redd for å bli såret, så er alene i stedet

[Gjest Gjest_tuppa_*]

Jeg er vel en pen jente , med en fin personalighet og veldig snill og alt det der, og fått mange komplimenter osv.

Men når jeg møter noen jeg liker og det utvikler seg så trekker de seg etteren kort stund, og så går det noen uker eller noe og så vil de tilbake, Alle jeg møter er omtrent slik, og vil gjerne ha meg der, men ikke noe mer,

etter et par slike opplevelser har det ligsom skjedd noe inni meg,

Jeg har mistet troen på seriøse menn, jeg føler kanskje også at min snillhet og eller selvstendighet kan virke skremmende, men jeg må jo bare være meg,

Jeg ser på venner som for seg kjærester eller samboere, og etter en stund så blir det slutt, og jeg syns alt bare blir så useriøst, og jeg vet hvor såret jeg blir, så jeg har valgt å holde meg for meg selv, tanken på at det skal komme noen å såre meg igjen nå er bare så lite tiltalende.

Men klart innerst inne ønsker jeg vel meg en å dele livet med. Men jeg vet ikke om det er verdt å ta sjangsen lengre, og jeg har en sønn også , og det å finne noen , for å så å oppdage at det ikke blir noe , og så kanskje ha involvert barn er heller noe jeg ikke vil.

Så de relasjonene jeg har hatt har, tror jeg bevist har vært avstands forhold. Da kan jeg holde dem på avstand, men slike ting funker jo heller ikke i lengden,

Men jeg sitter ikke å er lei meg, har det veldig bra alene , men noen ganger så kommer tankene, jaja, jeg er vel ikke alene om det,

[Cognizance]

Interessant å lese hva du skriver.

Jeg har mistet troen på seriøse menn, jeg føler kanskje også at min snillhet og eller selvstendighet kan virke skremmende, men jeg må jo bare være meg,

Kan du utdype dette, si litt mer om hva du tror hos deg som holder menn på avstand?

[Spiralis]

Det er vel det evige valget mellom å våge og å kunne tape og å aldri våge og ingen ting å vinne. ... Du får se inn i deg selv og se hva du innerst inne ønsker deg .. og om du skulle ønske deg et forhold så MÅ du faktisk våge litt.

[jordbærsorbet]

Jeg har selv vært som deg, eller er kanskje det litt fortsatt. Selv om jeg ikke er i din samme stilling, kan jeg relatere til dine problemer. Men i det siste har det skjedd så mye, og jeg har etter flere år som "pro alene enn såret" funnet ut at jeg sitter igjen som taperen uansett.Så for litt siden bestemte jeg meg for å ta større sjangser og bli mer proaktiv og inte passiv. (ble såra da) tok lang tid å komme over, men nå, ekstremt sakte men sikkert føler jeg det kanskje var noe positivt i det. jeg vet hva jeg vil ha og hva jeg fortjener. Jeg var totalt åpen og imøtekommende, jeg liker meg selv bedre faktisk. det gjorde jeg ikke før.

I grove trekk: Du skriver du gjerne vil ha noen permanent men velger å være singel?

Det er da veldig selvmotsigende. Ikke for å være slem, men slutt å synes synd på deg selv og jobb jobb jobb for å finne mr perfect. han er der ute. Du har bare vært uheldig og først støtt på de uverdige. Kanskje underveis så perfeksjoneres dine preferanser om kvaliteter du leter etter i en mann, du begynner kansje å se deg om i litt andre sjikter.

Men ikke synes synd på deg selv, eller tenk for mye på dette problemet. jobb heller med selvtilliten. menn/kvinner tiltrekkes selvsikre mennesker, alle gjør det.

[Gjest Gjest]

Jeg har det på samme måten selv.

Jeg blir vel sett på som en pen jente som flere liksom vil "sjangse" på.

Når de har fått hva enn de var ute etter...da trekker de seg.

Og jeg sitter igjen såret som vanlig.

