Hvorfor er han konfliktsky?

[Gjest Gjest]

Samboeren min viser seg å være konfliktsky. Han nekter å snakke om forholdet og om hva slags planer han har videre. For det første liker jeg ambisiøse men (denne nekter å si hva han vil) og for det andre så nekter han å drøfte forholdet (sjeldent vi gjør det). Jeg har spurt ham hva han tenker om oss og om han vil ha barn men neida, han er bare passiv og snakker i vage formuleringer.

Lurer på om jeg bør dumpe ham...føler jeg har fått nok. Når man er blitt 27 år vil man gjerne ha barn og klokken tikker...

Er mange menn så ubestemmelige og uklare eller er jeg bare uheldig?

[Gjest StockDama]

har du gjort det klart for han at dette er såpass viktig for deg at du kunne vurdert å gå ifra han om han ikke ville snakke om det? kan hende det kan få ordene på gli

[Annie]

Enig med StockDama.

[Gjest Gjest]

har du gjort det klart for han at dette er såpass viktig for deg at du kunne vurdert å gå ifra han om han ikke ville snakke om det? kan hende det kan få ordene på gli

Ja, har sagt det. Han svarer med å bli skeptisk, mutt og tilfreds over at det er han som har kontrollen som den "tause". Han har sagt at han ikke vil ha negativitet og diskusjoner! Tror'ke vi passer sammen uansett...

[Gjest Gjest]

Har dere vært sammen over lengre tid?

Etter min mening kan dette ha mye å si.

Etter hva jeg har lest så forventer noen kvinner å være gift og ha barn kun etter ett år i et forhold, noe som kan være for kort tid for de fleste.

[Gjest Gjest]

Har dere vært sammen over lengre tid?

Etter min mening kan dette ha mye å si.

Etter hva jeg har lest så forventer noen kvinner å være gift og ha barn kun etter ett år i et forhold, noe som kan være for kort tid for de fleste.

Mange får barn etter ett år og etter 2 og 3 år bør det hvertfall være klart for begge!!!!

[Nabodama]

Mange får barn etter ett år og etter 2 og 3 år bør det hvertfall være klart for begge!!!!

Hvorfor det?

Fordi du synes det?

Mennensker er forskjellige.

[Mirabella76]

Samboeren min viser seg å være konfliktsky. Han nekter å snakke om forholdet og om hva slags planer han har videre. For det første liker jeg ambisiøse men (denne nekter å si hva han vil) og for det andre så nekter han å drøfte forholdet (sjeldent vi gjør det). Jeg har spurt ham hva han tenker om oss og om han vil ha barn men neida, han er bare passiv og snakker i vage formuleringer.

Lurer på om jeg bør dumpe ham...føler jeg har fått nok. Når man er blitt 27 år vil man gjerne ha barn og klokken tikker...

Er mange menn så ubestemmelige og uklare eller er jeg bare uheldig?

Min kjæreste er vel ikkje konfliktsky akkurat - men han unngår å diskutera ting som han veit det kan bli konfliktar av. Så kanskje han er litt konfliktsky likevel?

Eg kjenner meg heilt igjen, når det gjeld dei tinga du nevner. Kjæresten min nektar også å snakka om forholdet vårt, og å planleggja noko som helst. Eg prøver med jevne mellmrom å få i gang ein samtale om framtida vår. Spørsmål som om og når me skal gifta oss, når han er klar for barn o.l. Slike avgjerande ting, som er veldig viktig for meg å få svar på!

Men eg får aldri noko svar. Kjæresten min svarar alltid at han ikkje er typen til å planleggja ting, og at me får ta det som det kjem! At det må skje naturlig og bla bla bla. Men problemet er jo at det aldri skjer noko som helst då! Alt fortset akkurat som før, og eg blir berre meir og meir frustrert.

Eg er 30 år, og kjæresten min er 33. Det er over 4 år sidan me møttest. Eg har vore kjempeklar for barn i evighetar! Og det er så fortvilande å ikkje kunna planleggja framtida saman med kjæresten min. Eg anar jo ikkje kva han vil! Kjæresten min veit at eg ikkje er interessert i å venta i all evighet med å få barn. Eg er tross alt 30 år, og har ikkje all verdens tid på meg heller! Sjølv om han veit dette, så vil han aldri snakka om når me skal få barn, gifta oss o.l. Eg begynner jo å lura på om han egentlig vil det i det heile tatt. Men egentlig synst eg det virkar litt rart og. For han har visst heilt frå me møttest at eg vil ha mange barn, og helst så fort som mulig Så hadde han overhodet ikkje vore interessert i å bli pappa, så burde han jo ha gjort det slutt med meg for lenge sidan! For han veit at eg aldri vil bli lykkelig uten barn, og han veit at eg blir meir og meir frustrert jo lenger tid det går, uten at det skjer noko.

