Hvorfor elsker hun meg ikke?

[ørn]

Hei!

Jeg har vært gift med en fantastisk kvinne i 11 år. Vi ble sammen da vi bare var 16 år, men jeg føler jeg har vært så heldig. Jeg elsker min kone over alt på jord, og vi har to flotte gutter sammen.

Nå er jeg kjempefortvilet. Interessen hennes for å tilbringe tid sammen med meg ble veldig laber, og da jeg til sist presset henne litt på hva som var galt så fikk jeg følgende svar.

Jeg var en flott mann, en god ektemann, en fantastisk far, trygg og stabil, men hun hadde ikke lenger de kjærlige følelsene for meg. Hun følte at vi bare var samarbeidspartnere i hjemmet. Vi var for trygge og hun kjedet seg.

Jeg spurte om jeg kunne gjøre noe annerledes for at hun skulle begynne å elske meg igjen, men det sa hun jeg ikke kunne.

Jeg er veldig redd for at hun skal gå fra meg, og dypt ulykkelig over at hun ikke gjengjelder følelsene mine.

Noen som kan gi meg noen gode råd?

[Gjest Ulva35]

Kan ikke gi deg noen råd, bare en og si at jeg håper det ordner seg for dere

[Gjest Bdog]

Det er mye du kan gjøre. Det viktigste er at du skaffer deg et liv utenom henne. Finn ut hva DU har lyst til å bedrive tiden med uavhengig av kona (men helst sammen med ungene).

Den dagen du klarer deg godt uten henne, vil hun muligens se nye (og gamle) positive sider ved deg. Og hvis hun ikke gjør det, gjør ikke det noe. Du klarer deg jo godt uten henne, ikke sant?

Å frigjøre seg fra en partner er sjelden gjort på en måned eller to. Det tar gjerne ett år eller mer. Poenget er at du må begynne nå mens du fremdeles er i forholdet. Hvis ikke går hun fra deg og du må gjennom en depresjonsperiode før du kan begynne frigjøringsprosessen.

Hva du spesifikt skal gjøre avhenger av din situasjon og dine interesser. Men hvis du f. eks. har lyst til å reise et sted eller starte med en ny hobby, ikke tigg henne om å bli med. Gjør det alene eller ta med ungene. For høflighets skyld kan du jo spørre henne om hun vil bli med, men målet er ikke å få henne med. Det er viktig å innse at å gjøre ting sammen med henne nå, antagelig vil virke mot sin hensikt.

[Gjest Gjest]

Vær deg selv, tren mer, dra på gutteturer og fester, kom deg ut av huset !

Det er klart man blir lei av å ha en fyr som alltid er hjemme, og som er helt forutsigbar. Damer kan ikke ha så kjedelige menn rundt seg.

[ørn]

Gjennoppfinne meg selv, så hun kan gjennoppdage meg! Ikke så dumt det!

[Gjest Eugene Onegin]

fordi kjærlighet tar slutt

[Nabodama]

En ting du bør tenke på er hennes utsagn om at dere kun er samarbeidspartnere i hjemmet.

Det sier meg at dere har havnet i den aller vanligste fella, nemlig at dere ikke gjør artige og koselige ting sammen som par lenger, og det savner hun nok.

Gjør man slike ting sammen, har man noe å leve på etterpå, både når det gjelder gode minner og et mer nært forhold.

Jeg tror ikke det nødvendigvis er lurt å bruke mye tid borte fra hjemmet nå. Da får hun bare mer tid alene, noe som antagelig gir henne en bekreftelse på at følelsene hennes er døde....for hun får ikke stimulert de gode følelsene for deg når du er borte. Det blir bare enda mer avstand.

Vi har nettopp vært i samme situasjon selv, og har jobbet oss igjennom det. Vi har det fint nå, takket være mannen, som virkelig gjorde en innsats for å vekke mine følelser igjen. Og det gjorde han ikke ved å dra bort (som jeg ville), men ved å insistere på å være til stede og at vi helhjertet skulle gjøre et forsøk til.

