Så forferdelig fucked up når det gjelder menn.

[Gjest Liten pike ikke innlogget.]

Jeg har siden min første kjæreste som 16 åring vært i flere langvarige forhold. Fellesnevneren for de fleste har vært kontrollerende kjærester, sjalusi og psykisk misbruk. Mitt forrige seriøse forhold endte for to år siden da min daværende kjæreste gjennom to år nektet å påta seg ansvaret for en uplanlagt graviditet, noe som endte i en abort mot min vilje. Jeg kommer meg ikke videre etter dette og finner det meget vanskelig å bli skikkelig forelsket i gutter. Jeg sliter tidvis med dårlig samvittighet etter aborten, selv om jeg har kommet over gutten og forholdet synes jeg fremdeles det er vanskelig å takle at jeg har blitt og har latt/lar meg selv behandles som en dritt. Jeg kan jo ikke legge all skylden på guttene heller, for jeg er jo den som til syvende og sist må sette mine grenser. Jeg føler det som om jeg har har en mental sperre i hodet som hindrer meg i å gå videre etter et visst punkt. Jeg holder personen på en armlengdes avstand og tør ikke forelske meg skikkelig av frykt for å miste kontrollen (over meg selv) for å si det på den måten. Jeg tenker som så at involverer jeg meg ikke for mye, unngår jeg å bli for såret også.

Jeg finner dette forferdelig trasig for selv om jeg er i et forhold klarer jeg ikke å gi det jeg gjærne vil gi. Jeg kan være oppover ørene forelsket i en gutt helt til jeg når dette punktet og jeg blir usikker på mine egne følelser. Jeg er også redd for å ende opp alene og jeg tror mitt forhold til gutter enkelte ganger kan være preget av dette. Og også en grunn til at jeg går inn i et forhold og blir i forholdet til tross for manglende følelser fra min side. Jeg har siden mitt første forhold for 10 år siden knapt vært singel og alene, selv om jeg merkelig nok stortrivdes de få stundene jeg var det. Jeg er i et forhold med en meget snill og god mann nå, men jeg tror ikke de riktige følelsene er tilstede fra min side. Siden følger tanker som hvorfor vil jeg ikke ha denne mannen? Er det fordi han er for snill? Jeg er jo vant til å bli behandlet som en dritt så kanskje et forhold med en slik mann blir for kjedelig? Og hva skjer om jeg går fra han og inn i et nytt forhold med misbruk? Jeg har ingen problemer med å møte menn, og får til tider mer enn nok oppmerksomhet, så hvorfor jeg har denne redselen for å forbli alene aner jeg ikke. Jeg har vel ofte inntrykk av at gutter liker meg godt og synes jeg ville vært en fin sengekompis å ha for en periode eller en ons, men ikke noe varig. Jeg vet mine ekser tidvis har vært plaget med å takle oppmerksomheten jeg får fra andre menn, derfor har også sjalusi vært en del av problematikken i forholdene mine.

Kan noen være så snill å gi meg et trøstende ord, et lite råd, et eller annet vær så snill? Jeg føler jeg har gått i ring nå i flere år og finner ikke veien ut av den

[gompen]

Jeg tror du rett og slett trenger å være for deg selv en lang stund, til du har lært deg selv bedre å kjenne. Dvs lært deg hva du trenger i et forhold, hva du forventer av en partner, og å sette dine egne grenser. Hvis man ikke vet hva ens egne grenser er, blir det vanskelig å uttrykke dette i et forhold.

Kanskje du burde gå i terapi for å bli kjent med deg selv. Det er lettere når man er alene, selvtilliten øker av å vite at man faktisk klarer seg alene uten en partner.

[Gjest LP ikke innlogget.]

Takk for svar gompen. Nå er jeg jo som sagt i et forhold og da er det ikke bare bare å gå når det er følelser innvolvert. For om ikke annet er jeg meget glad i han og vil på ingen måte såre han. Men om jeg elsker han er en annen sak, for når kan man egentlig vite at man gjør det? Jeg skjønner ikke hvorfor dette skal være så vanskelig å finne ut av

Jeg har ikke hatt noen problemer med å slå meg til ro med en gutt tidligere.Jeg var som sagt beredt på å ta på meg ansvaret den lille førte med seg den gang, men svangerskapet ble for tungt å bære alene. Jeg savner så inderlig noen å virkelig være glad i der jeg føler jeg kan slippe ned muren min fullstendig, men er redd den er kommet for å bli

[gompen]

Man vet at man elsker noen, når man vil gjøre sitt aller, aller beste for at den personen skal ha det bra

Det er lettere å vite hva å elske en annen er, når man vet hva å elske seg selv er.

