kommunikasjonsproblem i forholdet -

[ceca]

Jeg og mannen min har et kommunikasjons-problem. Vi er begge klar over det.

Jeg prater og prater, har masse følelser og viser dem og. Mannen min er stille, holder følelsene mere inne i seg og sier selv han ikke klarer å snakke om følelser. Ikke klarer å snakke om tanker. Men kan snakke om konkrete ting (gjorde slikt på jobben, hva skal vi ha til mat, nå må vi klippe gresset ol)

Vi har bestemt oss for å prøve å løse dette. Jeg har foreslått prep-kurs, men nei. Ikke vil han snakke med "en tredjeperson " heller. Det synes han bare er dumt. Han mener vi kan klare det uten hjelp fra andre. Ok vi kan prøve.

Vi har vært i rådgivning før, og jeg vet jo at det ikke hjelper, da han ikke sier noe særlig... men nå er kjernen til det meste at vi kommuniserer dårlig.

Blir så mye missforståelser, "jeg trodde du mente og at du ville ol". Får vi kommunikasjonen oss imellom opp og gå så tror jeg mye kan være løst. Vi sklir fra hverandre slik vi holder på nå, egentlig har vi vel allerede sklidd en del fra hverandre, men er begge villig til å jobbe med forholdet. Bortsett fra å få hjelp fra en tredjeperson. Spør jeg mannen min om han har noen forslag til hvordan vi kan løse dette uten hjelp fra andre, sier han "jeg vet ikke, men vi skal klare dette". Litt lettvint ja, men det er slik han er.

Lurer på om noen har vært gjennom det samme og kan gi noen tips?

Hva gjorde dere?

Hvor lang tid brukte dere?

Klarte du (den andre ) å åpne seg, og holde seg der?

Vi har to barn i småskolealder. Vi har prøvd barnefri, og prate da.

Men jeg føler jeg må dra ord ut av munnen hans, og han svarer ofte med "vet ikke" , "hva skal jeg si" , "si det du tenker først"- og da sier han seg søren meg bare enig med meg... og da lurer jeg på om det er kun for lettvinthetens skyld..

[Gjest gjest jente]

Hei.

Jeg vet ikke hva løsningen er, men jeg har hatt det nogenlunde på samme måte som deg.

Dog har vi prøvd terapi. uten at jeg syns det har hjulpet så veldig mye. typen(er muligens snart eks) er ganske lukket og ganske sår på mange ting. han orker ikke å kjenne på så mye av det, dermed trekker han seg, eller har har en veldig overflatisk måte å håndtere meg og problemer på. Han er god til å trøste, han er ikke ufølsom, men det er alltid bare jeg som har vist meg svak. han har vært sterk og stolt.

jeg føler meg må dra ut av han ting, og da blir han irritert. men jeg orker ikke å være sammen med en som ikke kan uttrykke hva han tenker på, hva han føler. da aner jeg ikke hva jeg kan forholde meg tilo g det er ikke noe ålreit for meg. er ikke snakk om å greie ut hver dag og i hytt og pine, men at det kan komme litt mer naturlig har jeg et ønske om.

Jeg forstår dilemmaet ditt veldig godt. jeg er på vei ut av forholdet pga dette. men nå er nok jeg også en person som har veldig lett for å snakke om følelser. har gått mye i terapi selv, for ting som har hendt i barndommen min, og lært meg til å kjenne på endel vonde ting. i tillegg er jeg nok i utg også en veldig åpen person. han har heller ikke hatt det så lett i barndommen sin, og ikke blitt noe oppfordret heller til å kjenne etter hva han føler.

det er så frustrerende for meg, for jeg ser virkelig gleden og nytten av å kjenne etter hva man føler og kunne reflektere litt over ting som skjer.

jeg vet at det ligger mer for jenter, men jeg vet at det er mange gutter/menn som ikke er så stolte som han.

du har forsøkt å si dette til han. og han er ikke villig til å jobbe noe med det virker det som. hvor viktig er dette for deg?

er det sånn atdet knyter seg inni deg? det har det gjort for meg hvertfall, og selv om vi også har barn så klarer jeg ikke å gå i et forhold hvor jeg er nødt til å lese han hele tiden, og hvor det blir misforståelser fordi at ting ikke blir snakket om.

men det er noe dritt. det er noe dritt å gå fra hverandre. og det er det siste jeg ønsker for mine barn. likevel er det kanskje greit å ha en lykkeligere mor og far på hver sin kant.

jeg oppfordrer deg ikke til å gå. men kjenne etter hvor viktig dette er. og hvis det er veldig viktig så syns jeg du bør si hvor viktig dette er for deg til han. kasnkje du må stille et ultimatum.

og du kan hilse fra meg og si at han ikke har noe å tape på å prøve å få veiledning/terapi. vil tro han er redd. og da er han gjerne lukka/såra for ting, og at det kan være vondt å kjenne etter hva han føler og hva han vil.

lykke til!

