Hva satser man på?

[Poecilia]

Jeg har et luksusproblem...

Jeg har nå en kjæreste jeg har vært sammen med i 5 år, bare med et kort avbrekk på 2-3 måneder da vi hadde en slags pause.

Vi har det veldig hyggelig, greit og humpefritt sammen, det har idet hele tatt gått uvanlig bra med forholdet.

Så har jeg etterhvert blitt kjent med en annen fyr, som jeg fikk øye for helt fra starten av fordi han har mentale styrker som jeg setter veldig pris på.

Kjæresten min:

Vi ble kjent ved at vi var som sjelevenner, vi er enige i 99% av alt vi snakker om, vi har derfor kun hatt 2 krangler iløpet av 5 år. Vi har alltid hatt lett for å ha det hyggelig sammen, selv om vi ikke egentlig gjør så mye sammen.

Den største svakheten hans i mine øyne er at han ikke har noen som helst høyere utdannelse, han droppet faktisk ut av skolen med vilje på 3. og siste året... Så gikk han arbeidsløs i et år(da ble jeg gretten og det ble pause) og så har han jobbet på et lager i 2 år siden. God lønn får han, men ingen jobb å skryte av, og jeg ser ikke for meg å gifte meg med en lagerarbeider...

En annen svakhet er at jeg helt klart vil ha meg familie etterhvert, men han er ingen familietype... Han har ikke lyst på barn(men han går med på å ha barn fordi det er viktig for meg), og han synes ektemål er unødvendig, mens begge deler er et must for meg som jeg ikke klarer se for meg å dø uten.

Den nye fyren:

Vi er i et miljø sammen, der jeg veldig fort la merke til at han virket atskillig mer gjennomtenkt og smart enn folk flest, en realist. Jeg kommer selv fra en realistfamilie og er oppdratt til å verdsette intelligens foran noe annet, og det er sannsynligvis den mest verdifulle egenskapen jeg kan finne hos en fyr.

Han har også 6 år med høyere utdannelse, har fått seg fast jobb innen det militære som krever sikkerhetserklæring, og har idet hele tatt et veldig bra potensiale til karriere og det å fø en familie(ikke at han sku fødd familien alene).

Han er generelt ganske ordentlig av seg, og uten at jeg skal si det sikkert så tror jeg rimelig sikkert at han har for mål å gifte seg og få barn lik meg.

Jeg føler meg imponert når jeg er med ham, noe jeg egentlig aldri gjør med kjæresten min. Jeg føler at dersom det ikke blir noe mellom oss så ønsker jeg uansett å holde kontakten med ham, fordi jeg setter pris på ham og ikke for at vi er venner i segselv.

Ellers tenker jeg vi kommer sånn middels overens i forhold til andre som er kjærester. Vi har våre forskjeller og likheter, det hadde sikkert blitt noen krangler med jevne mellomrom, men det er jo helt normalt.

Så har nå denne nye, single fyren gjentatte ganger vist interesse for meg, og da blir jeg veldig fristet til å snuse på muligheten selv om jeg ikke er forelsket. Det at jeg ikke er forelsket og likevel såpass interessert må jo også tolkes som at han virkelig er noe spesielt...

Hjernen min sier at jeg burde holde meg til ham jeg har, på grunnlag av at det er gambling og jeg i værste fall kan miste begge to hvis ting går galt. På den annen side har jeg lyst å komme nærmere innpå den nye fyren, for å se om han egner seg like bra eller bedre enn jeg tror.

Hva hadde dere gjort?

Skal man gifte seg med en god venn eller med en familiefar?

[Gjest Gjest]

Jeg har et luksusproblem...

Jeg har nå en kjæreste jeg har vært sammen med i 5 år, bare med et kort avbrekk på 2-3 måneder da vi hadde en slags pause.

Vi har det veldig hyggelig, greit og humpefritt sammen, det har idet hele tatt gått uvanlig bra med forholdet.

Så har jeg etterhvert blitt kjent med en annen fyr, som jeg fikk øye for helt fra starten av fordi han har mentale styrker som jeg setter veldig pris på.

Kjæresten min:

Vi ble kjent ved at vi var som sjelevenner, vi er enige i 99% av alt vi snakker om, vi har derfor kun hatt 2 krangler iløpet av 5 år. Vi har alltid hatt lett for å ha det hyggelig sammen, selv om vi ikke egentlig gjør så mye sammen.

