Ufør

[Gjest Gjest_mia_*]

Jeg vet dette er et spørsmål det nok vil reagerers på, men jeg er veldig ambivalent til hva jeg skal gjøre osv.

Saken er den at min kjæreste gjennom en del år har gått på attføring fordi han har en angstlidelse, han planlegger nå å søke uføretrygd. Han er sterk, veldig intellegent og flink både teoretisk og praktisk.

Saken er den at han sier han vil bruke livet til noe mere enn å arbeide det vekk og det liker jeg ikke, samt det at spørsmålet om jeg ønsker å bo sammen med en som vil uføretrygde seg dukker opp.

Det er få mennesker som vet om sykdommen hans, og til jeg går rundt og lyger på hvorfor han ikke er i jobb nå osv. Han er nemlig en person som folk tror er "supermann" og det gir han også inntykk av. Trener som en gal osv.

Er jeg litt stygg som tenker dette om han, eller er det jeg som ikke forstår hvordan han faktisk har det.

Det finnes jo en del jobber i dag som eks IA bedrifter.(inkluderende arb.livs bedrifter) osv... Hva tror dere?

[Wildy]

Jeg vet ikke helt om jeg skjønner hva som egentlig er problemet her?

Er det det at sykdommen har blitt så krevende at han føler at uføretrygd er den eneste muligheten?

Eller er det det at du ikke ønsker å være sammen en som er uføretrygdet?

[Gjest synseren]

Håper det er menneske du er sammen med og ikke yrke hans. Hvorfor dekker du over sannheten, er det fordi du egentlig har lav selvtillit. Er du født har du verdi, uansett om du er i arbeid eller er uføretrygdet.

[Gjest Gjest_mia_*]

Hei

Sjønner at dette ble litt utvedtydig, men ja til begge deler. Han sier på den ene siden at sykdommen er en belasting i arbeidslivet, og på den andre siden sier han at han ikke ønker å jobbe bort livet. Han sier ikke noe om sykdommen sin til noen, og ønsker å fremstå som en superfrisk type. Han har utdannet seg på fulltid i 6 år, men KUN toppkarakterer, og er en veldig flink idrettsutøver.

Og Ja, jeg vet ikke om jeg faktisk ønsker å være sammen med han, både pga trygd, men også fordi han mener at jeg også bør jobbe mindre enn 100

Håer dette gav noe klarere svar

[Gjest Gjest_mia_*]

Håper det er menneske du er sammen med og ikke yrke hans. Hvorfor dekker du over sannheten, er det fordi du egentlig har lav selvtillit. Er du født har du verdi, uansett om du er i arbeid eller er uføretrygdet.

Dette er IKKE riktig, da har jeg formulert meg veldig dårlig. Det er han som BER MEG ikke si noe til noen. Det er derfor jeg føler det så vanskelig å gå rundt å lyge..

[Rosalie]

Jeg skjønner det godt, jeg. Ei venninne av meg har vokst opp med en meget psyk mor, hun ble bare verre og verre, og den oppveksten unner jeg ingen. Jentas far var til slutt helt utslitt. Å innlede framtiden med noen som allerede er for syk til å jobbe - hvor blir da drømmene, fremtidsutsiktene og vyene av? Jeg hadde bok backet ut, for jeg kunne ikke innledet et forhold til en som "bare drev". "Lediggang er roten til alt ondt," og å gå hjemme som uføretrygdet hele det voksne livet kan lett føre til depresjoner.

[Tabris]

Vel, sånn sett er jeg enig med ham - jeg vil heller ikke jobbe bort livet. Siden han ønsker at du også jobber mindre enn 100 %, så er det kanskje fordi han ønsker en helt annen livsstil enn du vil ha? Slik du forklarer ham, så virker han som om han er oppegående og ressurssterk - bortsett fra angsten - og at han derfor ønsker å leve på en måte som ikke krever en eller begge i full jobb.

Man trener slett ikke "gå og drive" om man er uføretrydget. Siden han trener masse og har fått toppkarakterer - og i tillegg sier han ikke vil jobbe bort livet - så virker det jo som om han planer om hva han vil bruke livet sitt til?

