Noen råd til en konflikt?

[Gjest vet ikke helt nå]

Om kommunikasjonsproblemer og det å se på noe veldig forskjellig.

Hei.

Er midt oppe i en konflikt nå, og jeg må bare skrive litt for å lufte litt. Er forferdelig frustrert og vil ikke snakke med dette til mine venninner. Lettere å si det til noen ukjente der ute. Om noen gidder å lese gjennom dette her, så er gode råd eller innspill, forslag eller meninger svært velkomne. Her er konflikten:

Min samboer og jeg spiser middag og jeg forteller litt om dagen min. Jeg er litt fornøyd med meg selv for jeg har funnet en feil på arbeid, en feil som lett er skjult og som defor er lett å overse Jeg fortalte hva som var feil og hvorfor dette var en feil (inkludert hvorfor det var en feil som burde tas på alvor). Poenget med at jeg fortalte var vel litt for å få frem at jeg synes jeg var observant og at jeg hadde en godt gjennomtenkt sak med gode argumenter. Han kom med et forslag på at det kanskje ikke var en feil. Jeg sa jeg hadde tenkt gjennom det og kom med motargument som beviste at det ville føre til t det var en feil. Helt greit. Men så kom han med et nytt forslag og så et nytt og så et nytt osv. Jeg tilbakeviste alle forslagene hans (som sagt var det godt gjennomtenkt før jeg kom til konklusjon på at det med full sikkerhet var en feil hos oss). Jeg merket at jeg sakte men sikkert begynte å bli frustrert over det som føltes som et kryssforhør, og forslagene hans eller argumentene ble tynnere og tynnere og det hele begynte å bli dumt.

Så jeg sa til han at jeg synes argumentene hans begynte å bli litt vel tynne og at jeg ikke forstod hvorfor han var så opptatt av å bevise at jeg hadde "feil". Han sa at han ville bare gjøre meg oppmerksom på at det var andre måter å kunne se det på. Det var jeg helt enig i, men jeg sa at han kunne ha gitt seg når de gode argumentene hans ble begrunnet av meg hvorfor de ikke holdt. Å begynne å finne så mange argumenter og å finne argumenter som nesten ikke hadde noe med saken syntes jeg var å dra det for langt. Han synes argumentene hans var gode og kunne ikke forstå hva jeg mente. Jeg påpekte at når jeg la frem saken, så inneholdt det allerede en begrunnelse på de første fire forslagene hans. De første argumentene/påstandene hans var kanskje berettiget, men jeg hadde allerede inkludert det i forklaringen min. I teillegg når jeg hadde gjort godt rede for hvorfor påstandene/argumentene hans ikke holdt, så burde han slå seg til ro med det. Jeg spurte om han var irritert på meg eller hadde lyst til å starte en krangel eller noe, for jeg syntes det hele var litt unødvendig.

Om jeg skulle være helt ærlig, så ville jeg i utgangspunktet bare fortelle han om dagen min, og at jeg synes det var slitsomt og litt mistenkelig at han skulle - eller MÅTTE - motbevise meg. Og så til de grader. Jeg sa jeg syntes jeg hadde lagt frem saken med meget gode argument og at sannsynligheten for at jeg hadde funnet en feil i arbeidet vårt var nesten overveldende. Ja, det var han helt enig i. Jeg ble litt overrasket og spurte han om hvorfor han hadde argumentert så myel. Da svarte han at det å ikke være enig ikke var ensbetydende med å være uenig. Det kunne jeg være enig i at det i visse tilfeller stemte, men ikke i denne saken her. Alle argumentene hans innebar at vi ikke hadde en feil på arbeid, og dermed ville jo min påstand om at vi har en feil falle i stykker om hans argumenter var korrekte.