Den største svakheten hans i mine øyne er at han ikke har noen som helst høyere utdannelse, han droppet faktisk ut av skolen med vilje på 3. og siste året... Så gikk han arbeidsløs i et år(da ble jeg gretten og det ble pause) og så har han jobbet på et lager i 2 år siden. God lønn får han, men ingen jobb å skryte av, og jeg ser ikke for meg å gifte meg med en lagerarbeider...

En annen svakhet er at jeg helt klart vil ha meg familie etterhvert, men han er ingen familietype... Han har ikke lyst på barn(men han går med på å ha barn fordi det er viktig for meg), og han synes ektemål er unødvendig, mens begge deler er et must for meg som jeg ikke klarer se for meg å dø uten.

Den nye fyren:

Vi er i et miljø sammen, der jeg veldig fort la merke til at han virket atskillig mer gjennomtenkt og smart enn folk flest, en realist. Jeg kommer selv fra en realistfamilie og er oppdratt til å verdsette intelligens foran noe annet, og det er sannsynligvis den mest verdifulle egenskapen jeg kan finne hos en fyr.Han har også 6 år med høyere utdannelse, har fått seg fast jobb innen det militære som krever sikkerhetserklæring, og har idet hele tatt et veldig bra potensiale til karriere og det å fø en familie(ikke at han sku fødd familien alene).

Han er generelt ganske ordentlig av seg, og uten at jeg skal si det sikkert så tror jeg rimelig sikkert at han har for mål å gifte seg og få barn lik meg.

Jeg føler meg imponert når jeg er med ham, noe jeg egentlig aldri gjør med kjæresten min. Jeg føler at dersom det ikke blir noe mellom oss så ønsker jeg uansett å holde kontakten med ham, fordi jeg setter pris på ham og ikke for at vi er venner i segselv.

Ellers tenker jeg vi kommer sånn middels overens i forhold til andre som er kjærester. Vi har våre forskjeller og likheter, det hadde sikkert blitt noen krangler med jevne mellomrom, men det er jo helt normalt.

Så har nå denne nye, single fyren gjentatte ganger vist interesse for meg, og da blir jeg veldig fristet til å snuse på muligheten selv om jeg ikke er forelsket. Det at jeg ikke er forelsket og likevel såpass interessert må jo også tolkes som at han virkelig er noe spesielt...

Hjernen min sier at jeg burde holde meg til ham jeg har, på grunnlag av at det er gambling og jeg i værste fall kan miste begge to hvis ting går galt. På den annen side har jeg lyst å komme nærmere innpå den nye fyren, for å se om han egner seg like bra eller bedre enn jeg tror.

Hva hadde dere gjort?

Skal man gifte seg med en god venn eller med en familiefar?

Jeg hadde ikke giftet meg med en god venn ELLER en familiefar!

Jeg hadde giftet meg med den mannen jeg elsket, og den mannen jeg elsket hadde vært min bestevenn OG en god familiefar.

Så lenge intelligens og karriere teller mer for deg enn noe annet sier det seg selv hva svaret er.

Du sier du er imponert over ham, da er vel det nok til å holde interessen over lenger tid?

Så lenge din kjæreste ikke har intelligensen du søker, karrieren du ønsker, eller evner å imponere deg, synes jeg du skal gjøre det slutt med ham. Om du får den andre eller ikke er likegyldig i denne sammenhengen siden det er tydelig at kjæresten ikke har de kvaliteter som er viktige for deg.

[Amalie_85]

Enig med det over her.

For jeg kan ikke helt se for meg allternativene dine. Jeg blir da og imponert over andre menn enn samboeren min, og syns de er flinke, smarte og sikkert pene, men jeg ville aldri vurdert å bli sammen med noen av de. For mine kriterer er at jeg skal elske personen, og jeg vet jeg vil elske samboeren min hele mitt liv!

[Poecilia]

Vel jeg lurer litt på det med "å elske"... Det er jo et veldig sterkt ord, som sier at man gjør alt for den personen og _virkelig_ ønsker å leve med ham\henne.

Jeg føler ikke det for ham jeg er med... Men jeg føler litt at jeg burde gjort det... Så enten kjenner jeg ikke megselv godt nok og vet ikke hva som skal til for at jeg skal elske en fyr, eller så klarer jeg ikke å elske(og det virker jo noe rart..)

[Gjest Verdens verste husmor]

Vel jeg lurer litt på det med "å elske"... Det er jo et veldig sterkt ord, som sier at man gjør alt for den personen og _virkelig_ ønsker å leve med ham\henne.

Jeg føler ikke det for ham jeg er med... Men jeg føler litt at jeg burde gjort det... Så enten kjenner jeg ikke megselv godt nok og vet ikke hva som skal til for at jeg skal elske en fyr, eller så klarer jeg ikke å elske(og det virker jo noe rart..)

