Kjæreste med tvangshandling

[Gjest bente85]

Ja, kjæresten min har slitet endel med tvangshandlinger, helt siden jeg møtte han i fjor sommer.

Og han går på en medisin som heter anafranil.

Men det er ikke noe som stopper meg i det hele tatt.

Er kjempeglad i han, og han betyr mye for meg.

Den beste kjæresten jeg noen gang har hatt.

Og jeg vil ikke gå i fra han på grunn av dette, så absolutt ikke.

Det hender, når han spør meg om noe, kan vi gjøre det sånn og sånn sier han, og jeg sier kanskje nei.

Da føler jeg meg på en måte litt liten etterpå og uvel, og får kanskje litt dårlig samvittighet, for jeg tror kanskje at jeg har gjort noe galt, som jeg ikke skulle ha gjort.

Enkelte ganger synes jeg det er vanskelig, vet liksom ikke hvordan jeg skal gå fram fordi han sliter med dette.

Hva jeg skal si eller hva jeg skal gjøre.

Finnes det noen generelle råd, eller tips som jeg kunne forholde meg til?

[Gjest Gjest]

Ja, kjæresten min har slitet endel med tvangshandlinger, helt siden jeg møtte han i fjor sommer.

Og han går på en medisin som heter anafranil.

Men det er ikke noe som stopper meg i det hele tatt.

Er kjempeglad i han, og han betyr mye for meg.

Den beste kjæresten jeg noen gang har hatt.

Og jeg vil ikke gå i fra han på grunn av dette, så absolutt ikke.

Det hender, når han spør meg om noe, kan vi gjøre det sånn og sånn sier han, og jeg sier kanskje nei.

Da føler jeg meg på en måte litt liten etterpå og uvel, og får kanskje litt dårlig samvittighet, for jeg tror kanskje at jeg har gjort noe galt, som jeg ikke skulle ha gjort.

Enkelte ganger synes jeg det er vanskelig, vet liksom ikke hvordan jeg skal gå fram fordi han sliter med dette.

Hva jeg skal si eller hva jeg skal gjøre.

Finnes det noen generelle råd, eller tips som jeg kunne forholde meg til?

Har han en diagnose?

[Gjest bente85]

Ja, han har det.

Han har hatt dette siden han var i 20 årene, og nå har han passert 30.

[Gjest Gjest]

Ja, han har det.

Han har hatt dette siden han var i 20 årene, og nå har han passert 30.

Det er lettere å komme med råd hvis en kjenner diagnosen til vedkommende. Er det ingen støttegruppe du kan oppsøke?

[Grønn]

Jeg tror det eneste du kan gjøre er å være ærlig med han de gangen du er usikker på om du sier/gjør noe galt? Tror det er vanskelig å komme med generelle råd, for sånne ting oppleves så forskjellig fra person til person.

Vær åpen med han, si at du er usikker på forskjellige områder. Kanskje han ikke har reagert på dette i det hele tatt? Det vet du ikke før du har sagt i fra.

Det aller viktigste er nok å prate om evt situasjoner som måtte oppstå, der og da, sånn at du ikke kommer inn i en ond sirkel og til slutt ikke tør å si noe i frykt for å såre han f.eks. Ofte tror jeg det er lett å føle at man vil skåne vedkommende som har det vanskelig, og så lar man være å si noe man mener, mens man egentlig oppnår at vedkommende vil tåle mindre, fordi man ikke får trening på å "takle" sannheten. Bare en tanke som slo meg, ikke sikkert dette gjelder dere.

Som sagt er det nesten umulig å gi generelle råd. Dere må prate sammen rett og slett. Ikke vær redd for å spørre han om lidelsen hans hvis det er noe du lurer på.

[Gjest bente85]

Han sa her om dagen at han synes det kan være litt vanskelig, at jeg er bestemt.

Hvis jeg sier nei for ett eller annet, så sier han hvorfor ikke.

Nesten som han blir litt oppgitt, eller hva jeg skal si.

Spurte om han hadde eksempel, men jeg husker jo selvfølgelig ikke det nå hva det var.

Hm.. så sa han vel at han var redd for å si ting, som kanskje kunne såre..

Det dumme er jo da, at han har gått og tenkt på ting, uten å si noe til meg.

Så jeg sa det i slutten av samtalen at han måtte si i fra når det var noe han tenkte på.

Gikk jo rundt etterpå å tenkte på den samtalen, var ikke så greit det.

