Dumpe-terskelen min er for lav...

[Gjest Gjest_Cecilie_*]

Jeg og typen er begge 22 år. Han hadde noen useriøse forhold på ungsomsskolen, men har hatt to langvarige forhold fra han var 15 til 21år, og nå har jeg vært sammen med han i snart et halvt år.

Jeg har aldri hatt særlig seriøse forhold. Det har alltid vært litt roting som bare har ført til vennskap, nesten-forelskelse med bråstopp og forhold som bare har vart i alt fra 2-3 uker til 4-5 måneder...

Merker litt forskjell i hvordan jeg og typen tenker om saker og ting; Han er vant til at forhold ikke alltid går bra, men at man må jobbe litt for det... Mens jeg skjønner ikke helt hvorfor man skal tviholde på noe som faktisk ikke er så bra. Derfor har min terskel for å dumpe typer vært litt for lav tror jeg...

Jeg finner meg ikke i diverse dritt som endel forhold opplever, men skulle vært flinkere til å se hva som er akseptabelt og ikke. Gjelder både ting som typen gjør, som jeg ikke helt liker, eller hvordan vi fungerer sammen og forholder oss til hverandre. Kommer ikke på noen eksempler nå...

Håper noen forstår sånn ca hva jeg skriver her, og kommer med svar!

[Gjest Mirina]

Hvis du forventer å sveve på en rosa sky gjennom hele forholdet er du dømt til å bli skuffet. Forhold har opp- og nedturer, det er realiteten. Og man må jobbe for å ha varige forhold. Ting går rett og slett ikke av seg selv. Så der er jeg helt enig med kjæresten din.

Vet ikke helt om jeg svarte på spørsmålet ditt nå men.

[Gjest Blondie65]

Jeg synes hele problemstillingen din er konstruert.

Man dumper ikke en kjæreste man er så glad i at ord som "den rette", "ønsker å bli gammel sammen med" etc nærmest uanmeldt dukker opp i hodet. Hvis du ikke har disse tankene om den du er glad i så har du ikke opplevd den store kjærligheten.

Er man glad nok i noen så jakter man på ting som er positive og som viser at forholdet fungerer (gjerne med et mildest talt overrosa syn på livet) - men det virker som du gjør det motsatte.

Det kan jo være at du er kraftig brent etter et dårlig forhold og nærmest regner med at dette går dårlig også i gammel vane/frykt for å bli såret nok en gang.

[Gjest Bellatrix]

Alle forhold har sine oppturer og nedturer. Mener du at det ikke er verdt å komme seg gjennom nedturene er ikke kjærligheten sterk nok. Selvsagt skal man ikke bli for enhver pris. Hvis forholdet er mer nedturer enn oppturer så bør du vurdere å gjøre det slutt, men mener du at man bare skal gjøre det slutt hvis forholdet skranter litt nå og da så er du ikke oppriktig opptatt av at forholdet skal vare.

[Gjest StockDama]

Enig med de over...et forhold man vil at skal vare lenge kommer til å ha noen krangler, uenigheter, man er trossalt to forskjellige mennesker som skal omgås hverandre tøtt og stadig.

Hvor sterke følelser man har for hverandre vises best når tidene er tunge..

[Solskinn]

Det er klart er man virkelig glad i personen skal man kunne jobbe seg gjennom problemer, og ikke gi opp med første motbakke. Er man villig til jobbe kan man ende opp med noe sterkt og fint på slutten som gjør alt verdt det.

På den andre siden er du ganske ung, og kanskje ikke så klar for å binde deg, men heller ønsker å nyte en forelskelse her og der?

Så lenge du ikke kommer med eksempler er det vanskelig å avjøre om din terskel er for lav, men har dere hatt mange problemer i løpet av et halvt år er det ikke sikkert det er så veldig rett heller. Men her finnes det ingen fasit.

Selv hadde jeg det veldig vanskelig sammen med mannen min, ganske tidlig i forholdet pga en ylykke etc, men vi valgte å jobbe oss gjennom det og det er jeg kjempe glad for. Mannen min var verd å jobbe seg gjennom problemene for, mens x-en min gadd jeg ikke å jobbe for fordi jeg visste det ikke var vert det alt i alt. Dette er altså en vurderingssak, og siden du er så ung kan det faktisk hende du ikke har truffet en det er verdt å jobbe for enda heller?

[Cowgirl22]

TS: Kjenner meg veldig igjen i det du skriver her. Er samme typen selv. Har en tendens til å gi opp når det blir for vanskelig. Dette er nok grunnen til at forhold jeg har hatt tidligere har vært så korte.

Han jeg er sammen med nå har seriøse forhold bak seg og ser ting litt annerledes enn jeg gjør. Men vi klarer å snakke om det. Har hatt mange heftige diskusjoner der jeg er mer den som sier: hvis det er så jævla vanskelig å være i dette forholdet kan jeg bare stikke her og nå, så blir alt enklere. Men er veldig glad for at han har klart å holde ut i tre måneder nå. Og vi har faktisk et avstandsforhold for tiden siden han jobber og jeg studerer. Og dette er ikke noe jeg på forhånd hadde planer om i det hele tatt.. Trodde ikke jeg skulle klare det. Og ja.. tre måneder er faktisk ganske lenge til å være meg.

Mitt råd til deg er å ta ting dag for dag. Prøve å ordne opp i ting og diskutere/krangle, i stedet for å bare gå. Det virker som du, som jeg har en kjæreste som er villig til å kjempe litt for å få det til å fungere og dette er jo egentlig veldig positivt.