Aldri bo alene i løpet av livet?

[Gjest utlogget]

Jeg er i et forhold med verdens beste mann. Han er alt jeg vil ha og jeg vet at vi kan holde livet ut. Jeg vet at jeg vil det skal holde livet ut.

Så fort jeg flyttet hjemmenfra så flyttet vi sammen. Han har bodd noen år alene allerede (han er noen år eldre enn meg). Og i mai dro han på en utenlandsreise for noen ukers tid og jeg var alene i leiligheten vår. Det var da jeg egentlig fikk smaken på å være alene. Jeg savnet han veldig og alt det der, det er ikke det det går på, og det var veldig deilig å få han tilbake igjen i leiligheten, men den selvstendigheten og det å få litt "space" og være litt alene med bare meg selv er noe jeg har fått smaken på..

Jeg ville aldri i livet brutt ut av forholdet vårt, ALDRI! Jeg er så uendelig glad i ham.

Er det noen andre her som har noen tanker om dette? Å aldri bo alene i løpet av livet? Hvordan fungerer det?

Mest ideelle hadde jo vært å være i et forhold med ham og bo en stund alene. Men har man først flyttet sammen så kan man jo ikke akkurat flytte fra hverandre igjen heller, uten at den andre personen tar det som en sluttstrek for forholdet?

[Gjenglemt sykkellås]

Jeg tror det er sunt å bo for seg selv i løpet av livet, men det er ikke nødvendigvis "usunt" å ikke gjøre det. Jeg kommer (forhåpentligvis) ikke til å bo HELT alene (noen gang) før jeg etter planen blir samboer etter hvert, men jeg har bodd i kollektiv i noen år. Og av det har jeg lært mye.

Når det har sagt kjenner jeg flere par som har bodd sammen, for så å flytte fra hverandre uten å bryte forholdet. Etter hvert har disse også flyttet sammen igjen, så det er ikke umulig. Men jeg skjønner jo at det er vanskelig når man først har flyttet sammen, og plutselig finne ut at man har et ønske om å bo en stund for seg selv uten at det skal gå ut over forholdet.

Det hele handler kanskje om tankene rundt det å føle at gresset er grønnere på den andre siden?

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Det hele handler kanskje om tankene rundt det å føle at gresset er grønnere på den andre siden?

Nei, det er liksom ikke helt det det handler om heller.. handler mer om at det er deilig å oppleve litt for seg selv også. Være litt alene og selvstendig. Styre ting alene litt.

Når det gjelder tanker om at gresset er grønnere på den andre siden så føler jeg ikke at det er helt det det gjelder, dessuten så vet jeg at det er nok ikke det, ikke på et forholdbasis.

jeg vet ikke

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner godt at du synes det er godt å være alene hjemme noen uker. Selv er jeg i hvert fall slik som liker å "bare være meg", og styre løpet selv endel. Det gjør også at man har lettere for å kjenne på hva man selv vil, rytme (sove, spise, aktiviteter) osv, som man kanskje har oversett om man alltid har bodd sammen med andre. Ei venninne av meg som skal gifte seg snart, har lang erfaring med å bo aleine, men hun merket også godt da forloveden var på en lengre reise, at hun "fant tilbake" seg selv. Det er kanskje lettere å holde på "seg" også etter slike erfaringer, og det trenger absolutt ike være noe feil med forholdet eller den andre.

Det er jo bra at du har blitt klar over dette. Kanskje det går an å finne løsninger som ikke er så dramatiske eller dyre. F eks at dere passer på å ta litt ferie hver for dere, om dere har hytte tilgjengelig går det an å dra dit aleine en helg i blant osv. Om du samtidig er bevisst på hva du får ut av å være litt for deg selv, kan du sikkert ta med deg dette inn i hverdagene dere har sammen også.

[Gjest Eugene Onegin]

alle burde bo alene. Jeg tror ikke det er bra og flytte fra foreldrene til en samboer eller en romkamerat. Jeg tror det er ganske bra for utviklingen for et menneske og bo alene. en stund i noen år etter at man flytter hjemmefra. Før man om man ønsker det flytter sammen med en eller annen person

[Arkana]

Jeg har aldri bodd helt alene. Jeg flyttet hjemmefra til studenthybel der jeg bodde ett år, så to år i en leilighet med en venninne og så rett til samboerforholdet jeg er i nå. Vi har vært sammen 8 år og gifter oss om to uker, så jeg kommer neppe til å bo alene noen gang i livet mitt, og det har jeg aldri savnet heller. Ser ikke helt hva det skulle gitt meg som jeg ikke allerede har.