Og nå bestemte samboer seg fra å trekke seg fra debatten. Han begynner å lese avisen etc. Jeg sier at jeg ikke liker hans måte å trekke seg, for det er en dårlig løsning å ikke få en ordentlig avslutning på krangelen vår. Han overser og overhører alt jeg sier. Til slutt går han og setter seg foran pc'en og begynner å arbeide. Han har hjemmeeksamen han fikk tirsdag som han skal levere i morgen. Da blir jeg rett og slett forbanna fordi jeg vet han har overhodet ingen interesse av å få en avslutning på krangelen. Jeg har også arbeid som skal bli ferdig til i morgen, da jeg skal reise i morgen til en annen by til ulike viktige møter som varer til over helgen. Jeg arbeider ikke godt når jeg er lei meg, sint eller trenger en avslutning. Så i min all barnslighet skrur jeg på anlegget på fullt i to minutter før jeg skrur av og spør om jeg forstyrret han i eksamenen. "Hva tror du" sier han og himler med øynene. Jeg sier at når jeg ikke får en avslutning på en krangel, så forstyrrer det meg like mye som å ha anlegget på full guffe under arbeid.

Nå blir han forbanna og sier jeg går over streken, han har faktisk en eksamen. Jeg sier at jeg er fullt klar over det, og at jeg egentlig har litt dårlig samvittighet nå, men om han orker å bry seg så tar det ikke mer enn ti minutter. Vi behøver ikke å bli enige for å få en avslutning, jeg vil bare at han skal høre på meg, la meg forklare hvorfor jeg ble så lei meg, så såret og sint. Da blir han enda mer sur og sier at jeg overreagerer og at jeg blåser det hele ut av sammenheng og at jeg overdriver. På en side, isolert sett, så sier jeg meg enig at jeg overreagerer på det som har skjedd i dag. Men vi har en fortid sammen, og når han har et mønster i være uenig med meg, selv når jeg ikke legger opp til en diskusjon så blir det veldig slitsomt. Og det sårer meg at det virker som han er opphengt i å være uenig med meg. Jeg nevnte siste lignende episode som var rett før helgen. Da jeg kom hjem fortalte jeg om en annen hendelse på arbeid. Slik foreløp den "krangelen" vår:

En nyansatt jente/kvinne hadde løpt på en kommodelignende greie på jobb og jeg var i tvil om hun faktisk hadde brukket hånden sin for hun hadde så vondt. Slike hendelser er ikke lett, og spesielt ikke siden jeg er fersk i lederstilling (ble ferdig utdannet for et år siden og har arbeidet som mellomleder siden i fjor høst). Jeg sendte henne på legevakten, og hun kom tilbake etter noen timer og alt var heldigvis fint. Ingen brudd eller brister, men en kraftig blåkul kom hun til å få.

Poenget med å fortelle denne historien til samboer var å fortelle at noe dramatisk skjedde på arbeid, at følelsen av å være ansvarlig for andres helse var en kraftigere ansvarsfølelse enn jeg trodde og ikke minst fortelle om lettelsen og gleden over at alt var fint med henne.

Rett etter jeg var ferdig med å fortelle spurte han meg om hvordan jeg kunne vite at hånden hennes ikke var brukket. Jeg svarte med at hun fortalte at alt var greit etter turen til legevakten. Men hvis hun er ny så tør hun kanskje ikke å si det til deg, argumenterte han. Ja, jo, men hadde hun brukket hånden ville jo legen ha gipset eller hatt en annen form for støttebandasje sier jeg. Så argumenterer han at kanskje hun ikke hadde turt å si alt til legen heller og at han ikke hadde undersøkt henne på ordentlig måte, at kanskje hun ikke hadde tatt røntgen. Jeg sier at jeg har ikke inntrykk av hun er en slik person, men at jeg uansett tror legen undersøkte henne godt. I alle tilfelle så var onkelen hennes med (han er en av lederene i bedriften). Han kjørte henne og ventet med henne på legevakten til de kom tilbake til jobb. Så kommer han med at argument om at kanskje man ikke gir gips til unge mennesker, dermed så kunne hun faktisk i realiteten ha en brukket hånd. Jeg sier at det høres helt teit ut, han vet jo godt at alle aldersgrupper med brudd gipses. Han hadde jo selv gips i ni-årsalderen da han brakk foten sin! Det å si det er aldersgrense på gips blir jo dumt. Type brudd kan være relevant, men ikke alder, i alle fall ikke på folk som er 19 år! Og slik startet den krangelen...

