slektstreff

[Gjest mya]

Torsdag var det klart for slektstreff. Vi var vel en 40 stk til sammen, de fleste etterkommere av min mormor, altså folk jeg kjenner godt.

Litt bakgrunnsinfo:

Mine fettere og kusiner har hatt empatiske og støttende foreldre, og har følgelig blitt glade og utadvendte. Jeg har ikke vært like heldig, og de har nok tenkt sitt om meg oppigjennom årene når det har stått på som verst. Min mor er "snille tante K." for dem, og det har sikkert virket på dem som om jeg var en bortskjemt sutreunge for alt jeg vet. Mot meg har hun også alltid vært snill i perioder, men ellers skadelig. Jeg sliter enda med dette, og kommer med all sannsynlighet til å gjøre det i årevis. Da jeg fremdeles bodde hjemme og var på mitt mest nedtrykte, var hun den bekymrede mor (helt uten evne til å se sin egen rolle i min tilstand), og var veldig åpen om at jeg gikk til psykolog. Alt jeg husker fra lignende treff i barndommen var at jeg selv satt der med bøyd hode og følte meg mindreverdig og skamfull mens hun lo og hygget seg, eller at jeg gråt og fortvilte ("slo meg vrang"), og minner om hvor vondt det var å være vitne til den gode, konstante omsorgen mine kusiner og fettere fikk fra sine mødre. Jeg har aldri hatt noen mulighet til å vokse og utvikle meg, men like fullt fått bøtter med kritikk og kjeft for det av henne.

Torsdag gikk greit nok, jeg er fremdeles veldig usikker og sky og tar meg selv i å se bort på henne for bekreftende blikk, men hun inkluderte meg og alt gikk fint; jeg turte å være litt frempå og se andre i øynene og andre selvfølgeligheter. (Skulle ikke tro jeg var voksen, jeg høres jo ut som et barn her jeg skriver, men.) Jeg synes i utgangspunktet det er ekkelt å møte slektningene mine; føler hun har utlevert meg til dem og føler meg mindreverdig, selv om jeg vet jeg ikke burde.

På fredag kom de gamle følelsene opp for fullt. Det ble rett og slett utløst av noe så lite som at hun tok den tonen hvor hun begynner å kritisere meg for noe, og så (for ikke å kjefte i andres nærvær) blir iskald og avvisende og sier "det er ikke noe" når jeg spør henne om hva det er, enda jeg vet av erfaring at det alltid er et eller annet når hun begynner sånn. Helst noe overflatisk noe, noe jeg har glemt, noe jeg har gjort feil, og annet som jeg kanskje burde kunne men som jeg ikke kan fordi jeg aldri har hatt noen forutsetning for å lære det. Så, hun satt der og lo og hygget seg, samtidig som hun var iskald mot meg - denne gangen fordi jeg visstnok hadde sovet for lenge i forhold til de andre. Jeg følte meg som et barn igjen, så avvist, at tårene begynte å komme, og det å sitte der blant alle de trygge menneskene som hygger seg med tårer i øynene på den måten var for jævlig (og akk så velkjent), og jeg måtte gå for meg selv og prøve å stoppe det, men hver gang jeg returnerte til de andre kom det opp igjen. Det samme har skjedd hver bidige gang jeg er sammen med mamma på noe, og det føles så håpløst.

(Er dette noe forståelig i det hele tatt?)

Jeg er så lei av å bli sett på som et følelsesmessig vrak, selv om det sikkert er det jeg er?, og orker bare ikke at de nok en gang skal se det, og tenke sitt, og mine tanter og onkler skal prise seg lykkelig over at de ikke fikk vanskelige barn. Lei av å skamme meg og å reagere som en liten unge.

Samtidig vil jeg ikke kutte kontakten med slekta. Jeg har begynt å vurdere hva jeg selv kan gjøre med situasjonen. Bør jeg snakke med noen av dem, fortelle hvordan min opplevelse er, så de kan høre det fra andre enn bare en side, eller vil det være illojalt av meg å utlevere min egen mor til søskenene/niesene/nevøene hennes? Jeg husker konfirmasjonstalen min, da ble det fremhevet at jeg var så heldig som hadde så mange voksne rundt meg, men jeg føler ikke jeg har noe forhold til noen av dem. Er på mange måter også skuffet for at ingen av dem grep inn da jeg var barn. Vet ikke hvordan de ser på saken, og vil for all del ikke bomme fullstendig på en eventuell samtale og bli enda mer skamfull i deres nærvær senere.

Råd?

[Annie]

Har du ikke noen tanter eller onkler du kan snakke med og fortelle din side av saken? Eventuellt søskenbarn. Tror nok de da vil skjønne hvorfor du er som du er og hvorfor du sliter. De er sikkert like usikre på deg som du er på dem.

Ønsker deg lykke til!

[razmatazz]

Kan jeg spørre hvor mye du ser din mor ellers? Bor du hos henne? Hvor gammel er du sånn ca? Ikke meningen å grave, men det er lettere å sette seg inn i din situasjon med litt mer info.

Det høres ut som om du er rimelig ulykkelig pga din mor. Har du noen gang snakket ordentlig med henne om problemet? Hvis hun ikke er villig til å jobbe med seg selv og forholdet til deg er det kanskje best å kutte henne ut? Selvom man ofte tenker at familie er familie, og dem er man stuck med, så er faktisk ikke dette sant. Noen ganger kommer man bedre fra det uten dem. Du kan jo ha separate forhold til resten av familien uavhengig av din mor.

[Gjest HB]

Er du sikker på at de ser på deg som en stakkar og en "tufs" da? Det kan faktisk hende at de ser hvordan moren din trykker deg ned og behandler deg dårlig, og at de har medfølelse for deg. Da burde de kanskje gjort noe med det og vist at de støtter deg, men det kan jo hende de er litt redd moren din hvis hun er av den dominerende typen.

Er det ingen av dem som du stoler på som du tør åpne deg for og fortelle din side av saken? Det virker jo som at dere er en familie som treffes ofte og har det hyggelig sammen (bortsett fra deg da dessverre), så jeg tror nok du vil få støtte. Kanskje du vil få en styrke til å stå i mot din mor neste gang hun trykker deg ned i full offentlighet.

Lykke til!

Hilsen Lille meg

[Allimac]

På fredag kom de gamle følelsene opp for fullt. Det ble rett og slett utløst av noe så lite som at hun tok den tonen hvor hun begynner å kritisere meg for noe, og så (for ikke å

Jeg er så lei av å bli sett på som et følelsesmessig vrak, selv om det sikkert er det jeg er?, og orker bare ikke at de nok en gang skal se det, og tenke sitt, og mine tanter og onkler skal prise seg lykkelig over at de ikke fikk vanskelige barn. Lei av å skamme meg og å reagere som en liten unge.

Følelsesmessig vrak? ALLE har følelser, det er bare at fåtallet viser de hele tiden! Jeg kan sitte på toget å gråte, og vet ikke hvorfor jeg gråter en gang, men en følelse kommer fordi det er en reaksjon som skjer i kroppen din. Ingen følelser blir borte, de blir bare omformet. Du er ikke noe vrak, du er et klart og tydelig menneske som bør være stolt av at du viser følelsene dine, om de er vonde eller gode!! Få de ut :D