[Gjest Gjest_Jorunn_*]

Alle burde bo alene. Jeg tror ikke det er bra og flytte fra foreldrene til en samboer eller en romkamerat. Jeg tror det er ganske bra for utviklingen for et menneske og bo alene. en stund i noen år etter at man flytter hjemmefra. Før man om man ønsker det flytter sammen med en eller annen person

Helt enig! :kaffe:

[Gjest Gjest]

Eg har aldri budd heilt, heilt aleine...

Budde først med foreldre, deretter;

-kjæreste

-kompis

-søsken

-venninne

-med kjæreste

Høres i grunnen litt skremmende ut.

[Gjest Gjest]

jeg kjenner meg såååå igjen her!

har aldri bodd alene, og innrømmer gladelig at det er noe jeg skulle ønsket jeg hadde gjort.... men jeg elsker mannen min.....

Jeg vet ikke om det er noe for deg, men hva med å prøve et år i en jobb så gjør at du må bo borte i ukedagene, og komme hjem i helgene?

[Hobgoblin]

alle burde bo alene. Jeg tror ikke det er bra og flytte fra foreldrene til en samboer eller en romkamerat. Jeg tror det er ganske bra for utviklingen for et menneske og bo alene. en stund i noen år etter at man flytter hjemmefra. Før man om man ønsker det flytter sammen med en eller annen person

Helt enig. Tror det er en fin erfaring for de fleste.

Jeg har aldri bodd helt alene. Jeg flyttet hjemmefra til studenthybel der jeg bodde ett år...

Jeg kaller nå studenthybel å bo alene, jeg da. Selvom man deler kjøkken og bad, så har man ikke forpliktelser overfor de andre studentene, slik som for familie/kjæreste.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner følelsen din utrolig godt, ikke lest de andre innleggene her så mulig at det jeg skriver er skrevet først.

Jeg flyttet direkte fra jenterommet sammen med min første samboer. Jeg har alltid hatt behov for tid alene, gjøre akkurat som jeg vil. Og det fikk jeg ikke i det forholdet jeg var i. Etter 7 år tok forholdet slutt, og jeg stortrivdes alene tiden etter.

Så ble jeg samboer (og giftet meg) på nytt. Da var jeg blitt såpass voksen at jeg skjønte at jeg måtte fortsatt ha min "frihet". Så jeg tok meg en tur alene vår og høst, mannen var hjemme med barna. Var borte 2-3 dager hver gang, og det holdt. Forholdet tok slutt det også sånn er livet.

Bodde alene i 1,5 år før jeg igjen ble involvert i et forhold. Men nå er jeg sammen med en som er helt lik meg. Vi har snakket om at vi vil flytte sammen en gang i fremtiden, men også snakket om at vi må beholde vår selvstendighet og frihet.

Nemlig det å føle at du kan gjøre hva du vil, når du vil er deilig. De få helgene jeg har barnefri har jeg denne følelsen og den lever jeg lenge på i en travel hverdag

[Gjest Gjest_Live_*]

Jeg har bodd alene på flere steder i Norge (flyttet for studier og jobb) og har bodd alene i utlandet.

Jeg merker at jeg ser etter menn som har samme erfaringer ellers ser jeg på dem som for lite utfordrende. Hva skal jeg med en "mann" som har bodd hos sine foreldre for så å flytte rett inn med en samboer/kone liksom. Det blri for lite utfordrende, da vil han ikke vite hva jeg snakker om og hvor tøff man blir av å bo alene.

[Gjest Miss Guided]

Jeg har i lengre perioder bodd alene. Jeg har hatt en samboer tidligere og så har jeg bodd sammen med en venninne en periode. Har alltid trivdes godt i mitt eget selskap. Nå er jeg samboende på 17 året og av og til kjenner jeg behovet for å være helt alene for meg selv. Ikke for å fly på byen eller sjekke om gresset er grønnere utenfor gjerdet, jeg ser naboens gress er like grønt som mitt. Jeg trenger alenetid, mens venninnen min som jeg delte leilighet med er den andre veien - hun har vel aldri bodd alene og har heller ikke behov for det.

[~white lady~]

Det er nok ikke alle som har det store behovet for å bo alene. Jeg har kun bodd alene et halvt år i løpet av hele mitt liv, og jeg har aldri vært så ensom og alene som da. Jeg ble nesten litt paranoid av å ha en leilighet kun for meg selv...

Men jeg er enig med det andre skriver her, om å prøve å ha noen helger/ferier alene, så får du se hvordan det går...uansett så går det jo fint å ha et forhold selv om man bor hver for seg.