Jeg forteller at han i perioder har en sterk tendens til å argumentere unødvendig mye og det virker på meg som han er ute etter å "ta meg". Derfor blir jeg i disse periodene lett såret og derfor syntes jeg det var viktig med en avslutning, selv om han hadde eksamen. Skulle vi vente til han var ferdig med eksamen, var jeg bortreist og vi ville ikke treffest før til over helgen. Selv om krangelen kanskje både var liten, unødvendig eller hva som helst... så er vi ikke på godfot akkurat, og det er ikke greit å ha hengende over en. Samboer blir bare enda surere og ser demonstrativt på pc'en og arbeider.

Jeg gikk derfor på gjesterommet for å arbeide (orker ikke å være på stua, for arbeidsrommet er et åpent siderom). Har nå grått og arbeidet om hverandre. Jeg har blitt ferdig med det nødvendige, selv om jeg skulle kanskje ha forberedt meg enda bedre. Jeg har sittet her noen timer og nå dreier alt seg for meg om hvordan vi har det. Jeg har det vondt, både fordi jeg ble lei meg for angrepet hans, at han ikke forstod jeg ble lei meg og mest fordi han ikke er interessert i å bli venner igjen.

Ja, han vet at jeg ble ordentelig lei meg og ikke bare sint, for han har fått med seg at jeg har grått en skvett her inne. Han kom innom og sa at det var unødvendig at jeg satt her og gråt. Jeg trodde at han tenkte at jeg prøvde å gi han dårlig samvittighet midt i eksamen eller noe, så jeg sa til han at jeg helt ærlig satte meg inn på gjesterommet av to grunner: 1. Jeg synes det var tungt å se/høre han når vi var uvenner 2. Jeg respekterte at han trengte fred i og med han hadde eksamen.

Så nå sitter jeg her og ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg har veldig lyst på å få til en avslutning, men han har ikke interesse i det hele tatt. Og siden han faktisk har eksamen så synes jeg at jeg må respektere det. Men det kommer til å bli så veldig tungt å bli borte fra hverandre så lenge uten å skvære opp først! Og om man har innstilling til å skvære opp, så tar det ikke lange tiden! Hvorfor vil han ikke bli venner?

På en måte føler jeg meg så barnslig at jeg tar meg så nær av slikt. Jeg er 28 og han er 31. Jeg bør ha en mer avslappet distanse til slike ting. Men på en annen side synes jeg at sterke og kanskje noen ganger uforklarlige følelser er uungåelig i nære forhold. Derfor er det viktig å kunne ordne opp i slikt: Det å kommunisere godt. Målet i et forhold er vel ikke å unngå vonde følelser totalt, men å ordne opp i dem når de kommer. Men akkurat nå vet jeg ikke hvordan jeg skulle ha fått sagt ting klarere til han om hvorfor jeg ble såret og lei meg. Jeg har gitt uttrykk og forståelse for at han blir irritert for krangling når han har eksamen. Fortsette med å krangle ville være urimelig, men jeg synes ikke det er urimelig å ende den. Ordentlig ha en ende på krangelen. Men akkurat nå jeg vet ikke hvordan jeg skal få til å møte han på en slik måte at han ønsker å kommunisere med meg igjen.

