uføretrygdet mann- hva SKAL jeg gjøre?

[Gjest Gjest]

ja, nå er jeg i en dilemma situasjon, min samboer gjennom 10 år har hatt en kronisk sykdom en gang, kronisk utmattelsessyndrom, og er nå syk igjen, han beveger seg omtrent ikke utenfor husets vegger. vi har også et barn på 5 år sammen og han sier at hvis jeg er ofte på venninne fester, man han passe barnet alene, ogm da blir han visstnok kjempesliten, dette fører til et konstant dårlig samvittighet fra min side, hvis jeg tar meg slike friheter.

Jeg føler at livet mitt blir tatt i fra meg rett og slett, slik ahr det vært i to år, og han er mye irritabel på meg også hvis jeg drar litt for ofte på besøk alene på fester.

Da sier han at da tar det lengre tid for han å bli frisk.han sier at det er normal folkeskikk å tilpasse seg ham.

Men nå kjenner jeg at tålmodighetyen min er på et lavt nivå, aner ikke hva jeg skal gjøre.

Han sier at jeg gir blanke i ham, men det gjør jeg jo ikke, så da sier han at han ikke vil sette seg inn i min situasjon.

tror jeg skal si at jeg kan komme tilbake når han er frisk, for føler at han er uempatisk mot meg.

gi meg noen råd!!

Han sier samtidig at hvis det skulle bli slutt mellom oss, så skal han ha hovedomsorgen for barnet.hvorddan kan han si noe sånt når han blir sliten av ingenting? får ikke dette til å rime.

Jeg har sagt at foreldrene hans får være litt flinkere til å han barnet på overnatting de gangene jeg er påmfester, men da bare fnyser han av det.

[Gjest Bellatrix]

Hvor ofte er du på disse festene? Hvis han ofte blir sittende alene med ungen mens du er på fest så skjønner jeg at han reagerer. Det betyr ikke at jeg mener du skal sette hele livet ditt på vent fordi han er syk. Og om han er så syk at han ikke klarer å ta vare på ungen alene kan han selvfølgelig ikke ha hovedomsorgen for barnet om dere skilles.

[Gjest Bellatrix]

Overskriften er vel litt misvisende forøvrig. Det er vel ikke uføretrugden hans i seg selv som er problemet, men at der ikke sammen klarer å finne ut av hordan dere skal forholde dere til hans sykdom og deres felles barn.

[Gjest Gjest]

Men det er det han sier...skjønner du, jeg blir så frustret av dette, jkanskje jeg skal snakke med et offentlig kontor eller noe sånt, han så skikkelig bestemt ut når han sa det.

Hovr ofte jeg er på disse festene? 1 gang pr. mnd, er det for mye? av og til hver 14.dag, men det er for å komme unna han,

[Gjest Bellatrix]

Ta en telefon til familievernkontoret og bestill en time til dere der.

Jeg synes at å feste 1-2 ganger i måneden høres mye ut, men dette er noe dere må finne ut av sammen.

I forhold til barnepass så kan dere kanskje snakke med barnevernet for å få hjelp til avlastning hvis alt faller på deg på grunn av hans sykdom.

[Gjest Mayamor]

Elsker du ham? Han deg? Kan du/og eller han gjøre mer for hverandre og forholdet?

Hvordan har barnet deres det?

Hvor er dine foreldre?

Hvorfor må du bort fra din samboer?

Hva ville du forventet om det var du som var syk?

Å stille seg i den andres sko tankemessig gir en mange svar!

[Gjest Gjest_smiley_*]

Men det er det han sier...skjønner du, jeg blir så frustret av dette, jkanskje jeg skal snakke med et offentlig kontor eller noe sånt, han så skikkelig bestemt ut når han sa det.