Eg forstår godt at du synst det er slitsomt å ha ein slik sambuar! Eg veit akkurat korleis du har det. Grunnen til at eg har haldt ut med kjæresten min så lenge, er fordi eg er veldig glad i han. Og det faktum at sidan han veit kor viktig barn er for meg, så velger eg å tru at han ville gjort det slutt med meg, viss han ikkje hadde begynt å føla seg klar for barn enda.

Det er du sjølv som må finna ut av om du orkar å fortsetja forholdet til sambuaren din, eller ikkje. Men eg anbefaler deg å setja ein tidsfrist! Sei til sambuaren din at du vil ha barn innan ein bestemt alder, og at dåke er nødt til å starta prøvinga innan den tid - ellers gjer du det slutt Då veit sambuaren din kva han har å forhalda seg til. Enten godtar han det - eller så tenker han at det vil han ikkje, og då er det vel berre til å gjera slutt på forholdet.

Eg sette ein slik tidsfrist for kjæresten min, som han ikkje klarte å halda. Eg valgte å fortsetja forholdet likevel, fordi han sette ein ny tidsfrist eitt år fram i tid, som han lova meg 100% sikkert å halda! (Kanskje dumt av meg å gå med på det, men slik vart det no). Denne nye tidfristen er i november, seinast. Då fyller eg 31 år, og kjæresten min har lova meg at me skal ha starta prøvinga innan den tid! Han veit at denne gangen meinar eg alvor. Skjer det ingenting før november, så er det slutt. Då stolar eg ikkje på kjæresten min lenger! Men eg håpar og trur at han held det han har lova meg, denne gangen!

Lykke til, uansett kva du velger å gjera.

Endret 27. mai 2007 av Mirabella76

[Gjest Gjest]

Mirabella76:

Inspirert av en annen tråd her: Er han mannen din "ambisiøs" ? Sånn i yrkeslivet, mener jeg..

[Mirabella76]

Mirabella76:

Inspirert av en annen tråd her: Er han mannen din "ambisiøs" ? Sånn i yrkeslivet, mener jeg..

Nei, egentlig ikkje.

Kvifor spør du forresten?

[Gjest Gjest]

Nei, egentlig ikkje.

Kvifor spør du forresten?

Tenkte han hadde sånn holdning på alt, når det er sånn mellom dere to..

Vil du leve slik om, si, 10år også ? Usikkerhet, kanskje ingen barn mm ? Du burde kanskje vurdere om han ikke er "den rette", når han lever slik fra "dag til dag".. ? Det er ett sårt, men nødvendig spørsmål !

[gompen]

Enten godtar han det - eller så tenker han at det vil han ikkje, og då er det vel berre til å gjera slutt på forholdet.

Eg sette ein slik tidsfrist for kjæresten min, som han ikkje klarte å halda. Eg valgte å fortsetja forholdet likevel, fordi han sette ein ny tidsfrist eitt år fram i tid, som han lova meg 100% sikkert å halda! (Kanskje dumt av meg å gå med på det, men slik vart det no). Denne nye tidfristen er i november, seinast. Då fyller eg 31 år, og kjæresten min har lova meg at me skal ha starta prøvinga innan den tid! Han veit at denne gangen meinar eg alvor. Skjer det ingenting før november, så er det slutt. Då stolar eg ikkje på kjæresten min lenger! Men eg håpar og trur at han held det han har lova meg, denne gangen!

Lykke til, uansett kva du velger å gjera.

Så du råder TS til å sette en tidsfrist og følge opp denne med å gjøre det slutt hvis han ikke overholder den. Så hvorfor i all verden har du ikke gjort det slutt med din samboer? Følg dine egne råd før du gir de til andre... for dette rådet fungerte tydeligvis ikke.

[Mirabella76]

Tenkte han hadde sånn holdning på alt, når det er sånn mellom dere to..