[Kosemose]

For meg høres det ut som kjæresten din liker å kverrulere. Når det er sagt - må dere virkelig bli så til de grader uvenner pga en slik diskusjon? Han er tydeligvis ikke uvenn, han har hatt en (idiotisk) diskusjon og er ferdig med saken. Du er ikke ferdig med saken og har behov for å skvære opp/få en unnskyldning/få en innrømmelse ? Og han sitter midt i en hjemmeeksamen og er sikkert sliten og irritabel. Det kan godt hende dere har mye å jobbe med i forholdet og at dere bør skvære opp og snakke ut om at han kverrulerer med deg, men kan du ikke vente til neste gang og la ham få være frustrert og irritabel akkurat nå mens han er i innspurten? Det er rett og slett ikke tid for å analysere forhold og kommunikasjon når den ene er midt i eksamensperioden sin.

[Bhrsrk]

Håper det hjalp å få det ut.

Kunne være greit å vite hva du er ute etter når vi skal svare. Skal vi skrive at han er teit og antageligvis kompenserer fordi du har bra jobb med ansvar mens han er student, eller bekrefte dine synspunkter slik du tydeligvis har behov for av og til? Eller skal vi foreslå hvordan du kan endre deg og f.eks slutte å være så avhengig av hans mening om ting du gjør?

[Gjest Pjusk]

Jeg synes du er sammen med en kranglefant ut i fra det du forteller, men jeg har jo aldri vært "flue på veggen" hjemme hos dere, så hva vet jeg.

Men jeg tror kvelden før innlevering av hjemmeeksamen er et særdeles dårlig tidspunkt for både krangler og "å snakke ut".

[Gjest vet ikke helt nå]

Kan godt hende vi blir veldig uvenner for lite, men større krangler enn det her har vi ikke.

Synes samboer kverulerer ja, men det er bare i perioder han er slik. At han kverulerer nå fordi han er i sliten fordi han har en eksamen er nok en sannsynlig årsak. Men det kan bare han gi svar om det faktisk stemmer. Og når han ikke vil snakke om det så er et ikke så greit å få vite. Å spekulere kan være greit, men å vite er den beste måten å forstå andre. Hvis det er det som er årsaken til at han er irritabel er kanskje greit å vite, men det gir ham ikke en rett til å hakke slik.

At vi bør ha en større evaluering av forholdet og kommunikasjonen vår er selvsagt, og det er også selvsagt denne store diskusjonen bør komme når han er ferdig med eksamen. Men jeg synes det ikke bør være uhørt at vi skal kunne bli ferdig med akkurat denne debatten akkurat nå. Jeg har respekt for hvor viktig det er å ha fred og ro i eksamen, det har jeg jo sagt. Siden jeg vet hvordan han ligger an (han er fornøyd med oppgaven og med skrivingen står bare igjen med konklusjonen, som han har hele morgendagen og fredag frem til klokken fem å gjøre ferdig) så synes jeg det ikke er for mye å be om et kvarter til å få lagt det her bak oss. Forstår at han sikkert er "ferdig" med denne diskusjonen, men så lenge jeg ikke er det så er vi i grunn ikke det. Begge må være med på lasset. Det er for eksempel som å si at et par har det bra, så lenge den ene av paret har det bra. Det stemmer jo ikke. Et forhold er ikke bra om den ene er ulykkelig og utilfreds.

Jeg er ikke ute etter å høre eller få bekreftelse på at han er teit eller kverulerer for mye. For det vet jeg han er. På samme måte som jeg er teit og gjør ting som gjør han jævlig irritert eller veldig lei seg. Det jeg vil ha innspill på er om hvordan jeg kan få løst dette. Nå. Å la det ligge på is i fem dager blir for lenge for min del. Å la den store diskusjonen ligge i fem dager er ingen problem. Det er den lille avlutningen jeg har lyst til å få til.

Kan godt hende jeg ikke vil få det til, men jeg tror det vil ende i bitterhet rett og slett fordi vi må skilles som uvenner for flere dager. Selv om han ikke vil ha en avslutning nå, så kjenner jeg han godt nok til å vite at dette også vil plage han mens vi er borte fra hverandre.

