Misliker særlig en venn

[Gjest Nokså tolerant mor]

Sønnen min, som går i tredje klasse, har en venn som er helt ufordragelig. Han er enebarn, og det er tydelig at det ikke er satt en eneste grense for ham noensinne. Han er frekk, responderer ikke på konstruktiv korreks (nei, du må ikke dra hunden i halen, nei, du får ikke en is til - med andre ord helt ordinær grensesetting som ikke burde være nødvendig i forhold til gjester).

Min sønn er absolutt ikke noe prakteksemplar. Tilbakemeldingen er likevel at han oppfører seg greit når han er hos andre - slik de aller fleste andre vennene hans gjør hos oss. Så er det denne ene som jeg rett og slett har vanskeligheter med å forholde meg til. Hva gjør jeg? Jeg vil jo at sannen min skal ha gode venner, og jeg vil at de skal trives hos oss.

I tillegg ser jeg ofte at han, når det er flere tilstede, skaper allianser og tester ut splitt og hersk- metoder. Ufint og veldig provoserende - og jeg ser at de andre guttene sliter med leke normalt med han, slik de er vant til.

[Far til 2]

Jeg opplevde noe tilsvarende da et barn tok seg til rette hjemme hos oss (f.eks. gikk inn til oss mens vi satt ute sammen med ungene og spiste, og 3.person spiste opp nesten all godisen som ungene skulle ha til kvelden). Jeg opplevde til og med at når jeg tok "godis" fra bordet og satt det i skapet, klatret denne ungen opp i skapet og hentet det ut igjen, - mens jeg stod ved siden av.

Til slutt måtte jeg si ifra med ganske streng stemme at slik fikk ingen lov til å gjøre hjemme hos oss. Det bedret seg en liten stund (noen månder) før det startet opp igjen. Det endte faktisk med at jeg måtte nekte barna å ta dette barnet med seg hjem en periode, og ungene så faktisk selv at dette var nødvendig.

Idag er det noe bedre.

[Gjest Gjest]

Jeg har også opplevd slike barn, og de er ikke velkommen flere ganger hos oss. Jeg sier klart ifra, at slikt godtar jeg ikke.

Forklar ærlig til din sønn, hvorfor du reagerer som du gjør. Det forstår han sikkert, siden han er oppvokst med dine regler.

[Gjest Miss Cutie]

Har også opplevd lignende. I dag feks så skulle jeg snakke med min datter. En av vennene på 12 år kom bare rett inn. Jeg sa: Unnskyld, men kan du gå ut litt?

Hun sa bare: Jeg skal bare si hun noe.

Prøvde å si i fra til henne igjen, men hun ignorerte meg og bare snakket videre til min datter.

Jeg ble ganske sint og hevet stemmen mens jeg ba henne gå ut og at de kan ikke bare rusle inn her uten videre (var midt i en ganske viktig samtale med min datter, der jeg var allerede irritert fra før).

Jeg blir bare sint når unger ikke respekterer noen beskjeder. Har vært ganske streng med disse barna som kommer her. For de har tydeligvis foreldre som gir blaffen i litt av hvert tror jeg. Kommer inn med sko, jeg nærmest jager dem (de er ikke redd meg altså, men har fått så mange beskjeder) og andre ting. Det eneste som hjelper er å si hardt i fra. Den ungen du skriver om kan IKKE bare gjøre ting i deres hus.

Hva med å snakke med foreldrene? Eller kanskje gjøre noe for å unngå at din gutt er så mye med han. Ja det er kanskje synd, men foreldrene burde vite bedre. Si til han gutten at om han ikke slutter med dette, så kan han ikke komme inn. Dere har regler som han er nødt å følge. Og snakk med han om de andre tingene.

Endret 11. juni 2007 av Miss Cutie

[Gjest Gjest]

Min datter har en slik venninne også. Men denne venninnen har to søstre som er på akkurat samme måte og tilbakemld fra naboene her er at :Moren nytter det ikke å snakke med, det er ungene som styrer.

Den eldste(og den mest fornuftige, trodde jeg) søsteren kom faktisk labbende inn på mitt soverom mens jeg lå i sengen. Da hadde jeg allerede gitt klar beskjed om at jeg ikke ville skrive under på verving i en eller annen bokklubb, men jammen stod hun plutselig ved siden av sengen for å få meg til å skrive under.... da var hun vel en 10-11 år.

Den av søstrene som min datter er mest med tar ikke beskjeder. Hun klarer ikke å holde seg på rommet til min datter når vi spiser middag.Er stadig ved trappen og roper opp "er du ferdig snart?"

har eks i bøtter og spann. Nå er det sånn at jeg håper de ikke beholder vennskapet når tenårene begynner....

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Dette er et eksempel på en fullstendig foreldreskapt unge. Det er tydelig at han ikke har hatt noen grenser, og at han styrer alt i hjemmet. Derfor er det rimelig nytteløst å snakke med mor (far bor langt unna).

Det er godt å høre at det er flere som har det på samme viset. Jeg har vurdert å snakke med min sønn - og det ser faktisk ut som han reagerer på oppførselen hans til tider - men det er vanskelig å gi uttrykk for at man ikke liker noen. Jeg kan selvsagt fortelle han at vi ikke kan ha denne vennen på besøk fordi han ikke kan følge våre regler. Det er sant som gjest sier at han er vokst opp med våre regler og vil forstå hvorfor det er slik.

Det som er trist er at jeg vet at han har problemer med å tilpasse seg grupper, og det bekreftes for så vidt av oppførselen hans, og jeg vil ikke akkurat gjøre det verre for ham. Det er bare det at han utfordrer virkelig tålmodigheten min - og med tre små føler jeg den er nokså godt strukket fra før!

[Kykkelikokos]

På sett og vis synes jeg nesten det er litt dårlig gjort å la ansvaret ligge på sønnen din når han er såpass ung. Jeg ville sagt klart i fra til kompisen at han ikke fikk komme inn i huset så lenge han ikke følger reglene. Det kan bli veldig kjedelig for sønnen din å si "du får ikke leke med oss lenger".

[Hobgoblin]

På sett og vis synes jeg nesten det er litt dårlig gjort å la ansvaret ligge på sønnen din når han er såpass ung. Jeg ville sagt klart i fra til kompisen at han ikke fikk komme inn i huset så lenge han ikke følger reglene. Det kan bli veldig kjedelig for sønnen din å si "du får ikke leke med oss lenger".

Men hva med først å snakke med sønnen, og fortelle at de kommer til å ta en prat med kameraten? Da vet sønnen hva som skal skje, og hvorfor.

Og for å si det slik: Hadde en såpass stor unge dratt hunden min i halen, hadde ungen gått på "hue og ræva ut", og jeg ville vært meget skeptisk til å ha den tilbake på besøk...

[Gjest Miss Guided]

Mine barn har hatt sin andel av "ufordragelige" venner og jeg har fulgt samme linje overfor alle. Jeg gir beskjed om at hjemme hos meg er det jeg som bestemmer og hvis de ikke klarer å forholde seg til det så kan de ikke være inne hos oss. Og etter noen ganger hvor de bare må tusle seg hjem så har de fleste av dem innsett at de må oppføre seg hvis de ønsker å være med mine barn hjem.

Noen barn hjelper det ikke på men der har vennskapet tatt slutt av seg selv fordi de er for krevende i lengden og mine barn ikke har orket å være venner med dem lenger.

Det er aldri mange barn det er snakk om, tror mine tre barn har hatt en eller to venner hver av det slaget. De fleste er greie nok og etter en teste-grensene-periode så skjønner de hva som må til for at alle skal ha det hyggelig.