Hovr ofte jeg er på disse festene? 1 gang pr. mnd, er det for mye? av og til hver 14.dag, men det er for å komme unna han,

Hvor gammel er du? Du høres litt umoden ut synes jeg. Dersom han lider av kronisk utmattelsessyndrom er ikke det til å spøke med. Blir det skikkelig ille kan han faktisk havne på pleiehjem og ikke orke å gjøre noen ting overhodet.

At du skal på fest hver måned, av og til oftere synes jeg faktisk er mye. Min samboer og jeg har ikke barn men er ikke ute hver for oss så ofte engang, selv om vi kan.

Jeg skjønner at det kan være tøft for deg, men du virker litt egoistisk og det samme du anklager han for å være, nemlig uempatisk. Prøv å snu det. Han har ikke noe valg, han kan ikke velge å bare være frisk. Så mens han syter og klager over at han er syk og gjerne vil ha hjelp så han kan bli frisk igjen, bitcher du over at du ikke får festet så ofte? Og du vurderer å forlate han nå slik at du kan komme tilbake når han er frisk????? Si meg, er du sammen med han bare for å ha noen? Jeg synes du skal sette deg ned og tenke nøye og hardt over hvordan du selv er mot han.

[Gjest Gjest]

jeg kan velge å ikke være sammen med ham, jeg hadde forstått fullt ut at noen gikk fra meg etter 2 år hvis jeg var helt utmattet, kan ikke kreve hele livet fra noen.

Er jeg egoistisk når jeg velger å ikke ha en pleiepasient til mann og sette livet mitt på vent? synes ikke det jeg, jeg bestemmer selv hva jeg vil med livet mitt, han er syk og er i en dårlig situasjon, men skal jeg virkelig ofre meg helt for det? skal jeg det? er livet hans mer verdt enn mitt eget? det blir jo som å gå i fengsel og sone en dom som du ikke skulle hatt.

[onyx]

Jeg hadde nok ikke gått fra samboeren min om han ble syk, men jeg hadde gått om han forventet at jeg skulle legge livet mitt på vent og stitte og holde han i hånda 24/7. Det bør ikke være bare den friske part som skal tilpasse seg, også den syke må være med på å finne løsninger som fungerer for begge Manglede evne og vilje til å høre på og forstå partneren sin (gjelder jo begge partner) gir ikke grobunn for lykkelige forhold uansett. .

[Gjest Gjest]

Din kjærlighet til din mann er tydeligvis ikke sterk nok til å være av den livslange arten. Du viser heller ingen tegn på pliktfølelse eller lojalitet. Din mann fortjener en partner som ønsker å bli hos ham.

Ut fra det ville det beste muligens være om du fant deg en mer passende mann til deg og at din mann fikk andre til å pleie ham. På sikt kanskje han finner en mer moden og omsorgsfull dame til seg? Det får vi håpe, for det trenger han.

[Gjest Gjest]

hmm så nå er det modent gjort å ofre seg helt for anddre, og stille sitt eget liv i graven? tror du har misforstått her,ingen kan kreve at andre skal sitte i fengsel, og jo jeg har hatt pliktfølelse for ham, men når det går to år og ikke ser noen fremgang hos den syke, så har enhver tålmodighet tatt slutt, tror jeg, tror ikke du naner hva du snakker om.

Jeg har sett ham periodevis ha gode dager og tenkt at: ja nå er det like før han blir frisk, men nei, etter noen dager er han like syk igjen, vet du hva det gjør med optimismen min til han?jeg mister den, og lyst til, å gi opp alt.

Får man aldri se resultater, blir jo også motivasjonen synkende, treodde du visste det.

[Gjest Mayamor]

Du trenger hjelp/avlastning. Det er ikke slik at du alltid må være den sterke, men hvordan er det du ønsker å ha det? Mer fritid med eller uten mann/mann og barn/barn? Mer spenning i hverdagen? Bedre sexliv? Materialistisk; sliter dere eller har dere det bra? Oppussing; noe du ikke klare alene og ikke har råd til å leie inn hjelp for? Barnet; enkelt eller vanskelig? Lykke til.