Jeg er jo egentlig helt enig med ham, men problemet er jo hvis du ikke ønsker det. Da er det kanskje lurt om dere setter dere ned og diskuterer gjennom hva dere vil i fremtiden. Problemet her er jo om dere har helt forskjellige oppfatninger om hva dere ønsker i fremtiden.

Ellers vil jeg til slutt spørre om du faktisk elsker ham, når du kan vurdere å gå fra ham pga uføretrygd?

Endret 9. juni 2007 av Tabris

[Gjest Gjest]

Jeg vet dette er et spørsmål det nok vil reagerers på, men jeg er veldig ambivalent til hva jeg skal gjøre osv.

Saken er den at min kjæreste gjennom en del år har gått på attføring fordi han har en angstlidelse, han planlegger nå å søke uføretrygd. Han er sterk, veldig intellegent og flink både teoretisk og praktisk.

Saken er den at han sier han vil bruke livet til noe mere enn å arbeide det vekk og det liker jeg ikke, samt det at spørsmålet om jeg ønsker å bo sammen med en som vil uføretrygde seg dukker opp.

Det er få mennesker som vet om sykdommen hans, og til jeg går rundt og lyger på hvorfor han ikke er i jobb nå osv. Han er nemlig en person som folk tror er "supermann" og det gir han også inntykk av. Trener som en gal osv.

Er jeg litt stygg som tenker dette om han, eller er det jeg som ikke forstår hvordan han faktisk har det.

Det finnes jo en del jobber i dag som eks IA bedrifter.(inkluderende arb.livs bedrifter) osv... Hva tror dere?

Jeg svarer ikke nå, for det er en del ting jeg synes er uklart, som jeg reagerte på i ditt innlegg..

På meg virker det som om det er holdningen hans til uføretrygd du reagerer på, ikke uføretrygden i seg selv. Stemmer det?

Du gir uttrykk for at du er redd for at han overdriver lidelsen for å få en uføretrygd... Du gir også uttrykk for at du er redd for at det er ikke det at han ikke kan jobbe, du er redd for at han ikke VIL jobbe?

Svarene du får avhenger litt på hva du svarer her.

Jeg synes det er VELDIG rart at en ung mann ønsker seg uføretrygd framfor en jobb han kan klare, og jeg hadde nok også reagert kraftig hvis jeg følte dette er en løsning han bruker fordi han ikke gidder kaste bort livet på jobb.

[gompen]

Jeg vet dette er et spørsmål det nok vil reagerers på, men jeg er veldig ambivalent til hva jeg skal gjøre osv.

Saken er den at min kjæreste gjennom en del år har gått på attføring fordi han har en angstlidelse, han planlegger nå å søke uføretrygd. Han er sterk, veldig intellegent og flink både teoretisk og praktisk.

Saken er den at han sier han vil bruke livet til noe mere enn å arbeide det vekk og det liker jeg ikke, samt det at spørsmålet om jeg ønsker å bo sammen med en som vil uføretrygde seg dukker opp.

Det er få mennesker som vet om sykdommen hans, og til jeg går rundt og lyger på hvorfor han ikke er i jobb nå osv. Han er nemlig en person som folk tror er "supermann" og det gir han også inntykk av. Trener som en gal osv.

Er jeg litt stygg som tenker dette om han, eller er det jeg som ikke forstår hvordan han faktisk har det.

Det finnes jo en del jobber i dag som eks IA bedrifter.(inkluderende arb.livs bedrifter) osv... Hva tror dere?

Det høres ut som kjæresten din har vanskeligheter med å akseptere at han er syk. Eller at han skammer seg over det, siden han skjuler det.

Hvis han har gått på attføring i noen år,og det ikke har hjulpet til å få ham ut i arbeidslivet, så er det neste skrittet faktisk midlertidig uføretrygd. Det kan hende han ikke helt vil innse at han er så syk som han i virkeligheten er, og derfor sier at han "ikke vil jobbe bort livet" uansett...

Det er ikke alltid lett å snakke åpent om psykisk lidelse, mange tenker på hva andre vil synes, og hvilke fordommer folk har. Men jeg synes ikke han burde pålegge deg å ikke snakke om det til noen.

Jeg har selv psykisk lidelse, og har valgt å være åpen om det til de rundt meg. Jeg har blitt møtt med stor forståelse, både av familie og andre. De som ikke kan takle at jeg er syk, vil jeg ikke ha i livet mitt. For sykdommen er en stor del av det.

