Trodde ikke det stod så alvorlig til med meg...

[Gjest Freddies_Queen]

Jeg har lenge følt meg trøtt, sliten og orker lite. Jeg er sjøl initiativløs, gidder ikke å spørre venner om dem vil finne på noe. Mange venner og kjente har slutta helt å spørre om jeg vil finne på noe, de er vant til at jeg ikke blir med uansett. Jeg har som regel ikke noe annet å gjøre heller, jeg bare ser på å ordne meg, gå ut og være sosial som et ork. Selv om jeg som oftest koser meg når jeg først sier ja til å bli med på noe.

Tror ikke folk som ikke har det likedan kan ikke forestille seg hvordan dette er. Det er ikke bare bare å kaste seg med på ting hvis jeg plutselig får lyst til det nå. Folk er vant til at jeg ikke gjør det, derfor føler jeg at jeg trenger meg på hvis jeg forandrer på det. Når jeg har vært lite sammen med dem, føler jeg at jeg ikke kjenner dem så godt lenger heller. Og jeg er ikke lenger vant til å føre oppegående samtaler. Sosial intelligens på minus 2,5. Har nok utviklet litt sosial angst også, jeg vil helst ikke være blant mange mennesker og kvier meg av og til for å gå i buttikken.

Tenker på hva som kan være problemet. Depresjon trodde jeg først at jeg ikke hadde, for det er jo mer alvorlig enn min situasjon. Men er det nå sånn? Synes dette bare blir verre og verre, og nå vil jeg ut av det.

Har noen av dere erfaring med lignende? Dere selv, venner, kjente eller noen i slekta?

Når jeg leser det jeg har skrevet føles det helt uvirkelig at jeg har vært sånn i en lang periode. Hva er det som skjer med meg? Før var jeg sammen med venner veldig ofte, nå bare flyter jeg bare såvidt avgårde i livet. Virker som at tiden har stått stille, jeg kommer meg ikke videre uten hjelp...

[Cognizance]

Det du gjør nå, hvis du vil opptre voksent og ansvarlig, er å gå til fastlegen og fortelle det du skriver her.

Fastlegen vil enten kunne gi deg hjelp på egen hånd eller peke deg i riktig retning.

Endret 5. juni 2007 av Cognizance

[Gjest Gjest]

Hei!

Kan virke som en lettere depresjon her, uten at jeg er noen ekspert da... Men jeg kjenner meg igjen, og jeg vil råde deg til å ta en tur til legen, fortelle hvordan du har det. Kanskje det er noe annet som plager deg litt og som du ikke har tenkt på kan føre til disse tingene? Det er ofte god hjelp bare å snakke om slikt med en proffesjonell, og det trenger ikke være stort som skal til for å få en "på rett kjøl" igjen.

Lykke til!

[Gjest Gjest_Aurora_*]

Jeg hadde lignende symptomer som deg i noen år... Slet med å konsentrere meg, var konstant trøtt og utmattet, ga blaffen i mye, sluttet å være sammen med mange av vennene mine osv.

Jeg så litt på nettet og leste i bøker, før jeg gikk til legen og sa at jeg trodde at ADD. Ligner veldig på ADHD, bortsett fra at jeg er stikk motsatt av hyperaktiv. Innvendig er det mye kaos og hyperaktivitet, men ikke fysisk...

Legen sa at jeg burde dra til helsestasjonen og snakke med helsesøsteren der. Hun satte meg opp til et møte med en annen som holdt til på helsestasjonen, husker ikke hvilken bakgrunn hun hadde. Jeg ramset opp symptomer og snakket med henne før hun sa at det sikkert ikke var ADD, men depresjon eller noe annet. Jeg ville uansett utredes for det, og ble satt opp til time som jeg skulle møte opp til over en måned senere. Kort tid etter at jeg snakket med henne kom det et brev i posten. Jeg var satt opp på time til psykolog (en helt annen enn den personen som skulle utrede ADD).

Jeg ble veldig sjokkert og sint. Trodde samtalene på helsestasjonen var fortrolige, og jeg hadde jo allerede avtale med utredingsfolk.

