Hjelp til å kjempe for forholdet

[Gjest Gjest_anka_*]

Hei!

Jeg bor sammen med en mann som lider av sosial angst og diverse. Dette fører til at ikke orker å være med på store "happenings" med mennesker han ikke kjenner. Hans venner og familie går forholdsvis greit.

Dette fører naturligvis til at jeg må stille alene på diverse feiringer og markeringer i forbindelse med meg selv, mine barn og min familie(vi har ikke barn sammen). Nå er det slik at min familie bor langt unna, så når de kommer hit blir de gjerne noen dager, feks. en helg. Dette mener samboer er feil; et selskap varer fra klokkeslett A til klokkeslett B, og da bør gjestene forholde seg til dette.

Hvis jeg ønsker å være sammen med familien min utover den tiden, så "tilrettelegger" jeg ikke godt nok for han. Han mener at mest mulig bør tilrettelegges for at han skal ha det bra. At jeg ser familien min høyst to ganger i året er ikke så viktig(han har sin i nærheten).

Jeg merker at jeg er i ferd med å miste litt respekt for mannen. Jeg synes han sutrer som en unge, og kun tenker på seg selv og sine behov. Hvis noen sier et skjevt ord til han, kan han gå og legge seg og gjerne sove eller ligge og sture i timesvis. Dette gjelder også hvis mine barn skulle finne på å kommentere noe som ikke passer han(om hans person). Det er jo han som er voksenpersonen, ikke dem, men det virker ikke som han er villig til å stå for den han er.

Dette tærer veldig på meg. Jeg føler at jeg er sammen med en unge med spesielle behov. Er det noen andre som har eller har hatt lignende problemer? Jeg ønsker å få større forståelse for hvorfor han velger å oppføre seg slik. Jeg håper å kunne støtte han, men vil helst slippe å være "støttekontakt".

[Gjest Vampyra]

Jeg har vel ingen spesielle erfaringer, men jeg hadde aldri orket å leve med en som forventet at jeg skulle ta hensyn til han til enhver tid og ikke begge veier.

Når man er sammen skal man dele, og det skal gå begge veier. Man skal ikke bare ta og ta.

Jeg ville tatt meg en alvorsprat med mannen og forklart at du ikke synes det er rettferdig at du alltid må ta hensyn til han når han ikke gjør det samme tilbake.

[gompen]

Hei!

Jeg bor sammen med en mann som lider av sosial angst og diverse. Dette fører til at ikke orker å være med på store "happenings" med mennesker han ikke kjenner. Hans venner og familie går forholdsvis greit.

Dette fører naturligvis til at jeg må stille alene på diverse feiringer og markeringer i forbindelse med meg selv, mine barn og min familie(vi har ikke barn sammen). Nå er det slik at min familie bor langt unna, så når de kommer hit blir de gjerne noen dager, feks. en helg. Dette mener samboer er feil; et selskap varer fra klokkeslett A til klokkeslett B, og da bør gjestene forholde seg til dette.

Hvis jeg ønsker å være sammen med familien min utover den tiden, så "tilrettelegger" jeg ikke godt nok for han. Han mener at mest mulig bør tilrettelegges for at han skal ha det bra. At jeg ser familien min høyst to ganger i året er ikke så viktig(han har sin i nærheten).

Jeg merker at jeg er i ferd med å miste litt respekt for mannen. Jeg synes han sutrer som en unge, og kun tenker på seg selv og sine behov. Hvis noen sier et skjevt ord til han, kan han gå og legge seg og gjerne sove eller ligge og sture i timesvis. Dette gjelder også hvis mine barn skulle finne på å kommentere noe som ikke passer han(om hans person). Det er jo han som er voksenpersonen, ikke dem, men det virker ikke som han er villig til å stå for den han er.

Dette tærer veldig på meg. Jeg føler at jeg er sammen med en unge med spesielle behov. Er det noen andre som har eller har hatt lignende problemer? Jeg ønsker å få større forståelse for hvorfor han velger å oppføre seg slik. Jeg håper å kunne støtte han, men vil helst slippe å være "støttekontakt".

Det er ikke riktig at du alltid skal tilrettelegge for ham. Det burde han klare å gjøre selv! Det er han som vet best hva han har behov for i disse situasjonene, og han er voksen nok til å tilrettelegge for seg selv.

Når familien din er på besøk, kan han seg en tur ut, hvis det blir for mye for ham, eller trekke seg litt tilbake.

Hvis jeg er på familie sammenkomster eller har besøk og det blir "for mye" for meg (dvs. at jeg blir sliten, gjerne overmannet av tretthet, eller urolig), så pleier jeg å si ifra til de rundt meg, for så å legge meg på sofaen eller ta meg litt alenetid. Folk respekterer at jeg har behov for det, så lenge jeg sier ifra. Kanskje han burde bli flinkere til dette, eller hvis han har vanskeligheter med å formidle det pga angsten, i det minste fortelle deg det, så du kan si det til de andre.

Når det gjelder barna, synes jeg han burde forklare de hvorfor han reagerer på det som blir sagt, og hvordan det påvirker ham, isteden for å "sutre". Barna må man ta hensyn til, alltid.

Det høres ut som han ikke er særlig voksen i opførselen. Man kan ikke bruke sykdom som en unnskyldning til å oppføre seg som en unge!

Hvis det er mulighet for det, så kanskje du kan besøke din familie uten ham? Du kan jo si til ham at han kan være med hvis han vil, men at du ikke har tenkt til å tilpasse besøket etter kun hans behov. Så kan han velge selv.

Det er forskjell på å ta hensyn til sykdom hos partneren og å ta ansvar for den. Det er hans oppgave å ta ansvaret for den selv, ikke din.