lillesøs plages av barndommen...

[Gjest En av tre]

Var litt i tvil om hvor jeg skulle plassere emnet, men syntes det passet best under samliv og relasjoner..... Jeg lurer heller egentlig ikke på noe, bare lufter huet litt, men kom gjerne med innspill.....

Jeg er altså en av tre voksne søstre, den mellomste. Min eldre søster er to år eldre enn meg, og min yngre søster er fem år yngre. Disse to klarer ikke lenger å være i samme rom uten å krangle og den yngste ender opp med å løpe ut av huset i sinne og raseri, for deretter å ikke snakke med noen av oss i flere uker. Krangelen begynner alltid med at en av dem nevner oppveksten vår og mors syn på barneoppdragelse.

Altså moren vår er oppvokst i sørstatene og fysisk avstraffelse var en stor/viktig del av hennes oppvekst. Hun flyttet til Norge på 70-tallet og fikk sitt første barn et par år etter. Jeg og storsøs har samme far, lillesøs har en annen far, men ingen av oss har hatt noen særlig kontakt med fedrene våre. For mor var oppdragelse, lydighet og respekt viktig, og det høres kanskje rart ut, til og med perverst, men det var også viktig for henne å gi oss ris eller juling eller hva man skal kalle det. Det fikk henne til å føle seg som en god mor. Det at hun hadde en liten bok, eller et hefte om du vil, om dette med seg fra hjemlandet understreker hvor viktig dette var for henne. Dette heftet går i den minste detalj om "how to spank your child in safe environments", hvilken stilling som er best etter barnets alder (fra 3 til 18(!)), hvordan man plasserer barnet over fanget, hvilken vinkel du bruker hånden (varierer etter barnets alder), antall slag de anbefaler; 3-4 slag per år i barnets alder (du tenke deg som tiåring å få opptil førti slag på baken...) og mye mer.

For meg er ikke dette noen big deal idag, jeg ser at det var viktig for henne, og kanskje kan man si at hun lite opplyst. Jeg syns heftet bare er latterlig, lignende finner man på særlig amerikanske nettsider i dag. Vi to eldste har egne barn i dag, og ingen av oss straffer barna våre på den måten, ikke bare fordi det faktisk er ulovlig, men fordi i hvert fall jeg syns det ikke er særlig effektivt. Vi var ikke noe mer lydig som barn vi, enn andre barn som ikke ble straffet sånn. Og vi har gjort det krystallklart for mor at det ikke er aktuelt å slå barna våre, verken vi eller hun, og det aksepterer hun.

Jeg og min eldre søster kan le av dette i dag, men vår yngste søster har vært virkelig ute å kjøre i tenårene og begynnelsen av tjueårene. Hun er langt bedre nå, men er veldig bitter på mor, vil ikke snakke med henne og deltar ikke på familieselskap dersom hun er der. Jeg kan forstå henne, jeg og storesøs var tross alt nærmere i alder og hadde hverandre på en annen måte enn lillesøs hadde noen av oss, hun var nok mer alene. Men storesøs benytter enhver mulighet til å si til henne at hun må komme seg over det, "det var ikke verre for deg enn for oss", at hun er barnslig, hun sårer mor, at hun er ufølsom osv osv. Ja, jeg forstår veldig godt at hun styrter ut etter bare noen minutter. Prøver å få storesøs til å bare la temaet ligge, men hun vil ikke høre. Jeg er redd lillesøs snart bryter med oss alle, og går tilbake til sine gamle vaner. Jeg er noe lei av å stå i mellom hele tiden. Jeg er glad i dem alle, og syns det er tungt å hele tiden ha det over meg at jeg ikke kan be mor og lillesøs til samme middag liksom. Noen ganger må jeg utelate mor, ellers kommer ikke lillesøs, og det er veldig trist.

Tar gjerne imot innspill fra flere som føler de står mellom familiemedlemmer av ulike årsaker...