Vi reiste bort sammen en uke, det var første steg, og oppdaget at vi kunne ha et virkelig artig sammen. Vi snakket mye, åpnet oss helt for hverandre, noe som har ført til at vi har mye mer aksept for hverandre enn før. Men det førte også til at vi så nye og spennende sider ved hverandre.

Hadde han tilbrakt mer tid borte, slik at jeg kunne "se at han ikke var forutsigbar", hadde ikke vi vært et par nå. Da hadde jeg tatt det som et tegn på at han ikke brydde seg om forholdet vårt, og at jeg ikke hadde følelser for ham lenger.

[Gjest Gjest_Sofia_*]

Hei!

Jeg har vært gift med en fantastisk kvinne i 11 år. Vi ble sammen da vi bare var 16 år, men jeg føler jeg har vært så heldig. Jeg elsker min kone over alt på jord, og vi har to flotte gutter sammen.

Nå er jeg kjempefortvilet. Interessen hennes for å tilbringe tid sammen med meg ble veldig laber, og da jeg til sist presset henne litt på hva som var galt så fikk jeg følgende svar.

Jeg var en flott mann, en god ektemann, en fantastisk far, trygg og stabil, men hun hadde ikke lenger de kjærlige følelsene for meg. Hun følte at vi bare var samarbeidspartnere i hjemmet. Vi var for trygge og hun kjedet seg.

Jeg spurte om jeg kunne gjøre noe annerledes for at hun skulle begynne å elske meg igjen, men det sa hun jeg ikke kunne.

Jeg er veldig redd for at hun skal gå fra meg, og dypt ulykkelig over at hun ikke gjengjelder følelsene mine.

Noen som kan gi meg noen gode råd?

Sier hun noe om hva hun tenker framover da ??? Eller har du ikke turt å spørre ?? Jeg sitter i din kones sko akkurat nå jeg også og føler meg veldig usikker på framtiden. Har ingen følelser igjen for mannen min selv om han er alt det som du også har fått høre at du er. Kanskje dere rett og slett er for "enkle" å forholde seg til ??? Jeg vet ikke.... Jeg har faktisk gått i tanker om å ta ut separasjon i lengre tid men har fryktelig dårlig samvittighet både for han og for barna som er i tenårene. Når følelsene mangler blir forholdet dårligere og dårligere selv om han prøver så godt han kan. Vi har ikke sex lengre og prater ikke sammen. Jeg er rett og slett lei.... Vet mange vil hevde at jeg må PRØVE og kanskje gå i samlivsterapi. Men det må være en base i bånn å bygge på og dette føler jeg mangler her.. Man kan ikke tvinge fram følelser som ikke er der. Jeg beklager TS.., dette var antagelig ikke det du ønsker å høre men det kan jo være greit å få en tilbakemelding fra "den andre siden" også. Ønsker deg uansett lykke til og håper at det ordner seg for dere.

[Sharmita]

Hei kan ikke heller gi dere noen gode råd,men håper dere finner tilbake til hverandre igjen

Håper at det går bra med dere ril slutt

[ørn]

En ting du bør tenke på er hennes utsagn om at dere kun er samarbeidspartnere i hjemmet.

Det sier meg at dere har havnet i den aller vanligste fella, nemlig at dere ikke gjør artige og koselige ting sammen som par lenger, og det savner hun nok.

Gjør man slike ting sammen, har man noe å leve på etterpå, både når det gjelder gode minner og et mer nært forhold.

Jeg tror ikke det nødvendigvis er lurt å bruke mye tid borte fra hjemmet nå. Da får hun bare mer tid alene, noe som antagelig gir henne en bekreftelse på at følelsene hennes er døde....for hun får ikke stimulert de gode følelsene for deg når du er borte. Det blir bare enda mer avstand.

