Gode venninner

[Gjest Jente 19]

Hei!

Dette har kanskje blitt diskutert før.. men jeg skriver det likevel. Jeg har prøvd å få flere venninner det siste året, men har ikke funnet noen ordentlige enda. Jeg mener.. det er lett å komme i kontakt med noen. Jeg har mange bekjente.. blant annet på treninga - jeg driver med kampsport. Men det er liksom ingen som er interessert i å finne på noe utenom der hvor man møtes ellers. Det er det jeg får inntrykk av hvertfall.. Jeg kunne tenkte meg å bli kjent med noen som er interessert i å sitte og prate og finne på andre ting. Jeg har prøvd å komme i kontakt på folk på nettet, men her blir man ofte sett på som lesbe hvis man tar kontakt. Det er noen som vil prate, men det er bare useriøst. Sånn tidsfordriv prat, hvor man ikke er interessert i noe ekte venn. Jeg vil ikke henge med noen hele tida, men det må være en sånn at begge føler at vi kan prate sammen om alt. Bare være gode venner som prates ofte og møtes en gang i blant. Også har jeg også funnet ut at barndomsvenner er best. Men mange av disse har flyttet vekk pga studier og nå har vi ikke så mye til felles lengre. Vi prates av og til, men det har gått over til sånn bekjent vennskap. Sier ikke at jeg er desperat etter nye venninner. Men det hadde vært koselig å ha flere gode venninner, sånn at det blir litt mer variasjon på en måte. Og sånn at man kan danne seg en liten gjeng. Det er vanskelig å forklare.. men jeg er ei jente som er meg selv. Jeg er fordomsfri og åpen for det meste. Mange som ser opp til meg og som synes jeg er morsom, attraktiv og smart. Jeg er en målrettet person som er interessert i mye. Har hatt mange beundrere gjennom årene, begge kjønn, som liker meg som person. Men det virker som om jentene for tiden ikke er interessert i nye venninner, og at de heller fokuserer på å få seg type. Og det er kjedelig synes jeg.. Eller det noe galt med meg? Kanskje det er noen som vil ha nye venninner. Men hvor finner jeg disse og hvordan går jeg fram? Noen tips? Vil jo gjerne bli kjent med noen rundt min egen alder. Jeg er 19, blir 20 snart.. Vet at venner kommer og går, men vil gjerne ha noen som blir igjen.

Hilsen Jente 19

[Gjest Alou]

Men det hadde vært koselig å ha flere gode venninner, sånn at det blir litt mer variasjon på en måte. Og sånn at man kan danne seg en liten gjeng. Det er vanskelig å forklare.. men jeg er ei jente som er meg selv. Jeg er fordomsfri og åpen for det meste. Mange som ser opp til meg og som synes jeg er morsom, attraktiv og smart. Jeg er en målrettet person som er interessert i mye. Har hatt mange beundrere gjennom årene, begge kjønn, som liker meg som person. Men det virker som om jentene for tiden ikke er interessert i nye venninner, og at de heller fokuserer på å få seg type. Og det er kjedelig synes jeg.. Eller det noe galt med meg? Kanskje det er noen som vil ha nye venninner. Men hvor finner jeg disse og hvordan går jeg fram? Noen tips? Vil jo gjerne bli kjent med noen rundt min egen alder. Jeg er 19, blir 20 snart.. Vet at venner kommer og går, men vil gjerne ha noen som blir igjen.

Jeg er i samme situasjon som deg og synes og det er vanskelig å finne nære venninner. Jeg har mange bekjente, men aldri noen bestisser liksom. De vennene jeg har er spredt rundt i byene her jeg bor og er i ulike miljø og gjenger og derfor blir det vanskelig for meg å ha "min" gjeng. Jeg var i utdrikningslag for en uke siden og ble sinnsykt misunnerlig på bruden som hadde hele gjengen sin samlet. Nesten alle kjente hverandre godt og var gode venninner.

Jeg flytter til hovedstaden til høsten, der jeg ikke kjenner noen. Det blir spennende og jeg tenker selvfølgelig mye på om jeg finner meg noen gode venninner der og en "gjeng".

Jeg har dessverre ingen gode råd til deg, for jeg sliter litt med det samme selv. Lykke til! :-D

[Gjest Gjest]

Jeg opplever det samme. Har mange bekjente som jeg snakker med når jeg møter de, og det er jo hyggelig det. Men det blir bare med det. Har ingen som jeg møter jevnlig. Har noen veninner, men de bor på en annen plass av landet, så er ikke så ofte jeg ser dem. Jeg får sånn drømmeblikk når jeg ser andre vennegjenger som ser så sammensveiset ut, og som har det skikkelig morro sammen.