Grunnen til at ting løste seg opp for meg, var at venner og familie var klar over situasjonen og støttet meg hele tida. De visste hvorfor jeg ikke "gadd" å være med på ting og de hjalp meg med å ta kontakt med mer proffe folk enn de fjollete damene på helsestasjonen. Håper det ordner seg for deg og!

[gompen]

Jeg har selv depresjoner. Så jeg kan liste opp noen av symptomene:

Jeg blir trøtt,sliten og asosial i mine depressiv perioder, men har i tillegg andre symptomer. Henger fast i negative tanker om at ingenting kommer til å gå bra, at ingen liker meg osv.

Jeg sover ofte urolig om natten, har problemer med å sovne når jeg legger meg og våkner flere ganger i løpet av natten. Jeg kan forøvrig også sove uten at jeg blir mindre trøtt og sliten. Da sover jeg stort sett både det meste av dagen og hele natten.

Får store konsentrasjonsvansker,kommer meg ikke igjennom en avis uten å måtte lese hver setning mange ganger for å forstå det som står der.

Som oftest blir følelsene mine helt "flate", jeg klarer ikke føle noenting. Andre ganger kan jeg være veldig sårbar, og reagere sterk følelsesmessig på små ting. Dette varierer.

Apetitten min svekkes kraftig, det er vanskelig å få i seg mat.

Nå har jeg to diagnoser, som innebærer både angst og depresjon.

Jeg anbefaler deg å gå til fastlegen for utredning. Uansett om du har disse symptomene eller ikke...

[Gjest Gjest]

Du høres ut som meg, så da er vi to som er helt

Jeg isolerer meg, gruer meg til å ta buss, (har selvfølgelig ikke lappen da det innebærer alt for mye for en med sosial angst)

, takker ofte nei til sosiale ting som blir for mye stress, føler meg dårlig på small talk og sosiale settinger, liten initiativlyst og plaget med lette til moderate depresjoner minst en gang om året, høstdepresjonen kommer hvert eneste år.

Noen av oss har det vi kan kalle tungsinn. Det blandet med en smule sosial angst er hemmende.

Mitt beste råd er å utfordre deg selv. Gjøre ting som du i utgangspunktet føler du ikke orker. For meg er det slik at når jeg først har blitt med på noe så er jeg glad for at jeg gjorde det. Psyken får en oppsving og humøret også.

Holder på med lappen, selv om jeg synes det er et mareritt. Ulystfølelsen er på størrelse med eksamensfølelse. Så det er en skikkelig påkjenning, men bedre det enn å gi opp.

[CiZi]

Jeg har lenge følt meg trøtt, sliten og orker lite. Jeg er sjøl initiativløs, gidder ikke å spørre venner om dem vil finne på noe. Mange venner og kjente har slutta helt å spørre om jeg vil finne på noe, de er vant til at jeg ikke blir med uansett. Jeg har som regel ikke noe annet å gjøre heller, jeg bare ser på å ordne meg, gå ut og være sosial som et ork. Selv om jeg som oftest koser meg når jeg først sier ja til å bli med på noe.

Tror ikke folk som ikke har det likedan kan ikke forestille seg hvordan dette er. Det er ikke bare bare å kaste seg med på ting hvis jeg plutselig får lyst til det nå. Folk er vant til at jeg ikke gjør det, derfor føler jeg at jeg trenger meg på hvis jeg forandrer på det. Når jeg har vært lite sammen med dem, føler jeg at jeg ikke kjenner dem så godt lenger heller. Og jeg er ikke lenger vant til å føre oppegående samtaler. Sosial intelligens på minus 2,5. Har nok utviklet litt sosial angst også, jeg vil helst ikke være blant mange mennesker og kvier meg av og til for å gå i buttikken.

Tenker på hva som kan være problemet. Depresjon trodde jeg først at jeg ikke hadde, for det er jo mer alvorlig enn min situasjon. Men er det nå sånn? Synes dette bare blir verre og verre, og nå vil jeg ut av det.

Har noen av dere erfaring med lignende? Dere selv, venner, kjente eller noen i slekta?

Når jeg leser det jeg har skrevet føles det helt uvirkelig at jeg har vært sånn i en lang periode. Hva er det som skjer med meg? Før var jeg sammen med venner veldig ofte, nå bare flyter jeg bare såvidt avgårde i livet. Virker som at tiden har stått stille, jeg kommer meg ikke videre uten hjelp...

