Barn og 2 språk

[Pasha]

Vil et barn som vokser opp i en familie med 2 språk lære å snakke seinere eller før andre barn som bare vokser opp med et språk?

Eller kommer dette mye ann på barnet? Altså hvor fort det tar læring i utgangspunktet.

Og vil det lett skje at barnet vil blande språkene.. altså at det f.eks prater både norsk og engelsk i samme setning?

[Arkana]

De undersøkelsene jeg har sett viser ikke at barn med flere språk rundt seg lærer å snakke senere eller raskere enn andre, men det vil helt klart finnes individuelle forskjeller her som ved alt annet. Jeg er selv oppvokst med tre språk rundt meg og lærte å snakke tidligere og hadde også tidlig et betydelig større ordforråd enn de fleste andre. Jeg blandet heller ikke språk, men som de fleste andre jeg kjenner som snakker flere språk flytende hender det jo at man husker et ord eller uttrykk bare på det ene språket (og ikke det du bruker akkurat der og da) uten at jeg betegner det som en ulempe.

[Gjest Gjest_marion_*]

Vil et barn som vokser opp i en familie med 2 språk lære å snakke seinere eller før andre barn som bare vokser opp med et språk?

Eller kommer dette mye ann på barnet? Altså hvor fort det tar læring i utgangspunktet.

Og vil det lett skje at barnet vil blande språkene.. altså at det f.eks prater både norsk og engelsk i samme setning?

Våre to barn er trespråklige. De har to morsmål siden vi foreldre snakker begge vårt eget morsmål til de. Også har de et tredje språk som snakker fra den tiden vi bodde utenlands etpar år. Det hendte at de blandet språkene, spesielt hvis de ikke fant dekkende ord på ene språket. Men de har de gjort helt bevisst.

Jeg lærte meg fort å ikke undervurdere barns språkforståelse. De er bare helt geniale til å oppfatte ord og gjøre seg bruk av de helt uhemmet. Jo yngre de er, jo lettere tar de det.

Siden våre barn er tospråklige fra fødselen av, hadde de ingen problem med å lære seg et tredje språk før skolealder. Nå er de tenåringer og svitsjer mellom språkene helt uten å blunke. De har i tillegg lært seg to fremmedspråk til på ungdomsskolen som de mestrer meget bra!

Stå på, lær de flere språk. Det er rikdom, ikke hemsko. Lykke til!

[Chiquita]

Jeg lærte at flerspråklige barn KAN være litt senere ute enn andre barn til å begynne å snakke. Men når de først begynner, så har de ofte en raskere språkutvikling og større ordforråd enn andre barn.

Flerspråklige barn (flere språk fra tidlig alder) har også lettere for å lære seg nye språk senere.

Så det er ikke noen negative ting med dette (dersom du "kan ta deg tid til" å vente en måned eller tre ekstra på barnets første ord, osv)

[Gjest Gjest_Gjesteline_*]

Barnet mitt er tospråklig (engelsk og norsk). Opp til h*n var 3, 3 1/2 hendte det at h*n blandet språkene, men ikke så mye at det var et problem. Engelsken ble nesten helt borte da h*n begynte i barnehage, og frem til h*n var godt over 5 var h*n ikke interessert i å prate engelsk. Jeg snakket konsekvent engelsk og fikk svar på norsk, men h*n skjønte og skjønner altså alt på engelsk, selv om alle andre rundt h*n snakker norsk. Nå, derimot, har interessen kommet stormende, og h*n prøver seg stadig med fler og fler engelske ord når h*n prater, det er gøy! Regner med at dette vil komme mer og mer, og har også hørt fra andre at det er vanlig at foreldrene snakker ett språk og barnet svarer på et annet (men forstår alt).

H*n har vært helt som jevnaldrende barna i språkutvikling hele tiden, men vi ble "advart" på helsestasjonen at flerspråklige barn ofte er litt tregere til å begynne å prate, uten at dette har noe å si for utviklingen deres.

Min mening er at flere språk er en berikelse for barnet, så jeg ser ingen grunn til å holde igjen på dette!

[Furstina]

Små barn är fantastiska på att lära sig språk.

jag har för mig att jag har läst att barn i flerspråkiga hem börjar prata något senare än från enspråkiga hem, men att inte är någon större skillnad egentligen.

Barnen är duktiga på att skilja på språken men som någon skrev ovan är det vanligt att de blandar in ett ord som de bara kan på ett av de andra språken. De utvecklar dock snabbt en känsla för vem man kan prata vilket språk med och får ofta ett rikt ordföråd och språklig utveckling.

Jag har en fd kollega som pratade persiska med sina barn, mamman pratade engelska och barnen pratade svenska i skolan. Av någon anledning vägrade barnen prata persiska tillbaka till pappan men han fortsatte prata persiska med dem. Vid 10-12 års åldern kom farföräldrarna på besök - och de kunde bara persiska. Då min kollega höra sina barn prata fin persiska... DÅ var han mäkta stolt. Och glad att barnen kunde prata med farmor och farfar.