[Gjest Gjest_Gjesten_*]

Jeg tror det er viktig at dere begynner å høre på deres lillesøster litt. Hun er dypt såret, og nettopp fordi dere bagatteliserer blir ting verre. Hun har behov for anerkjennelse og behov for å bli hørt. Når hun har fått det kan hun begynne å bearbeide sine følelser og tilgi sin mor.

Jeg hadde det litt sånn da jeg vokste opp. Sist jeg fikk ris var jeg 16 år. Jeg flyttet hjemmefra dagen etterpå, og jeg har aldri tilgitt mine foreldre for denne handlingen. Men de er mine foreldre og jeg har et godt forhold til dem i dag. Vi snakker om andre ting enn det som skjedde under oppveksten og tenårene.

[Gjest mellomsøsteren]

JO, jeg bør nok være sterkere når det gjelder å stå på for lillesøstera mi, ikke bare når vi er aleine sammen men også når vi er alle tre sammen. Vi er ofte bare vi to sammen og da lytter jeg når hun vil snakke om det, og vil hun ikke, lar jeg også temaet ligge. Men storesøs klarer ikke det, hun mener det ikke vondt selvfølgelig, men klarer ikke se det fra lillesøs' side. Hun er opptatt av å beskytte mor og forsvare henne, og sier lillesøs må bare lære seg å leve med det nå som vi tross alt er voksne. Jeg mener også hun må lære seg å leve med det, men jeg ser at det vil hun ikke klare dersom ikke hun får litt forståelse fra storesøs. Hun vet at hun har min forståelse, og det er heller ikke meg hun er sint på når forlater oss i raseri. Og det er meg hun kontakter når det er gått over. Jeg har sagt dette til storesøs, men hun er sta som et esel. Jeg føler at jeg står fast.

[Rosalie]

JO, jeg bør nok være sterkere når det gjelder å stå på for lillesøstera mi, ikke bare når vi er aleine sammen men også når vi er alle tre sammen. Vi er ofte bare vi to sammen og da lytter jeg når hun vil snakke om det, og vil hun ikke, lar jeg også temaet ligge. Men storesøs klarer ikke det, hun mener det ikke vondt selvfølgelig, men klarer ikke se det fra lillesøs' side. Hun er opptatt av å beskytte mor og forsvare henne, og sier lillesøs må bare lære seg å leve med det nå som vi tross alt er voksne. Jeg mener også hun må lære seg å leve med det, men jeg ser at det vil hun ikke klare dersom ikke hun får litt forståelse fra storesøs. Hun vet at hun har min forståelse, og det er heller ikke meg hun er sint på når forlater oss i raseri. Og det er meg hun kontakter når det er gått over. Jeg har sagt dette til storesøs, men hun er sta som et esel. Jeg føler at jeg står fast.

Så lenge du ikke irettesetter storesøster når hun begynner å hakke på lillesøster, føler lillesøster at du tar storesøsters side. Den so tier samtykker...

Og selv om du og storesøster ikke har varige mén etter å ha blitt fysisk mishandlet i barndommen, betyr ikke det at lillesøster bare "kan skjerpe seg". Hun sliter virkelig med julnga hun fikk, og det syns jeg dere skal ta på alvor. Hvis dere ikke vil miste lillesøsteren deres, da...

[Gjest mellomsøstera]

Ja, det er sant det Wadjet, den som tier samtykker. Neste gang skal jeg plassere storesøs så lillesøs hører det. Og en gang til, jeg vet at hun slliter mer med barndommen enn vi to andre gjør det, og at hun ikke "bare kan skjerpe seg". Og jeg tar henne på alvor. Men du har rett i at jeg må snakke opp for lillesøs mens de begge er tilstede.

[Gjest Veronica Mars]

Sier meg enig med Wadjet her. Selv om det samme skjedde med henne som med dere, kan det gå inn på henne på en annen måte. Det skjedde mye med meg og broren min gjennom oppveksten også, jeg sliter med det, han gjør ikke. Grunnen kan være f.eks at han var eldre, og at han rett og slett har en helt annen personlighet.