Går han til psykolog? Isåfall ville jeg anbefalt ham å snakke om problemstillingen der.

Om han er i stand til å jobbe eller ikke vet han best selv. Hvorfor har du noe imot å være sammen med en uføretrygded?

[Gjest Gjest]

At han "ikke ønsker å arbeide bort livet" kan jo rett og slett bety at han synes fritid er viktigere enn arbeid og det er jo ikke noe galt i det? Mange som synes det, jeg deriblandt At han ønsker at du skal jobbe mindre enn 100% må du selvsagt avgjøre selv. Kanskje han er redd for at skal bli utbrendt?

Hvis det er slik at du ikke vil være sammen med ham pga at angsten "tar opp" så mye plass i forholdet deres, skjønner jeg deg godt. Det ER belastende å være sammen med en som har en psykisk lidelse og kan tære mye på forholdet! Jeg sier dette fordi jeg har hatt angst selv(er frisk nå-bank i bordet!)

Får han noe terapi for angsten forresten?

Dere bør uansett sette dere ned å snakke om det som plager deg/dere. Og husk en ting til: Han har selv ansvar for sykdommen sin! Du skal IKKE være "psykolog" for ham!

Lykke til uansett hva dere velger å gjøre

[Gjest Bellatrix]

Det høres ut som kjæresten din har vanskeligheter med å akseptere at han er syk. Eller at han skammer seg over det, siden han skjuler det.

Hvis han har gått på attføring i noen år,og det ikke har hjulpet til å få ham ut i arbeidslivet, så er det neste skrittet faktisk midlertidig uføretrygd. Det kan hende han ikke helt vil innse at han er så syk som han i virkeligheten er, og derfor sier at han "ikke vil jobbe bort livet" uansett...

Det er ikke alltid lett å snakke åpent om psykisk lidelse, mange tenker på hva andre vil synes, og hvilke fordommer folk har. Men jeg synes ikke han burde pålegge deg å ikke snakke om det til noen.

Jeg har selv psykisk lidelse, og har valgt å være åpen om det til de rundt meg. Jeg har blitt møtt med stor forståelse, både av familie og andre. De som ikke kan takle at jeg er syk, vil jeg ikke ha i livet mitt. For sykdommen er en stor del av det.

Går han til psykolog? Isåfall ville jeg anbefalt ham å snakke om problemstillingen der.

Om han er i stand til å jobbe eller ikke vet han best selv. Hvorfor har du noe imot å være sammen med en uføretrygded?

Dette tenkte jeg også på. Det er mye lettere å si "jeg gidder ikke" enn å si "jeg klarer ikke". Det er ikke konstruktivt, men det føles lettere. Å innse at man er så syk at man ikke klarer å jobbe er en tøff prosess. At han fremstår som er supermenneske utad er slett ikke rart. Alle fordommene som rår om uføre er ikke lett å bare skyve til siden når man står midt oppi det. For meg virker det som at han har en vei å gå i å innse selv at han er syk og at det ikke er noe å skamme seg over.

Hvis han i tillegg har en kjæreste som ikke vet om hun vil fortsette å være sammen med han om han blir uføretrygdet så skjønner jeg godt at han har vanskeligheter for å takle situasjonen.

[Gjest Gjest]

At han "ikke ønsker å arbeide bort livet" kan jo rett og slett bety at han synes fritid er viktigere enn arbeid og det er jo ikke noe galt i det? Mange som synes det, jeg deriblandt

Man kan fint mene fritid er viktigere, men det betyr jo ikke at staten skal betale for det?

Jeg ville hatt problemer med å leve sammen med en trygdesnylter, siden det for meg handler om grunnleggende verdier og hvordan man ser på samfunnet.

(men nå vet jeg jo ikke om samboeren til TS ønsker å være trygdesnylter, tror nok de bør snakke sammen for å få en klarhet i dette!)

[Gjest Gjest]

Slik jeg forstår hovedinnlegget bruker kjæresten din angsten som unnskyldning for å slippe å jobbe (vil ikke "jobbe vekk" livet)? Kanskje et ultimatum fra din side kan gjøre susen?

