Hva gjør man når far er helt imot dåp og konfirmasjon?

[Helen]

Jeg har en sønn på 11 år, faren hans er veldig sta med en del rare meninger. Vi er ikke sammen men har 50/50 samvær med vår sønn.

Da vår sønn var liten hadde far helt imot barndåp, jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne døpe han men far kom ikke til å bli med i kirka. Hvis jeg "tvinget" han til å gå kom han til å fortelle presten at han var der mot sin vilje. Så derfor ble ikke vår sønn døpt.

Da sønnen var 4 år fikk jeg en sønn til med min nåværende mann, da vi skulle døpe han så tenkte jeg at da kunne jeg døpe min eldste sønn samtidig. Jeg sa i fra til faren om at jeg skulle gjøre det og fortalte når og hvor. Faren sa at det fikk jeg gjøre akkurat som jeg ville med (Han ble bedt, men kom ikke).

Men da det var gjort ble det månelyst, da skulle han melde sønnen ut av statskirken igjen, noe han ikke har gjort som jeg vet om hvertfall. Far er selv medlem, døpt og konfirmert.

Siden min datter som jeg har fra et enda tidligere forhold (jada, jeg har 3 unger og 3 fedre) ble konfirmert i helgen snakket jeg med min eks angående vår sønns konfirmasjon om 4 år.

Da sa faren at han hadde tenkt å tilby han penger for å ikke konfirmere seg, dette hørte vår sønn.

Han sa at han ville konfirmeres, men da sa faren at han ikke kom til å få gave fra han uansett om han konfirmerte seg i kirka eller borgelig. Han kom heller ikke til å komme i konfirmasjonen hans. Så mye har han imot at sønnen konfirmerer seg, men han hadde med seg konfirmasjonsgave til min datter :klø:

Han skulle også i sin nieses konfirmasjon.

Jeg håper han forandrer mening etterhvert, men det tviler jeg på.

Jeg synes min sønn selv skal bestemme, han sier han vil konfirmere seg uansett hvor mye faren tilbyr han. Han vil komfirmere seg borgelig, noe min datter også gjorde.

Han kommer ikke til å få noe av meg hvis han ikke konfirmerer seg, for det synes jeg blir litt feil.

Noen som har noen lurer ideer på hvordan jeg skal klare å bearbeide en sta eks til å fortså at sønnen må få gjøre som han vil. Det er ikke riktig at faren skal tvinge han til noe han ikke vil heller.

Endret 5. juni 2007 av m@msen

[Tule]

Jeg har en sønn på 11 år, faren hans er veldig sta med en del rare meninger. Vi er ikke sammen men har 50/50 samvær med vår sønn.

Da vår sønn var liten hadde far helt imot barndåp, jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne døpe han men far kom ikke til å bli med i kirka. Hvis jeg "tvinget" han til å gå kom han til å fortelle presten at han var der mot sin vilje. Så derfor ble ikke vår sønn døpt.

Da sønnen var 4 år fikk jeg en sønn til med min nåværende mann, da vi skulle døpe han så tenkte jeg at da kunne jeg døpe min eldste sønn samtidig. Jeg sa i fra til faren om at jeg skulle gjøre det og fortalte når og hvor. Faren sa at det fikk jeg gjøre akkurat som jeg ville med (Han ble bedt, men kom ikke).

Men da det var gjort ble det månelyst, da skulle han melde sønnen ut av statskirken igjen, noe han ikke har gjort som jeg vet om hvertfall. Far er selv medlem, døpt og konfirmert.

Siden min datter som jeg har fra et enda tidligere forhold (jada, jeg har 3 unger og 3 fedre) ble konfirmert i helgen snakket jeg med min eks angående vår sønns konfirmasjon om 4 år.

Da sa faren at han hadde tenkt å tilby han penger for å ikke konfirmere seg, dette hørte vår sønn.

Han sa at han ville konfirmeres, men da sa faren at han ikke kom til å få gave fra han uansett om han konfirmerte seg i kirka eller borgelig. Han kom heller ikke til å komme i konfirmasjonen hans. Så mye har han imot at sønnen konfirmerer seg, men han hadde med seg konfirmasjonsgave til min datter :klø:

Han skulle også i sin nieses konfirmasjon.