Men jeg gjør bare så godt jeg kan.

Mange ganger har det endt opp med at jeg har begynt å gråte, kanskje fordi jeg er lei av all den sjekkingen han har pga tvangshandlingene.

Og han spør hver gang: hvorfor gråter du?

Og da må jeg si det.

[Gjest bente85]

Det føles nesten som jeg "krangler" med han hver gang jeg sier nei.

Og han sier: kan du ikke gjøre det da eller noe sånt.

[Gjest bente85]

Ikke bare det.. når jeg blir lei meg, blir jeg sint på meg selv.

Tenker så mye rart, så mye at jeg knapt klarer å huske hva jeg har tenkt.

Og noe av det kan være ganske dumt tenkt å.

Det er vel en normal reaksjon.

[Gjest bente85]

Det er lettere å komme med råd hvis en kjenner diagnosen til vedkommende. Er det ingen støttegruppe du kan oppsøke?

Vet bare at han sliter med det, ikke så mye mer.

Så det gjør det jo litt vanskeligere da.

[Grønn]

Her er noen linker om lidelsen. Kanskje greit å få litt info om hva det dreier seg om hvis du ikke vet så mye.

http://www.lommelegen.no/php/art.php?id=322717

http://www.pasienthandboka.no/default.asp?...documentid=3093

Jeg vet dessverre for lite om tvangshandlinger, så jeg tør ikke uttale meg så mye mer om det.

[Grønn]

Går han i terapi forresten? En ide hadde jo kanskje vært å gå i terapi sammen. Dette påvirker jo også deg i stor grad.

[Gjest bente85]

Det går jo ut på at han sjekker dører, om han har glemt igjen noe, om bilen er låst osv.

Nei, han går ikke i terapi.

Han har en sykepleier som stikker innom i blant.

Han har snakket om det å gå til psykolog.

Og støttekontakt har han så vidt prøvd ut.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg tror det er lurt at dere snakker om sykdommen. At du blir usikker på hva du skal gjøre. Spør ham om hva han syns du skal gjøre. Jeg tror også det er viktig å stille krav til ham, og ikke tenke at alt han gjør skyldes sykdommen. Hvis du gjør alt for mye unnskyldninger for ham, tenker jeg at det ikke er bra for at dere skal kunne ha et sunt forhold.

Og noen ganger kan det kanskje være lurt å prøve å finne ut hva som faktisk har med sykdommen å gjøre, slik at du kan forstå ham bedre. Og sånn at du ikke tror det har noe med deg å gjøre, og du blir lei deg. Jeg tror du er en bedre støtte for ham, om du klarer å skille mellom hva som faktisk er han og hans problemer, og hva som har med deg å gjøre.

Hvis han har mye tvangshandlinger, så syns jeg det høres lurt ut å gå til fastlegen og be om henvisning til psykolog. Jeg antar at tvangshandlingene er plagsomme for ham, men det kan gjøres noe med det om han er motivert.

[Gjest bente85]

Vi har snakket om sykdommen tidligere, kanskje ikke så detaljert om hva vi føler om forskjellige ting.

Den dagen vi hadde den praten, var det sånn at vi begge stod ute, jeg ventet på han for han skulle sjekke bilen.

Jeg sa at jeg ville gå inn, men han sa nei.

Kan du ikke vente, jeg er snart ferdig osv.

Og virket litt oppgitt..

Dette sa jeg til han da vi kom inn igjen hos meg.

Da følte jeg for å si i fra, og jeg sa hva jeg mente.

Jeg sa at han måtte prøve selv å, sånn at jeg ikke måtte stå der hele tiden, hver gang.

Og jeg nevnte for han at jeg kunne komme ut igjen etter kort tid hvis det tok for lang tid.

Men nei, jeg fikk ikke lov til å gå inn igjen med noe av det vi hadde handlet.

Den dagen var jeg også plaget med urinveisinfeksjon.

Han ville ha med meg innom expert og elkjøp, og jeg sa at jeg ikke orket.

Hadde ikke noe lyst til å være for langt unna do, for det kunne gå galt om jeg ikke kom fram i tidet.

Ja, det var greit nok det.

Inntil vi kom hjem, da fortalte han meg det at han syntes det var dumt.

Og han var med meg på kappahl og cubus.

Det var nesten som at da måtte jeg være med han også.

Ja, så klart at jeg vil være med han å, men ikke akkurat da.