Kan du tenke deg å leve et liv uten kjæresten?

Hvis svaret er "ja", elsker du ham ikke, i alle fall ikke nok akkurat nå.

MEN, etter å ha vært sammen i så mange år må det da være noe annet enn vennskap som ligger bak, og jeg tror det først og fremst er viktig å finne ut hva som er "limet" som holder dere sammen.

Er det trygghet, stabilitet, vane, eller er det kjærlighet som du ennå ikke gjenkjenner...?

Etter dette tror jeg du bør snakke med kjæresten din, få alle fakta på bordet, finne ut hva hvilken framtid han ser for dere! Spesielt ser jeg at spørsmålet om familie er viktig å avklare.

Dette mener jeg du bør gjøre uavhengig av hva du tenker i forhold til den andre.

Først da kan du vurdere om dette er et forhold du kan vurdere å bli værende i.

Ut i fra dine vilkår synes jeg nok at du virker litt blendet av den andre, men husk at det bildet som virket så riktig på veggen i butikken er ikke alltid like riktig på veggen hjemme.

Og du kjenner ham ikke godt nok til å vite hvor han står i forhold til ting som er viktig/avgjørende for deg.

Jeg synes nok du er litt urettferdig mot kjæresten din, siden ditt hverdagsforhold til ham blir satt opp mot et potensielt drømmeforhold til en annen, drøm og realitet er ikke alltid det samme.

Avklar forholdet til kjæresten din først. Finn ut hva du føler for ham, hvor dere står, og hvilken framtid du har med ham.

Etter dette vil spørsmålet om den andre falle på plass av seg selv, alt ut i fra hvilken avgjørelse du og kjæresten sammen tar om framtiden.

Lykke til!

Endret 8. juni 2007 av Verdens verste husmor

[Poecilia]

Ut i fra dine vilkår synes jeg nok at du virker litt blendet av den andre, men husk at det bildet som virket så riktig på veggen i butikken er ikke alltid like riktig på veggen hjemme.

Og du kjenner ham ikke godt nok til å vite hvor han står i forhold til ting som er viktig/avgjørende for deg.

Jeg er helt enig i dette, jeg har faktisk tenkt ganske mye på den delen.

Det er så lett å tro at gresset er grønnere på den andre siden, men det er bare fordi 1) man ønsker at gresset skal være grønnere og 2) fordi man vet ikke hva man har før man mister det...

Jeg prøver å være skeptisk til den nye fyren med vilje også, for at han ikke skal få masse ufortjente fordeler...

Det første som faller meg inn med tanke på å være uten kjæresten min, er at jeg hater å være single, og det er lett å tenke at "jeg beholder ham til jeg finner noen bedre, så slipper jeg å være single"...

Jeg er sikker på at jeg ville savnet ham om det ble slutt, men samtidig kommer jeg ikke på noe ved ham som jeg ikke ville klart meg uten...

Jeg tror limet mellom oss er mye det at vi begge kan være oss selv med hverandre uten at vi noengang kritiserer hverandre(krangler aldri), og at vi har så lett for å gjøre hverdagen litt mer morsom\gøyal sammen. Forholdet krever rett og slett minimalt av oss begge, vi trenger ikke jobbe noe for det...

Jeg føler ikke ellers at jeg tilfører ham noe eller at han tilfører meg noe spesielt egentlig...

[Gjest Verdens verste husmor]

Jeg er helt enig i dette, jeg har faktisk tenkt ganske mye på den delen.

Det er så lett å tro at gresset er grønnere på den andre siden, men det er bare fordi 1) man ønsker at gresset skal være grønnere og 2) fordi man vet ikke hva man har før man mister det...

Jeg prøver å være skeptisk til den nye fyren med vilje også, for at han ikke skal få masse ufortjente fordeler...

Det første som faller meg inn med tanke på å være uten kjæresten min, er at jeg hater å være single, og det er lett å tenke at "jeg beholder ham til jeg finner noen bedre, så slipper jeg å være single"...

Jeg er sikker på at jeg ville savnet ham om det ble slutt, men samtidig kommer jeg ikke på noe ved ham som jeg ikke ville klart meg uten...

Jeg tror limet mellom oss er mye det at vi begge kan være oss selv med hverandre uten at vi noengang kritiserer hverandre(krangler aldri), og at vi har så lett for å gjøre hverdagen litt mer morsom\gøyal sammen. Forholdet krever rett og slett minimalt av oss begge, vi trenger ikke jobbe noe for det...Jeg føler ikke ellers at jeg tilfører ham noe eller at han tilfører meg noe spesielt egentlig...