Jeg håper han forandrer mening etterhvert, men det tviler jeg på.

Jeg synes min sønn selv skal bestemme, han sier han vil konfirmere seg uansett hvor mye faren tilbyr han. Han vil komfirmere seg borgelig, noe min datter også gjorde.

Han kommer ikke til å få noe av meg hvis han ikke konfirmerer seg, for det synes jeg blir litt feil.

Noen som har noen lurer ideer på hvordan jeg skal klare å bearbeide en sta eks til å fortså at sønnen må få gjøre som han vil. Det er ikke riktig at faren skal tvinge han til noe han ikke vil heller.

hei

jeg syns faren ogsa er veldig sta her, jeg syns sønnen må få bestemme dete som han vil og faren far gjore som han vil, jeg syns heller det var unødvendig av deg og døpe sønnen mot hans vilje og skape en konflik, du bure heller ha lat vere og respektert at det og var han son og respektert at han ikke ville og lat sonnen din bestemme sel nar han ble større, jeg skjønner at faren ble sint og hadde jeg vert faren hadde jeg klart melt gutten ut igjen jeg syns egentlig du fortjente det nar du handlet slik over hans hode huff nar dateren din har konfirmert seg borgelig kan jeg ikke skjonne at det var sa viktig at sonnen din sto i kirka

hilsen

[Helen]

hei

jeg syns faren ogsa er veldig sta her, jeg syns sønnen må få bestemme dete som han vil og faren far gjore som han vil, jeg syns heller det var unødvendig av deg og døpe sønnen mot hans vilje og skape en konflik, du bure heller ha lat vere og respektert at det og var han son og respektert at han ikke ville og lat sonnen din bestemme sel nar han ble større, jeg skjønner at faren ble sint og hadde jeg vert faren hadde jeg klart melt gutten ut igjen jeg syns egentlig du fortjente det nar du handlet slik over hans hode huff nar dateren din har konfirmert seg borgelig kan jeg ikke skjonne at det var sa viktig at sonnen din sto i kirka

hilsen

Hvis du leste innlegget skikkelig så hadde du sett at far ikke var imot at jeg døpte sønnen, han sa det ble opp til meg men at han ikke ville bli med. Jeg skrev også at jeg ga beskjed om at jeg kom til å døpe han sammen med min yngste sønn, da sa han også at det fikk jeg gjøre som jeg ville med.

Siden han svarer slik så gjorde jeg det jeg ville, nemlig å døpe han.

[Gjest Gjest]

Det er ingen tvil om at dette er det sønnen som skal bestemme, og ikke faren hans eller du. Hvorvidt faren er døpt, konfirmert og medlem av statskirka eller ei er egentlig irrelevant. Det eneste som teller er sønnens standpunkt. Er han kristen og føler at det er riktig å konfirmere seg i kirka, så får far godta det. Føler han mer for å konvertere til jødedom, så er jo også det hans valg. Eller om han ønsker en human-etisk seremoni for å markere overgangen fra barn til voksen.

Poenget er at dette er ikke noe du og far skal krangle om. Jeg synes heller du skal bruke tid og krefter på sønnen din, og å gjøre han trygg nok til å ta sitt eget valg, og stå for det, uansett om det er "feil" i fars eller dine øyne. Å komme trekkende med argumenter som at "gjør du sånn og sånn så får du ingen penger av meg" og lignende er bare teit, uansett hvem som gjør det.

[Gjest Elfrida]

Det eneste som teller er sønnens standpunkt.

Nettopp, og han er ikke den første som føler press i forhold til konfirmasjon, selv om det mest vanlige nok er at man blir presset til å konfirmere seg, ikke til å la vær.

[Helen]

Jeg mener at han skal bestemme selv. Han har sagt han vil konfirmere seg borgelig, det er noe han selv har kommet frem til. Men nå har altså far sagt at han skal få penger for ikke å konfirmere seg. I utgangpunktet er det greit. Men når far sier han hverken vil komme i konfirmasjonen eller gi gave/penger hvis han velger å konfirmere seg på en eller annen måte synes jeg det blir helt feil.

Jeg kan godt stå for hele selskapet og be inn alle på siden til far, men jeg synes det blir helt feil og trist hvis far ikke dukker opp.