[Gjest Frysepulver]

Jeg har også hørt det med at de da lærer begge språkene noe senere.

Hvis jeg noen gang fikk et barn med en mann med et annet morsmål vil jeg at barnet skal lære begge språk. De får mye "gratis" med å lære enda et språk.

Jeg har en kusine og fetter som snakker mors morsmål med henne og norsk med pappaen og oss andre. Dette er et noe snevert språk som kun brukes av en gruppe mennesker fra samme landsby som min tante, men det gjør ihvertfall at barna kan kommunisere med bestemor etc.

Et annet kusine og fetterpar av meg har spansktalende mor og norsk far. De har ikke lært spansk, kan kun det helt enkle og det må jo være leit når de er på besøk i mors hjemland etc.

[Varsia]

Jeg vokste opp med 2 språk, og begynte ikke å snakke noe senere. Men godt mulig at noen gjør det. Likevel er det en stor fordel å få to hjemmespråk, som flere nevner vil en gjerne ha lettere for å lære andre språk senere, og forskning viser også at flerspråklige barn er faglig sterkere på skolen, hvertfall i visse fag.

Selv blandet jeg ikke språkene, med mindre jeg ikke fant et ord på det språket jeg brukte, - men sånn snakket jo faren min også, og alle andre i bygda mi, at de tok lånord fra norsk. Snakket jeg med flere så kunne jeg uten problem veksle fra det ene språket til det andre, -snakke det ene med faren min, snu meg og spørre mamma hva hun mente på norsk, og så fortsette å prate det andre språket til f. eks en venninne.

Det morsomme er at da jeg var 2-3 år forsto jeg ikke at det var snakk om 2 forskjellige språk - jeg trodde bare at foreldrene mine rett og slett ikke forsto noe. Så når faren min snakket norsk til moren min innbilte jeg meg at hun ikke forsto han, sånn at jeg gjentok alt han sa slik at hun kunne forstå..igjen på norsk..

[Gjest Miss Cutie]

Mine barn snakker engelsk og norsk flytende.

Eldste min på 10 år var helt fabelaktig. Hun snakket kun rent engelsk fram til hun var 4 år. Da vi flyttet til Norge så snakket hun helt norsk i løpet av 3 mnd.

Mellomste blandet en del. Men hadde helt normalt språk.

Yngste var det litt annerledes med. Han var ikke kjapp i språket. Han laget egne ord for ting, som KUN vi forstod. Nå fyller han 4 år i August og snakker utrolig mye bedre enn for ett år siden. Han blander engelsk og norsk nå. Dette kan være forvirrende for folk som ikke kjenner han. Han sier feks: Mamma, den dont work (den virker ikke). Dette er noe som vil gå over, av erfaring. Når han klarer å skille norsk og engelsk. Men det er veldig sjeldent at han gjør dette. Nå er det jo sånn at barn snakker senere om de har to språk å forholde seg til. Men det er verdt det;). Og de er så flinke og skiller språket helt fint før de begynner på skolen. Noe som er viktig. Mine jenter begynner i 3 klasse og 6 klasse. De er kløpper i engelsk på skolen. Eldste er faktisk en av de flinkeste i norsk og engelsk også. :D

Tospråklige er heldige. :D

Selv er jeg språkforvirret, for vi snakker daglig engelsk her i huset. :S

Endret 9. juni 2007 av Miss Cutie

[asterix]

Jeg lærte at flerspråklige barn KAN være litt senere ute enn andre barn til å begynne å snakke. Men når de først begynner, så har de ofte en raskere språkutvikling og større ordforråd enn andre barn.

Flerspråklige barn (flere språk fra tidlig alder) har også lettere for å lære seg nye språk senere.

Så det er ikke noen negative ting med dette (dersom du "kan ta deg tid til" å vente en måned eller tre ekstra på barnets første ord, osv)

Slik har det vært med våre. Vi snakker islandsk hjemme og norsk sammen med andre. Barna har vært litt seinere i gang med språkene, men etter at de først har satt i gang praten for fullt(rundt toårsalderen) har de hele veien vært bedre på språk enn sine jevnaldrende. De har også tatt engelsk lettere enn andre på sin alder. De to eldste som nå går på ungdomsskolen har f.eks begge 6 i både norsk og engelsk, både muntlig og skriftlig.

Det er kun fordeler med tospråklighet fra tidlig alder.

