Avstandsforhold/bo sammen - SAVN

[Allimac]

Jeg og kjæresten min sees kun i helger og ferier pga studier..

Venner hjemme som har muligheten til å se kjæresten enten 24 timer i døgnet, eller 7 dager i uka krangler ofte, og jeg har fått en teori om at dersom man bor oppå hverandre så er det ikke mulighet for å savne den andre, og man er så mye sammen at den andre bare ER der, og forholdet blir ofte dårlig, og utsettes for mange ting som kunne vært unngått dersom man satte mer pris på tiden man har sammen.

Har dere opplevd dette? hvordan løste dere det? andre tanker?

[Gjest _Leela_]

Lever også i et lignende forhold, dvs vi sees i ferier og en del helger. Er enig i at når man får tid til å savne hverandre så gjør det at man setter ekstra pris på tiden sammen.

Men jeg savner og også ha hverdagene sammen. Derfor kunne jeg ønske at vi bodde i samme by. Og i tillegg er det vanskelig og utvikle forholdet da man bor langt unna hverandre. Men nå er jeg i den alderen og livssituasjonen at jeg lengter litt etter å etablere meg og da er jo ikke avstandsforhold optimalt, man må iallefall utvikle det til å ende opp på samme sted.

[Solskinn]

Jeg studerer så mye og jobber så mye at jeg får tid å savne ham selv om vi bor sammen.

Men hvordan det blir når man bor sammen er opp til en selv. Det er ingen oppskrift, og ikke dømt til å ende opp med å krange å ta hverandre for gitt. Om det var tilfellet hadde jo ingen blitt gift.

Er man flink til å ta vare på sin egen individualitet når man bor sammen, flink til å gjøre ting uten hverandre og flinke til å ha egne venner og hobbyer så ser jeg ikke at noe annet enn positivt kan komme ut av å leve sammen.

Men det er også viktig at man er klar for det. Dersom man er usikker tyder det kanskje på at man ikke er klar enda??

Det er også viktig å ha to rom, eller soverom som er så stort at man kan ha kontor, lesestol eller lignende der slik at man slipper gå oppi hverandre hele tiden. Uten det hadde jeg nok blitt litt smågal.

Endret 7. juni 2007 av Gyngestol

[Spiralis]

Liker ikke avstandsforhold! Jeg har vært gjennom mange og det funker ikke for meg. Det er naturilgvis subjektivt, men jeg har et behov for nærhet og lidenskap i et forhold som jeg aldri har klart å holde i live gjennom avstandsforhold over lengre tid. Over kortere tid og dersom jeg har en følelse av at forholdet beveger seg mot noe nærere så kan det gå, men .... vanskelige greier for min del.

[Gjest baby-E]

Jeg og samboeren min hadde avstandsforhold i tre år. Syns egentlig det bare har blitt bedre etter vi flyttet sammen jeg.

Vi går uansett ikke oppå hverandre 24 timer i døgnet. Vi har begge hver vår jobb, er sammen med venner, og rett og slett gjør andre ting uten hverandre innimellom. Men det er veldig godt å ha noen å komme hjem til

Aldri mer avstandsforhold sier nå jeg.

[Gjest StockDama]

Har sambo jeg, og jeg liker faktisk hverdagen vår, selvfølgelig blir det småkrangler her og der, men det går alltid over like fort som det begynte. Avstandsforhold er ikkenoe for meg, jeg begynner å savne han bare han er på jobb jeg =p

[Gjest Gjest_Samantha_*]

Jeg begriper ikke folk som varig er i avstandsforhold. Jeg ble sammen med typen min for 4 år siden og vi var sammen i ett år før han flytta fra bygda for å gå på skole. Han bodde borte i et år, og i løpet av den tida besøkte vi hverandre i noen helger og ferier. Vi var innstilt på at det bare var ett år da, så det gikk greit. Vi flytta sammen for litt over et halvt år siden og det fungerer veldig bra!

Skal man ha et seriøst forhold, så bor man gjerne sammen etterhvert. Noen flytter kanskje sammen for tidlig, og merker at det ikke ble så bra som forventet. Andre flytter sammen etter flere års tid som kjærester, og finner ut at samboerskap ikke funker. Bedre å finne ut litt tidlig enn for sent, mener jeg.

Det blir ikke enten sånn at man sjeldent ser typen, men ofte føler stikkende savn pga avstand, eller sånn at man ser han hele tiden og nesten ikke tåler trynet hans etter en stund.

