Feil barn

[Gjest Eugene Onegin]

La oss si hypotetisk at dere hadde fått med dere feil unge hjem fra sykehuset ( noe som er mulig det har skjedd ). Og 10 år senere hadde dere funnet ut at ungen hadde blitt byttet rundt og at et annet par eller person hadde fått den egentlige ungen din.

Ville du da beholdt den ungen som egentlig ikke var din som du hadde hat i 10 år eller ville du byttet og fått den ungen som biologisk var din ?

[Gjest Marillia]

Helt ærlig så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Jeg hadde nok hverken klart å gi fra meg det barnet som hadde bodd hos oss i 10 år, eller klart å la være å hente mitt biologiske barn.

[Gjest Miss Cutie]

Jeg kan bare signere Marillia. Dette er helt umulig å vite, før man er i situasjonen selv.

Jeg har en 10, 7 og 4 åring nå, og kunne aldri gitt noen av dem fra meg om jeg nå fikk vite at en av dem ikke var mitt/vårt biologiske barn.

Å hente mitt biologiske barn, DET er noe jeg ikke helt vet. Jeg hadde nok ønsket å bli kjent med h*n. Men syns det hadde vært feil å ta barnet tilbake til meg, på lik linje som at jeg "gav" fra meg en av dem jeg har nå.

Endret 7. juni 2007 av Miss Cutie

[Gjest =tentacle=]

La oss si hypotetisk at dere hadde fått med dere feil unge hjem fra sykehuset ( noe som er mulig det har skjedd ). Og 10 år senere hadde dere funnet ut at ungen hadde blitt byttet rundt og at et annet par eller person hadde fått den egentlige ungen din.

Ville du da beholdt den ungen som egentlig ikke var din som du hadde hat i 10 år eller ville du byttet og fått den ungen som biologisk var din ?

En tiåring fratar man ikke de personene h*n ser på som sin familie. Det er et forferdelig overgrep for at foreldrene skal få "sin" unge hjem til seg. Om mulig ville jeg ønsket å utvikle et forhold til mitt biologiske barn også, og at barnet hos meg også fikk bli kjent med sine. Men ingen bytting tilbake.

Endret 7. juni 2007 av =tentacle=

[Malama]

En forferdelig situasjon å ta stilling til, men... jeg ville ikke gitt fra meg det barnet sopm var "mitt", selv om det ikke var biologisk mitt, for det ville vært mitt barn likevel, og jeg ville vært dette barnets mamma, på godt og vondt. Derfor kan jeg jo heller ikke kreve at de andre, som har vært mamma og pappa for mitt biologiske barn de siste årene skal oppgi det barnet, det er jo like mye deres, som det barnet som bor hos oss er vårt...

Jeg ville nok likt å bli kjent med barnet, men ikke frata det dets familie, for det paret dette barent hadde vokst opp med ville være dette barnets foreldre, uansett biologi.

bli kjent med er likevel kanskje litt vanskelig... hvordan forklarer du for dette barnet hvem du er da? "Hei, jeg er den egentlige mamma'n din, men du ble forbyttet..." Og nei, jeg kunne ikke latt som ingenting, og blitt kjent med barnet uten å si det, tenk da om de oppdaget det senere i livet, hvor forrådt barnte ville føle seg om det oppdaget at vi hadde visst dette og ikke sagt noe. (oppdages pga blodtyper som "bare ikke kan stemme", eller dersom man trenger organdonasjon f.eks eller at noen rett og slett slumper til å si det, de finner et gammelt brev, etc.

Nei, jeg vet ikke hva jeg ville gjort med det... men jeg kunne ikke gitt fra meg mitt barn, selv om det ikke bilogisk var mitt, så var det mitt barn.

[Kykkelikokos]

Sånn egentlig så er det vel ingen som eier barna sine. Jeg ville aldri kunne "byttet" bort et barn som jeg hadde oppdratt som et biologisk barni 10 år. Ville ha forklart barnet situasjonen når barnet var gammelt nok, og forsøkt å ha et nært forhold til hele den andre familien.

[Caramba]

Det blir utrolig hypotetisk. Jeg hadde kjent igjen gutten min blandt 100 babyer da han var nyfødt. De er ikke så like som jeg trodde før jeg fikk unger selv.

OK, la oss si de ble forbyttet etter et keisersnitt, eller noe, slik at du ikke fikk sett ungen før du våknet fra narkosen. Ja, jeg ville beholdt det barnet jeg hadde med meg hjem og ja, jeg ville ønsket kontakt med mitt biologiske barn. Kanskje man måtte flyttet inn i nabohuset til det andre paret slik at begge foreldreparene fikk være sammen med begge barna...

Endret 8. juni 2007 av Caramba

[gompen]

Biologi er ikke viktigst i en sånn situasjon, men barnas beste. Selvfølgelig er det å bli i den familien barnet har vokst opp i og kjenner. Tenk så grusomt å bli revet vekk fra sine foreldre og bli plassert i et fremmed hjem bare fordi noen føler at de EIER barnet.

Så nei, jeg ville aldri byttet, men latt mitt biologiske barn være lykkelig der det var.

[Gjest Mayamor]

For et vanskelig dillemma det hadde vært. Jeg vet heller ikke hva jeg hadde gjort da jeg var glad i barnet jeg hadde levd sammen med i 10 år. Samtidig må jeg jo også tenke på hva begge barna og de andre foreldrene (biologisk til "mitt" barn) ville følt. Men at vi alle sammen måtte sitte oss ned og snakket godt og ærlig sammen er det liten tvil om.