Men dette vet du vel for så vidt, det er storesøsteren din som ikke vet det. Det eneste du kan gjøre er å prøve å forklare henne det, vil hun ikke høre er det ikke noe du kan gjøre med det. Men du må i hvert fall la lillesøsteren din vite at du støtter henne, også når storesøsteren din er til stede.

[Tiit]

Noen tanker fra meg.

Utsagnet "Det var ikke noe verre for deg enn for oss" er bare en tom påstand. Alle barn er ulike, og har ulike styrker og svakheter. Noen er mer robuste enn andre.

Fagfolk sier at for barn kan det være mer traumatiserende å være vitne til vold mot noen du er glad i, enn selv å bli utsatt for vold. Du har overhodet ingen kontroll, og er svært maktesløs i å være vitne til vold. Blir du slått selv kjenner du iallefall hvor vondt det gjør på din egen kropp..

Har du hørt om Stockholm-syndromet? Du kan sikkert lese om det et sted. Det dreier seg om det fenomenet at mange som utsettes for makt-og voldsovergrep får en allianse med overgriperen som kan gi utforståelige utslag. Voldsofre kan som følge av dette komme til å hjelpe overgriperen til å utføre vold, hjelpe til med å skjule, og direkte forsvare overgriperen. I større eller mindre grad er dette fenomenet ganske vanlig overlevelsesmekanisme når en utsettes for overgrep. Kan det være noe å tenke på i forbindelse med storesøsteren din sine holdninger?

[Gjest Frk Åberg]

Det er ikke lett å stå mellom familiemedlemmer. Men jeg tror, som flere, at lillesøsteren din trenger å føle at hun blir tatt på alvor og det hun opplevde blir anerkjent, før hun kan komme over det. Jeg kan tenke meg at hun drømmer om at moren deres skal be om unnskyldning. Ser moren deres i dag at det hun gjorde var galt? Hvis ikke, kan lillesøsteren din på sikt se det på den måten at moren deres trodde det hun gjorde var bra, og at hun egentlig ville det beste for dere? Og kan hun på den måten forsøke å forsone seg med det som skjedde?

Nå kjenner ikke jeg storesøsteren din, men man ser jo ofte at selv barn som har blitt grovt mishandlet og utsatt for fæle ting av foreldrene sine, forsvarer dem. Kan det være sånn at hvis storesøsteren din virkelig tar innover seg det lillesøster sier, så må hun også ta innover seg hva hun ble utsatt for? Kan det samme gjelde for deg? Eller er dere fullstendig "over" det som skjedde i oppveksten?

Lillesøsteren deres er også yngre enn dere - kanskje hun bare trenger den tiden dere har fått på å få oppveksten på avstand? I tillegg så kan samme oppdragelse oppleves svært forskjellig. La oss si at lillesøster var et spesielt følsomt barn, og at den fysiske avstraffelsen opplevdes som et enda større overgrep for henne.

[Gjest mellomsøsteren]

Noen tanker fra meg.

Utsagnet "Det var ikke noe verre for deg enn for oss" er bare en tom påstand. Alle barn er ulike, og har ulike styrker og svakheter. Noen er mer robuste enn andre.

Helt enig, jeg syns også dette er en påstand helt bak mål.

Fagfolk sier at for barn kan det være mer traumatiserende å være vitne til vold mot noen du er glad i, enn selv å bli utsatt for vold. Du har overhodet ingen kontroll, og er svært maktesløs i å være vitne til vold. Blir du slått selv kjenner du iallefall hvor vondt det gjør på din egen kropp..

Også sant, husker jeg hadde lettere for å stenge for alle sanser når søstrene mine fikk juling enn når jeg fikk det selv.

Har du hørt om Stockholm-syndromet? Du kan sikkert lese om det et sted. Det dreier seg om det fenomenet at mange som utsettes for makt-og voldsovergrep får en allianse med overgriperen som kan gi utforståelige utslag. Voldsofre kan som følge av dette komme til å hjelpe overgriperen til å utføre vold, hjelpe til med å skjule, og direkte forsvare overgriperen. I større eller mindre grad er dette fenomenet ganske vanlig overlevelsesmekanisme når en utsettes for overgrep. Kan det være noe å tenke på i forbindelse med storesøsteren din sine holdninger?

