Hvor mye PMS skal man orke

[Gjest Gjest]

Holder på å bli gal av partneren som har for vane å synes jeg er dum og syk i hodet hver gang hun skal ha mensen, kjefter på meg som om jeg er en guttunge, og så er hun snill som en engel ellers. Blir gal snart. Hvor mye skal man egentlig tåle av splittet personlighet under mensen-perioden? Spør jeg noen gag om hun har mensen (for å vite om jeg skal planlegge en romantisk aften, eller bading f.eks.), så holder hun på å tørne helt.

[Gjest Prinsesse Grace]

Holder på å bli gal av partneren som har for vane å synes jeg er dum og syk i hodet hver gang hun skal ha mensen, kjefter på meg som om jeg er en guttunge, og så er hun snill som en engel ellers. Blir gal snart. Hvor mye skal man egentlig tåle av splittet personlighet under mensen-perioden? Spør jeg noen gag om hun har mensen (for å vite om jeg skal planlegge en romantisk aften, eller bading f.eks.), så holder hun på å tørne helt.

Jeg er av den mening at menn må lære seg til å håndtere dette. Det er nemlig en realitet for svært, svært mange jenter/kvinner (og dermed menn/familier).

Det er mulig det er hardt for mannen dette, og det krever sin mann, men: mitt beste råd som prinsesse-kvinne og pms-kvinne en gang hver måned (10 dager før...) er:

- Gi henne en klem når hun kritiserer deg på en urimelig måte (som du vet skyldes pms, fordi hun ellers ikke pleier å være slik)

- Hold rundt henne (da vil hun mest sannsynlig roe seg ned). Gråter hun, må du ikke spørre hva som er galt eller hvordan du skal løse det. Det er best om du bare er rolig, holder kjeft og er der.

- Du behøver ikke å overdrive selvfølgelig, men unngå å gå i fellen mange uerfarne menn gjør: ikke bli bitter, stikk av, se stygt på henne, krangle med henne, skrike til henne eller bli sur og oppgitt over henne i de dagene. Du vil tjene på det i lengden i forholdet å forholde deg fullstendig rolig.

- Ikke bli skremt. Hun er ikke slik ellers.

- Ikke la deg smitte av negativitet, stress, rare hormonforstyrrelser og humørsvingninger i pms-dagene. Da kan det få fatale konsekvenser, hvis forholdet er nytt eller du er en "svak" mann som ikke tåler så mye psykisk i relasjon med din kvinne...

Det krever sin mann å være sammen med en kvinne - og spesielt med pms.

[Gjest rez]

Jeg hadde ikke tatt meg bryet med å holde ut i et forhold hvor jenta hadde vært ei hurpe en gang i måneden.

Alle kan ha dårlige dager, det sier jeg ikke noe på, og støtte skal man få i slike dager. Selvfølgelig! Har jeg faktisk gjort noe helt idiotisk, så er jeg mann nok til å høre det. Ikke noe problem!

Men om jeg fikk høre at jeg var dum, syk i hodet og kjeftet på uten skjellig grunn og rett og slett måtte lide bare fordi hun har PMS... Da blir det for dumt. (Håper dette er satt på spissen) Hun kunne ha vært så snill hun bare ønsket ellers, men noen Dr. Jekyll and Mr. Hyde har jeg ingen interesse å leve med.

Joda... Det er biologisk... At enkelte blir slik "kan de ikke noe for"...

Men ting jeg har opplevd gjør at jeg "ikke kan noe for" at jeg mister all respekt for mennesker som oppfører seg på en slik måte, samme hva grunnen er...

[Gjest Dallandra]

Men på den annen side bør det være mulig å begrense seg selv om man har PMS. Det er ingen god unnskyldning for å fly i taket støtt og stadig.

Jeg har i noen år vært plaget av ganske kraftig PMS. Og tro meg: PMS er ikke ille før man "å begrense seg" ikke er et alternativ. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må gjøre akkurat det, men - beklager.