[Gjest Gjest]

Slik jeg forstår hovedinnlegget bruker kjæresten din angsten som unnskyldning for å slippe å jobbe (vil ikke "jobbe vekk" livet)? Kanskje et ultimatum fra din side kan gjøre susen?

Slik jeg forstår det er trådstarter redd for at kjærsten bruker angsten for å slippe å jobbe.

Da tror jeg ikke et ultimatum er den beste løsningen. Heller en samtale der hun finner ut HVA problemet konkret er.

[Gjest Sille]

Jeg skjønner det godt, jeg. Ei venninne av meg har vokst opp med en meget psyk mor, hun ble bare verre og verre, og den oppveksten unner jeg ingen. Jentas far var til slutt helt utslitt. Å innlede framtiden med noen som allerede er for syk til å jobbe - hvor blir da drømmene, fremtidsutsiktene og vyene av? Jeg hadde bok backet ut, for jeg kunne ikke innledet et forhold til en som "bare drev". "Lediggang er roten til alt ondt," og å gå hjemme som uføretrygdet hele det voksne livet kan lett føre til depresjoner.

Jeg svarer ikke nå, for det er en del ting jeg synes er uklart, som jeg reagerte på i ditt innlegg..

På meg virker det som om det er holdningen hans til uføretrygd du reagerer på, ikke uføretrygden i seg selv. Stemmer det?

Du gir uttrykk for at du er redd for at han overdriver lidelsen for å få en uføretrygd... Du gir også uttrykk for at du er redd for at det er ikke det at han ikke kan jobbe, du er redd for at han ikke VIL jobbe?

Svarene du får avhenger litt på hva du svarer her.

Jeg synes det er VELDIG rart at en ung mann ønsker seg uføretrygd framfor en jobb han kan klare, og jeg hadde nok også reagert kraftig hvis jeg følte dette er en løsning han bruker fordi han ikke gidder kaste bort livet på jobb.

Stiller meg bak disse innleggene, jeg.

[Grønn]

Jeg tror jeg skjønner hva kjæresten din mener. Han vil ikke jobbe bort livet.Han vil leve det. En får et ganske annet perspektiv på livet når en sliter med angst i stor grad. Han har kanskje ingen jobb, men hele dagen er en jobb for å holde seg oppe. Å skulle håndtere en jobb i tillegg til dette, kan føles umulig. Et "friskt" gjennomsnittsmenneske jobber og har lært at sånn skal livet være. Når du har vært utenfor arbeidslivet en stund, fordi du ikke er frisk nok til å jobbe, så får du et annet perspektiv på hva som er viktig for deg. Selvfølgelig kan en jobb være positiv også for kjæresten din. Men per i dag så trenger han noe annet.Han trenger kanskje å akseptere at han sliter, han trenger kanskje å finne tilbake til seg selv, til hva som er kjernen i han, hva han interesserer seg for, hvem han vil være. Dette kan være veldig viktige ting for noen som sliter psykisk på denne måten. Å heller skulle bli "presset" til å finne seg en jobb fordi "alle må jobbe", vil kanskje kunne knekke selvfølelsen helt.

Når det gjelder det at han er supermann utad, så er det veldig synd. Og han trenger vel litt tid til å tørre å vise hvem han er også. Jeg syns ikke du burde lyve på hans vegne. Selvfølgelig må du ikke fortelle noe om han mot hans vilje, men vær ærlig med han om hvordan det føles for deg å lyve og si at du ikke vil det mer.Vet han at du aksepterer han som han er, med angsten sin? Kanskje han skammer seg ovenfor deg også? Forklar han at han ikke har noe å skamme seg over. Angst er vanligere enn vi tror, så det er forferdelig synd at det skal være så vanskelig å være åpen om det.

Hvorfor liker du ikke at han vil mer enn å jobbe vekk livet? Er det så sunt å jobbe vekk livet? Er det ikke bra at han ønsker noe utav livet, at han er bevisst at han vil noe mer?

Jeg kan jo selvfølgelig ikke si noe om hvorvidt han er i stand til å jobbe og om han egentlig er for redd til å prøve noe nytt og kamuflerer det ved å si at han ikke vil jobbe vekk livet. Det er forståelig om han er redd, men det virker da som han har gått på attføring og prøvd seg ut litt?