Min måte å få til en avrundning en ende på en diskusjon er å erkjenne min del av tilførsel til krangelen, å vise at jeg forstår det som må være irriterende for han. Jeg har sagt jeg er lei meg for å forstyrre eksamenen hans og at jeg kan forstå at jeg på en måte overreagerer. For å få en avslutning uten enighet er det viktig at begge parter føler seg forstått. Annerkjennelse er en nødvendighet. Å ha et forhold til noen som ikke forstår deg overhode vil være en dødfødt eller ulykkelig forhold, om det så er venn eller kjæreste. Så at han bekrefter mine synspunkt på den måte at han forstår dem (ikke å være enig i dem) er faktisk en absolutt nødvendighet.

Vet ikke hva saken har å gjøre med at han er student og jeg arbeider, for begge to av oss er slike forhold helt irrelevant. Vi har skiftet på å være begge deler. Til opplysning så er han i arbeid, han tar en eksamen på noen få vektall for å få bedret spisskompetansen sin.

Jeg skal vurdere om jeg er for avhengig om hans mening, det må jeg smake litt mer på. Umiddelbart tror jeg det har lite med saken å gjøre. Jeg tror det er helt mennesklig å bli frustrert når noen - ikke bare av og til, eller noen ganger - men til stadighet over en periode kritiserer, kverulerer og hakker på alt du sier eller gjør. Jeg vil omformulere å si at det faktisk må være umennesklig å ikke bli frustrert under slike forhold. Så klart kan slike uttalelser gjøres mindre sårende ved at man ikke legger vekt i de ordene som kommer fra denne personen. Men i og med jeg har et forhold til han, at jeg er glad i han og at jeg synes han er et menneske som både kan mye og forstår mye. Jeg har stor respekt for han. Da er det vanskelig å ikke veie hans ord tungt selv om jeg i teorien vet de er urimelige og har lite hold. Slik er nå det bare.

PS Mens jeg skrev svar så kom han inn for å ordne opp. Det hadde plaget han mer enn han villet innrømme. Det gikk ikke mer enn to minutter før saken var ute av verden. Nå har han blitt ferdig og vil bruke morgendagen på å lese over oppgaven sin før han leverer. Vi(vel, han) har tatt oss noe for å spise og nå skal i alle fall jeg legge meg. Regner med han skal sitte opp litt for å se LOST som jeg tok opp til han.

Den store samtalen skal vi ta senere, sikkert over helgen. Tips til hvordan jeg skal få på gli noen som låser seg ute av en konflikt vil jeg fortsatt gjerne ha.

[Gjest vet ikke helt nå]

Jeg synes du er sammen med en kranglefant ut i fra det du forteller, men jeg har jo aldri vært "flue på veggen" hjemme hos dere, så hva vet jeg.

Men jeg tror kvelden før innlevering av hjemmeeksamen er et særdeles dårlig tidspunkt for både krangler og "å snakke ut".

Han er ikke kranglefant til stadighet, men i perioder. Hadde han vært slik ofte hadde jeg ikke orket et forhold.

Som vist ovenfor lå han svært godt an i eksamensbesvarelsen sin, og innlevering er ikke før om to dager: Fredag klokken 17. Å snakke ut var ikke målet, men å få et punktum på denne "lille" krangelen.

[Gjest Mysticgirl]

Min er på en måte også sånn..

Han skal alltid argumentere imot uansett hva jeg sier!!!!

Enda jeg VET at jeg har rett, så argumenterer han videre.

[Gjest Gjest]

Her er i hvert fall et råd til å ende en sånn "kverrulering":

Si at du igjen forteller en historie fra jobben, og han absolutt skal krangle om en usakelig detalj, da sier du bare "Jeg er ikke interessert i å diskutere det, jeg har allerede kommet fram til en konklusjon, jeg ville bare fortelle historien."

Etter dette vil han helt sikkert forsøke å kverulere videre, men du må bare holde fokuset på at du ikke er interessert i å diskutere det, for du vet allerede svaret. Ikke gi ham noen motargumenter eller lignende, for da "fôrer" du bare kveruleringen.

