Mor mi har det så vanskeleg (langt innlegg)

[nowhere man]

Hei forumgodtfolk. Dette er mitt første innlegg på dette forumet, så eg håpar de unnskulder meg om eg skriv imot "normene" på dette forumet, har posta i feil kategori (moderator står fritt til å flytte innlegget, sjølvsagt) eller liknande.

Eg har eit problem, eller rettare sagt - mor mi har eit problem som ho ikkje ser ut til å klare å kome ut av, og eg lurer på om nokon her på forumet har råd å kome med for å få henne ut av den destruktive livssituasjonen ho er i.

Mor mi byrjer no å nerme seg 60. Etter eit langt og problematisk ekteskap med ein særs vanskeleg mann vart ho for eit par år sidan skild frå han. Brotet var alt anna enn smertefritt (dei hadde vore gift frå ho var særs ung, og fekk veldig tidleg barn), og dei brukte fleire år på å ordne opp dei "praktiske" tinga som må ordnast ved eit ekteskapsbrot.

No har ho endeleg kome seg ut av huset dei budde i i mange år (han flytta ut ved brotet), kjøpt seg ei ny leiligheit og burde ha alle forutsetningar for å kome seg vidare i livet. Problemet hennar er at ho slit med akkurat den biten. Ho er særs bitter på den tidlegare ektemannen (far min), og hans nye sambuar, som han traff kort tid etter brotet. Og slik har det vore lenge, i større eller mindre grad, og dette har vi borna fått merke veldig sterkt, og også alle venninner ho har.

Det som no er tilfelle, er at ho truleg har tæra så mykje på venninnene sine at dei ikkje orkar så mykje kontakt med henne som dei har hatt tidlegare. Og vennekretsen hennar er særs avgrensa, stort sett til kvinner ho har kjend sidan ho var barn, samt deira ektefellar. Det at dei sakte men sikkert har trukke seg litt tilbake gjer henne meir frustrert, og også det faktum at ho målar sitt liv opp mot deira, når ho ser at dei har det fint med ektefellane sine, barna og barnebarn.

Så det det heile kokar ned til er; ho er veldig einsam. Og det vert vi barna påminna om kvar gong vi har kontakt med henne. Eg må innrømme at eg er særs rådvill, men eg synest så synd på henne og eg vil så gjerne at ho skal kome seg ut av einsemda og at ho skal få leve dei siste 20-40 åra sine i glede, og ikkje i sorg slik det har vore no dei siste 5-6 åra. Men eg veit ikkje kva ho kan gjere. Ho bur i ei lita bygd, der er ikkje for mange nye menneske å verte kjende med.

Sånn det er no, så går dagane, ho er på jobb, og kjem heim til ei tom leiligheit der det kun er TVen som held henne med selskap. Eg veit at ho har i seg å kunne vere ei selskapleg, oppegåande og sterk kvinne. Men åra saman med ein alt for dominerande mann, og det nederlaget det var å måtte skillast har teke frå ho all sjølvtillit og fjerna kvart eit snev av tru på at ho kan vere noko for nokon. Ho er der no at ho stort sett har slutta å ta kontakt med folk fordi ho "ikkje vil vere ein byrde", og dette bidreg også sterkt til einsemda hennar.

Så, kva kan gjerast for henne? Ho har gått til psykolog i fleire år utan at det har hjulpe nevnverdig. Ho har knaska lykkepillar til den store gullmedalja. Eg orkar ikkje sjå at dagane, månane og åra fortset å gå utan at ho får att livsgneisten. Eg vil ha hjelp til å ta ho ut av einsemda og inn i eit rikare og gladare liv.

Alle råd og synspunkt vert mottekne med takksemd.

[Gjest lillebøll]

Kommunen hun bor i, har de ikke noen tilbud til ensomme eldre? Selv om hun kanskje ikke er "eldre" i den forstand. vet at her i byen foreksempel finnes det en gruppe med eldre "små psykiatriske" (altså litt angst, depresjoner o.l) som strikker og syr i lag. Og det vet jeg finnes i flere av nabokommunene og.

Kanskje du kan undersøke om det finnes noen slike muligheter i nærheten, om det ikke finnes akkurat der hun bor?

[Tiit]

På en måte må hun jo selv være innstilt på å gjøre noe nytt og annet for å komme ut av isolasjon og tristhet. Her er noen forslag til ting som kan bringe nye mennesker, ny inspirasjon og ny glede inn i livet hennes dersom hun våger å hive seg frempå:

-melde seg på en feriereise sammen med andre (enslige?). Busstur, sydenferie, turgruppe via nærmeste frivillighetssentral (de bruker å arrangere fellesreiser for de som ønsker å dra i lag med noen).