[ceca]

Takk for godt svar.

Det er som om du skulle ha skrevet om meg og mannen min. Han lærte som liten at det var bedere å ikke kjenne å følelsene, ikkesi det du mente, lettere å ikke si noe... Dette drar han med seg videre.

Han MÅ forandre seg skal jeg klare å leve med han. Har gitt han et ultimatium. Og da kom han frem til at dette skal vi/han jobbe med. Men han mener og tror at det skal vi klare på egenhånd.

Føler vel egentlig at mye blir lagt på meg fordi det er jeg som prater her og det da er jeg som skal finne tid og måter å få dette til på. Men innerst inne er det han som må jobbe med seg selv. Han /jeg vet bare ikke hvordan...men jeg tror nå innerst inne at han vil, det spørs bare om han klarer. Hadde vi ikke hatt barn så hadde jeg vel ikke orket engang å prøve mer.

En veldig frustrerende situasjon ja.. men vil ikke gi opp før jeg ser at dette ikke går.

[Gjest Gjest]

Jeg og mannen kan også være slik, jeg kan snakke som en foss som bare velter over ham som han sier, mens han helst trekker seg unna og sier ja og ha.

Jeg tvinger ham til å svare når det er noe. Sørr hva han legger i ja og ha-ene sine. Spørr veldig dirrekte spørsmål som hva tenker du om det (etter at jeg har sakt en enkel ytring) og søker hele tiden å sjekke at jeg har forstått ham riktig dersom han først sier noe. Jeg sier ofte "når du sier det slik hører jeg dette... osv, er det det du mener" Vi søker hele tiden pressisere at vi begge har forstått hverandre likt, for siden han sier så lite er dtet lett med missforståelser.

I øyeblikket hater han dette, men når vi har kommet frem til hva vi egentlg mente, og egge har en forståelse av hverandre ser han at dette er bedre enn at han gikk og lukket seg inne likevel.

Jeg passer også på å prøve å være mer presis når jeg vil si noe. Kutte rett til poenget å si at "når du gjør det slik og slik føler jeg slik og slik" i stedet for å først kjefte for det jeg mener er galt, for så å mulig senere komme frem til hva jeg egentlig var lei meg for. Før kunne jeg kjefte for at han gikk ut med kompisene mye, men det jeg EGENTLIG kjeftet for, som han ikke fikk med seg, var at jeg følte meg nedprioriert. Dette sa jeg jo ikke dirrekte, og det ble derfor missforståelser.

Altså; bli flinkere til å kutte ned på ordene, si akkurat hva du mener og være mer konstruktiv. Krev at han skal svare på tiltale, og spørr mange oppfølgingsspørsmål slik at dere vet dere forstår hverandre. Dette krever selvsakt at han går med på å snakke, men det så lenge man klarer forholde seg rolig og sakelig er det kanskje lettere for ham også?? Det er viktig at du også prøver å ikke overkjøre ham med ordene dine, men søker lytte mer og prøve å fange opp hovedpoenget i det lille han sier backe ham opp når han åpner seg litt, hold deg litt mer passiv og kom med oppfølgingsspørsmål som "hvorfor misslikte du akkurat dette?" etc..

Det høres kanskje litt klinisk ut å skulle sitte å si "når du sier sånn følger jeg at... " og "jeg forstår at det du sier er..., stemmer dette eller har jeg missforstått" men det funker likevel, og man kommer kjappere til saken og slipper missforståelser.

[ceca]

Takk for råd.

Er akuratt slikt jeg trenger å høre. Og at det kan fungerer.

Klarer mannen din etterhvert å "komme med det av seg selv" tror du?

Forholder meg rolig, gir han mulighet og rom for å tenke og snakke. Bør nok være flnkere til gå rett på kjernens problem, men kan til tider føle at jeg gir mer enn jeg får ved å åpne meg, "analysere" han fordi han ikke snakker så mye ol.

[Gjest Gjest]

Han er i alle fall mye flinkere nå enn før, men når det kommer til kommunikasjon kommer vi nok alltid til å være forskjellige. Vi har kommet frem til en løsning som fungerer for oss hvor begge gjør komprimisser, jeg slutter å være en foss av ord og han åpner seg mer. Noen fullstendig match kommer vi nok aldri til å bli, men så lenge det fungerer er jo ikke det et problem.

