Når det absolutt ikke går...

[Gjest i.i. nå...]

Hva gjør man når man absolutt ikke har noen sjans for å leve livet med den man helst vil leve det med? Ikke fordi at man krangler, eller en har vært utro, slått eller har gjort noe annet utilgivelig, men fordi omstendigheter rundt disse to rett og slett gjør det umulig!

Slik har vi det nå. Etter X-antall måneder sammen må vi gjøre det slutt. Finito. Over. The End. Det er så vanvittig vondt og føles så utrolig urettferdig! Vi er på samme alder og har lenge lett etter det vi nå har funnet hos hverandre; De riktige holdningene og verdiene i livet. Vi har egne interesser, men har samtidig mange av de samme.

Hva kan jeg si om omstendighetene? Vel, vi bor på forskjellig kant av landet, og pga. omstendigheter har ingen av oss mulighet for å flytte på seg. Og skulle en av oss ha den muligheten vil det allikevel bli vanskelig fordi vi har egne barn som skal ha samvær med den andre foreldren, og reisen blir for lang og komplisert. Ja, nærmest umulig. Der er altså kjernen til at vi ikke kan leve sammen. Vi er begge enige om at hensynet til barna går først, uansett! Hadde en av oss flyttet hadde vi fratatt barna verdifull tid med den andre foreldren, fordi samværstiden måtte ha blitt kortet ned pga. avstand. Det ville blitt umulig å ha samvær annenhver helg, slik de har nå. Det ville vært blodig urettferdig overfor barna, og den andre foreldren. Så vondt vil vi ikke våre barn.

Så nå er det bestemt. Dette er slutten for oss. Vi har veiet for og imot, og mer sa imot enn for, og konklusjonen ble at vi må ta farvel. Jeg føler sorg og smerte, er sint, fullstendig knust, frustrert, forbanna og så uendelig trist. Det er i utgangspunktet vondt å miste noen. Selv etter et turbulent forhold er det vondt å gå fra hverandre, men det er verre når man har det bra sammen og det er praktiske årsaker til at et samliv er umulig.... Vi vet vi har tatt et riktig valg selvom det er vanskelig å tenkte rasjonelt akkurat nå....

Det var godt å få lufte tankene litt...

[Gjest Bodillen]

Jeg beundrer dere virkelig for at dere evner å sette barna høyere enn dere selv. Det er nok av dem som drar med seg barna milevis fra samværsforelder og gjør livet vanskelig for både h*n og barna.

Ønsker dere lykke til.

[Gjest Gjest]

Forferdelig synd, men klart at ungene kommer først. Noen klarer jo å takle avstandsforhold ved å sees i ferier og langhelger, men jeg regner med at det ikke er et slikt forhold dere ønsker. Det er jo ikke ideellt.....

[Far til 2]

På samme måte som Bodillen synes jeg dere skal ha ros for at dere setter barna foran dere selv. At dere velger å ta denne påkjenning selv fremfor å overføre den til barna og barnas behov sier mye om hvilket fokus dere har som foreldre. Trekk frem denne positive siden og gled dere over at dere er ansvarsfulle foreldre.

[Gjest TS]

Forferdelig synd, men klart at ungene kommer først. Noen klarer jo å takle avstandsforhold ved å sees i ferier og langhelger, men jeg regner med at det ikke er et slikt forhold dere ønsker. Det er jo ikke ideellt.....

Nei, barna er så små, og det vil uansett kunne bli flerfoldige år før vi kan ha mulighet til å få et samliv. Vi er begge i begynnelsen av 30-årene, og vil ikke ha noe halvveis. Vi ønsker også begge flere barn, men da under ordnede forhold. Barna ønsker heller ikke å flytte til den andre foreldren, og samværet med oss ville uansett blitt problematisk dersom de hadde ønsket det. Alt taler for at vi må gå fra hverandre. Et langdistanseforhold over 4-5-6-X antall år er en uutholdelig tanke. Vi må bare gå videre i livet uten hverandre, uansett hvor vondt det gjør....

[Gjest TS]

Takk Bodillen og Far til 2!

*snufs* Nei, det er ikke lett akkurat nå... Men valget er riktig, selvom det er vanskelig... Vi voksne vil jo få det lettere etterhvert Barna kunne fått en traumatisk opplevelse som hadde gitt dem sår på sjelen for resten av livet... Det hadde vi ikke kunne leve med....

[Gjest Gjest]

Oj, det smerter faktisk å lese at du endelig har funnet din sjelevenn og må gi tapt. Men ros for at dere begge setter barna først.

Jeg har det nesten som du har hatt det. Et langdistanseforhold til min kjæreste, ikke bare bor han langt unna men også i et annet land. Han er min store kjærlighet. Det kan jeg si nå etter at jeg har prøvd og feilet i to lange forhold tidligere. Denne gangen er det ingenting som skurrer for meg, bortsett fra avstanden.

Det er utenkelig for meg å rive ungene vekk fra nærmiljøet her vi bor. Ikke pga. den andre forelderen, for der er det dessverre liten kontakt. Men pga kontakten med venner, familie og deres hverdag. Heldigvis for meg så har ikke min kjæreste barn, så han kan etterhvert flytte. Men samtidig er det jo ikke lett for ham heller å flytte vekk fra sitt, trygg jobb og familie, og kaste seg inn i det ukjente med meg og mine to små.

Jeg håper for deres del at dere kan finne en løsning slik at dere ikke trenger å gi helt slipp på hverandre. Det er så synd når man endelig finner den ene.

*stor klem*