Men han håpte på at jeg ville være med en annen gang, og det skal jeg jo selvfølgelig svarte jeg.

Synes det kanskje var en bagatell der å da.

Tvangstanker har han hver dag, flere ganger om dagen.

Og han har sagt det at det er veldig plagsomt for han.

Han er motivert til å gjøre noe med det, for han har nevnt dette med psykolog noen ganger.

Men jeg skal prøve å nevne det for han igjen, å høre hva han sier om det.

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg har selv tvangslidelse. Syns det er så godt å lese at du prøver å finne ut av det,og finne den beste måten å støtte han på. Sånn jeg føler det og oppfatter på andre jeg kjenner med samme lidelse, så er de fleste redde / føler angst / ubehag når de føler at de må gjøre tvangsritualer / tanker. Evt man gjør det for å unngå angsten / ubehaget. Derfor er det klart at man ikke har det lett, og trenger masse støtte.Jeg kjenner igjen mange av beskrivelsene dine. Jeg har alltid, fra jeg var liten, spurt om ting og aldri helt klart å slå meg til ro med svarene. Jeg syns det er veldig viktig at du tar vare på deg selv og ikke går inn i alt som har med tvangen å gjøre. Kanskje du klarer å vise han omsorg likeve - som å si at "jeg skjønner at du sikkert har det veldig vanskelig nå" eller noe lignende. Snakke med han om det er andre ting enn det som er knytta til tvangen som du kan gjøre for å støtte han kanskje?

Jeg er med i en forening, www.tvang.no Vet ikke om det er lov å legge ut linker her, men det er i alle fall en støtteforening for mennesker med tvangslidelse og pårørende. hvis du vil kan du gjerne sende en mail eller ringe til noen i styret der.

Vil gjerne lese mer om hvordan det går og hva du tenker på. Det er ikke lett, verken å være pårørende eller den som har tvangslidelse. Det høres ut som dere har et veldig godt grunnlag, når du forstår han og lider med han, men samtidig ikke går inn i alt som er tvangen hans...

[Gjest bente85]

Hei!

Jeg har selv tvangslidelse. Syns det er så godt å lese at du prøver å finne ut av det,og finne den beste måten å støtte han på. Sånn jeg føler det og oppfatter på andre jeg kjenner med samme lidelse, så er de fleste redde / føler angst / ubehag når de føler at de må gjøre tvangsritualer / tanker. Evt man gjør det for å unngå angsten / ubehaget. Derfor er det klart at man ikke har det lett, og trenger masse støtte.Jeg kjenner igjen mange av beskrivelsene dine. Jeg har alltid, fra jeg var liten, spurt om ting og aldri helt klart å slå meg til ro med svarene. Jeg syns det er veldig viktig at du tar vare på deg selv og ikke går inn i alt som har med tvangen å gjøre. Kanskje du klarer å vise han omsorg likeve - som å si at "jeg skjønner at du sikkert har det veldig vanskelig nå" eller noe lignende. Snakke med han om det er andre ting enn det som er knytta til tvangen som du kan gjøre for å støtte han kanskje?

Jeg er med i en forening, www.tvang.no Vet ikke om det er lov å legge ut linker her, men det er i alle fall en støtteforening for mennesker med tvangslidelse og pårørende. hvis du vil kan du gjerne sende en mail eller ringe til noen i styret der.

Vil gjerne lese mer om hvordan det går og hva du tenker på. Det er ikke lett, verken å være pårørende eller den som har tvangslidelse. Det høres ut som dere har et veldig godt grunnlag, når du forstår han og lider med han, men samtidig ikke går inn i alt som er tvangen hans...

Hei du! :smile:

Ja, jeg prøver jo å ta vare på meg selv også oppi dette her.

Men kanskje jeg å typen min ikke er så veldig flinke til å snakke om ting.

Jeg har alltid vært sånn at jeg synes det å prate om ting, har vært vanskelig.

Da om vanskelige ting, men også om andre ting.

Han er veldig optimistisk, han sier at han skal bli bra igjen, det er han sikker på.

Men så kommer jeg da: er det sikkert det da, at du blir bra igjen.

Gledesdreperen meg liksom.

Jeg viser jo omsorg på enkelte områder, men andre områder skulle jeg ønske at jeg kunne være flinkere.

Når jeg tenker meg om, det er en sjelden gang jeg har sagt først, at jeg er glad i han.

Han sier det først.

Og han har spurt meg, er du glad i meg, er jeg godgutten din osv.