Løsningen for meg ble antidepressiva. Jeg har riktignok aldri skjelt mannen full og kalt ham ting, men jeg har ikke akkurat vært hyggelig å bo sammen med heller. Han har holdt ut, og vi har begge levd for den ene uka i mnd hvor jeg var "normal" selv om jeg gruet meg til det skulle starte på igijen. Nå, etter jeg startet med Cipralex, har vi fått et helt nytt liv

Hun kan faktisk ikke noe for det, men hun KAN gjøre noe med det. For noen fungerer div man kan kjøpe på helsekost, for andre fungerer kostholdsendringer, andre har nytte av akupunktur, trening osv. Jeg måtte til med antidepressiva. Samma hva, bare det virker!!!

Lykke til! Og for guds skyld, - ta det opp med henne når hun IKKE har pms!!! Og hør hvordan hun ser på det. Det er ikke engang sikkert at hun er klar over hvordan hun faktisk oppfører seg. Trå varsomt!!!

[Noodle]

At pms kan være et helvete og leve med for både den ene og den andre kan jeg skrive under på, be henne prøve f.eks femal (helsekost), mange sier de har effekt av dette.

[Top Gun]

Vel jeg er jo ingen kvinne så jeg vet ikke hvordan det er å ha pms. Men jeg har vært igjennom puberteten, og da var det ganske mange hormoner i meg også. Noen ganger, mens jeg var aggresiv, tenkte jeg med meg selv at dette ikke er andres skyld; det er ikke andres feil at jeg er i puberteten, og da bør jeg ikke la det gå ut over dem. Så da lot jeg dem være i fred og holdt aggresiviteten inne.

Be dama di skjerpe seg. En kan være i dårlig humør uten å la det gå ut over andre. Du kan ikke forlange at hun skal være i perlehumør, men det er helt ok å forlange at hun skal behandle deg med respekt og ha en viss kontroll over seg selv. Hvis hun ikke klarer det så bør du vel vurdere hvor mye du orker å ha en slik person i livet ditt. IMO.

Endret 30. mai 2007 av Top Gun

[Gjest Bodillen]

PMS er jævlig, både for den somlider av det og for omgivelsene. Jeg har selv vært ekstermt plaget, og det var ikke akkurat ålreit for meg heller.

Jeg ble faktisk kvitt det ved en tilfeldighet. Jeg måtte legge om kostholdet pga kronisk sykdom, og da forsvant jævelskapen som dugg for solen...

Gidder ikke utdype her, men er noen virkelig interessert i å bli kvitt PMS, selv om de må ofre en god del, så send meg en PM.

[Nabodama]

Vel jeg er jo ingen kvinne så jeg vet ikke hvordan det er å ha pms. Men jeg har vært igjennom puberteten, og da var det ganske mange hormoner i meg også. Noen ganger, mens jeg var aggresiv, tenkte jeg med meg selv at dette ikke er andres skyld; det er ikke andres feil at jeg er i puberteten, og da bør jeg ikke la det gå ut over dem. Så da lot jeg dem være i fred og holdt aggresiviteten inne.

Be dama di skjerpe seg. En kan være i dårlig humør uten å la det gå ut over andre. Du kan ikke forlange at hun skal være i perlehumør, men det er helt ok å forlange at hun skal behandle deg med respekt og ha en viss kontroll over seg selv. Hvis hun ikke klarer det så bør du vel vurdere hvor mye du orker å ha en slik person i livet ditt. IMO.

Det tror jeg du har helt rett i. Klarer hun å behandle andre ok i denne perioden, skulle hun klare å behandle den hun elsker ok også.

Jeg er selv kvinne, ikke plaget av pms, men jeg ser ikke helt hvorfor det skulle være så vanskelig å være ok overfor den personen man setter høyest.

[Gjest Bodillen]

Det tror jeg du har helt rett i. Klarer hun å behandle andre ok i denne perioden, skulle hun klare å behandle den hun elsker ok også.