Vi har nettopp vært i samme situasjon selv, og har jobbet oss igjennom det. Vi har det fint nå, takket være mannen, som virkelig gjorde en innsats for å vekke mine følelser igjen. Og det gjorde han ikke ved å dra bort (som jeg ville), men ved å insistere på å være til stede og at vi helhjertet skulle gjøre et forsøk til.

Vi reiste bort sammen en uke, det var første steg, og oppdaget at vi kunne ha et virkelig artig sammen. Vi snakket mye, åpnet oss helt for hverandre, noe som har ført til at vi har mye mer aksept for hverandre enn før. Men det førte også til at vi så nye og spennende sider ved hverandre.

Hadde han tilbrakt mer tid borte, slik at jeg kunne "se at han ikke var forutsigbar", hadde ikke vi vært et par nå. Da hadde jeg tatt det som et tegn på at han ikke brydde seg om forholdet vårt, og at jeg ikke hadde følelser for ham lenger.

Hei Nabodama!

Vi har faktisk snakket sammen ganske mye etter at hun turte å fortelle meg hvordan hun følte det, og hun ønsker veldig at det skal funke mellom oss og at hun skal gjenfinne følelsene sine. Hun har også sagt at hun savner å gjøre artige ting sammen, så nå prøver vi å finne på noen artige ting vi kan gjøre sammen som par og med venner. Godt å høre at følelser kan komme tilbake. Lykke til videre dere også!

[ørn]

Sier hun noe om hva hun tenker framover da ??? Eller har du ikke turt å spørre ?? Jeg sitter i din kones sko akkurat nå jeg også og føler meg veldig usikker på framtiden. Har ingen følelser igjen for mannen min selv om han er alt det som du også har fått høre at du er. Kanskje dere rett og slett er for "enkle" å forholde seg til ??? Jeg vet ikke.... Jeg har faktisk gått i tanker om å ta ut separasjon i lengre tid men har fryktelig dårlig samvittighet både for han og for barna som er i tenårene. Når følelsene mangler blir forholdet dårligere og dårligere selv om han prøver så godt han kan. Vi har ikke sex lengre og prater ikke sammen. Jeg er rett og slett lei.... Vet mange vil hevde at jeg må PRØVE og kanskje gå i samlivsterapi. Men det må være en base i bånn å bygge på og dette føler jeg mangler her.. Man kan ikke tvinge fram følelser som ikke er der. Jeg beklager TS.., dette var antagelig ikke det du ønsker å høre men det kan jo være greit å få en tilbakemelding fra "den andre siden" også. Ønsker deg uansett lykke til og håper at det ordner seg for dere.

Hei!

Hun sier hun ikke tror hun hadde greid å gå fra meg og barna, men det er jo ikke så greit over tid når følelsene blir borte. Jeg vil heller ikke at hun kommer om 10 år og sier nå går jeg for jeg har ikke trivdes de 10 siste åra, så vi er begge enig om at vi må gjøre noe nå. Sexen funker heldigvis for oss, men vi kunne blitt mye flinkere til å prate om andre ting enn bare organiseringen av hverdagen.

Håper at ting ordner seg for dere på den ene eller andre måten, ingen fortjener å gå rundt å være misfornøyd med samlivet sitt i lang tid. Har du sagt noe til mannen din om hvordan du føler? Kona mi måtte fortelle hvordan hun hadde det før jeg skjønte det, så ja, vi er nok litt enkle vi menn.

Takk for svaret og lykke til!

[Gjest Mayamor]

Det med å ha et liv utenom hus og barn er noe jeg også må mase på samboer om... Jeg mener at vi trenger å være kjærester i tillegg til mor/far, kokk, sjåfør, rengjøringshjelp, snekker, maler, montør, mekaniker, regnskapsfullmektig, kontordame, sekretær, eksortedame, tv-seer sammen, psykolog, sykepleier, innkjøpssjef, interiørarkitekt, gartner, båtfører, barnepasser, leksehjelper, klassekontakt, fotballtrener, coach, syerske, ferieplanlegger, ryddehjelp og sikkert mer jeg ikke kom på akkurat nå...