Vil du leve slik om, si, 10år også ? Usikkerhet, kanskje ingen barn mm ? Du burde kanskje vurdere om han ikke er "den rette", når han lever slik fra "dag til dag".. ? Det er ett sårt, men nødvendig spørsmål !

Kva slags holdning meinar du at du tenkte kjæresten min hadde, når det gjelder jobben?

Og nei, eg vil ikkje leva slik som no om 10 år! Eg ønskjer meg barn innan kort tid, og det veit kjæresten min. Blir han ikkje klar for barn snart, så har eg ikkje noko anna valg enn å gjera det slutt...dessverre. Det har eg sagt til kjæresten min, så han er fullstedig klar over korleis det ligg an.

Eg håpar og trur at kjæresten min ville ha gjort det slutt med meg for lenge sidan, viss han følte seg heilt sikker på at han ikkje ville ha barn på mange år. For ellers hadde han vel ikkje gidda å vera sammen med meg? Eg elskar kjæresten min, og velger å tru at han snart føler seg klar for å bli pappa!

Endret 27. mai 2007 av Mirabella76

[Mirabella76]

Så du råder TS til å sette en tidsfrist og følge opp denne med å gjøre det slutt hvis han ikke overholder den. Så hvorfor i all verden har du ikke gjort det slutt med din samboer? Følg dine egne råd før du gir de til andre... for dette rådet fungerte tydeligvis ikke.

Jo, rådet fungerer viss ein er sterk nok til å gjennomføra det ein har bestemt seg for! Det var ikkje eg for eitt år sidan... Men eg trur at eg vil klara å gjennomføra det denne gangen, dersom det skulle visa seg at kjæresten min bryter løftet sitt enda ein gang. Det er umulig for meg å forestilla meg at eg skal kunna klara å stola på kjæresten min igjen, viss han bryter løftet sitt for andre gang. Dessuten orkar eg ikkje å bli enda eitt år eldre, uten å ha fått sjansen til å bli gravid. Eg reiser heller til Danmark og får kunstig befruktning, enn å venta enda eitt år på at kjæresten min skal bli klar! Og det meinar eg heilt seriøst.

Endret 27. mai 2007 av Mirabella76

[Gjest Gjest]

Kva slags holdning meinar du at du tenkte kjæresten min hadde, når det gjelder jobben?

Jeg tenkte at han ikke hadde så lyst til å planlegge langt frem i tid, yrkesmessig ? Typisk spørsmål på ett jobbintervju er ofte; hvor er du/hvor vil du være om f.eks 10år ? Svaret bør ikke være "vet ikke" han bør ha ett eller annet mål fremover i tid, ikke sant ?

Det var bare det.

[Mirabella76]

Jeg tenkte at han ikke hadde så lyst til å planlegge langt frem i tid, yrkesmessig ? Typisk spørsmål på ett jobbintervju er ofte; hvor er du/hvor vil du være om f.eks 10år ? Svaret bør ikke være "vet ikke" han bør ha ett eller annet mål fremover i tid, ikke sant ?

Det var bare det.

Ja, eg skjønnar kva du meinar! Han er vel ikkje akkurat den som planlegger så langt fram i tid heller, når det gjeld jobben. Men han har absolutt fleire planar for framtida når det gjeld jobbsituasjonen - enn når det gjeld planar for framtida i forhold til privatlivet sitt. For der har han absolutt INGEN planar! Når det gjeld viktige ting, som å gifta seg, få barn o.l., så skal han visst berre venta og "sjå kva som skjer".

[gompen]

Jo, rådet fungerer viss ein er sterk nok til å gjennomføra det ein har bestemt seg for! Det var ikkje eg for eitt år sidan... Men eg trur at eg vil klara å gjennomføra det denne gangen, dersom det skulle visa seg at kjæresten min bryter løftet sitt enda ein gang. Det er umulig for meg å forestilla meg at eg skal kunna klara å stola på kjæresten min igjen, viss han bryter løftet sitt for andre gang. Dessuten orkar eg ikkje å bli enda eitt år eldre, uten å ha fått sjansen til å bli gravid. Eg reiser heller til Danmark og får kunstig befruktning, enn å venta enda eitt år på at kjæresten min skal bli klar! Og det meinar eg heilt seriøst.

Når du allerede har vist at du ikke gjennomførte det sist gang, så har vel ultimatumet ditt mistet sin kraft. Samboeren din tenker sikkert at du ikke kommer til å gå neste gang heller, siden du ikke gjorde det sist.