At du er selvstendig er jo bare en positiv egenskap å ha, men hva vil du savne ved ham?

Vil du savne armkroken hans, å våkne opp med ham, tryggheten han gir deg...? Prøv å tenk på en konkret ting du vil savne med ham, og tenk på om du ønsker å leve uten den ene tingen!

Jeg føler at du beskriver et veldig sterkt fundament å bygge videre på, men at du savner det "lille ekstra"...

Hva konkret er det du savner hos ham?

Og jeg snakker nå om en egenskap, ikke utdannelse, jobb, økonomi...

Savner du at han utfordrer deg, at han gir deg litt motstand? Savner du spenning i forholdet?

Ut i fra det du skriver kan det virke slik.

Alt dette er noe som kan jobbes med så lenge han ønsker å bidra!Men da må han også få vite at dette er noe du savner...

[Gjest Gjest]

TS sier jo selv at hennes måte å finne ut av hva hun er ute etter går ut på en lyst til å "snuse" på forskjellige kandidater!

La nå henne følge nesa i isteden for hjertet akkurat slik rottene gjør. Hvem vet muligens dette er hennes oppskrift til lykke?

[Poecilia]

At du er selvstendig er jo bare en positiv egenskap å ha, men hva vil du savne ved ham?

Vil du savne armkroken hans, å våkne opp med ham, tryggheten han gir deg...? Prøv å tenk på en konkret ting du vil savne med ham, og tenk på om du ønsker å leve uten den ene tingen!

Om jeg hadde blitt single så ville jeg vel først og fremst savnet å ha noen jeg kan klemme på, den fysiske nærheten, og det å bare ha noen rundt meg som holder meg med selskap.

Om jeg hadde fått meg en annen kjæreste så er jeg ikke sikker på hva han har som jeg ikke ville\burde fått av enhver kjæreste...

Jeg føler liksom ikke at det er så mye mer enn vennskap og fysisk nærhet.

Jeg føler at du beskriver et veldig sterkt fundament å bygge videre på, men at du savner det "lille ekstra"...

Hva konkret er det du savner hos ham?

Og jeg snakker nå om en egenskap, ikke utdannelse, jobb, økonomi...

Savner du at han utfordrer deg, at han gir deg litt motstand? Savner du spenning i forholdet?

Ut i fra det du skriver kan det virke slik.

Alt dette er noe som kan jobbes med så lenge han ønsker å bidra!Men da må han også få vite at dette er noe du savner...

Jeg savner vel "en god grunn" til at akkurat han skal være den rette å dele livet med... Noe som gjør ham spesiell, som gjør at jeg aldri tviler på at han er den beste for meg, og gir meg skikkelig lyst til å dele resten av livet med akkurat ham. Høres ut som jeg sier at jeg ikke elsker ham...

Tok meg et søk her på forumet, på "å elske"...

"En som gjør deg komplett, du føler deg mangelfull uten ham" Nja, han kan føles som en "utvidelse" av megselv, men jeg føler meg ikke mangelfull.

"Du har en følelse dypt i magen som gjør deg sikker på at du elsker ham" Neh

"Du VET at dere skal leve resten av livet sammen" Neh, jeg vet ikke, jeg tror ikke, jeg undrer.

Og når jeg ser for meg en bryllupsdag med oss, så ser jeg ikke for meg at jeg kommer til å være stort mer enn likegyldig engang... Det ville liksom blitt sånn "ok nå har vi ropt ut offentlig at vi skal prøve å dele resten av livet med hverandre" og det er det...

Jeg lurer fært om jeg driver og vrir om på følelsene mine nå da, hjernevasker megselv litt rett og slett, men hadde jeg faktisk elsket ham så hadde jeg vel ikke vært istand til å skrive på denne måten...

Uansett hva jeg finner ut om følelsene mine så har jeg ikke tenkt å gjøre noen plutselige, drastiske handlinger. Jeg får tygge på det til jeg tror jeg kjenner følelsene mine.

Forresten et par tanker jeg kom på som kan ha noe å si..

- Vi ble sammen da jeg var 16 og han 21. Jeg har ihvertfall forandret meg siden dengang, jeg ser etter helt andre ting hos gutta nå, og han sikkert likeså.

- I starten, første 2 åra ellerno, følte jeg at vi var så like hverandre at vi bare måtte leve resten av livet sammen... Men den følelsen forsvant på den tiden vi hadde pause for ca 2 år siden, og kom ikke tilbake.