Hvor bor du i landet?

[Gjest Jente 19]

Jeg er i samme situasjon som deg og synes og det er vanskelig å finne nære venninner. Jeg har mange bekjente, men aldri noen bestisser liksom. De vennene jeg har er spredt rundt i byene her jeg bor og er i ulike miljø og gjenger og derfor blir det vanskelig for meg å ha "min" gjeng. Jeg var i utdrikningslag for en uke siden og ble sinnsykt misunnerlig på bruden som hadde hele gjengen sin samlet. Nesten alle kjente hverandre godt og var gode venninner.

Jeg flytter til hovedstaden til høsten, der jeg ikke kjenner noen. Det blir spennende og jeg tenker selvfølgelig mye på om jeg finner meg noen gode venninner der og en "gjeng".

Jeg har dessverre ingen gode råd til deg, for jeg sliter litt med det samme selv. Lykke til! :-D

Fint å vite at jeg ikke er den eneste som har det sånn. Skjønner deg, det der med å bli misunnelig. Vet hvordan det er..

Så gøy. Jeg bor selv i nærheten av Oslo. Vi kan jo kanskje bli kjent om du vil.. Jeg skal studere i England fra slutten av september til begynnelsen av mars. Men ellers så er jeg her

Takk, i like måte!

[Gjest Jente 18]

Jeg opplever det samme. Har mange bekjente som jeg snakker med når jeg møter de, og det er jo hyggelig det. Men det blir bare med det. Har ingen som jeg møter jevnlig. Har noen veninner, men de bor på en annen plass av landet, så er ikke så ofte jeg ser dem. Jeg får sånn drømmeblikk når jeg ser andre vennegjenger som ser så sammensveiset ut, og som har det skikkelig morro sammen.

Hvor bor du i landet?

Jeg bor i Bærum.

[Gjest Jente 19]

Jeg bor i Bærum.

Nå var jeg litt rask på tastaturet..

Greide å skrive Jente 18 istedenfor Jente 19.

Tenkte jeg bare skulle rette det

[Gjest Alou]

Så gøy. Jeg bor selv i nærheten av Oslo. Vi kan jo kanskje bli kjent om du vil.. Jeg skal studere i England fra slutten av september til begynnelsen av mars. Men ellers så er jeg her

Hvis du registrerer deg her så kan du sende meg en melding! :-D Så kan vi jo snakkes, og kanskje treffes...

[Gjest Pax]

Jeg har det litt på samme måten, jeg syne jenter er skumle. Venninner jeg har nå, er gamle barndomsvenninner (de bor på andre kanter av landet, men vi snakkes ofte på tlf), noen jeg har møtt på nettet, to er familiemedlemmer, og ei bodde jeg sammen med i kollektiv, ja også har jeg vel nærmest "overtatt" bestevenninnen til mamma, vi bor i nærheten av hverandre, mens mamma bor langt unna. Mammas bestevenninne og jeg har lik filmsmak, så vi ble kjent på den måten.

Når jeg har fått nye venninner, har det tatt lang tid å bli kjent med dem, så vennskapet har gradvis utviklet seg, kanskje så lang tid som ett år.

Grunnen til at det har gått så lang tid, er at jeg synes jenter er skumle, som sagt, jeg synes de kan være vanskelige å bli kjent med, samt at jeg er vanskelig å bli kjent med. Og da blir det vanskelig.

F.eks, ei på jobben tok kontakt med meg, og jeg merket at hun la ut noen følere i luften ang. poteniselt vennskap.

Hun kom ofte bort til plassen min for å slå av en prat, spurte om vi skulle stikke bort på nærmeste cafe for å spise lønsj, bli med bort i butikken for å kjøpe en is, osv. Og jeg var alltid litt nølende, fordi som jeg sa, jeg synes jenter er skumle. Dessuten var jeg redd for at hun skulle synes jeg var kjedelig om hun ble bedre kjent med meg. Etterhvert sluttet hun å spørre, og nå henger hun med en annen kollega. Jeg liker henne godt og hun er hyggelig, det er ikke det, det er bare vanskelig å krype ut av skallet noen ganger. Det er så mye lettere med kompiser, synes jeg, har alltid vært en av "gutta".