[Gjest Gjest]

jeg kan velge å ikke være sammen med ham, jeg hadde forstått fullt ut at noen gikk fra meg etter 2 år hvis jeg var helt utmattet, kan ikke kreve hele livet fra noen.

Er jeg egoistisk når jeg velger å ikke ha en pleiepasient til mann og sette livet mitt på vent? synes ikke det jeg, jeg bestemmer selv hva jeg vil med livet mitt, han er syk og er i en dårlig situasjon, men skal jeg virkelig ofre meg helt for det? skal jeg det? er livet hans mer verdt enn mitt eget? det blir jo som å gå i fengsel og sone en dom som du ikke skulle hatt.

Enten så får du gå, eller så får du bli. Og velger du å bli, bør du ha respekt nok for mannen din og barnet ditt til å avfinne deg med situasjonen og i større eller mindre grad leve slik din manns sykdom dessverre krever. Greier du ikke det, så er vel det beste for dere alle at du går. For det er disse to valgene du har. Ser du ikke det?

(Men, nei, jeg tror ikke du skal forvente at han står der klar til å ta deg inn i varmen igjen dersom han en gang blir frisk.)

Jeg mener ikke å bagatellisere det å leve med en kronisk syk person; jeg har gjort det i mange, mange år selv, og er nå selv blitt funksjonshemmet og ser det også fra den andre siden. Jeg vet godt at det er svært tøft og jeg reagerer overhode ikke på at du er sliten, lei og føler deg fanget i situasjonen. Det jeg derimot reagerer på, er måten du (her og i andre tråder) omtaler mannen din og hans sykdom på. Det virker ikke som om du verken respekterer eller i det hele tatt liker mannen din, og det ser heller ikke ut som om du vet spesielt mye om ME.

[Gjest Gjest]

Joda respekterer ME men hvor mye følelser har man igjen når han sier alltid at jeg må tilpasse seg? og jeg må alltid stå på 100prosent, være forståelsesfull og ha innsikt, når man ikke får det tilbake.Og bare sier at jeg må respektere at jeg må stenge meg inne når han er på det mest slitne. forstår det, men når det mest sline blir hele tiden, er tålmodigheten kjempesyltynn altså.

[Gjest Gjest]

Joda respekterer ME men hvor mye følelser har man igjen når han sier alltid at jeg må tilpasse seg? og jeg må alltid stå på 100prosent, være forståelsesfull og ha innsikt, når man ikke får det tilbake.Og bare sier at jeg må respektere at jeg må stenge meg inne når han er på det mest slitne. forstår det, men når det mest sline blir hele tiden, er tålmodigheten kjempesyltynn altså.

Men har du tenkt på hvordan han føler det midt oppe i alt dette?

Det er vel ikke sånn at han ber om denne forståelsen, innsikten og tilpassningen for å være slem? Det er vel fordi han faktisk trenger at du er der for ham og fordi HAN desverre ikke kan tilpasse seg uansett hvor mye han ønsker det?

Vil forresten anbefale deg å gå inn på www.meforum.diskusjonsforum.no , der kan du lære mer om sykdommen, hvordan det føles og være ME-syk og ikke minst, få kontakt med andre pårørende til ME-pasienter.

[Wildy]

Det viktigste må vel være at dere sammen finner en løsning somkan fungere for begge. Kasnkje kan du ordne med barnepass de gangene du skal ut? Hva med ting dere gjør sammen? Det er ihvertfall en god grunn til å skaffe barenpass, om ikke annet for å få en ettermiddg i fred og ro hjemme bare dere to....

Om du går ut en gang i måneden istedenfor to, er det greit for ham? Du blir sprø om du skal sitte hjemme hver kveld, han blir kanskje lei av å bli "forlatt" mens du er ute på byn og fester?