Hvordan kan du stole på kjæresten din når han allerede har brutt løftet sitt en gang?

Hvorfor er du sammen med denne mannen? Det høres ut som du bare er ute etter barn, og at dette er den viktigste drivkraften for forholdet. Hvis han fortsatt etter 4 år ikke engang vil snakke om å få barn, så er vel slaget allerede tapt.

Hvis du får kunstig befruktning, satser du da på å bli alenemor til barnet?

[Mirabella76]

Når du allerede har vist at du ikke gjennomførte det sist gang, så har vel ultimatumet ditt mistet sin kraft. Samboeren din tenker sikkert at du ikke kommer til å gå neste gang heller, siden du ikke gjorde det sist.

Hvordan kan du stole på kjæresten din når han allerede har brutt løftet sitt en gang?

Hvorfor er du sammen med denne mannen? Det høres ut som du bare er ute etter barn, og at dette er den viktigste drivkraften for forholdet. Hvis han fortsatt etter 4 år ikke engang vil snakke om å få barn, så er vel slaget allerede tapt.

Hvis du får kunstig befruktning, satser du da på å bli alenemor til barnet?

Det var då voldsomt så negativ du skulle vera.

Synd for kjæresten min viss han ikkje trur at eg meinar alvor denne gangen heller, seier no berre eg...

Grunnen til at eg fortsatt kan stola på kjæresten min, sjølv om han braut løftet sitt ein gang - er fordi han kanskje ikkje meinte det like seriøst første gangen! Han har sagt i ettertid at han ikkje meinte det så bokstaveleg som han sa, sjølv om eg oppfatta det som eit ordentlig løfte. Det er såklart mulig at han sa dette, for å finna ein unnskyldning for at han ikkje haldt løftet sitt - men eg velger tru på han. Denne gangen veit eg at han meinar alvor med løftet sitt, og derfor er det umulig for han å koma med ein god unnskyldning for å bryta løftet sitt enda ein gang. Derfor trur og håpar eg at han held løftet sitt denne gangen! For han veit jo kva konsekvensen blir, om han bryter løftet på nytt...

Ja, eg satsar på å bli åleinemor til barnet, viss eg får kunstig befruktning. Ingen ønskesituasjon såklart, men det er likevel det einaste alternativet. Men då håpar eg såklart på å finna meg ein ny mann etterkvart, som eg kan dela livet med. Ein som kan fungera som far for barnet, og som eg kan få fleire barn saman med! Men eg håpar at eg slepp det, for det er nemlig min noverande kjæreste eg aller helst vil ha familie med.

Endret 28. mai 2007 av Mirabella76

[Mirabella76]

Og berre for å gjera ein ting klart: Det er ikkje slik at eg berre er ute etter barn! Eg elskar kjæresten min, og ønskjer å dela resten av livet mitt med han. Likevel er det slik at eg veit at eg aldri kan bli lykkelig uten barn. Eg har alltid ønskja meg stor familie, og meinar at det å få barn er sjølve meininga med livet. Derfor kan eg aldri bli lykkelig om eg må leva heile livet uten å få bli mamma, same kor høgt eg elskar kjæresten min! Det som gjer meg lykkelig, er å få leva saman med ein mann eg elskar, og få barn saman med den eg elskar. Men vil ikkje kjæresten gi meg barn, så blir eg aldri lykkelig. Slik er det berre.

[gompen]

Og berre for å gjera ein ting klart: Det er ikkje slik at eg berre er ute etter barn! Eg elskar kjæresten min, og ønskjer å dela resten av livet mitt med han. Likevel er det slik at eg veit at eg aldri kan bli lykkelig uten barn. Eg har alltid ønskja meg stor familie, og meinar at det å få barn er sjølve meininga med livet. Derfor kan eg aldri bli lykkelig om eg må leva heile livet uten å få bli mamma, same kor høgt eg elskar kjæresten min! Det som gjer meg lykkelig, er å få leva saman med ein mann eg elskar, og få barn saman med den eg elskar. Men vil ikkje kjæresten gi meg barn, så blir eg aldri lykkelig. Slik er det berre.

Hvis du elsker kjæresten og ønsker å dele livet med ham, så vil du vel det med barn eller uten. Og er det ikke slik, vil jeg ikke si at du virkelig elsker ham. Hvordan kan du forresten vite at du ikke vil bli lykkelig uten barn?