MEN; når jeg leser listen over... Har vi tid til mer...?

:rødme: Jeg mener at det må vi bare prioritere...

Vær litt spontan; hyr inn mor/svigermor/søster/bror/nabo el til barnevakt og finn på noe sammen. Ikke hver for dere, men sammen.

Vi har liten tilgang på barnevakter, så vår løsning har vært å byttelåne barn med en venninne. Det har venninnen min og mannen hennes satt like stor pris på som samboer og jeg har.

Forslag til aktiviteter dere kan gjøre sammen:

* alenekveld med stearinlys, romantisk middag og gjensidig massage

* tur på restaurant/cafè

* teater/kino/konsert/stand up/revy

* telttur

* weekentur til en annen by i Norge/utlandet

* fjelltur

* spaweekend (ja en dameting, men du vil sikkert like det...)

* finn på en felles hobby (vi har begyndt med fotografering)

* se en romantisk komedie

* en trist film

* vask gulvene helt uventet

* kjøp en blomst og et skjønt kort

* sexy undertøy

* Stell deg selv; pynt deg for henne

Å snakke sammen er nok ofte en jentegreie; når en kvinne vil ut av et forhold er det ofte noe som har vært tenkt på lenge uten at mannen ser faresignalene. Og når mannen da evt tilbyr seg å endre seg - er det ofte for sent.

Du har her en mulighet til å få orden på ting da dere snakker sammen. Ønsker dere masser av lykke til.

[ørn]

Det med å ha et liv utenom hus og barn er noe jeg også må mase på samboer om... Jeg mener at vi trenger å være kjærester i tillegg til mor/far, kokk, sjåfør, rengjøringshjelp, snekker, maler, montør, mekaniker, regnskapsfullmektig, kontordame, sekretær, eksortedame, tv-seer sammen, psykolog, sykepleier, innkjøpssjef, interiørarkitekt, gartner, båtfører, barnepasser, leksehjelper, klassekontakt, fotballtrener, coach, syerske, ferieplanlegger, ryddehjelp og sikkert mer jeg ikke kom på akkurat nå...

MEN; når jeg leser listen over... Har vi tid til mer...?

:rødme: Jeg mener at det må vi bare prioritere...

Vær litt spontan; hyr inn mor/svigermor/søster/bror/nabo el til barnevakt og finn på noe sammen. Ikke hver for dere, men sammen.

Vi har liten tilgang på barnevakter, så vår løsning har vært å byttelåne barn med en venninne. Det har venninnen min og mannen hennes satt like stor pris på som samboer og jeg har.

Forslag til aktiviteter dere kan gjøre sammen:

* alenekveld med stearinlys, romantisk middag og gjensidig massage

* tur på restaurant/cafè

* teater/kino/konsert/stand up/revy

* telttur

* weekentur til en annen by i Norge/utlandet

* fjelltur

* spaweekend (ja en dameting, men du vil sikkert like det...)

* finn på en felles hobby (vi har begyndt med fotografering)

* se en romantisk komedie

* en trist film

* vask gulvene helt uventet

* kjøp en blomst og et skjønt kort

* sexy undertøy

* Stell deg selv; pynt deg for henne

Å snakke sammen er nok ofte en jentegreie; når en kvinne vil ut av et forhold er det ofte noe som har vært tenkt på lenge uten at mannen ser faresignalene. Og når mannen da evt tilbyr seg å endre seg - er det ofte for sent.

Du har her en mulighet til å få orden på ting da dere snakker sammen. Ønsker dere masser av lykke til.

Hei Mayamor!

Takk for mange gode tips. Barnevakten er på plass så nå skal jeg bare begynne å krysse av fra toppen