Murer faller når man river de ned selv, sten etter sten. Ingen andre enn du kan gjøre dette.

[Gjest Señor Verde]

Jeg synes gompen har kommet med noen veldig gode innspill.

Livet er omtrent like fullt av skuffelser og tilbakeslag som det er av gleder og fremgang. Man må derfor ikke bare lære seg å takle det negative, men også det positive. Det jeg mener er at man må kunne evne å kjenne igjen den følelsen av tilfredshet og lykke når man har all grunn til å gjøre det. Det er på mange måter snakk om fokus; når tingene er vanskelig, så må man sette inn ressurser og mobilisere krefter for å komme ut av hengemyra igjen. Når man derimot har det bra, så må man tillate seg å nyte det og gjøre det man kan for at det skal vare.

Styrke til å komme seg igjennom livet, med alle sine gleder og skuffelser, kommer innenfra. Dette er ikke noe du finner eller kan låne hos andre. Med økt selvtillit og selvtilfredshet kommer også en større evne til å stole på og gi seg hen til andre mennesker. Man vet nemlig at man sitter med nok indre styrke til å tåle en knekk, og da er det også lettere å ta sjanser -- og ikke minst ta vare på de sjansene som byr seg.

Jeg vil anta at kjæresten din kjenner historien din og hva du sliter med. Dere kan helt sikkert finne en løsning på dette sammen, men brorparten av dette arbeidet må du uansett gjøre selv. Det å finne seg selv, være seg selv og ta vare på seg selv er mer eller mindre en livslang prosess. Man møter stadig utfordringer i form av hendelser og relasjoner som konstant drar deg i ulike retninger. Du har havnet litt skjevt ut, men du kan faktisk komme på rett spor igjen med litt tid og innsats. Jeg er rimelig sikker på at du klarer dette dersom du bare våger og satser.

Du kan velge å la en trasig forhistorie bryte deg ned, eller du kan ta lærdom av den og komme deg videre. Historie er tross alt historie. Den kan ikke forandres eller viskes vekk. Det som imidlertid kan forandres er ditt syn på den, og også her er det snakk om fokus; man kan fortsette å se seg bakover, eller man kan rette blikket fremover. Siden du har mange og forhåpentligvis gode år igjen av livet ditt, så foreslår jeg det siste. Start i dag. Livet er i utgangspunktet altfor kort til å gråte over spilt melk. Søk hjelp om du må, enten det nå er i kjæresten, vennene eller familien, men arbeidet med å finne deg selv er din jobb og ditt ansvar alene. Ingen andre enn deg selv kan nemlig fortelle, erfare eller definere hvem du er.

Dersom du føler at du trenger tid alene og å stå på egne ben, så gjør det. Det å være singel er faktisk ikke så skummelt som du kanskje tror. Saken er at dersom du ikke får ryddet opp i problemene dine og fortsetter i samme mønster, så vil du omsider ende opp nøyaktig slik du frykter, nemlig alene. Dette er en annen og langt mer destruktiv form for ensomhet, for den er ikke noe du bevisst har valgt selv. Som om ikke dette er nok, så deler du attpåtil tilværelsen med alle de spøkelsene du ikke sørget for å bli kvitt på et mye tidligere tidspunkt.

Jeg ønsker deg lykke til. Dette klarer du fint

[Gjest LP ikke innlogget.]

Tusen takk for gode svar begge to Jeg må være ærlig nok til å innrømme at jeg ikke likte gompens første svar i henhold til å ende nåværende forhold og være alene en stund. Men det hadde ingenting med hverken gompen eller svaret å gjøre, men heller det at jeg vet det er det riktige å gjøre på nåværende tidspunkt. Og det er denne tanken jeg har sittet med siden forholdets spede begynnelse, som ikke er så meget lenge siden.Jeg ville vel bare ha et annen svar enn det jeg selv satt med Nok et tankekors at jeg etter så kort tid, da jeg i teorien burde være bedøvet av forelskelsens rus er usikker på egne følelser for gutten. I de forholdene jeg har hatt har det alltid endt med at enten jeg ble såret eller såret motparten før han rakk å såre meg. Og ingen liker å såre mennesker man bryr seg om, jeg skulle bare ønske det var en vei utenom. Jeg er i et forhold på fullstendig feil premisser og det er ikke riktig for noen av partene. Jeg har en lang vei å gå med meg selv, men jeg tror virkelig jeg trenger å gå den alene.

Señor Verde, takk for et glimrende innlegg

[gompen]

Fint å høre at noen drar nytte av min rett-frem-ikke-gå-rundt-grøten ærlighet til en forandring

Håper ting ordner seg for deg.

Lykke til!