Jeg har vært inne på noe av den samme tanken, ja. Jeg tror hun har flere vanskeligheter med det vi ble utsatt for enn hun vil være ved, og har stengt alle disse vonde følelsene inne. For å sette seg inn i lillesøs' side, blir hun nødt til å ta dem frem igjen, og det vil hun unngå. Jeg vet ikke om det er sånn, men det er en teori jeg har.

[Gjest mellomsøsteren]

Det er ikke lett å stå mellom familiemedlemmer. Men jeg tror, som flere, at lillesøsteren din trenger å føle at hun blir tatt på alvor og det hun opplevde blir anerkjent, før hun kan komme over det. Jeg kan tenke meg at hun drømmer om at moren deres skal be om unnskyldning. Ser moren deres i dag at det hun gjorde var galt? Hvis ikke, kan lillesøsteren din på sikt se det på den måten at moren deres trodde det hun gjorde var bra, og at hun egentlig ville det beste for dere? Og kan hun på den måten forsøke å forsone seg med det som skjedde?

Nei, moren vår ser ikke at hun gjorde noe galt, men har innrømmet at hun kanskje gjorde det for ofte, og tok i for hardt. Jeg har en viss forståelse for henne, tatt i betrakning at hun vokste opp i et område (et sted i sørstatene) i en tidsperiode hvor det var vanlig å bli straffet langt hardere enn det vi ble. Men det unnskylder henne jo ikke. Hun har sagt at om hun noengang får yngstedatteren i tale, vil hun be om unnskyldning og bare si at det hun gjorde var galt, selv om hun egentlig ikke mener det. Jeg er redd lillesøs i så fall ikke vil ta det for god fisk. Hun er en menneskekjenner, og ser rett gjennom deg om du juger. Dette vil nok bare gjøre saken verre trur jeg....

Nå kjenner ikke jeg storesøsteren din, men man ser jo ofte at selv barn som har blitt grovt mishandlet og utsatt for fæle ting av foreldrene sine, forsvarer dem. Kan det være sånn at hvis storesøsteren din virkelig tar innover seg det lillesøster sier, så må hun også ta innover seg hva hun ble utsatt for? Kan det samme gjelde for deg? Eller er dere fullstendig "over" det som skjedde i oppveksten?

Nei, som jeg nevnte i ett innlegg nå nettopp, har jeg teori om at det er nettopp det hun er redd for. At hun ikke er ferdig med det, og er redd for følelsene som måtte dukke opp dersom hun tok innover seg det lillesøs føler. Det hender når jeg tenker tilbake på det, at jeg begynner å fryse på ryggen, men jeg anser meg som ferdig med det. Jeg mener det mor gjorde var feil, mor mener hun gjorde rett, iverste fall mener hun at hun var for hard. Jeg respekterer hennes mening, den må hun få ha. Hun vet min mening, og forstår at verken jeg eller hun skal legge hånd på mine barn eller min søsters barn.

Lillesøsteren deres er også yngre enn dere - kanskje hun bare trenger den tiden dere har fått på å få oppveksten på avstand? I tillegg så kan samme oppdragelse oppleves svært forskjellig. La oss si at lillesøster var et spesielt følsomt barn, og at den fysiske avstraffelsen opplevdes som et enda større overgrep for henne.

Jo, det er nok også en kombinasjon av disse, hun har ikke fått like lang tid på seg til å døyve, hun var mer følsom, og hun hadde ikke det samme nære søsterforholdet til oss som vi to eldste. Det siste bedret seg litt da storesøs begynte på ungdomsskolen, og det var jeg og lillesøs sammen på barneskolen. Jeg var nok ikke noe særlig flink til å ta meg av henne som en storesøster før da.

