Jeg strekker ikke til sosialt..!

[Gjest Gjest_Maria_*]

Jeg har lenge følt at jeg ikke strekker til sosialt.. folk krever hele tiden noe av meg, mens jeg ofte bare har lyst å ha en stille kveld med en god film e.l. Har et barn og samboer, så er jo ingen enstøing heller da. Jeg har det veldig bra med han jeg er sammen med (skal snart gifte oss også), og liker godt å være med ham på kveldene. Vi snakker bra sammen, lager mat, ser på tv og film osv..

Mamma forventer at jeg skal besøke henne ofte( men hun går aldri noen plass selv..). Jeg går dit ca annenhver uke, er da gjerne i 5-6 timer. Dette er også for å besøke mine yngre søsken som bor hjemme. Dette klager hun ofte på er for sjelden.. Mormor besøker meg minst en gang i uka, noen ganger 2. Hun kommer alltid uanmeldt og blir snurt om jeg sier det ikke passer.

Svigers ser vi omtrent hver helg, men det går greit for de er veldig hyggelige (har et mer anstrengt forhold til min egen familie. Svigerinna mi treffer jeg også ganske ofte, men vi har en veldig god tone.

Det som er problemet er at jeg nesten ikke orker å være med venninnene mine lenger, de dagene jeg er alene. Dette med unntak av bestevenninna mi. Har noen venninner som ofte spør om jeg vil finne på ting. Hun ene spør 1-2 ganger per uke. Så spør en annen dagen etter.. så kommer svigers på besøk..det er alltid noe.

Av og til vil jeg bare være i fred Har aldri vært flink til å si nei til folk.. i tillegg har jeg helseproblemer som gjør at jeg har mindre energi enn andre, og ikke orker så mye.

Dette virker nok som et luksusproblem, men jeg får stadig høre av venninner at jeg må bli mer sosial (de skjønner ikke at hele livet mitt ikke dreier seg om dem), tar jeg ikke telefonen et par dager får jeg høre det lenge etterpå.. Telefonen min ringer også i ett sett, idag har både mamma, mormor og 2 venninner ringt meg. Mormor ringer meg gjerne 5 ganger om jeg ikke svarer.

Hvordan klarer dere å sjonglere barn, samboer, jobb, familie, venner osv??

[Gjest Gjest_Maria_*]

Merker at jeg prioriterer de jeg føler meg mest komfortabel sammen med, mens andre jeg kjenner blir nedprioritert. Så får jeg spørsmål om hvorfor de aldri hører noe fra meg. Så ender jeg selvsagt opp med dårlig samvittighet..

[Badlands]

Åh eg blir nesten sliten av å lese om alle besøka du har/gjer. Ikkje rart at du ikkje har ork til overs etter SÅ mykje kontakt med mor og svigerforeldre, og attpåtil har mann og barn!

Det er lov å seie nei!

Kva med å samle all venninnekontakta til ein dag kvar månad - ha syforening/venninnekveld ein fast dag i månaden som alle kan! Det er gøy, og du vil treffe dei jevnt, og ikkje miste kontakten med nokon. Og all venninnekontakt utanom (som bestevenninna di til dømes) kan skje utanom dette når du har tid.

I ein av mine venninnekretser har vi det slik med syforening (såkalt). Då er det lettare for folk med barn å planleggje møtene, ordne med barnevakt el.l. Og dei single, som gjerne har ein litt annan livsstil, mister ikkje kontakten med sine meir etablerte venninner, som ellers har lett for å gli frå kvarandre.

Om Mormor og mammabesøk: Kva med å slå to fluger i ein smekk? Føreslå at mormora di kan kome på besøk til mora di når du er der (få mora di til å invitere ho, fortel mor di at du synest det blir altfor mykje med alle desse besøka)? Då har ho kanskje mindre behov for å besøke deg aleine rett etterpå?

[Gjest Gjest]

Sånn du beskriver det høres det i hvert fall ut som noe av problemet er at du ikke setter dine egne grenser for hvem du omgåes og hvor mye. Du bør kanskje heller si fra til moren din at du enten kommer sjeldnere, blir kortere eller at hun også må komme til deg av og til, eller dere kan møtes på kafé e.l. Hvis mormoren din absolutt "må" komme uanmeldt ville jeg kanskje latt være å åpne en gang i blant - i utgangspunktet er jeg tilhenger av uanmeldte besøk, men jeg synes det høres ut som hun forventer litt vel mye, og da blir det jo ikke så koselig eller givende for deg. For å konkludere; det høres ut som du må bruke ganske mye tid på relasjoner som kanskje tar mer enn de gir?

Det med egne grenser er viktig. Du sier at du ikke er flink til å si nei; øv deg på det! Du MÅ nesten si fra og bestemme selv hvor mye tid og energi (ikke minst) du bruker på andre, ellers fortsetter de å forvente for mye av deg.

Jeg skjønner også at du blir sliten av at venner "maser". Jeg vet ikke hvor gammel du er, men min erfaring er at etter hvert som man blir eldre er det jo ikke sånn lenger at man henger med de samme vennene hver eneste uke; man har gjerne venner i flere miljøer, forpliktelser ovenfor familie, vil ha tid til samboer og evt barn osv. Greit nok, noen ganger er det noen man tilbringer mye tid sammen med, men da er det vel gjerne slik at begge tar initiativ til kontakt. Man burde kanskje tenke seg om om man alltid er den som maser... Men det er ikke allitd man skjønner sånt av seg selv, så du bør kanskje forklare venninnene dine at du ikke orker å være sosial bestandig, men at du kan ta kontakt når du vil finne på noe, i stedet for at de maser...

[Gjest Gjest_Maria_*]

Mormor pleier allerede å stikke innom mamma når jeg er der.. Men det er faktisk litt slitsomt fordi de begynner ofte å krangle, og så sitter mamma og klager over henne resten av dagen De er begge 2 ganske spesielle, jeg er helt ulik dem av natur.. Har en ganske komplisert familie på min side.

Men det er vel ikke så mye mer jeg kan gjøre enn å være flinkere til å sette grenser, event ikke åpne døra for folk som kommer uanmeldt opptil flere ganger i uka (åpner jeg ikke for mormor står hun ute å roper, og går å banker på soveromsvinduene og andre vinduer)..

Det med å ha en venninnekveld i måneden e.l var forresten en god ide