Forholdet må uansett pleies...

Par som konstant går oppi hverandre når de bor sammen begriper jeg like lite som jeg begriper avstandsforholdene. Man må ikke glemme egne interesser når man får seg type...

Være sammen med venner, besøke kjente, male, tegne, fotografere og gjøre andre hobbyting... Fortsette som før, men passe på at man også får kjærestetid!

[regine]

tja - som veninna mi sa, det er jo hverdagene det er fint å dele.....

og jeg gleder meg til høsten når kjæresten og jeg skal bo i samme land, og med ca 30 min kjøreavstand

[manducabulla]

Jeg tror at ett nytt forhold ikke kan overleve avstand - min egen mening. Men hvis man har vært sammen en stund, og den ene må flytte pga studiene, så vil jeg tro at det holder. Og støtter teorien din Krangler nesten aldri med kjæresten.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg syns nå vi rekker å savne hverandre selv om vi bor sammen. Vi har begge en del interesser hver for oss, noe som gjør at vi blir sittende lite i sofaen og kjede oss. Setter derfor pris på den tiden vi har sammen, og syns vi gjør det meste ut av den.

Til høsten blir det noen måneder i hver vår by. Ser ikke fram til det. Det blir nok ekstra fint når vi møtes, og det går for en periode, men i lengden så tror jeg det er bra å være på samme sted og utvikle seg sammen.

[Gjest -eline-]

Jeg tror at ett nytt forhold ikke kan overleve avstand - min egen mening. Men hvis man har vært sammen en stund, og den ene må flytte pga studiene, så vil jeg tro at det holder. Og støtter teorien din Krangler nesten aldri med kjæresten.

Kjenner flere forhold som har startet som avstandsforhold og vart, inkludert mitt eget. Jeg og min kjære møtte hverandre mens jeg var hjemme på juleferie, vi rakk og treffe hverandre etpar ganger før jeg dro tilbake til England for å fortsette studiene mine. Lang historie kort: etter 3 års langdistanseforhold, 2,5 år i forskjellige land, så flyttet vi endelig sammen for 6 måneder siden.

Det er pluss med å ha et langdistanseforhold i forhold til hvordan man lærer å kommunisere, får tid til å savne hverandre og at når man endelig ser hverandre så er det veldigveldig spesielt, men jeg elsker hverdagene våre. Bare det å kunne våkne opp sammen på en helt vanlig torsdag og gi han et lite kyss, slippe det vanvittige savnet når man ikke har sett hverandre på 3 uker og det fremdeles er 2 uker til man sees, og kunne dele alle hverdagslige ting. :rødme:

[Gjest Pet]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart et år og vi bor en 40 minutters flytur fra hverandre. Vi treffes ca en helg i måneden og har i tillegg vært på fire ukesturer sammen. Dette fungerer utmerket og vi har ikke diskutert samboerskap. Jeg har en sønn som fortsatt bor hjemme og har har en jobb som ikke finnes her jeg bor. Jeg regner med at vi kommer til å holde på sånn i mange år til. Vi har daglig kontakt på sms/mail/telefon. Det er ikke alle som føler at man må bo sammen og for oss passer et slikt forhold veldig bra. Men nå er vel vi også en del eldre enn gjennommsnittet her inne og vi skal ikke gifte oss og få barn sammen.

[Gjest *Magica*]

Jeg savner mannen min bare jeg er på jobben, jeg.

[Gjest Gjest]

Bli gravid, så kan dere flytte sammen.

:kaffe:

[Gjest Gjest]

Jeg tror det viktigste er å gjøre noe ut av tiden man har sammen uansett om man bor langt fra hverandre eller er samboere. Jeg har hatt, og taklet bra, avstandsforhold i et års tid (vi kranglet da også...), og jeg synes det stort sett er bra å være samboer.

Nå er jeg faktisk typen til å kunne velge særboerskap under gitte forhold, men selv da ville jeg valgt å bo nær den jeg er sammen med. De siste årene har jeg bodd langt fra mesteparten av familien og vennene mine, og jeg merker jo at det tærer på nærheten etter hvert (en ganske kjip følelse) - det vil jeg tro det ofte gjør i et kjæresteforhold også, om avstanden blir stor over mange år.

Jeg synes det er viktig å dele hverdager eller hverdagsopplevelser også, selv om man ikke nødvendigvis MÅ klippe plen eller bo sammen. Og da handler det om at begge "er med" i det som skjer, ikke bare at man sitter i samme stue uten å kommunisere.