Har mistet helt troen på at det kan være annerledes.

[Cognizance]

Jeg blir vel sett på som en pen jente som flere liksom vil "sjangse" på.

Når de har fått hva enn de var ute etter...da trekker de seg.

Løsninga for deg kan være at du blir den som sjangser. Ta initiativ selv, og du vil komme i kontakt med en annen type gutter.

[Gjest Gjest]

Løsninga for deg kan være at du blir den som sjangser. Ta initiativ selv, og du vil komme i kontakt med en annen type gutter.

Takk for innspill

Men det gjør jeg også.. jeg er flink til å være den som tar initiativ av og til jeg og.

Og da blir de jo som regel begeistret for det og at det er ekstra "stas".

Men det er som om det stikker ned til utseende/få det man vil, så blir det bare "borte".

[Gjest Gjest]

Vil bare si at jeg kjenner meg så altfor godt igjen i Trådstarters tanker og følelser... vil selv så gjerne men er så redd... jeg tror at i mitt tilfelle MÅ det være noe galt med meg selv. Har holdt meg singel i en lang periode men ble så sjarmert av en fyr og nå er det full :slåss: i mitt sinn... har forsøkt å holde fokus på at dette skal jeg klare men nå ser det ut til at han bakker ut ...og mine tanker om menn (de jeg har truffet) er igjen bekreftet.. jeg hadde rett!!! Forsøker holde motet oppe men det er sannelig ikke lett, spesielt ikke med tanke på at jeg svært sjeldent forelsker meg så brutalt som denne sisste gangen (må være 13 år siden sisst)...

[Gjest Cienna]

Jeg var en av dem som aldri lot menn slippe innpå meg...jeg måtte ha kontroll og skulle noen bli såret, så skulle det iallefall ikke være meg!

Men nå som jeg har funnet min sjelevenn....om han skulle knuse hjertet mitt så er det faktisk verdt det....for det jeg har med ham nå er så fantastisk og herlig, og jeg vil heller leve et liv der jeg har opplevd sann kjærlighet, enn å leve et helt liv foruten......

[Cowgirl22]

Jeg kjenner meg veldig veldig igjen i det du skriver TS. Har veldig vanskelig for å slippe folk innpå meg selv, så veldig ofte opptrer jeg ganske overfladisk overfor de jeg ikke kjenner så godt. Har ikke hatt mange forhold fra før og ingen av dem har vart lengre enn toppen 4 mnd. Jeg stikker av når det blir for seriøst og sjansen blir større for at jeg blir såra.

Har nå kjæreste, og vi er på 4mnd-stadiet. Kjenner veldig trangen til å la være denne gangen også. Men har bestemt meg for å prøve å komme over kneika å se hva som finnes på den andre siden av denne "krisen". Krysser fingrene for at jeg gjør det rette og at jeg ikke blir såret denne gangen.

Tror du bare må prøve å hoppe i det, la det gå som det går. Veldig enkelt for meg å skrive, når jeg ikke vet om jeg klarer det selv...

Lykke til iallefall!!!

[Gjest Gjest]

Skjønner hva du mener. Hadde sånn jeg og, så ble jeg skikkelig forelsket og bestemmte meg for og gi det en sjangs, så no klarte han å såre meg på det verste ..

Takk for at du hjalp meg tilbake i skallet er mine siste ord til han!

[Gjest Jytte]

Jeg synes dette sier noe veldig essensielt:

Det er bedre. å ha elsket og mistet, enn å ikke ha elsket i det hele tatt ...

Men jeg forstår jo godt at du har et barn å ta hensyn til .. men det dukker nok opp en person .. før eller seinere

[Gjest Lovesick]

Jeg synes dette sier noe veldig essensielt:

Det er bedre. å ha elsket og mistet, enn å ikke ha elsket i det hele tatt ...

