Junebug Skrevet 10. mars 2003 #1 Skrevet 10. mars 2003 Faren min er død og jeg er litt usikker på hvem som da skal følge meg opp til alteret i kirken. Foreldrene mine skilte seg da jeg var liten og moren min har en samboer som hun har vært sammen med siden jeg var ti år gammel. Jeg har tenkt på at han kan følge meg eller moren min. Eller så kan min forlovede og jeg ta en "Mette Marit" og gå sammen. Hva synes dere? Det er kanskje noen som har opplevd det samme? Selv heller jeg litt mot den siste løsningen.
Pip Skrevet 10. mars 2003 #2 Skrevet 10. mars 2003 Pappa skal følge meg - ingen tvil om det. Hvis ikke han hadde kunnet, ville jeg spurt mamma, tror jeg. Men det er jo veeldig vanlig å 'ta en Mette-Marit' som du sier, og gå opp sammen. Jeg tror faktisk det har blitt gjordt sånn i over halvparten av de bryllup jeg har vært i. Så det er absolutt ikke noe å 'frykte', hvis dere bestemmer dere for det... (For min/vår del har det aldri vært tvil... Har et veldig nært forhold til pappa, syns det er flott at han følger meg. Samtidig som det medfører at min kjære ikke ser meg pyntet før i kirken, og det er jo ganske så romantisk...)
RoadQueen Skrevet 10. mars 2003 #3 Skrevet 10. mars 2003 Jeg er i samme situasjon som deg, min far som jeg hadde et godt og nært forhold til døde for noen år siden. Hadde han vært til stede hadde jeg villet at han skulle følge meg opp kirkegulvet. Ifølge tradisjonen er det da nærmeste mannlige slektning (Bror - onkel) som skal overta fars rolle. Dette synes jeg for min del blir feil, og jeg og min tilkommende har bestemt oss for å møtes på kirketrappen for så å gå sammen opp kirkegulvet. Det kjennes alt nå veldig trygt og godt å ha min kjære ved min side allereda da, og ikke broremann eller onkel.
Junebug Skrevet 10. mars 2003 Forfatter #4 Skrevet 10. mars 2003 Takk for svar Pip! Kjæresten min vil veldig gjerne stå oppe ved alteret - Han har veldig lyst til å ikke ha sett meg med kjolen før i kirken. Han vet ikke noe om kjolen og jeg synes det hadde vært veldig fint om dette ble en overraskelse. Men jeg synes det er litt rart å gå til alteret med samboeren til moren min eller moren min. (rart er kanskje ikke rette ordet, men jeg klarer ikke å finne et bedre ord).
Gjest Tex Skrevet 10. mars 2003 #5 Skrevet 10. mars 2003 Pappaen min skal selvsagt følge meg opp,noe annet ville vært utenkelig for meg. Men jeg er jo heldig som har han i live... Sukk... han begynner å bli gammel.... Dersom han Gud forby skulle bli borte aner jeg ikke hva jeg hadde gjort... Det er ingen i mitt liv som kan ta pappaen min sin plass.... :cry:
Juni-brud Skrevet 10. mars 2003 #6 Skrevet 10. mars 2003 Det er min kjære pappa som skal følge meg opp. Hadde ikke pappa vært her, ville jeg ha spurt svigerfar. Vi har veldig god kontakt, han er min pappa 2
Gjest Anonymous Skrevet 10. mars 2003 #7 Skrevet 10. mars 2003 Det er jo og fullt mogleg å gå åleine opp kyrkjegolvet! Det trur eg eg ville gjort om ikkje pappan min kunne fylgje meg...
Pip Skrevet 10. mars 2003 #8 Skrevet 10. mars 2003 Hei igjen Junebug! Jeg ser at en gjest ovenfor har 'stjålet' svaret mitt, men siden jeg var så mentalt forberedt på å skrive det, så svarer jeg likevel! Altså - å gå alene opp kirkegulvet er absolutt en mulighet! Det er også veeldig romantisk! Du går opp for å møte din kjære - alene. Mens når dere skal ut, går dere sammen, for aldri mer å skilles... (jeg blir nesten rørt allerede, jeg... hehe) Men hvis du syns det er litt 'skummelt' med all oppmerksomheten på en slik dag, er det jo kanskje litt 'heavy' å gjøre det sånn... Jeg ville kanskje ha snakket med presten også om dette - han/hun vet jo masse om hva som har blitt gjordt av andre, og hvordan det har fungert... Lykke til igjen! (Og unnskyld for at jeg 'bruker opp' tråden din for å repetere andres innlegg... :D )
Tosca Skrevet 10. mars 2003 #9 Skrevet 10. mars 2003 Vi skal gå opp kirkegulvet sammen av to grunner. Foreldrene mine skilte seg da jeg var 11 år, og i dag har jeg ingen kontakt med min far. Han skal ikke komme i bryllupet. Jeg og sambo har bodd sammen i snart 17 år, og da føles det ikke som om det er noen som skal "gi meg bort", om dere skjønner. Alle må gjøre det som føles mest riktig. Så enkelt er det.