Jo, også er det min store skrekk å virke masete, derfor er jeg litt ekstra tilbakeholden. Ei venninne som var noen få år eldre enn meg, så jeg vel litt opp til og beundret som en slags storesøster, og hun syntes visst jeg var litt masete, (kanskje jeg oppførte meg litt lillesøster-aktig) og etter det har jeg fått helt skrekken for å virke mastete.

Så mitt råd er, ta det med ro, bli kjent med folk gradvis.

Endret 13. juni 2007 av Pax

[hypergirl]

Jeg savner også en veninnegjeng, slik som jeg hadde på videregående. Etter vgs har jeg flyttet mye. Nå har jeg samboer i Oslo, og han har en stor og fin kompisgjeng. De drar ofte på spillturer sammen (brettspill, litt geeks...), og jeg blir alltid litt misunnelig. De fleste a disse har damer, men disse har jeg ikke noe med. Har prøvd et par ganger å ta initiati, men virker som om folk har nok med sitt, og da føles det også litt som at de ikke liker meg.

Det er jo ikke min samboers ansvar å skaffe meg venner, men jeg er litt lei meg for at gjengen hans ikke er mer innkluderende. Jeg har mange venner rundt omkring i oslo, men ingen gjeng, og det savner jeg.

[Gjest Gjest]

Jeg savner også en veninnegjeng, slik som jeg hadde på videregående. Etter vgs har jeg flyttet mye. Nå har jeg samboer i Oslo, og han har en stor og fin kompisgjeng. De drar ofte på spillturer sammen (brettspill, litt geeks...), og jeg blir alltid litt misunnelig. De fleste a disse har damer, men disse har jeg ikke noe med. Har prøvd et par ganger å ta initiati, men virker som om folk har nok med sitt, og da føles det også litt som at de ikke liker meg.

Det er jo ikke min samboers ansvar å skaffe meg venner, men jeg er litt lei meg for at gjengen hans ikke er mer innkluderende. Jeg har mange venner rundt omkring i oslo, men ingen gjeng, og det savner jeg.

Når det gjelder å prøve å bli kjent med damene til kjærestens venner, synes jeg for min del at det ofte føles unaturlig. Jeg er fra før ganske (ufrivillig?) selektiv, så det blir ikke rett å ha mye kontakt med folk som bare tilfeldigvis hører til den utvida omganskretsen. Det betyr ikke at jeg ikke liker dem, men for meg er det minst like kjipt og energikrevende å pleie vennskap med folk jeg ikke har helt kjemi med, som å være mer aleine. Kanskje de også føler det litt sånn, og dermed ikke ønsker å investere så mye i å bli kjent?

Når det er sagt så vet jeg godt hvor vanskelig det er å skulle komme inni en vennegjeng som tilhører samboeren, jeg bor langt fra mine venner, mens samboern min har sine barndomsvenner her. Min samboer har veldig hyggelige venner, men når de treffes sitter de gjerne og prater/småkrangler om datating, spill etc som ikke akkurat interesserer meg så veldig. Vi snakker om andre ting også, og etter hvert føler jeg at jeg kan kalle et par av dem MINE venner også, men jeg orker rett og slett ikke alltid å høre på praten dem i mellom (og det enda de er både snille og skikkelige og alt, altså...). De tenker heller ikke så veldig på å gjøre fellesting som er mer inkluderende, som middager, turer etc. Det hadde jo hjulpet noe. Vi har spilt endel brettspill sammen - DET er gøy, men samtidig blir praten og tonen en helt annen enn sammen med venninner, føler jeg.

Men samtidig tenker jeg at det blir litt mye å ønske seg en venninnegjeng i voksen alder. Min erfaring er at endel av vennene jeg har fått etter skoletida er ganske forskjellige og ikke spesielt kompatible. Jeg tror egentlig jeg hadde vært helt fornøyd om de bare bodde nærmere meg, jeg - etter flere år borte begynner jeg å merke at kontakten blir litt fjernere, og at jeg savner å ha dem rundt meg

[Gjest Lillesnipp]

Hva slags jenter er det du vil ha som venninner? Eksluderer du noen, sjalter dem ut på bakgrunn av f.eks utseende, livssituasjon etc.?

Hadde selv litt problemer med å få nye venninner en lang periode for noen få år siden, og følte at jeg gikk glipp av mye sosial "trening" på grunn av det, men nå har det løsnet.