Jeg er selv kvinne, ikke plaget av pms, men jeg ser ikke helt hvorfor det skulle være så vanskelig å være ok overfor den personen man setter høyest.

Nei, det er helt tydelig at du ikke er plaget med PMS...

[Nabodama]

Nei, det er helt tydelig at du ikke er plaget med PMS...

Nei, men akkurat det utelater ikke at jeg kan ha en mening om det.

Kan man behandle andre folk ok i denne perioden, bør man iallefall kunne satse på å behandle den man setter høyest på en grei måte. Det må da være mulig å skjerpe seg litt.

Jeg hadde ikke godtatt å bli dårlig behandlet av min kjære uansett årsak, og spesielt ikke i en lengre periode hver mnd.

[Gjest StockDama]

Enig med mange her, selv om man har pms, burde man kunne klare å holde kjeft. Hvis ikke, burde man seriøst gjøre noe med det, som sagt over, enten via lege eller helsekost, for det tærer mer på motparten enn vi kvinner innbiller oss og uansett hvor glad den motparten er glad i oss, så finnes det en grense for hvor mye dritt de skal tåle.

[Gjest StockDama]

man kan ha humørsvingninger under pms, uten smerter. så henger vel ikke direkte sammen.

[Gjest Gjest_Cronos_*]

Om hun er "normal" og hyggelig en av tre uker i måneden, er vel hennes jevne oppførsel, dvs den du ser mest av, den som er ille.. Jeg hadde nok forsøkt å ta det opp med henne når hun var i godlune, og så evt sett hvordan det ble etter det. Å leve sammen med noen som skjelte meg ut 3/4 år hvert år til etter overgangsalderen hadde vært uaktuelt for meg.

[Gjest Gjest_Miss Guided_*]

Jeg har vært plaget av PMS men har sluttet med p-piller som forsterket hele plagen. Da jeg gikk på pillen hadde jeg pms hele tiden, istedet for en-to uker.

I tillegg la jeg om kostholdet og det hjalp også betydelig, og så har det tydeligvis skjedd noe med årene så nå har jeg ikke sinna-og-sur-og-hissig-pms lenger, nå har jeg mest alt-er-så-trist-pms eller ingenting i hele tatt.

Det går an å prøve å gjøre noe med det, og i mange tilfeller kan pms reduseres ved helsekost, tabletter eller omlegging av kosthold.

Ta det opp med henne når hun er ferdig med mensen, fortell henne da hvordan dette virker på deg og om hun ikke kan prøve noe for å redusere plagene både for henne og deg. Dette er ikke noe man bare må finne seg i, det må gå an for den med pms å prøve å gjøre noe med plagene.

Jeg for min del opplever at jeg hadde pms før jeg fikk mensen og når mensen kom så forsvant den.

(ellers er det jævlig irriterende å måtte logge seg inn hele tiden bare for å oppdage at jeg blir kastet ut igjen. )

[Gjest Bodillen]

Nei, men akkurat det utelater ikke at jeg kan ha en mening om det.

Kan man behandle andre folk ok i denne perioden, bør man iallefall kunne satse på å behandle den man setter høyest på en grei måte. Det må da være mulig å skjerpe seg litt.

Jeg hadde ikke godtatt å bli dårlig behandlet av min kjære uansett årsak, og spesielt ikke i en lengre periode hver mnd.

Nei, du kan godt ha en mening om det, men er du ikke plaget av det, kan du heller ikke sette deg inn i hvor ille det faktisk kan være.

Jeg sier ikke at alle skal tåle alt fra en som er plaget med PMS - ikke i det hele tatt! Og det går faktisk an å gjøre noe med det, men det handler ikke om å gjøre noe med det ved å "skjerpe seg." Enkelte går faktisk på antidepressiva pga dette her, så det sier i grunnen seg selv at det ikke er så enkelt som bare å ta seg sammen...

Jeg var forferdelig plaget før, og jeg forsøkte virkelig alt, fra forskjellige hormonpreparater til helsekost, men ingenting hjalp over tid. Jeg kunne oppleve at det hjalp i en periode på 3 måneder, men så kom det snikende tilbake igjen.