I denne situasjonen vil du naturligvis bli frustrert fordi han ikke blir "enig" med deg, men det kommer han jo ikke til å bli uansett! Og om du lar deg lokke til å kverulere med blir du jo bare enda mer frustrert!

[Sidsel]

Det var jeg som skrev det over, glemte å logge meg inn.

[Gjest baby-E]

Forstår at det er slitsomt når han bare skal kverulere, men forstår ikke hvorfor du bare ikke kunne la det ligge. Han holdt på med en eksamen, og var kanskje litt stresset, selv om han hadde en god besvarelse.

Syns det virker som om du tar deg litt for nær av ting, og gjør en fjær til fem høns.

Å bli så lei seg pga en diskusjon må jo være slitsomt for deg også..

[Gjest Gjest]

Episoden med den brukne hånden får meg til å tenke at kjæresten din er en kranglefant.

Jeg kunne ikke ha levd sammen med en så uhyggelig mann. Vil du?

[Gjest El Patron]

--

Endret 8. juli 2007 av El Patron

[Gjest Frk Åberg]

Du spør om tips til hva man kan gjøre hvis kjæresten ikke vil snakke ut om krangelen? Selv om kjæresten min absolutt ikke er like glad i å kverulere som din virker som, så er det visse likhetstrekk ved selve kranglingen enkelte ganger. Jeg elsker å snakke om alt og få alle kort på bordet. Samboeren er mer sånn at hvis krangelen ikke er veldig alvorlig, så foretrekker han å gå seg en tur, eller bare være for seg selv til det går over. Han orker ikke å analysere alt og ordne offisielt opp.

Jeg irriterer meg til tider ganske kraftig over dette, og når det skjer, så kan jeg mase og mase for å tvinge ham til å snakke. Mitt argument er at jeg vil bli ferdig med det fortest mulig, fordi jeg ikke klarer å konsentrere meg om andre ting når vi er uvenner. Resultatet blir noen ganger at han blir så desperat at han nekter å snakke til meg. Dette gjør meg bare enda mer rasende, og vi er i gang.

Jeg har nok ikke noen mirakelløsninger. Annet enn at jeg tror jeg må velge de kranglene som er viktige for meg å få snakke om. Hvis det faktisk bare er en bagatell som begynner med at en av oss er slitne, så bør jeg faktisk bare la ham få være for seg selv en stund til det går over. Så kan jeg heller insistere mer når det er viktigere ting. Og heller sette meg ned og forklare ham hvor viktige enkelte ting er når vi ikke krangler, sånn at han kanskje hører mer.

Når det gjelder kjæresten din, så høres det ut som han var sliten og stressa i forbindelse med eksamen. Hvis det bare bunner i det, så tenker jeg at han kanskje skulle få "vinne" denne gangen, ved at han får lov til å la være å snakke om det. Men heller ta opp på et senere tidspunkt at du blir lei deg når det virker som om han kverulerer bare for å kverulere.

Endret 1. juni 2007 av Frk Åberg

[Attitude]

Det høres ut som du har fått en spennende lederstilling og at du kanskje på en litt provoserende måte i hans øyne fremhever din egen fortreffelighet. Du er godt i gang med karrieren, du er yngre enn han og han er fortsatt student eller er det videreutdanning kanskje? Det høres ihvertfall ut som om du er kommet ett hakk lenger enn han i karrieren?

Du forteller at din samboer er midt i eksamen og en slik stress-situasjon gjør også noe med en. Jeg tror han har litt mindreverdighetskomplekser. Kanskje er det du som tjener pengene akkurat nå? Eller kanskje du tjener mest penger?

Han prøver kanskje å jekke deg ned ved å stille alle disse dumme spørsmålene. Kanskje på en barnslig måte vil han "motbevise" at du er så "flink". Bare han kommer seg igjennom eksamen og havner i en ønskelig situasjon så vil dette sannsynligvis endre seg.

Kanskje du burde stiller spørsmål til han og lytte framfor å snakke så mye om deg selv?