Det kan ha sammenheng med at jeg er sikrere på meg selv nå som jeg er litt eldre (23), og at jeg klarer å slappe mer av, være meg selv og ikke minst, være genuint interessert i den jeg snakker med uten å være opptatt av hvordan vedkommende ser på meg. (Bedret selvtillit er en fin ting)

Har noen gode venninner fra ungdomsskolen, og noen jeg har blitt kjent med etter at jeg ble gravid og fikk barn.

Fortsatt kan jeg bli litt usikker på om andre finner meg interessant nok til å ville ha meg som venninne, og hvis noen lar være å ta kontakt over lengre tid må jeg innrømme at jeg fortsatt blir usikker. Men så tenker jeg- jeg gjør jo det samme. Og det har ikke så mye med personen å gjøre, men mer med travel hverdag, tid som går fort osv.

Jeg har vurdert et par ganger å bare gå bort til jenter jeg ser på gata, som jeg liker oppsynet på, og begynne å prate- men så tenker jeg: Det minner kanskje litt om sjekking. *ler* Og det er jo ikke det jeg er ute på. Sett med andre øyne; jeg hadde ikke reagert negativt om en jente kom opp til meg og spurte om vi skulle ta en tur på cafè sammen eller noe.

Kunne godt tenkt meg flere venninner selv, men (og dette er kanskje en sånn ting man ikke sier høyt) jeg vil ikke være venner med hvem som helst. Jeg må først og fremst like personen veldig godt, og det må gi meg noe å være sammen med vedkommende. Noe som ledet meg inn på denne tanken; hva har jeg å gi? Hva er det som gjør at enkelte synes det er positivt å være min venn? Synes det er så mye fokus på hvordan være en god kjæreste/ektefelle. Men like viktig er jo egentlig hvordan være en god venn.

Bare noen tanker...

[Gjest vennespleiseren]

Jeg tror behovet for å starte et eget forum her inne for venninnetreff er ganske stort.

Tenk på alle de som er helt eller delvis venneløse som trenger venninner da!

En ide å lufte for moderatorene og Hilde kanskje?

Livet er ikke det samme uten gode venner

[Gjest Medmenneske]

Har nettopp lagt inn en tråd på ris og ros om et nytt forum som bare angår veninnetreff

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=272368

[Gjest Gjest]

Håper dere får en fin sommer

[Myztical]

Hei, det er meg Jente 19.. har registrert meg her nå

Så mitt råd er, ta det med ro, bli kjent med folk gradvis.

Skjønner hva du mener. Det er akkurat det jeg gjør. Jeg viser interesse for andre, men de viser ikke samme interesse tilbake. Så da gir man opp. Sånn som hun kollegaen du skrev om..

Du sier du er redd for å virke masete. Det er ikke noe å være redd for.. Hvis vedkommende er interessert i å bli venninne med deg, vil hun heller bli glad for at du viser interesse tilbake i det hele tatt enn at du avslår henne pga at ikke er selvsikker nok.

De fleste a disse har damer, men disse har jeg ikke noe med. Har prøvd et par ganger å ta initiati, men virker som om folk har nok med sitt, og da føles det også litt som at de ikke liker meg.

Det er jo ikke min samboers ansvar å skaffe meg venner, men jeg er litt lei meg for at gjengen hans ikke er mer innkluderende. Jeg har mange venner rundt omkring i oslo, men ingen gjeng, og det savner jeg.

Skjønner. Den følelsen av at noen ikke liker en er kjedelig.. Trist at de ikke er inkluderende, når du allerede er der. Synes de kunne gitt deg en sjanse. Jeg savner en gjeng jeg og..

Det betyr ikke at jeg ikke liker dem, men for meg er det minst like kjipt og energikrevende å pleie vennskap med folk jeg ikke har helt kjemi med, som å være mer aleine. Kanskje de også føler det litt sånn, og dermed ikke ønsker å investere så mye i å bli kjent?

Du sier noe der.. Det er ikke vits å bruke energi på noen som ikke er interessert i det samme som deg. Kjemi er viktig ja - er ikke den der, er det ikke noe å satse på. Da er det faktisk bedre å være alene enn å kaste bort tid. Men det kan hende at det blir bedre etter hvert, men noen ganger så passer man ikke sammen. Man må være litt lik liksom.. ha noen felles hobbyer og sånt - sånn at alle parter trives og har det gøy.

Hva slags jenter er det du vil ha som venninner? Eksluderer du noen, sjalter dem ut på bakgrunn av f.eks utseende, livssituasjon etc.?