Som andre sier,ta kontakt med legen din,forklar hun/han din situsjon.

Det høres kjent ut det du strever med iallefall.

Det finnes hjelp for det på flere måter,både ved hjelp av samtale,medikamenter,

og sist men ikke minst finnes det kurs ;KiD (Kurs i Depresjonsmestring;kunsten å takle depresjon) dvs kongnitiv terapi som er veldig bra og som får deg til å snu din tankeverden og følelser.

Dette bør legen din kjenne til og han kan henvise deg til ett slikt kurs.

Absolutt å anbefale!!

[Gjest Gjest]

Søk hjelp! Fastelege i første omgang også tar du det der ifra!

Alt annet er dårlige unnskyldninger! Du har en buffersone som er snart brukt opp! Det eneste som skiller deg fra andre er at du har hatt behov for å bruke nevnte sone! I en verden som ikke har plass til det åndelige er det bare et spørsmål om tid før noe sier stopp! Lykke til!

[Gjest Gjest]

Hvis du har et mannlig nich her på KG kan folk hjelpe deg ved å sende deg en personlig melding.

Depresjoner er sikkert ikke lett og da trengs litt hjelp for å komme videre.

[Gjest Freddies_Queen]

Synes det er fint at så og si alle mener at jeg bør gå til lege.

Men har egentlig ikke lyst til å gå til fastlegen, og brette ut om livet mitt. Det virker ikke som han forstår meg, jeg må si ting igjen og igjen, og det er slitsomt når ting er som de er med meg. Han er ganske nyutdannet også, går kanskje veldig etter boka, i forskjell til mer erfarne som ser alternative løsninger?

Jeg, som en annen her, har hatt veldig dårlige erfaringer med de han sender meg videre til. Legesentret jeg går til er lite, så det er ikke lett å velge en annen lege som jeg stoler mer på heller, for det er liksom ingen...

Kan jeg ikke komme på rett spor av meg selv? Lese bøker om mestring, positiv tenking, utfordre meg selv, gjøre ting jeg egentlig ser på som et ork og involvere familie og nære venner mer så de forstår..

Noen som kan anbefale bøker?

[Gjest Pax]

Kanskje du trenger en ny lege. Hør litt rundt, om noen har en å anbefale.

[Grønn]

En lege skal være en hjelper. Kommer du ikke overens med legen din, så har du full rett til å bytte. Dette kan du gjøre over nettet.

Ellers er det mulig å oppsøke en privat psykolog. Dette koster litt, men det er ikke sikkert du trenger så mange timer. Hvis du er konkret og etterlyser tips til hvordan du kan komme deg ut av dette, så kanskje det er nok med et par ganger? I hvert fall vil det være en start.

Det er viktig å gjøre noe NÅ, slik at dette ikke får utvikle seg. Jeg vil anbefale at du er ærlig med vennene dine, slik at de kan støtte deg.Og kanskje du kan fortelle dem litt om hvordan du ønsker de skal oppføre seg? Skal de be deg med på ting selv om du egentlig ikke orker, skal de presse deg litt, skal de komme og hente deg f.eks?

Det finnes ting du kan gjøre selv. En fast døgnrytme, nok søvn, og ikke for mye søvn. Hold deg i fysisk aktivitet, få nok dagslys(da dette øker serotoninnivået i hjernen, som man kan ha for lite av når man er deprimert.)

Men som de andre sier, gå til legen, evt bytt lege. Du trenger å få utelukket at du mangler jern eller vitaminer f.eks,og få en evt bekreftelse på at du er deprimert. Eller kanskje utbrent er riktigere.

I mellomtiden: Prøv så godt du kan å unngå isolasjon, da både angst og depresjon vil kunne bli verre av det. Prøv og stripp livet ditt ned til: Hva er det som er viktig for deg?Hva liker du?Hva ønsker du ut av livet og hverdagen din? Kanskje denne tilstanden du er i nå, er et signal på at du må rokke litt om på livet ditt, eller være litt mer bevisst på hvordan du tar vare på deg selv?

Pass på å spis sunt og godt også, da dette har veldig mye å si.Kropp og sinn henger sammen.

Lykke til.