[Tule]

Hvis du leste innlegget skikkelig så hadde du sett at far ikke var imot at jeg døpte sønnen, han sa det ble opp til meg men at han ikke ville bli med. Jeg skrev også at jeg ga beskjed om at jeg kom til å døpe han sammen med min yngste sønn, da sa han også at det fikk jeg gjøre som jeg ville med.

Siden han svarer slik så gjorde jeg det jeg ville, nemlig å døpe han.

hei

jeg kan se at han kunne hagit utryk for det for, men jeg syns og du kunne lat vere i og med at dere hade funnet en løsning før, va syntes gutten om og bli døpt i den alderen, det er jo helt unødvendig uanset jeg syns det er en kamel som du burde ha svegt for husfredens skyld, syns det er rart at man kan døpe barna uten samtykke fra den andre

ellers syns jeg faren bor svelge kamelen og vere der for sonnen

hilsen

[Tule]

hei

jeg vil og si at det er en ganske arogant holdning og bare si at san og san gjor jeg det nar barnet bor der like mye, du var jo ikke ute etter noe samtykke nar du sa at jeg døper han lik det eller ikke som om det bare var dit barn na vil han ikke konfirmere seg i kirken heler dermed har dapen vert til ingen nytte

da hadde han vel ikke noe valg, jeg ville ogsa reagert pa slik jeg tror det er viktig at man respektere verandres holdninger i slik eller far man ikke noe bra forhold og det er en mindre konsekevens og la ver og døpe for den ene ikke vil den og og døpe for at den ene vil det, vis man ikke gjør det blir ikke barnet medlem i noe som helst men kan mele seg in senere derfor bor eter min mening den foreldren som vil gi seg i en slik situasjon netop fordi det kan forandre s senere

hilsen

[Gjest lillebøll]

Du får prøve å forklare sønnen din at far er en barnslig mann som vil trumfe igjennom sitt koste hva det koste vil. Så får du støtte opp om din søns valg, være der på konfirmasjonsdagen når far ikke stille opp. Forklare at far elsker sønnen, men fortsatt ikke er helt voksen.

For det er far som er en idiot og det kommer til å gå utover sønnen deres. Og da må du nok bare være den beste støtten i verden for sønnen din. Enkelte endrer seg ikke uansett. Får håpe far vokser litt på årene som er igjen.

[Gjest Gjest]

Jeg har en sønn på 11 år, faren hans er veldig sta med en del rare meninger. Vi er ikke sammen men har 50/50 samvær med vår sønn.

Da vår sønn var liten hadde far helt imot barndåp, jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne døpe han men far kom ikke til å bli med i kirka. Hvis jeg "tvinget" han til å gå kom han til å fortelle presten at han var der mot sin vilje. Så derfor ble ikke vår sønn døpt.

Jeg synes ikke faren er sta eller har rare meninger bra fordi han ikke vi lgå i kirken eller liker dåp og konformasjon. Det er da en vanlig meningsoppfatning for mange, vet jeg.

Han må jo få lov til å mene og bli respektert for sin mening om kirken og slike seremonier. Tydeligvis har dere ulike verdisyn.

Hvis barna døpes og konfirmeres er det i i mot farens vilje og ønske. Hvis de ikke døpes og konfirmres er det i mot ditt ønske.

Hvis barna ikke døpes kan de velge selv når de blir større og de vil ha en dåp - for å ha hatt det. Når de er konfirmanter bør de få velge selv, og bør respekteres for valget de tar.

[Gjest Piper]

Jeg synes ikke faren er sta eller har rare meninger bra fordi han ikke vi lgå i kirken eller liker dåp og konformasjon. Det er da en vanlig meningsoppfatning for mange, vet jeg.

Han må jo få lov til å mene og bli respektert for sin mening om kirken og slike seremonier. Tydeligvis har dere ulike verdisyn.

Hvis barna døpes og konfirmeres er det i i mot farens vilje og ønske. Hvis de ikke døpes og konfirmres er det i mot ditt ønske.

Hvis barna ikke døpes kan de velge selv når de blir større og de vil ha en dåp - for å ha hatt det. Når de er konfirmanter bør de få velge selv, og bør respekteres for valget de tar.