Fortsatt kan jeg bli litt usikker på om andre finner meg interessant nok til å ville ha meg som venninne, og hvis noen lar være å ta kontakt over lengre tid må jeg innrømme at jeg fortsatt blir usikker. Men så tenker jeg- jeg gjør jo det samme. Og det har ikke så mye med personen å gjøre, men mer med travel hverdag, tid som går fort osv.

Kunne godt tenkt meg flere venninner selv, men (og dette er kanskje en sånn ting man ikke sier høyt) jeg vil ikke være venner med hvem som helst. Jeg må først og fremst like personen veldig godt, og det må gi meg noe å være sammen med vedkommende. Noe som ledet meg inn på denne tanken; hva har jeg å gi? Hva er det som gjør at enkelte synes det er positivt å være min venn? Synes det er så mye fokus på hvordan være en god kjæreste/ektefelle. Men like viktig er jo egentlig hvordan være en god venn.

Alle slags jenter, så lenge vi har noe felles. God kjemi - at vi føler at vi kan prate med hverandre om alt uten å føle oss teite. Jeg ekskluderer ingen, jeg tar imot alle. Jeg er selvsikker og er meg selv. Jeg viser ekte interesse for personen, og prøver å vise at jeg er trygg og lojal. På en måte som når både selvsikre og usikre jenter. Jeg gir alle en sjanse og dømmer ingen. Det føles noen ganger som om det heller er noe galt med de jeg møter. Jeg er jo åpen og alt det der. Jeg mener.. hvis man også ønsker å være venninne, så må man vise det, ikke sant? Det hjelper ikke alltid at bare en er selvsikker. Begge må tørre å være seg selv og være selvsikre. Jeg mener.. hvis en person er usikker på seg selv, så kan ikke vedkommende sitte og vente på at ting kommer uten å gjøre noe. Man må gjøre noe for å få det man vil ha og beholde det man har funnet. Det hjelper heller ikke å spille over-selvsikker og gi inntrykk av at man ikke trenger noe. Sånt ødelegger sjansene for et godt vennskap..

Skjønner hva du mener. Det med å ikke ta kontakt på en stund. Det kan være positivt - man får mer å prate om neste gang man prates eller møtes. Det kan også være negativt - man mister kontakten etter hvert og anser vennskapet som mindre viktig. Det er sant. Vi lever i en travel verden. Det er så mange ting man har lyst til å gjøre, og det skjer på bekostning av andre ting noen ganger. Men man gjør det som regel godt igjen, når man har tid..

Er enig med deg. Tror ikke vi er de eneste heller. Begge må like hverandre og føle at vennskapet gir dem noe. For å være god venn må man ha lik tankegang og noen like interesser og hobbyer. Det må være kjemi.. man må kunne være seg selv og føle seg trygg på hverandre. Noen ganger finnen man tonen raskt, mens andre ganger tar det lengre tid. Vennskap er ikke så forskjellig fra kjærester/ektefeller egentlig. Når man ser bort fra de seksuelle greiene..

[Gjest Gjest]

Så fint at du har registrert deg da

Lettere å forholde seg til en profil, og da kan man sende PM til hverandre osv.

Jeg er vanligvis ikke gjest, men logget meg ut for 5 min.siden

Gadd ikke logge meg inn igjen for å skrive dette!

skal du være

[Gjest Gjest]

Man "finner" vel ikke venner. Vennskap er noe som blir opparbeidet over tid. Mine bestevenner er iallefall de som jeg har vokst opp sammen med. Men så lenge dine barndomsvenner sklir i fra deg av ulike årsaker så må du nok bare innfinne deg med dette.

Forstår at du ønsker deg noen bestevenner, som du kan dele alt med. Men det er vel letter sagt enn gjordt å opparbeide seg et sånn forhold til noen nye jenter. Disse du trener sammen med har sansynligvis sine bestevenner allrede, og har kanskje nok med det.

Men lykke til i jobben med nye gode venner. Husk de kommer ikke av seg selv, man må jobbe for å få gode ekte venner.

[Myztical]

Så fint at du har registrert deg da

Lettere å forholde seg til en profil, og da kan man sende PM til hverandre osv.

Jeg er vanligvis ikke gjest, men logget meg ut for 5 min.siden

Gadd ikke logge meg inn igjen for å skrive dette!

skal du være

Takk

[Gjest Vi har fått VENNETREFF FORUM]

VI har fått, vi har fått VENNETREFF FORUM

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showforum=122

[Ce'Nedra]

VI har fått, vi har fått VENNETREFF FORUM

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showforum=122

Supert!