Nå er han om ikke annet mindre irritert når vi skal snakke, og godtar det mye bedre at vi snakker. Jeg må dra hale og dra enda, men merker at han ikke blir så irritert og oppgitt lenger. Før måtte jeg si "ikke gå", "kan du sette deg til vi er ferdige" osv, men det må jeg mye skjeldnere nå. Jeg må konsentrere meg om å være konstruktiv når vi skal snakke, men det er kanskje bare et pluss, skal han ta seg selv i nakken kan jo også jeg gjøre det. Vi er jo begge annsvarlige for å klare å ha en dynamikk sammen som fungerer. Jeg er ei snakkebøtte også, noe jeg har like mye ansvar for å jobbe med. Det å komme frem til hva som EGENTLIG er problemet og klare å kommunisere dette på en mer konstruktiv måte gjør at han også forstår problemet bedre og blir mer villig til å snakke enn om jeg anngriper ham med kritikk også. Han syntes også det er et pluss at vi får snakket der og da, slik at ting ikke ligger og ulmer. Samtalen må nesten kommer før eller siden likevel så før er desidert bedre enn siden, for da har ikke jeg vert irritert i to dager og klarer holde meg konstruktiv i stedet.

Jeg håper noen av rådene hjalp litt. Som du sier ender du opp med å analysere mye, og dette er jo et godt argument du kan bruke, at det er bedre om han sier hva ham mener for da slipper han at du analyserer og at alt bare blir feil. Menn liker jo ikke så godt kvinner som overanalyserer, og akkurat dette kan jo han hjelpe til med å forhindre om han åpner seg mer opp.

Vi er i alle fall mer lykkelige nå enn noen gang, så det finnes håp. Når vi klarte å kommunisere bedre forstår vi og kjenner vi hverandre også bedre og nå er det skjelden vi i det hele tatt har problemer som vi må streve litt for å snakke om, vi vet mer om hvordan den andre reagerer og kan tenke på dette på forhånd heller enn å måtte gjette seg til det i ettertid. Som sakt i starten kan det virke litt unaturlig og klinisk å skulle diskutere på denne måten, men det hjelper virkelig for å koke det ned til det faktiske poenget fortere, og hindrer missforståelser.

Lykke til.

[Nasseline]

Vi har nettopp vært på prep-kurs. Før vi dro hadde vi ikke spesielt store kommunikasjonsproblemer, men mannen fikk kurset gratis gjennom jobb. Så da bestemte vi oss for at dette hadde vi lyst til å prøve. Og det var VELDIG bra! vi fikk satt ting i perspektiv og lærte triks for å snakke bedre sammen. Foredragsholderne var veldig flinke. Og vi skulle jo jobbe selv, og det var veldig lite innblanding fra dem når vi selv skulle diskutere. Dere hadde nok hatt godt av et sånt kurs, ja

[Bhrsrk]

Som mann (stille sådan) vil jeg nevne at mange ord sjelden oppleves som god kommunikasjon. Det hjelper ikke å bli bebreidet for manglende kommunikasjon når man ikke vet hva man føler eller skal si. Dype diskusjoner er en intim og skummel situasjon der man risikerer avvisning, så oppmuntring og støtte er bra. Det går an å være litt stille sammen mens man tenker seg om. Og det er bedre å ta opp småproblemer så raskt som mulig heller enn å samle opp til en timelang tirade om alt som er galt.

[Gjest vimselot]

Jeg har klart det med de jeg har kuttet ut etter få år, å få tilbake smilet og vennskapet som det hele ble bygget på, men jeg klarer det ikke (enda i alle fall) med mine to siste samboere.

Den ene er jeg enda glad i, men livet ble ikke til for at vi skulle være sammen...men vi er ikke uvenner, selv om det er en lang historie som jeg aldri kommer til å deklamere på internet.

Og da sier det jo seg selv, alle de som har lurt meg, brukt meg økonomisk (nei, jeg løper ikke etter menn), de er fortid.

Har en viss form for kommunikasjon, men de (to) har enda ikke ordnet opp, selv om de self lovte meg det, og jeg har avskrevet de som venner, men hater dem ikke.

Selv om de vet at jeg må PLANLEGGE for å få meg ett nytt liv, og et nytt hjem. Singel...

Heldigvis, jeg ønsker meg aldri tilbake.

[Gjest Gjest]

Som mann (stille sådan) vil jeg nevne at mange ord sjelden oppleves som god kommunikasjon. Det hjelper ikke å bli bebreidet for manglende kommunikasjon når man ikke vet hva man føler eller skal si. Dype diskusjoner er en intim og skummel situasjon der man risikerer avvisning, så oppmuntring og støtte er bra. Det går an å være litt stille sammen mens man tenker seg om. Og det er bedre å ta opp småproblemer så raskt som mulig heller enn å samle opp til en timelang tirade om alt som er galt.

Jeg er mann, og får ofte tilbakemelding om at jeg prater for mye, og har potensiale til å "snakke ihjel" ting... Tror nok ikke det er kjønnsbestemt i det hele tatt, det derre.