[Gjest Frk Åberg]

Jo, det er nok også en kombinasjon av disse, hun har ikke fått like lang tid på seg til å døyve, hun var mer følsom, og hun hadde ikke det samme nære søsterforholdet til oss som vi to eldste. Det siste bedret seg litt da storesøs begynte på ungdomsskolen, og det var jeg og lillesøs sammen på barneskolen. Jeg var nok ikke noe særlig flink til å ta meg av henne som en storesøster før da.

Samtidig så var dere barn. Det var ikke ditt ansvar å skulle passe på henne. Det skulle moren din ha gjort. Selv om hun sikkert gjorde det på sin måte, så er det åpenbart at lillesøsteren din følte at ikke alt var som det skulle. Og det er ikke din skyld.

[Gjest mellomsøsteren]

Samtidig så var dere barn. Det var ikke ditt ansvar å skulle passe på henne. Det skulle moren din ha gjort. Selv om hun sikkert gjorde det på sin måte, så er det åpenbart at lillesøsteren din følte at ikke alt var som det skulle. Og det er ikke din skyld.

Hun passet på oss, for all del. Ting handlet ikke bare om om juling støtt. Det var mye humor hjemme hos oss, både fra mor og oss jentene, og det var mye kjærlighet, lesing på sengekanten, kos og klem og alt det der. Når vi hadde gjort noe galt som vi ble straffet for, var det fullstendig tilgitt etter straffen, og alt var bra igjen bortsett en ganske rød og vond rumpe. Hør her, her forsvarer jeg moren min selv....... Bare følte det viktig å forklare at alt ikke bare var ille. Men for all del, hun fulgte dette heftet sitt nærmest som en bibel (det var også plassert ved siden av bibelen i bokhyllen).

Men jeg så til og med den gang at lillesøs reagerte kraftigere på straff enn vi andre. Hun motsatte seg mer når hun skjønte hva som skulle skje, hun skrek og sparket mer mens hun ble straffet, og skrek lenger og var sur og tverr når det var over. Siden jeg så det så tidlig, burde jeg ha vært mer sammen med henne da, det var det jeg mente, ikke at jeg skulle være en slags mor for henne.

[Gjest Miss Guided]

Søsken er ikke kloninger og oppfatter og føler derfor ikke likt. Jeg har vokst opp med samme type oppvekst som dere og jeg fikser snart ikke å omgås mine foreldre. Du må bare akseptere at hun ikke kommer like lett over dette som dere. Det er det samme i min familie, vi har taklet dette på forskjellig måte. Jeg flyttet langt hjemmefra og har bare i liten grad kontakt med mine foreldre, de får aldri passe mine barn. Og jeg har brukt mange år på å bli den personen jeg er i dag, en person med meninger og integritet og som er i stand til å stå opp både for barna mine og meg selv.

Yngstemann, attpåklatten i familien har heldigvis sluppet unna den oppdragelsen vi eldste fikk - har aldri forstått hvorfor og hva det var som gjorde at det ble annerledes for han men jeg er kjempeglad på hans vegne. Men hans fødsel endret ikke noe for oss to andre. Den yngste forstår selvfølgelig ingenting av de vi to andre snakker om, hva vi opplevde og vi sluttet derfor å snakke med han om det. Han hadde akkurat begynt på skolen engang da vi eldste flyttet hjemmefra så han har ingen minner av hvordan vi ble behandlet. Og det må jeg akseptere og godta, og er glad for at i hvert fall et av barna har god kontakt med mine foreldre.

Min eldste bror og jeg har oppveksten felles men har likevel enkelte minner som ikke begge deler eller husker. Og begge deler er like riktig eller like galt for vi er to forskjellige mennesker. Han bor i nærheten av mine foreldre og lar dem passe sine barn, selv om han ser negativt på sin oppvekst. Men han har ikke noe problemer med å forstå min reaksjon med tilbaketrekking og lite kontakt.

Så innse at dere er forskjellig og at dere ikke står for malen på reaksjonsmønstre.