Det er vel fordi jeg er forsiktig, sånn har jeg alltid vært.

Men når han sier at vi skal gjøre noe, som da kommer av en tvangstanke han får, er det ok at jeg sier nei?

Sykepleieren hans sa nemlig at det var bra av meg å si i mot også.

Men når jeg fikk høre at jeg var bestemt, da begynte jeg å tvile.

[Kosemose]

Syns du bør snakke med noen profesjonelle jeg (legen som ga ham diagnose for eksempel?) og få råd ang hvordan du best kan forholde deg der. Jeg kan ikke så mye om tvang, men jeg tror at det kan ha litt å si hvordan omgivelsene forholder seg i forhold til prognose. Mulig jeg tar feil, men hvis jeg var deg ville jeg som sagt sjekket med fagfolk i stedenfor å spørre fremmede på nett.

[Gjest bente85]

Føler jeg får god hjelp her jeg. :smile:

[Gjest Gjest]

Men når han sier at vi skal gjøre noe, som da kommer av en tvangstanke han får, er det ok at jeg sier nei?

Sykepleieren hans sa nemlig at det var bra av meg å si i mot også.

Men når jeg fikk høre at jeg var bestemt, da begynte jeg å tvile.

Utfra situasjonen som du beskriver over, tenker jeg at han sikkert er ganske ukomfortabel og "bundet opp" når han holder på med et rituale som å sjekke bilen. Da er han ekstra sårbar når du "sier fra" at du vil gå inn. Det er ikke ment vondt eller kritisk fra din side, men jeg tror han kan oppfatte det sånn fordi han er så sårbar. Det er i hvert fall min tolkning utfra egen erfaring, ikke med tvang, men med andre ting man er sensiiv på; da er det lett å overtolke andres innspill som kritikk.

Jeg synes ikke du skal trenge å ta så mye hensyn til det at du ikke kan si fra. Men dere bør kanskje snakke sammen om det (etterpå) - si at du ikke sier fra for å mase på ham eller kommentere tvangshandlingen, men fordi DU SELV ønsker å gå inn for å gå på do, hvile deg e.l. Han bør nok kunne forstå at du trenger å ta slike normale hensyn til deg selv, og det er i mine øyne ingen grunn til at du skal inkluderes i tvangshandlingen ved å vente på ham. Men det kan hende du vil møte litt motstand - det kan skyldes usikkerheten/angsten han føler i forhold til handlingene, og at dette er innarbeidede mønstre som gjør at han tolker deg som kritisk.

Synes også det er fint at du vil vite mer om dette. Jeg er også enig med dem som foreslår psykolog e.l. Nå vet jeg ikke hvor mye hjelp en person med tvangshandlinger kan få av en psykolog, og det er ikke sikkert han vil, men for din egen del, tenker jeg.

[Gjest Gjest]

Hei. Gjest med tvang her igjen....

Det jeg har hørt flere behandlere si om pårørende og det å gi etter for tvangen, er at det er viktig å snakke om det på forhånd. Men da tror jeg i hovedsak de har tenkt på mennesker med tvang som går i behandling. Man kan ikke jobbe med alle områder av tvangen på en gang, men kan avtale med de pårørende at de kan hjelpe til med noe men stå imot noe annet. Særlig kanskje hvis tvangen er omfattende og de pårørende har vært involvert i vasking / sjekking tidligere. Hvis du ikke er involvert i så mye av det, syns jeg det høres lurt ut å holde seg utenfor det, men veldig gjerne gi støtte på andre måter.

Jeg syns det er en god ide å søke hjelp. Hvis han får behandling ved kompetansesenteret for angstlidelser i Oslo eller et annet sted, vil det også som regel være naturlig å involvere pårørende i deler av behandlingen,sånn at du får råd om hvordan du skal forholde deg osv. Kanskje det kunne være en støtte for han, hvis han ikke er i behandling nå, å gå til en gruppe der han kan møte andre og se at flere sliter med det han sliter med. Da er kanskje terskelen for å jobbe med det i behandling mindre? Kanskje dere kunne komme sammen til en gruppe? Gruppen jeg er i møtes en gang i mnd i Oslo, og det er en veldig fin tone. Jeg føler at folk støtter og hjelper hverandre, og at det dessuten er mye humor og varme og alt trenger ikke handle om sykdom og problemer. Der går det også an å komme uten å si noe, kan være helt anonym.

jeg følger med videre i tråden.