Så hva barnet mener i dette betyr ikke noe? Dette barnet ønsker å konfirmere seg, og det borgelig også. faren må ikke gå i kirken, så er det fortsatt like greit at faren prøver å overstyre barnet sitt på denne måten?

Denne faren har ikke forstått noe, og jeg håper for hans del at han velger å gå for barnet sin del. det er tross alt han som ønsker å konfirmere seg, og da syns jeg faktisk foreldre legger sine egne tåpelige meninger til side for å glede barnet.

Og ja jeg mener det er en tåpelig mening, for her handler det ikke om tro.

[Gjest vimselot]

Synes faren virker ute etter å kverulere, uten at jeg kjenner han. Burde han ikke blitt "glad" nå da, for at barnet vil velge borgelig når/hvis han konfirmeres?

Hva du gjorde som mor, vil jeg ikke blande meg inn i, kjenner til at bostedsforelder har en helt annen tro og mening enn den andre og også tilhører trosamfunn som er utenfor f.eks. katolismen eller med i Den norske stats kirke, men har aldri møtt på det som et problem. Men vet jo ikke alt.

Jeg er ikke kristen, men har vært med i barnedåp. La barnet velge selv. Etter mitt syn må barnet velge selv, når den tid kommer ang. konfirmasjon.

Får ikke barnets far banket det inn i hodet sitt, kan du unngå å ta det opp med han før den tid kommer. Bare si at det er opp til barnet selv å velge.

Hvis han visste du var f.eks. personlig kristen da dere ble sammen, forstår jeg ikke hvorfor han plutselig vil kverulere og ikke forstod at du (mener ikke ts personlig) kanskje har oppdratt barna i den kristne tro.

Hvis jeg fikk barn med en kristen, ville jeg gått med på en dåp, men latt ungdommen bestemme selv når de kom i den alderen.

Når barnet er 11 år, er det for tidlig. De velger jo ikke før de blir ca 14? Så ville forklart barnet at det ikke er noe å tenke på nå, og selv om du og barnets far er uenige om den saken, skal det ikke gå utover barnets valg senere.

Kjenner til en sak der barnets far absolutt ville ha barnedåp, mens ingen av foreldrene var kristne. Det var veldig mye press fra begges familier. Barnets mor var uenig, men ga seg uten å krangle om saken. Krangelen kom opp igjen når barnet skulle konfirmeres, men det var fordi barnet ville velge borgelig.

Er det rart det er krig i verden...

Tenk på barnet og be barnets far gjøre det samme. Noe annet er respektløst. Noen foreldre krangler bare for å krangle med eksen, uten å tenke på barna.

Har ikke noe råd, men det måtte være å la saken ligge til barnet er litt eldre og ikke begynne diskusjonen nå. Du kan også fortelle barnets far at du nekter å diskutere ting dere er uenige i, når barnet er tilstede og f.eks kan lytte til en telefonsamtale.

[Gjest Mayamor]

Jeg synes at dette vitner om liten respekt for sønnen av far. Dette bør være opp til konfirmantens valg; det er en voksen avgjørelse å konfirmere seg til tross for at en loves belønning for å la være og boikott om en likevell gjør det. Støtt gutten din videre i hans avgjørelse du. Lykke til.

[gompen]

-Han sa at han ville konfirmeres, men da sa faren at han ikke kom til å få gave fra han uansett om han konfirmerte seg i kirka eller borgelig.

-Han kommer ikke til å få noe av meg hvis han ikke konfirmerer seg, for det synes jeg blir litt feil.

Jeg synes dere begge er urettferdige her jeg. Uansett ha denne gutten gjør, så kan han ikke tilfredstille begge foreldrene. La ham vege selv, og gi ham gave uansett.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er flere som har gjort feil her jeg.

Jeg mener at det var et overtramp av deg å døpe sønnen når faren ikke ønsket det. Selv om han sa at du kunne gjøre som du ville visste du at han ikke var positivt innstilt til det. Du kunne kanskje ventet til sønnen deres var i konfirmasjonsalder og kunne bestemme selv?