[Gjest Gjest]

Jeg er selv flerspråklig og det fortelles at jeg var litt senere ute enn andre barn det var naturlig å sammenligne meg med, men til gjengjeld snakket jeg i hele setninger når jeg begynte å skravle, og jeg hadde et mye større ordforråd enn andre unger på min alder. Blandet aldri språkene i forvirring heller. Kjenner både to og trespråklige barn som takler det helt fint. Det er visst verre for voksne å skjønne at slikt går an tror jeg. Har heller ikke hatt problemer med å lære andre språk etterpå.

[Gjest Trespråklig student]

Jeg er enig i at det bare er fordeler med å vokse opp med to språk, men i denne diskusjonen må vi ikke glemme at det er veldig viktig hvordan barn vokser opp med to språk.

Det finnes mange forskjellige konstellasjoner. F.eks. har jeg ei russisk venninne, ressurssterk og velutdannet, som har barn med en norsk mann. Hun snakker konsekvent russisk til barnet, og mannen konsekvent norsk. Språket foreldrene imellom er norsk, men hun har noen russiske venninner som hun møter ofte, og barnet har både russiske og norske lekekamerater. De leser mye for barnet, på hvert sitt språk. Norsk er likevel det dominerende språket, siden hun gjeonnm barnehage, tv og resten av omverdenen får mest "input" av det, men årlige besøk i Russland gjør underverker og holder også barnets motivasjon oppe. Barnet holder språkene fra hverandre, behersker norsk flytende og russisk nesten like flytende, tross mindre "input".

En annen familie jeg kjenner, er annerledes. Mor og far er latinamerikanske, men barnet har av divere årsaker ingen kontakt med far. Jenta vokste opp hos mor og bestemor, som snakket spansk sammen, men fikk med seg litt norsk gjennom kontakt med norske venner av familien. Mor ønsket at barnet skulle lære norsk, og snakket ikke konsekvent spansk til barnet, men også (dårlig) norsk iblant. Senere flyttet jentas mor sammen med en norsk mann, og mannen kunne bare snakke norsk, så han snakket norsk til jenta, mora og stefaren snakket norsk sammen, men på et enkelt nivå, da mor ikke behersker språket fullt ut. Mor snakker nå hovedsaklig spansk til barnet, men bruker noen norske ord og uttrykk. De leser lite for barnet, men barnet ser mye tv, særlig norsk, men av og til spanske dvd-er. Barnet har problemet å formulere seg på spansk, noe som ble veldig tydelig engang jeg (trespråklig) var på besøk, og barnet forsøkte å fortelle på spansk (jeg snakker konsekvent spansk med mor og datter) noe det hadde opplevd. Norsken er god, flytende men pga sosiokulturelle forskjeller mellom de to familiene, ikke så god som i det første tilfellet. Norsk er likevel det klart dominerende språket, uttalen er perfekt, men ordforrådet er ikke like utviklet. Barnet mangler mye ordforråd på spansk. Vanlig småsprat innen familien går bra, men hun kan ikke fortelle hva hun har gjort i barnehagen eller sett på tv på spansk. Disse ordene mangler, da de aldri blir brukt i vanlig samtale hjemme.

Poenget mitt er at det fins utallige konstellasjoner av tospråklige barn. Barn har en fantastisk evne til å lære språk, men de trenger nok "input" i begge språk. Det er viktig å bruke prinsippet om en person - et språk, eller en situasjon -et språk, slik at det er forutsigbart for barnet hvilket språk som skal benyttes. Det ikke-dominerende språket må støttes, ved hjelp av lesing av bøker, kontakt med andre som bruker samme språk, ferieturer, filmer osv for å sikre at barnet eksponeres for nok ord . Noen begynner lese- og skriveopplæringen på det svakeste språket, siden enkelte barn ikke er så motiverte til å måtte knakke koden på nytt etter at de behersker den på det dominerende språket. (Glemte å skrive at dette ble gjort i den russisk-norske familien, med godt resultat)

[Sluagh]

Mine tre yngste søsken er vokst opp med to språk. Ingen av dem var senere enn vi "helnorske" søsknene til å snakke, og alle tre har forstått og snakket begge språk hele tiden. Nå når yngstemann er 6 er han veldig flink til norsk, men helt frem til nå har hans norsk vært ganske gebrokken. Han snakker faktisk mer og mer bokmål, mens hans norsk egentlig er en sørlandsdialekt... Han hermer etter min stesønn! hehe.

Pappa snakker norsk til dem, min stemor snakker tysk og norsk til dem. Norsk for å ivareta norsken mye også for sin egen del, da pappa jobber borte noen uker i strekk.

Jeg snakker som oftest norsk til dem, men slår over til tysk innimellom, mye for å praktisere og ikke glemme for mye av språket. Jeg forstår dem på tysk, men jeg er elendig på å snakke det selv.

En barndomsvenninne vokste opp med engelsk far og norsk mor og snakket begge språk, hun husker jeg blandet en del engelske og norske ord en periode. Det er vel veldig individuelt tenker jeg.