Men ingen andre enn han selv kan bestemme hva han er i stand til og hva han skal prioritere for å få et meningsfullt liv.

Når det gjelder din holdning til å bo med en uføretrygdet person, så blir jo det noe helt annet. Det kan jo bare du velge. Men jeg syns det er veldig trist hvis uføretrygden i seg selv skal hindre deg i det.Han ER ikke uføretrygden sin, akkurat som han ikke ville vært jobben sin.

[Gjest Gjest]

Jeg er 100% enig med "Grønn"!

[Gjest Anonym nå]

Jeg tror jeg skjønner hva kjæresten din mener. Han vil ikke jobbe bort livet.Han vil leve det. En får et ganske annet perspektiv på livet når en sliter med angst i stor grad. Han har kanskje ingen jobb, men hele dagen er en jobb for å holde seg oppe. Å skulle håndtere en jobb i tillegg til dette, kan føles umulig. Et "friskt" gjennomsnittsmenneske jobber og har lært at sånn skal livet være. Når du har vært utenfor arbeidslivet en stund, fordi du ikke er frisk nok til å jobbe, så får du et annet perspektiv på hva som er viktig for deg. Selvfølgelig kan en jobb være positiv også for kjæresten din. Men per i dag så trenger han noe annet.Han trenger kanskje å akseptere at han sliter, han trenger kanskje å finne tilbake til seg selv, til hva som er kjernen i han, hva han interesserer seg for, hvem han vil være. Dette kan være veldig viktige ting for noen som sliter psykisk på denne måten. Å heller skulle bli "presset" til å finne seg en jobb fordi "alle må jobbe", vil kanskje kunne knekke selvfølelsen helt.

Når det gjelder det at han er supermann utad, så er det veldig synd. Og han trenger vel litt tid til å tørre å vise hvem han er også. Jeg syns ikke du burde lyve på hans vegne. Selvfølgelig må du ikke fortelle noe om han mot hans vilje, men vær ærlig med han om hvordan det føles for deg å lyve og si at du ikke vil det mer.Vet han at du aksepterer han som han er, med angsten sin? Kanskje han skammer seg ovenfor deg også? Forklar han at han ikke har noe å skamme seg over. Angst er vanligere enn vi tror, så det er forferdelig synd at det skal være så vanskelig å være åpen om det.

Hvorfor liker du ikke at han vil mer enn å jobbe vekk livet? Er det så sunt å jobbe vekk livet? Er det ikke bra at han ønsker noe utav livet, at han er bevisst at han vil noe mer?

Jeg kan jo selvfølgelig ikke si noe om hvorvidt han er i stand til å jobbe og om han egentlig er for redd til å prøve noe nytt og kamuflerer det ved å si at han ikke vil jobbe vekk livet. Det er forståelig om han er redd, men det virker da som han har gått på attføring og prøvd seg ut litt?

Men ingen andre enn han selv kan bestemme hva han er i stand til og hva han skal prioritere for å få et meningsfullt liv.

Når det gjelder din holdning til å bo med en uføretrygdet person, så blir jo det noe helt annet. Det kan jo bare du velge. Men jeg syns det er veldig trist hvis uføretrygden i seg selv skal hindre deg i det.Han ER ikke uføretrygden sin, akkurat som han ikke ville vært jobben sin.

Jeg har et litt annet syn på dette enn du har.

Nesten alle jeg kjenner som er utenfor arbeidsmarkedet av en eller annen grunn, ønsker seg sterkt tilbake, og mange opplever det å ikke klare å arbeide som et stort nederlag, noe som igjen kan gi grobunn til psykiske problemer og angst! En vond sirkel en må jobbe aktivt for å komme ut av.

Ved å komme tilbake til en tilrettelagt arbeidsplass (der det er fysisk mulig) har 90% opplevd å bli bedre av angsten, fordi de opplever mestring, de sosialiserer med andre, de fokuserer mindre på egne problemer, og har det generelt bedre med seg selv.

En 50% stilling kombinert med terapi, kan gjøre veldig mye positivt.

Jeg mener at når en er utenfor arbeidsmarkedet, bør en bruke like mye tid på å komme tilbake til arbeidsmarkedet, som om en faktisk ville brukt på jobb.

