på forhånd om han skulle få noe eller ikke og da var det greit.

Jeg har jo heller ikke klart å oppdra ungene mine uten innslag av hyling fra dem, de syns jo ikke det er moro når jeg er konsekvent. Og for dem føltes det sikkert som en avstraffelse selv om de ikke ble slått. Nå er de ganske store og vi kan diskutere hvordan vi skal løse eventuelle uoverenskomster og jeg har da fått høre at jeg er en dust noen ganger. Og det tåler jeg å høre i motsetning til mine foreldre.

Å være forelder er ingen dans på roser hele tiden selv om man vet hvordan man ikke skal oppdra barna sine. Vi må bare fortsette å prøve og feile hele tiden. Og noe gjør vi sikkert riktig.

[Gjest lazuli]

Mange gode innlegg her syns jeg

Dette er et veldig viktig tema fordi det er så mye som går i arv, så også måten vi oppdrar våre barn på. I noen tilfeller kan man være heldig å få et barn født med tilsynelatende det samme "Temperament" som en selv. Når dette er tilfellet har man etter mitt syn en lettere oppgave enn om man får et barn med en helt annen konstitusjon.

Vi innehar en masse holdninger, og disse møter vi barna våre med. Holdningene vi har til barneoppdragelse vil veldig ofte avspeile hvordan vi selv ble møtt av våre foreldre.

Underveis i oppdragelsen av mine barn har jeg mange ganger måttet innse at de metodene jeg benyttet meg av ikke virket. Det som virket på et av barna, virket ikke på den andre osv, rett og slett fordi barn er forskjellig.

Etterhvert ble det viktig for meg å finne ut hvem barnet mitt var for å vite hvordan jeg skulle møte det på best mulig måte. Veldig mye av det ble anderledes i forhold til hva mine foreldre møtte meg med.

[Gjest Miss Guided]

Underveis i oppdragelsen av mine barn har jeg mange ganger måttet innse at de metodene jeg benyttet meg av ikke virket. Det som virket på et av barna, virket ikke på den andre osv, rett og slett fordi barn er forskjellig.

Etterhvert ble det viktig for meg å finne ut hvem barnet mitt var for å vite hvordan jeg skulle møte det på best mulig måte. Veldig mye av det ble anderledes i forhold til hva mine foreldre møtte meg med.

Ja, har erfart det samme selv. Jeg har en som er veldig lik meg selv og to som er helt ulik og det tok litt tid før jeg lærte hva som fungerte på de to andre.

[Gjest Gjest]

Ingen bra oppdragelse av bæsmor

http://www.abcnyheter.no/node/47840