Men jeg forstår jo godt at du har et barn å ta hensyn til .. men det dukker nok opp en person .. før eller seinere

[/quote

Så veldig sant. Mange som er "skada". ;)Men man må ta noen risker, for den tomheten man føler etterhvert er konstant hvis man ikke gjør noe med det, man må faktisk leve, å leve er ikke alltid like lett, en kjærlighetssorg går som regel over uansett hvor tung den føles. Jeg var og er forsovet livredd, men nå orker jeg ikke være redd lenger og er villig til å slippe kjærlighet inn i livet igjen. Og det føles FANTASTISK!

[Gjest Minde]

Dette er også så veldig meg. Jeg var alene i 12 år etter å ha blitt bedrett før jeg tok sjansen med en mann som jeg følte jeg kunne stole på. Det kunne jeg visst ikke likevel. Han var utro når jeg var gravid, og fortsatte med det de tre årene vi var sammen. Nå er jeg alenemamma og er helt lukket inni meg. Jeg vil ikke være slik, men nå er det så dypt inne i meg at jeg klarer ikke å "bryte ut". Jeg er stadig trist av å tenke på det. Jeg gikk til en terapaut for dette, men fikk ikke noe ut av det. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har det egentlig fint alene med barn, men har et stort savn samtidig.

[Isbjørn]

Jeg er vel en pen jente , med en fin personalighet og veldig snill og alt det der, og fått mange komplimenter osv.

Men når jeg møter noen jeg liker og det utvikler seg så trekker de seg etteren kort stund, og så går det noen uker eller noe og så vil de tilbake, Alle jeg møter er omtrent slik, og vil gjerne ha meg der, men ikke noe mer,

etter et par slike opplevelser har det ligsom skjedd noe inni meg,

Jeg har mistet troen på seriøse menn, jeg føler kanskje også at min snillhet og eller selvstendighet kan virke skremmende, men jeg må jo bare være meg,

Jeg ser på venner som for seg kjærester eller samboere, og etter en stund så blir det slutt, og jeg syns alt bare blir så useriøst, og jeg vet hvor såret jeg blir, så jeg har valgt å holde meg for meg selv, tanken på at det skal komme noen å såre meg igjen nå er bare så lite tiltalende.

Men klart innerst inne ønsker jeg vel meg en å dele livet med. Men jeg vet ikke om det er verdt å ta sjangsen lengre, og jeg har en sønn også , og det å finne noen , for å så å oppdage at det ikke blir noe , og så kanskje ha involvert barn er heller noe jeg ikke vil.

Så de relasjonene jeg har hatt har, tror jeg bevist har vært avstands forhold. Da kan jeg holde dem på avstand, men slike ting funker jo heller ikke i lengden,

Men jeg sitter ikke å er lei meg, har det veldig bra alene , men noen ganger så kommer tankene, jaja, jeg er vel ikke alene om det,

Føler meg akkurat som du, men jeg trives godt alene og er fornøyd med meg selv, er åpen, stille og snill og jeg synes at jeg har fortjent ei jente som er omtrent like som meg..

[Gjest Gjest]

Jeg har mistet troen på seriøse menn, jeg føler kanskje også at min snillhet og eller selvstendighet kan virke skremmende, men jeg må jo bare være meg,

Har du prøvd å evaluere typen menn du har vært sammen med og evt kommentarer på hva som gjorde at de ikke ville mer ?

Er dette menn som du faller for helt øyeblikkelig med puling første dagen eller er fornuften med å siler og du har tatt tiden litt til hjelp før du utleverer deg totalt ?.

Jeg vil foreslå at du setter deg ned og prøver å evaluere hva mennene har sett i deg til nå og hvordan du virker i deres øyne. Kanskje du vil finne ut at du har gått for feil type menn ?

[SIFA]

Tror det desverre har betydd at de ikke har blitt betatt/forelska..typisk.. Men det betyr ikke at du aldri vil møte noen som vil det! Så klart vil du det:) Tror man blit nødt til å satse for å oppnå.. Å unngå det, vil ikke hjelpe. Prøv å se for deg livet med en fantastisk mann. En dag møter du han:)