Far i fengsel

[Henna]

Altså- faren til barnet skal nå inn i fengsel for en lengre periode. Vi har ikke bodd sammen med han på mange år, men han ser gutten regelmessig. Han ønsket ikke at gutten skulle vite det, og la det frem som at han bare skulle bort en stund. Jeg har sett frustrasjonen til gutten, og da han sikkert har mye spørsmål rundt hvorfor han ikke får se pappa, om det er hans feil osv valgte jeg å fortelle ting som det er (etter å overbevisst faren om at det var rett). Jeg vil ikke at han skal vokse opp og få vite det i ettertid eller av andre, at han skal føle han er blitt lurt. I tillegg synes jeg han bør lære at pappa gjør ofte dumme ting, og ingenting av det er hans skyld.

Men nå har jeg fått litt betenkeligheter med denne åpenheten. Han begynner på skolen til høsten. Og han har fortalt om faren i barnehagen og jeg regner vel nesten med at han vil fortelle det på skolen også. Og jeg frykter at han skal bli "han med faren i fengsel" og kanskje bli utsatt for mobbing pga det. Selv ser han ikke konsekvensene av det med faren, han snakker åpent om det som den mest naturlige ting.

Jeg liker ikke å kreve at gutten skal holde på hemmeligheter. Men kanskje er det nødvendig for å unngå konsekvensene?

Strøket vi bor i (akkurat flyttet til) er bare bestående av eneboliger, og sådan også mange "veldannede" folk. Det er visst prestisje på skolen å skryte av hva foreldrene gjør. I tillegg hvis dette sprer seg blant barna, i tillegg til foreldre, ser jeg fort for meg at mange voksnes underutviklede medmenneskelighet kommer til syne også. Vil ikke at deres barn skal leke med mitt barn, og deres skepsis går videre til barna. Vil være naivt å tro at noen voksne ikke kan være sånn.

Jeg vil ikke at farens dårlige valg i livet skal få konsekvenser for sønnen min, men er akkurat det jeg frykter mest nå... Og vet ikke helt hva som er best å gjøre i forhold til det.

[Gjest Violetta]

Jeg ville tatt det opp med skolen. De har erfaring og kjennskap til miljøet på skolen. Det går an å spørre dem om råd om hvordan man bør forholde seg.

[gompen]

Altså- faren til barnet skal nå inn i fengsel for en lengre periode. Vi har ikke bodd sammen med han på mange år, men han ser gutten regelmessig. Han ønsket ikke at gutten skulle vite det, og la det frem som at han bare skulle bort en stund. Jeg har sett frustrasjonen til gutten, og da han sikkert har mye spørsmål rundt hvorfor han ikke får se pappa, om det er hans feil osv valgte jeg å fortelle ting som det er (etter å overbevisst faren om at det var rett). Jeg vil ikke at han skal vokse opp og få vite det i ettertid eller av andre, at han skal føle han er blitt lurt. I tillegg synes jeg han bør lære at pappa gjør ofte dumme ting, og ingenting av det er hans skyld.

Men nå har jeg fått litt betenkeligheter med denne åpenheten. Han begynner på skolen til høsten. Og han har fortalt om faren i barnehagen og jeg regner vel nesten med at han vil fortelle det på skolen også. Og jeg frykter at han skal bli "han med faren i fengsel" og kanskje bli utsatt for mobbing pga det. Selv ser han ikke konsekvensene av det med faren, han snakker åpent om det som den mest naturlige ting.

Jeg liker ikke å kreve at gutten skal holde på hemmeligheter. Men kanskje er det nødvendig for å unngå konsekvensene?

Strøket vi bor i (akkurat flyttet til) er bare bestående av eneboliger, og sådan også mange "veldannede" folk. Det er visst prestisje på skolen å skryte av hva foreldrene gjør. I tillegg hvis dette sprer seg blant barna, i tillegg til foreldre, ser jeg fort for meg at mange voksnes underutviklede medmenneskelighet kommer til syne også. Vil ikke at deres barn skal leke med mitt barn, og deres skepsis går videre til barna. Vil være naivt å tro at noen voksne ikke kan være sånn.

Jeg vil ikke at farens dårlige valg i livet skal få konsekvenser for sønnen min, men er akkurat det jeg frykter mest nå... Og vet ikke helt hva som er best å gjøre i forhold til det.

Du har selv oppdaget at det beste for ditt barn er at dere snakker åpent om dette. Han slipper frustrasjonen,skyldfølesen og spørsmålene om hvorfor. Jeg synes dette er riktig måte å håndtere saken på. Jeg tror barn takler ting bedre når de voksne er åpne om ting. Hemmeligheter kan være vonde å holde inne for et barn.