Nå som gutten selv ønsker å konfirmere seg bør han selvsagt få lov til det, han er gammel nok til å ta den avgjørelsen selv, og det bør selvsagt pappaen respektere. At pappaen nå stiller seg i opposisjon til deg tenker jeg kanskje har med å gjøre at han ble litt overkjørt på dette med dåp? Han vil ta igjen litt på deg? Det triste er selvsagt at dette bare går utover gutten, og det er ordentlig dårlig gjort av far. Her bør han sette sine egne behov til side og tenke på sønnen.

Men selv om far ikke bør reagere som han nå gjør kommer det jo ikke helt ut av det blå...

[Gjest =tentacle=]

Når sønnen vil ha konfirmasjon, holder man konfirmasjon. Vil far være vanskelig, får det være på hans kappe. Han kan ikke unndra seg sin del av regningen, men han kan selvsagt ikke tvinges til å være gjest eller gi gave. Hva han skal hisse seg opp over konfirmasjonen for, når den ikke engang har et religiøst innhold, kan man jo bare lure på. La gutten feire

[Gjest =tentacle=]

Jeg synes det er flere som har gjort feil her jeg.

Jeg mener at det var et overtramp av deg å døpe sønnen når faren ikke ønsket det. Selv om han sa at du kunne gjøre som du ville visste du at han ikke var positivt innstilt til det.

Ærlig talt, når far gir tillatelse til dåp, må han også ta ansvar for at han har tillatt det. Uansett hva han "føler" innerst inne.

[tuji]

Det jeg synes er leit her, er at gutten vil konfirmeres borgerlig, og at far er villig til å bestikke ham for å endre mening. Hvem ville ikke gitt beng i hele konfirmasjonen bare det kom et stort nok beløp på bordet? Råttent gjort av far.

[Gjest Piper]

Jeg synes det er flere som har gjort feil her jeg.

Jeg mener at det var et overtramp av deg å døpe sønnen når faren ikke ønsket det. Selv om han sa at du kunne gjøre som du ville visste du at han ikke var positivt innstilt til det. Du kunne kanskje ventet til sønnen deres var i konfirmasjonsalder og kunne bestemme selv?

Nå som gutten selv ønsker å konfirmere seg bør han selvsagt få lov til det, han er gammel nok til å ta den avgjørelsen selv, og det bør selvsagt pappaen respektere. At pappaen nå stiller seg i opposisjon til deg tenker jeg kanskje har med å gjøre at han ble litt overkjørt på dette med dåp? Han vil ta igjen litt på deg? Det triste er selvsagt at dette bare går utover gutten, og det er ordentlig dårlig gjort av far. Her bør han sette sine egne behov til side og tenke på sønnen.

Men selv om far ikke bør reagere som han nå gjør kommer det jo ikke helt ut av det blå...

Så farens ønske er det viktigste? Eller har mor noe hun skulle ha sagt? Hvem sitt ønske skal være viktigst, når man havner i en slik situasjon?

Og du kan komme med så mange unnskyldninger for at faren oppfører seg som en drittsekk, men han kan ikke fritas for alt ansvar bare fordi mor ønsket å dåpe barnet. Da må han først og fremst lære seg å åpne munnen og si det han mener, i stedet for å si en ting og mene noe helt annet.

Og det er faktisk ikke bare den ene sine følelser man skal ta hensyn til, for de er, tro det eller ei, to om å bestemme dette. Den ene har ikke mer å si enn den andre, og når den ene sier en ting og mener noe annet, vel da får man faktisk stå for valget.

Det er barnet selv som skal bestemme om han ønsker å konfirmere seg eller ikke, for det er han gammel nok til. Og som foreldre resepkterer man barnets valg, uansett om det går i mot ens egen tro.

[Gjest Don Giovanni]

Verdispørsmål er jo alltid vanskelig, spesielt ift felles barn man deler omsorgen for. Selv vil jeg døpe barna mine, rett og slett fordi jeg kan og vil stå inne for de verdier kirke og kristendom forfekter, og jeg ønsker at mine barn skal ha med seg disse verdiene videre i livet.

Samme barn må gjerne ønske å ikke konfimere seg. Jeg skal være i fremste rekke å heie på dem da også, men inntil de har en egen mening om dette gjør jeg som jeg vil med dem