[Gjest Gjest]

han føler seg vel hjelpesløs, men han kan ikke kreve at noen skal gi opp livet sitt og miste friheten pga. hans sykdom, det er for mye forlangt.Jeg synes synd på ham, og har prøvd å være optimistisk og positiv, men når du ikke ser noen fremgang, så mister jeg all tålmodighet, og optimisme.

Han kan vel ikke forlange at noen vier sitt liv for ham? synes det høres egoistisk ut jeg.

[Gjest Gjest]

jøeg synes han skal ordne med barnepass, foreldrene hans bor 1 min unna, men sier aldri til oss at ungen kan overnatte til dem, i hvertfall ikke på lenge, det synes jeg er rart, de håper vel at jeg ikke vil ha noen frihet, eller gudene vet, det er han som er syk, og det er hans foreldre, de kan jo ta ansvar de også, når det er deres sønn, selv om han er over 30?

[Jalp]

Når man blir kronisk syk, blir man ofte avhengig av sine nærmeste. Det er litt av tanken bak det å bygge et fellesskap som f.eks. en familie. Det går på gjensidighet, lojalitet, hengivenhet og ikke minst omsorg.

Jeg synes du skal bestemme deg for om du fortsatt vil være en av hans nærmeste, en som faktisk føler den lojaliteten det krever å holde en familie sammen i gode og ONDE dager.

Jeg synes du framstår som superegoistisk, og jeg synes ikke du viser den lojaliteten som trengs innenfor en familie. Jeg forstår det slik at du ikke ønsker å stille opp for din mann i særlig grad.

Livet består av å prioritere de viktige tingene. I samme situasjon som deg, vil min kones helse og pleiebehov ALLTID gå foran det meste. At du heller ønsker å prioritere f. eks. fest, er jo ditt valg. Men det sier alt om hvordan du prioriterer.

[Liskat]

Når man blir kronisk syk, blir man ofte avhengig av sine nærmeste. Det er litt av tanken bak det å bygge et fellesskap som f.eks. en familie. Det går på gjensidighet, lojalitet, hengivenhet og ikke minst omsorg.

Jeg synes du skal bestemme deg for om du fortsatt vil være en av hans nærmeste, en som faktisk føler den lojaliteten det krever å holde en familie sammen i gode og ONDE dager.

Jeg synes du framstår som superegoistisk, og jeg synes ikke du viser den lojaliteten som trengs innenfor en familie. Jeg forstår det slik at du ikke ønsker å stille opp for din mann i særlig grad.

Livet består av å prioritere de viktige tingene. I samme situasjon som deg, vil min kones helse og pleiebehov ALLTID gå foran det meste. At du heller ønsker å prioritere f. eks. fest, er jo ditt valg. Men det sier alt om hvordan du prioriterer.

Jeg forstår henne faktisk. Dersom sykdommen til mannen hennes er veldig tung og krever mye av henne i hverdagen, så er det fullstendig normalt at hun trenger rom til å puste ut, slappe av, ha det gøy og gjøre noe for seg selv en gang i blant. Ca en gang i mnd virker ikke som for mye for meg. Hun sier at hun fester bare for å komme unna problemene hjemme.

Man er ikke nødvendigvis egoistiske fordi man har personlige begrensninger for hva man klarer å håndtere skikkelig. Noen mennesker klarer å legge andre ting til side og 'ofre' seg selv for partneren, andre klarer det ikke. Jeg ville ikke klart et slikt samliv der jeg måtte ofret så mye for å tilpasse meg en syk partner. Ikke fordi jeg er ego, men fordi jeg har mine begrensninger og har et behov for å ta vare på meg selv. Om jeg hadde en syk partner som krevde mye omsorg, så måtte jeg gitt avkall på en del ting som er viktig for meg, og da ville jeg gått over lengre tid med en følelse av at noe vesentlig manglet i livet mitt. Det ville ganske effektivt tatt knekken på forholdet, om jeg ikke hadde mulighet til å "dyrke" meg selv jevnlig.