[Gjest vet kaanskje nå]

Takk for alle tilbakemeldinger og svar.

Jeg skal prøve å ikke gå i fellen og bli med på diskusjoner når han er i kveruleringshumør. Dessverre oppdager jeg dette alt for sent (diskusjonen er allerede i gang) og han godtar uhyre sjelden at jeg ikke vil diskutere det videre. Ironisk er vi like slik sett. Hehe. Mmm, men jeg bør nok bli flinkere til å si tydligere ifra at jeg ikke vil være med på kveruleringsrunden, og faktisk gi meg så det stopper. Kanskje jeg skal lære meg å "lukke ørene", selv om det er svært ofte en dårlig strategi på å løse problemer. Kan aldri ha lest noen terapeuter har anbefalt det, men tror jeg forstår hva dere mener med å lukke ørene for kveruleringen.

Igjen, han er ikke slik ofte - og utenom disse periodene hans er han veldig flink på å løse konflikter som vi har mellom oss. Så det er bare i "kveruleringsperiodene" han stenger seg ute av krangelen, og det er alltid etter at han har fått meg sint.

Som sagt må vi ha en runde på hvorfor han har det slik i noen perioder, og denne samtalen skal vi ta når det passer.

Han har overhode ingen problem med at kvinner/kvinnen har bedre lønn eller bedre jobb enn han selv. Det er et ikke-emne hos ham. Og det vet jeg, både med erfaring fra vårt eget forhold og fra hans tidligere forhold. Han er ekstremt lite statusjeger. Om det er veldig viktig for noen, så har han faktisk for tiden både bedre jobb og bedre lønn enn meg. Som sagt var det et lite emne for å bedre spisskompetansen sin han tok.

Vet det høres ut som jeg snakker mye jobb, men det var helt tilfeldig. Det var bare de to siste kranglene var om: Og det var tilfeldigvis de to gangene jeg snakket om jobb. Kveruleringen kan omhandle alt og alle.

Ta det med ro Attitude: Han har ingen problem med å komme til orde. Han liker å fortelle om mangt og mye; om hans dager, hva som har hendt og hva som opptar han. Vi begge lytter like mye som vi spør. Og vi klarer også helt fint å fortelle om oss selv uten at vi må få spørsmål fra den andre. Når man er venner er det helt vanlig å snakke om det som er viktig for oss: Både om gode og dårlige ting som skjer.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er som andre har vært inne på - du må også kunne gi deg under diskusjonen/kveruleringen. Om du sier fra på den måten noen har nevnt, at du bare ønsket å fortelle noe, ikke diskutere alle kriker og kroker av problemstillingen eller hendelsen, "taper" du heller ikke.

Slik jeg ser det bør det også være unødvendig at det blir krangler og leie følelser på grunn av dette - intensjonene til samboern din er nok ikke å såre deg, men er (for ham) en måte å kommunisere/diskutere på. Han kan sikkert jobbe med å ikke kverulere så mye, men på den andre siden bør sikkert du jobbe med å ikke ta deg så nær av dette

Du skriver også at du blir sint/lei deg når samboern din ønsker å trekke seg fra krangelen. Jeg har inntrykk av at det finnes flere oppfatninger av hva som er rett/best måte å avslutte en krangel på - selv ønsker jeg noen ganger å trekke meg unna fordi jeg vet at krangelen eskalerer om vi fortsetter å stå og skrike til hverandre, mens samboern min blir ganske provosert om jeg går. Det hjelper å forklare (når man ikke krangler...) hvorfor man gjør det ene eller andre. Og min mening er at så lenge reaksjonen gjør at begge klarer å roe seg ned og man kan be hverandre gjensidig om unnskyldning etterpå (og innrømme noen svakheter), er mye gjort

Men jeg skjønner at du blir oppgitt, og jeg kjenner igjen problemstillingen fra mitt eget forhold - både samboeren og jeg kan være slik av og til.