- Jeg har aldri hatt noen annen kjæreste enn ham jeg har nå, så jeg har absolutt 0 grunnlag av egen erfaring for å si noe om hvor bra forholdet vårt egentlig er. Er det da egentlig så galt om jeg sniker meg nærmere innpå den nye fyren, ser nærmere på kvalitetene hans og sammenligner dem med kjærersten min? Det vil jo gjøre meg oppmerksom på hva kjæresten min har av kvaliteter også, ikke bare hva den nye fyren har.

Huff, det ble langt...

[Gjest Gjest]

Om jeg hadde blitt single så ville jeg vel først og fremst savnet å ha noen jeg kan klemme på, den fysiske nærheten, og det å bare ha noen rundt meg som holder meg med selskap.

Om jeg hadde fått meg en annen kjæreste så er jeg ikke sikker på hva han har som jeg ikke ville\burde fått av enhver kjæreste...

Jeg føler liksom ikke at det er så mye mer enn vennskap og fysisk nærhet.

Jeg savner vel "en god grunn" til at akkurat han skal være den rette å dele livet med... Noe som gjør ham spesiell, som gjør at jeg aldri tviler på at han er den beste for meg, og gir meg skikkelig lyst til å dele resten av livet med akkurat ham. Høres ut som jeg sier at jeg ikke elsker ham...

Tok meg et søk her på forumet, på "å elske"...

"En som gjør deg komplett, du føler deg mangelfull uten ham" Nja, han kan føles som en "utvidelse" av megselv, men jeg føler meg ikke mangelfull.

"Du har en følelse dypt i magen som gjør deg sikker på at du elsker ham" Neh

"Du VET at dere skal leve resten av livet sammen" Neh, jeg vet ikke, jeg tror ikke, jeg undrer.

Og når jeg ser for meg en bryllupsdag med oss, så ser jeg ikke for meg at jeg kommer til å være stort mer enn likegyldig engang... Det ville liksom blitt sånn "ok nå har vi ropt ut offentlig at vi skal prøve å dele resten av livet med hverandre" og det er det...

Jeg lurer fært om jeg driver og vrir om på følelsene mine nå da, hjernevasker megselv litt rett og slett, men hadde jeg faktisk elsket ham så hadde jeg vel ikke vært istand til å skrive på denne måten...

Uansett hva jeg finner ut om følelsene mine så har jeg ikke tenkt å gjøre noen plutselige, drastiske handlinger. Jeg får tygge på det til jeg tror jeg kjenner følelsene mine.

Forresten et par tanker jeg kom på som kan ha noe å si..

- Vi ble sammen da jeg var 16 og han 21. Jeg har ihvertfall forandret meg siden dengang, jeg ser etter helt andre ting hos gutta nå, og han sikkert likeså.

- I starten, første 2 åra ellerno, følte jeg at vi var så like hverandre at vi bare måtte leve resten av livet sammen... Men den følelsen forsvant på den tiden vi hadde pause for ca 2 år siden, og kom ikke tilbake.

- Jeg har aldri hatt noen annen kjæreste enn ham jeg har nå, så jeg har absolutt 0 grunnlag av egen erfaring for å si noe om hvor bra forholdet vårt egentlig er. Er det da egentlig så galt om jeg sniker meg nærmere innpå den nye fyren, ser nærmere på kvalitetene hans og sammenligner dem med kjærersten min? Det vil jo gjøre meg oppmerksom på hva kjæresten min har av kvaliteter også, ikke bare hva den nye fyren har.

Huff, det ble langt...

Alt dette har veldig mye å si!

Du var veldig ung da du ble sammen med ham, og har nok utviklet deg i en annen retning, og har behov for å utforske verden litt.

Men dette er noe du må ta sammen med kjæresten din. Snakke med ham, forklare hvordan du føler det, og hvorfor.

Men når det er sagt, tror jeg du har hatt veldig godt av å være alene en stund. Stå på egne ben, bli kjent med deg selv, finne ut hva du vil med livet ditt, og hvordan du skal oppnå målene dine.

Grunnen til at jeg skriver det, er fordi du sa du var redd for å være singel, og det er negativt, veldig negativt!

Jeg synes heller ikke det er riktig å sammnligne kjæresten din med den andre så lenge du er i et forhold.

Han er den du har nå, og han fortjener at du tar ham for den han er, ikke for den du skulle ønsket at han var.

Avklar det forholdet du er i nå. Både du, kjæresten og den andre er best tjent med en ryddig avklaring.