Er du arbeidsledig, bør du være aktiv arbeidssøker hele arbeidsdagen, er du syk bør du jobbe aktivt for å bedre helsen nok til å komme tilbake til yrkeslivet.

Og her har holdningen mye å si!

Jeg er 100% ufør, og har vært det i over ti år nå.

Hver eneste dag jobber jeg aktivt for å komme tilbake, i det minste til en deltidsstilling.

Jeg er oppe tidlig hver morgen, og legger meg til normal tid hver eneste kveld. Jeg bruker minst fire timer hver eneste dag på tiltak som kan bidra til å bedre helsen nok til å må målet mitt om en 50% stilling.

Jeg trener det lille jeg klarer, jeg har faste timer til psykolog, jeg tar etterutdanningskurs på internett, jeg passer på at jeg ikke isolerer meg, at jeg ikke blir tilfreds med situasjonen...

Jeg nekter å gi opp tanken på å komme tilbake, og jeg vet at om jeg ikke lykkes, har jeg likevel gjort mitt beste!

Når samfunnet betaler for deler av min eksistens, skal de i alle fall vite at jeg gjør mitt for at de skal slippe å betale lengre enn nødvendig!

[Grønn]

Svar til deg over meg her. Jeg tror ikke vi er så uenige jeg. Jeg syns også man skal gjøre det man kan for å komme seg videre, man skal ikke slutte å utvikle seg og slutte å ha ambisjoner om å kunne klare mer. Og en må jobbe med seg selv, være i terapi osv. Dette er veldig viktig. Jeg skrev ikke noe om det, for jeg vet for lite om trådstarters kjæreste, og om han går i terapi. Her var det bare snakk om at jeg følte for å forklare hvordan han evt tenkte rundt dette, hvordan han kunne ønske å uføretrygde seg. For det ønsket kan jeg veldig godt forstå.Men det trenger ikke være en varig uføretrygd. En får midlertidig uføretrygd nå, og jeg syns man alltid skal gjøre det man kan for å evt kunne jobbe igjen, om det så bare er en time i uka. En kan ikke gi opp og slutte å gå videre.

Jeg er enig i det du sier, om at en uføretrygd kan starte en ond sirkel, en kan isolere seg, det kan igjen være grobunn for depresjoner. Jeg kjenner heller ingen uføretrygdede som ikke jobber aktivt med seg selv for å en dag kunne klare å jobbe igjen. De beskriver gjerne at tryggheten de har fått økonomisk, gjør at de lettere kan bruke all energien på tiltak for å komme seg videre.

Jeg syns det er flott at du jobber for å komme tilbake. Og det syns jeg alle burde gjøre. Beklager hvis jeg ikke fikk fram det i innlegget mitt. Jeg syns absolutt ikke uføretrygd bør være en "lettvint" løsning, og det skal være siste utvei. Men det kan av og til være en nødvendig siste utvei. Dessverre er det sånn at det finnes for få tilrettelagte arbeidsplasser for psykisk syke, dette sa nav ordrett til meg, og beklaget.En ideell situasjon hadde jo vært om det fantes nok sånne steder. For jeg er enig med deg i at dette er veldig positivt, og alle trenger å tenke litt mindre på seg selv og treffe mennesker og føle at de mestrer noe.

Men det er ikke alltid en kan jobbe rett og slett. Jeg kan ikke det. Per i dag. Men det utelukker ikke at jeg kan klare det i fremtiden. Og det jobber jeg for.

Jeg vet som sagt lite om hva trådstarters kjæreste gjør for å bedre sin helse. Men jeg mener det er et must å gå i terapi med hensikt til bedring og aktivt jobbe med seg selv. Gjør man ikke det, og blir uføretrygdet uten noen hensiktsmessig plan, så er det en ganske umulig sirkel å bryte vil jeg tro.

Og bare en liten ting på slutten: Det jeg sa med at man får et nytt perspektiv på hva som er viktig. Man får det, men det trenger ikke å utelukke at man etterhvert vil føle behov for noe mer, en jobb å gå til, å gi noe tilbake til samfunnet. Jeg vet jeg vil få behov for det snart. Men i en liten periode kan det være nødvendig å få tak i seg selv, hvem man er uavhengig av hva man gjør, for det er lett å miste verdifølelsen når alt bare er et strev.Og hvis man da får høre fra ALLE at man MÅ jobbe,ingenting annet betyr noe, så kan man føle seg ganske ubetydelig og liten.