At andre voksne og barn vil reagere negativt på dette, og mene sitt om det, synes jeg er av mindre betydning. Du vet selv hva som er best for ditt barn. De som ikke klarer å vise sympati og forståelse for situasjonen, er det vel best og holde seg unna uansett, så om de fryser ut dere er det like greit.

De som ikke forstår at det faren har gjort ikke henger sammen med barnet, er ikke verdt å forholde seg til. La dem snakke. Lær sønnen din at andre mennesker som ikke vet nok om ting til å uttale seg, er bedre å heve seg over.

Jeg vet at dette kan være veldig vanskelig, men hvis det blir mye problemer med det i forhold til sønnen din, så ta det opp med skolen. Snakk med foreldrene, vær åpen om det. Folk flest forstår. De andre gir man f... i.

[Henna]

At andre voksne og barn vil reagere negativt på dette, og mene sitt om det, synes jeg er av mindre betydning. Du vet selv hva som er best for ditt barn. De som ikke klarer å vise sympati og forståelse for situasjonen, er det vel best og holde seg unna uansett, så om de fryser ut dere er det like greit.

For meg er det revnende likegyldig hva andre voksne mener, men det er meg ikke likegyldig hvis andre barn skal bruke dette mot gutten. Mobbing og utstøting er ikke av mindre betydning. Selv om jeg vet hva som er best for mitt barn, bestemmer ikke jeg hva andre skal mene og si om det.

Og det er der floka ligger...

[Amanlis]

Jeg har ingen erfaring med dette selv, men du kan lese mer hos Foreningen for fangers pårørende, der er det også et forum.

Lykke til

[Orestes]

Jeg hadde en syvåring på besøk som pratet om det meste, og et sted i samtalen slo han enkelt fast at narkotika, DET var det ikke lurt å holde på med, for da måtte han i fengsel sånn som pappan hans. Jeg tror de kjørte full åpenhet i hans familie. Hvordan det var på skolen vet jeg ikke, men jeg hørte aldri kommentarer i forhold til dette. Jeg ser for meg at siden alle visste, eller fikk vite uten behov for hvisking og tisking, så ble det heller ikke det helt spennende temaet.

[Helen]

En kamerat av mannen sitter i fengsel nå, han har en sønn som går i 1. klasse. Sønnen har hele tiden visst at faren skulle i fengsel for det snakket de mye om på forhånd. Mannen min har tatt med seg sønnen hans på besøk flere ganger, det var veldig godt for gutten. Han trodde jo at fengsel er noe helt annent enn det i virkeligheten er, så det var veldig fint for gutten å se hvordan pappa egentlig hadde det. Siden han sitter på åpen soninge så ligner det ikke en gang på et fengsel.

For denne gutten er det helt naturlig at pappaen han er i fengsel. Siden vi bor på en liten plass å det denne mannen har gjort har vært førstesidestoff i både VG og Dagbladet så vet alle hvem han er og de fleste vet også hvem sønnen er. Han har blitt litt ertet/mobbet for dette men det har blitt slått hardt ned på både av skole, mor og besteforeldre så det døde ut før det ble for ille.

Jeg tror det er veldig viktig å ikke holde slike ting hemmelig for ungene fordi skjønner jo ikke hvorfor pappa plutselig ikke er der lenger, det kan bli mer traumatisk for de å ikke vite. Det er også viktig å følge med å snakke meg ungene om dette så man kan oppdage erting/mobbing med en gang, det er veldig viktig.

[Donpedro]

Pårørende til innsatte har en egen forening der de har mye kunnskap om barns situasjon.

http://www.ffp.no/

[Majabeth]

En kompis av gubben måtte i fengsel. Da fortalte han til sønnen sin at han skulle bort i lengre tid (husker ikke hvor han sa han skulle), men "alle" andre visste at han skulle i fengsel. Resultatet ble at ungen selvfølgelig fikk det slengt i tryet at "faren din er i fengsel" - og han visste jo ingenting! JEg mener det er bedre å være ærlig- at ungen får høre det fra sine voksne- enn at man skal redde sin egen ræv. Da slipper man at ungen kanskje stiller spørsmål ved en seinere anledning- snakker de voksne sant nå, eller?

[Gjest Camillo]

Jeg ville tatt kontakt med skolen for å kunne takle dette på best mulig måte sammen. Kanskje du kan ta det opp på et foreldremøte el. i tillegg - det må jo du vurdere, hvor mye du synes folk trenger å vite.

Jeg ville også tatt kontakt med FFP, som flere har nevnt, kanskje også så sønnen din kan få et nettverk og et sted å henvende seg i tillegg til hjemme.