[la Flaca]

Jeg syns det høres ut som lillesøster er mer i kontakt med følelsene sine enn deg og storesøster. Mest sannsynlig vil dere også slite med dette på ett eller annet tidspunkt, senere i livet. Hvis det er så ille at lillesøster ikke greier å ha kontakt med moren deres en gang er det på tide å gjøre noe. Hun ville ha godt av å snakke med en psykolog tror jeg, for sånt er ikke bra å bære på.

Og støtt henne 100% neste gang dette kommer opp, "loud and clear"!

[Gjest mellomsøsteren]

Søsken er ikke kloninger og oppfatter og føler derfor ikke likt. Jeg har vokst opp med samme type oppvekst som dere og jeg fikser snart ikke å omgås mine foreldre. Du må bare akseptere at hun ikke kommer like lett over dette som dere. Det er det samme i min familie, vi har taklet dette på forskjellig måte. Jeg flyttet langt hjemmefra og har bare i liten grad kontakt med mine foreldre, de får aldri passe mine barn. Og jeg har brukt mange år på å bli den personen jeg er i dag, en person med meninger og integritet og som er i stand til å stå opp både for barna mine og meg selv.

Yngstemann, attpåklatten i familien har heldigvis sluppet unna den oppdragelsen vi eldste fikk - har aldri forstått hvorfor og hva det var som gjorde at det ble annerledes for han men jeg er kjempeglad på hans vegne. Men hans fødsel endret ikke noe for oss to andre. Den yngste forstår selvfølgelig ingenting av de vi to andre snakker om, hva vi opplevde og vi sluttet derfor å snakke med han om det. Han hadde akkurat begynt på skolen engang da vi eldste flyttet hjemmefra så han har ingen minner av hvordan vi ble behandlet. Og det må jeg akseptere og godta, og er glad for at i hvert fall et av barna har god kontakt med mine foreldre.

Min eldste bror og jeg har oppveksten felles men har likevel enkelte minner som ikke begge deler eller husker. Og begge deler er like riktig eller like galt for vi er to forskjellige mennesker. Han bor i nærheten av mine foreldre og lar dem passe sine barn, selv om han ser negativt på sin oppvekst. Men han har ikke noe problemer med å forstå min reaksjon med tilbaketrekking og lite kontakt.

Så innse at dere er forskjellig og at dere ikke står for malen på reaksjonsmønstre.

Jeg er nok mer med på enn jeg har vært klar over, å mene at hun bare må godta det sånn som vi gjør. Men klart hun har rett til sine egen meninger.

[Gjest mellomsøsteren]

Jeg syns det høres ut som lillesøster er mer i kontakt med følelsene sine enn deg og storesøster. Mest sannsynlig vil dere også slite med dette på ett eller annet tidspunkt, senere i livet. Hvis det er så ille at lillesøster ikke greier å ha kontakt med moren deres en gang er det på tide å gjøre noe. Hun ville ha godt av å snakke med en psykolog tror jeg, for sånt er ikke bra å bære på.

Jeg anser meg for å være i kontakt med følelsene mine, jeg har vært gjennom mine vanskeligheter pga dette jeg også. Ikke så voldsomt som lillesøsteren min, men dog. Etter jeg flyttet ut da jeg var 19, har jeg hulket og grått i utallige timer, bitt hull i flere hodeputer, rivd i stykker ei nattskjorte m.m., så jeg har fått utløp jeg også. Den gang ønsket jeg å bare kunne bryte alle bånd med mor, men fikk meg ikke til det. Var redd jeg ikke ville klare meg på egen hånd, samtidig som jeg var redd for at det ville bli verre for lillesøsteren min, som fortsatt bodde hjemme da. Det er vel den største forskjellen på meg og lillesøster; jeg lot meg kue, det gjorde ikke hun. Men igjen, bortsett fra at jeg bekymrer meg for lillesøsteren min, og irriterer meg litt over storesøsteren min at hun ikke kan jekke seg litt når det gjelder søsteren vår, så er ikke barndommen min og all julingen jeg fikk, noe som surrer i bakhuet hele tiden.

Og støtt henne 100% neste gang dette kommer opp, "loud and clear"!

Yupp!