-turer med turistforeningen; enten kortere fjellturer med guide (fellesturer), eller lengre turer fra hytte til hytte i fjellheimen.

-finne seg en ny hobby som feks husflidlag, malekurs, brigde, få seg en hund og melde seg på dresseringskurs/gruppe, bli besøksvenn via frivillighetssentralen e.l., begynne å synge i kor e.l.

-satse aktivt på uteliv. Lage seg strukturerte turopplegg slik at hun kommer i form, får utendørsopplevelse, og kanskje treffer andre mennesker.

Det er vel også noe dere kan gjøre; utfordre henne til å ta ansvar for endringer i livet sitt dersom hun ikke er fornøyd med slik hun har det. Gi henne et medlemskap/billett til reise e.l. i gave, slik at hun får en dytt i baken til å komme seg ut av godstolen.

Lykke til med motiveringarbeidet.

[Tiit]

På en måte må hun jo selv være innstilt på å gjøre noe nytt og annet for å komme ut av isolasjon og tristhet. Her er noen forslag til ting som kan bringe nye mennesker, ny inspirasjon og ny glede inn i livet hennes dersom hun våger å hive seg frempå:

-melde seg på en feriereise sammen med andre (enslige?). Busstur, sydenferie, turgruppe via nærmeste frivillighetssentral (de bruker å arrangere fellesreiser for de som ønsker å dra i lag med noen).

-turer med turistforeningen; enten kortere fjellturer med guide (fellesturer), eller lengre turer fra hytte til hytte i fjellheimen.

-finne seg en ny hobby som feks husflidlag, malekurs, brigde, få seg en hund og melde seg på dresseringskurs/gruppe, bli besøksvenn via frivillighetssentralen e.l., begynne å synge i kor e.l.

-satse aktivt på uteliv. Lage seg strukturerte turopplegg slik at hun kommer i form, får utendørsopplevelse, og kanskje treffer andre mennesker.

Det er vel også noe dere kan gjøre; utfordre henne til å ta ansvar for endringer i livet sitt dersom hun ikke er fornøyd med slik hun har det. Gi henne et medlemskap/billett til reise e.l. i gave, slik at hun får en dytt i baken til å komme seg ut av godstolen.

Lykke til med motiveringarbeidet.

[Gjest Gjest]

Så, kva kan gjerast for henne? Ho har gått til psykolog i fleire år utan at det har hjulpe nevnverdig. Ho har knaska lykkepillar til den store gullmedalja. Eg orkar ikkje sjå at dagane, månane og åra fortset å gå utan at ho får att livsgneisten. Eg vil ha hjelp til å ta ho ut av einsemda og inn i eit rikare og gladare liv.

Har hun noen egenvilje i at hun skal endre sitt liv eller sin atferd? Hvis hun ikke ønsker en endring innenfra seg selv, hvordan kan noen da tro at psykolog og medisiner hjelper?

Mitt spørsmål er om om disse bekymringene for din mor handler om at barna skal føle seg bedre i sine liv, eller om det er din mor selv som ønsker en endring. Hvis hun ikke ønsker endring, er det da deres ansvar å få henen til "å føle seg bedre"? Eller handler om at omgivelsene skal føle seg bedre?

[Gjest Blondie65]

Har hun noen egenvilje i at hun skal endre sitt liv eller sin atferd? Hvis hun ikke ønsker en endring innenfra seg selv, hvordan kan noen da tro at psykolog og medisiner hjelper?

Mitt spørsmål er om om disse bekymringene for din mor handler om at barna skal føle seg bedre i sine liv, eller om det er din mor selv som ønsker en endring. Hvis hun ikke ønsker endring, er det da deres ansvar å få henen til "å føle seg bedre"? Eller handler om at omgivelsene skal føle seg bedre?

Hvordan kan du skrive at barna bare er interessert i å få bedre samvittighet - hvordan kan du tro det?

Jeg er helt enig i at hun må ville det selv - men fra det og til å skrive at de kun interesserer seg for sin egen dårlige samvittighet er i mine øyne litt slemt.

Jeg skriver ellers helt og holdent under på Tiits innlegg - det hun trenger er et ganske kraftig spark i baken. Still krav til henne: At du er lei av å høre klagene, neste gang vil du høre at hun har gjort noe med det eller tenkt igjennom hvilke muligheter som finnes. Du kan jo si til henne at dersom hun finner noe hun har lyst til skal du skaffe informasjon om det går an, hjelpe henne å komme dit og på andre måter støtte henne.