Jeg ble heldigvis kvitt det, men det var ved en tilfelsighet, som jeg har skrevet om tidligere i tråden. For meg funket det 100% å legge om kostholdet.

Jeg fikk PM av en bruker i går som gjerne ville høre mer om kostholdsendringene mine, og hun var så takknemlig at du aner ikke!

Det er ingen som vil ha det sånn.

Endret 31. mai 2007 av Bodillen

[kamela]

Et tips til deg, følg med på kalenderen i forhold til når hun får PMS/mensen, så slipper du å spørre.

Er det et problem for henne også, kanskje du skulle ymte frempå (når hun IKKE er plaget) om noen naturpreparater kanskje kunne hjepe. Hvis hun er interessert så kan du ta en tur i helsekostbutikken og kjøpe noe til henne, det tror jeg hun ville sette pris på.

Kjenner til problemet i flere varianter, ikke noe moro i det hele tatt hverken for den ene eller andre.

[Liskat]

Det er som Bodillen sier, ikke bare å 'skjerpe seg'. Jeg får PMS av og til, og det kan bli veldig ille noen ganger. Heldigvis får jeg ikke PMS hver gang, og som regel er den ikke så veldig sterk, blir bare lettere irritabel, men klarer å kontrollere det. Men når PMS virkelig slår til, så er det umulig å gjøre noe med det. På det verste er det som om en blir besatt av en demon og ens vanlige virkelighetsforståelse er helt borte vekk. Da er det lettere sagt enn gjort å si at man bare må skjerpe seg. I etterkant når man tenker over det får man gjerne skikkelig dårlig samvittighet og unnskylder og beklager seg så godt man kan, og har klare planer om å ikke bli slik neste gang. Men den gang ei.

Men det hender man kan finne måter for å gjøre plagene mindre. For min del hjelper det å kutte ut p-pillen. Jeg hadde ikke humørsvingninger før jeg begynte på pillen, men hadde voldsomme smerter. Så begynte jeg på pillen og smertene forsvant, men da fikk jeg humørsvingningene isteden...

[Gjest Bodillen]

Det er som Bodillen sier, ikke bare å 'skjerpe seg'. Jeg får PMS av og til, og det kan bli veldig ille noen ganger. Heldigvis får jeg ikke PMS hver gang, og som regel er den ikke så veldig sterk, blir bare lettere irritabel, men klarer å kontrollere det. Men når PMS virkelig slår til, så er det umulig å gjøre noe med det. På det verste er det som om en blir besatt av en demon og ens vanlige virkelighetsforståelse er helt borte vekk. Da er det lettere sagt enn gjort å si at man bare må skjerpe seg. I etterkant når man tenker over det får man gjerne skikkelig dårlig samvittighet og unnskylder og beklager seg så godt man kan, og har klare planer om å ikke bli slik neste gang. Men den gang ei.

Ja, du beskriver dette veldig bra. Jeg har i ettertid tenkt tilbake på situasjoner og ting jeg har sagt og gjort, og tenkt at jeg må ha virket fullstendig gal. Det har ikke vært hyggelig i det hele tatt.

For meg var det sånn at jeg brukt all min energi på ikke å eksplodere på jobben, jeg unngikk folk og situasjoner, faktisk. Klart det bygget seg opp utover dagen, og det uunngåelige skjedde; vel hjemme flyter det bare over, og det går ut over dem du er aller mest glad i...

[Gjest Mysticgirl]

Det er ikke bare å skjerpe seg. Lett for de å si som ikke har det. Har du ikke opplevd det selv, kan du ikke uttale deg korrekt om det heller!

[Noodle]

Det er iallfall veldig tydelig her i denne tråden at det er mange som uttaler seg om noe de ikke aner omfanget av.

Og det skal de jo bare være glade for at de ikke gjør, for da hadde nok pipen fått en annen lyd