[Gjest Anonym nå]

Svar til deg over meg her. Jeg tror ikke vi er så uenige jeg. Jeg syns også man skal gjøre det man kan for å komme seg videre, man skal ikke slutte å utvikle seg og slutte å ha ambisjoner om å kunne klare mer. Og en må jobbe med seg selv, være i terapi osv. Dette er veldig viktig. Jeg skrev ikke noe om det, for jeg vet for lite om trådstarters kjæreste, og om han går i terapi. Her var det bare snakk om at jeg følte for å forklare hvordan han evt tenkte rundt dette, hvordan han kunne ønske å uføretrygde seg. For det ønsket kan jeg veldig godt forstå.Men det trenger ikke være en varig uføretrygd. En får midlertidig uføretrygd nå, og jeg syns man alltid skal gjøre det man kan for å evt kunne jobbe igjen, om det så bare er en time i uka. En kan ikke gi opp og slutte å gå videre.Jeg er enig i det du sier, om at en uføretrygd kan starte en ond sirkel, en kan isolere seg, det kan igjen være grobunn for depresjoner. Jeg kjenner heller ingen uføretrygdede som ikke jobber aktivt med seg selv for å en dag kunne klare å jobbe igjen. De beskriver gjerne at tryggheten de har fått økonomisk, gjør at de lettere kan bruke all energien på tiltak for å komme seg videre.

Jeg syns det er flott at du jobber for å komme tilbake. Og det syns jeg alle burde gjøre. Beklager hvis jeg ikke fikk fram det i innlegget mitt. Jeg syns absolutt ikke uføretrygd bør være en "lettvint" løsning, og det skal være siste utvei. Men det kan av og til være en nødvendig siste utvei. Dessverre er det sånn at det finnes for få tilrettelagte arbeidsplasser for psykisk syke, dette sa nav ordrett til meg, og beklaget.En ideell situasjon hadde jo vært om det fantes nok sånne steder. For jeg er enig med deg i at dette er veldig positivt, og alle trenger å tenke litt mindre på seg selv og treffe mennesker og føle at de mestrer noe.

Men det er ikke alltid en kan jobbe rett og slett. Jeg kan ikke det. Per i dag. Men det utelukker ikke at jeg kan klare det i fremtiden. Og det jobber jeg for.

Jeg vet som sagt lite om hva trådstarters kjæreste gjør for å bedre sin helse. Men jeg mener det er et must å gå i terapi med hensikt til bedring og aktivt jobbe med seg selv. Gjør man ikke det, og blir uføretrygdet uten noen hensiktsmessig plan, så er det en ganske umulig sirkel å bryte vil jeg tro.

Og bare en liten ting på slutten: Det jeg sa med at man får et nytt perspektiv på hva som er viktig. Man får det, men det trenger ikke å utelukke at man etterhvert vil føle behov for noe mer, en jobb å gå til, å gi noe tilbake til samfunnet. Jeg vet jeg vil få behov for det snart. Men i en liten periode kan det være nødvendig å få tak i seg selv, hvem man er uavhengig av hva man gjør, for det er lett å miste verdifølelsen når alt bare er et strev.Og hvis man da får høre fra ALLE at man MÅ jobbe,ingenting annet betyr noe, så kan man føle seg ganske ubetydelig og liten.

Nei, vi er absolutt ikke så uenige som jeg trodde i starten.

Jeg ønsket heller ikke å bli ufør, men jeg så at det var (og fremdeles er) nødvendig.

Men det jeg reagerte på, er når trådstarters kjæreste sier at han ønsker ikke å kaste bort livet på å jobbe.

Snur vi litt på setningen, sier han at å jobbe er å kaste bort livet, og det er en veldig negativ holdning.

For de fleste andre uføre er det tvert i mot, å kunne jobbe er det ultimate bevis på at en har en helse som fungerer tilfredsstillende, og dermed er det å klare en jobb en positiv ting, ikke en negativ.

Jeg er enig i at vi vet for lite om hans situasjon, men siden hans kjæreste reagerer, ligger det nok mer bak enn bare at han ikke klarer å jobbe.