Ayla Skrevet 11. mars 2003 #10 Skrevet 11. mars 2003 Pappa er heldigvis her og skal følge meg opp. Gleder meg mye til det. Hvis derimot situasjonen hadde vært som i ditt tilfelle ville jeg helt sikkert spurt om ikke mamma kunne fulgt meg. Jeg har ikke så nært forhold til min bror at det hadde føltes riktig. Tror også mamma hadde satt enormt pris på å få være den som sitter oppe sammen med oss....Hvis pappa ikke hadde vært live....
zeta5 Skrevet 11. mars 2003 #11 Skrevet 11. mars 2003 Hei ! Jeg har en pappa et sted, men har ingen kontakt med han. Derfor valgte jeg min fetter til å følge meg opp. Vi er nære gode venner og det føltes riktig for meg. Mamma tok dette litt ille opp, da hun mente jeg heller skulle spurt en av mine brødre..... Velg noen du føler deg nær om du vil ha følge opp gulvet. Hva med mamman din ??? Eller en god venn....forlover etc ? Det er vel ingen regler som sier at man MÅ ha en far,onkel eller bror til å ta den oppgaven .... Lykke til :D
Gjest Anonymous Skrevet 11. mars 2003 #12 Skrevet 11. mars 2003 jeg synes det er tragisk å føle at man må ha et følge.. og så er det i alle fall ille at manlige følger ser ut til å være "mer naturlig" gå selv eller med den du skal gifte deg med.. eneste logiske/voksne/likestilte osv
Gjest Anonymous Skrevet 11. mars 2003 #13 Skrevet 11. mars 2003 Men kunne selvfølgelig ønske det var far som gikk ved siden av meg... hvorfor det? er ikke din mor en like viktig person i livet ditt..? og henne velger du jo ikke en gang.. hvordan kan både far og bror komme "lengere opp på lista" enn mor? og hvorfor er det "selvfølgelig et ønske å ha far"? dersom han var i livet? villle du aldri vurdere mor, da?
Junebug Skrevet 11. mars 2003 Forfatter #14 Skrevet 11. mars 2003 Tusen takk for mange svar!! Glad for å få så mange svar, men også trist å høre at det er så mange som skal gifte seg uten faren sin... Godt å høre fra deg, RoadQueen, jeg tror vi er i ganske lik situasjon. Det er bare et drøyt år siden faren min døde. Vi hadde et fint forhold og hadde han vært i live hadde det ikke vært noen tvil om hvem som skulle følge meg opp til alteret. Selv har jeg ingen brødre og har ikke spesielt nær forhod til onklene mine. For meg blir det litt feil å gå opp med moren min. Vi har et litt anstrengt forhold... Har tenkt på å gå opp alene, men tror nok det blir altfor skummelt!!! For meg har ikke dette noe med likestilling å gjøre, men bare hva som føles minst skummelt/mest hyggelig ut. Kanskje jeg skal gjøre som deg RoadQueen - å møtes på kirketrappen.
Gjest Vinterpiken Skrevet 11. mars 2003 #15 Skrevet 11. mars 2003 Hei. har en liten idè: La din forlover gå forann deg inn og strø rose blader oppover, så kommer du etter. Dette er utrolig stemmningsfult og så slipper du å gå alene opp....på en måte!! Håper det løser seg for deg og at du finner en måte å komme deg opp til din kjære :D Jeg vet at det er min pappa som skal følge meg opp til alters.....tror han gruer seg mer enn meg!!! Lykke til Kos fra Vinterpiken
Mrs. Carten Skrevet 11. mars 2003 #16 Skrevet 11. mars 2003 Kjenner igjen problemet her. Min far er også død, men han hadde nok desverre uansett ikke vært et alternativ da jeg har hatt svært lite kontakt med han. I min kirke er det et veldig fint "rituale" under seremonien hvor brudgommen står og venter på bruden og bukker og tar imot bruden og fører henne galant til sin plass. (Bruden neier også til sin brudgom og brudgommen må bukke både for sin brud og for hennes ledsager.) Det er litt vanskelig å forklare, men det er hvertfall veldig elegant og stilfullt. På grunn av dette var det også ikke noe alternativ for meg å gå opp sammen med min mann. Den jeg gikk opp gulvet sammen med ble min ett år eldre bror. Det ble for meg et naturlig valg. Min mor var selvfølgelig også et alternativ og jeg vet at hun kunne tenkt seg det. Men hun respekterte mitt valg fullt og helt. Jeg følte jeg trengte en som var "sterk", til å føre meg opp. (Kunne jo ikke gå der og bekymre meg for min mor.....) Hvis min mor hadde hatt en samboer i årevis og jeg likte ham så hadde jeg nok vurdert ham også. Han ville da sansynligvis ha vært en fars-figur for meg (?) Det viktigste er at du gjør det DU føler er riktigst for deg!
Damien* Skrevet 11. mars 2003 #17 Skrevet 11. mars 2003 Faren min bor ett sted men vi har aldri hatt kontakt.Jeg har en stefar og jeg trot at han forventer at jeg spør ham...jeg vil egentlig ikke fordi ...det er bare litt vanskelig for meg som ville helst ha min far eller morfar der (han er død)...jeg kunne selvsagt gå alene men tror at det er best å ha noen å gå med-støtte you know... :o jeg tror ikke moren ville gjøre det og hvis jeg spør svigerfaren,er det litt frekt gjort mot alle andre mannfolk i min slekt.Heldigvis har jeg god tid å tenke på det!
Gjest Anonymous Skrevet 11. mars 2003 #18 Skrevet 11. mars 2003 jeg spør svigerfaren,er det litt frekt gjort mot alle andre mannfolk i min slekt. hvorfor mannfolka? det er da vel nøyaktig like "frekt" overfor alle kvinnene?
Damien* Skrevet 11. mars 2003 #19 Skrevet 11. mars 2003 Ja sikkert det!Jeg har ikke peiling hvem jeg skulle velge.
Gjest ringblomst-ikke innlogget Skrevet 11. mars 2003 #20 Skrevet 11. mars 2003 Jeg skal bli fulgt opp av min bror, noe jeg tror blir bra. Hvis ikke han hadde kunnet/villet, ville jeg hatt min mor ved min side. Lykke til! ringblomst
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå