Hvem skal være objektiv tredjepart, og vurdere barnevernets arbeid?

[Tiit]

Du nevner det i mange av dine innlegg, at barneverntjenesten skal ha en objektiv tredjepart som skal være inn i (slik jeg forstår deg) alle sider og alle tiltak i barneverntjenesten. De skal være inne og vurdere hvordan tilsyn utføres, hva som blir sagt i samtaler, i vurderingen av alle meldinger som kommer til barneverntjenesten, osv. osv. Så blir spørsmålet; HVEM skal ha en slik rolle? Hvilken kompetanse skal de ha, hvilken organisasjonsmessig tilknytning, hvem skal de rapportere til?

Ville det ikke vært en ide å styrke bemanningen generelt i barneverntjenesten, satse på kompetanseheving/etterutdanning/veiledning til de ansatte, slik at barnevernstjenesten ble bedre rustet til å møte alle utfordringen den svært krevende jobben medfører?

Så vil jeg oppfordre deg til å holde en saklig tone i innleggende dine om barneverntjenesten, og da refererer jeg spesielt til at du omtaler barneverntjenesten i hermetegn. Lite seriøst.

Ändrade titeln vid flytt från Personlige Meldinger till Generell debatt

/Furstina (moderator)

Endret 27. mai 2007 av Furstina

[Gjest Blondie65]

Nå er ikke jeg "Far til 2" men tillater meg å svare likevel.

En nøytral tredjepart kunne vært en "barnas advokat". Dvs. at i barnevernssaker, skilsmissesaker o.l. fikk barna oppnevnt en person som hadde som oppgave å se tingene fra deres vinkel. Dette burde aller helst være en med juridisk bakgrunn.

Jeg vil gjerne tilføye at jeg tror barnevernet gjør så godt de kan ut fra de forutsetningene de har. Men at det mangler en del resurser og fagpersonell, samt en klageinstans er det liten tvil om.

Jeg skulle ønske at barnevernet kunne bli som helsestasjonen for spebarn - et naturlig sted å henvende seg når man trengte hjelp til barna.

[Gjest Gjest]

Jeg skulle ønske at barnevernet kunne bli som helsestasjonen for spebarn - et naturlig sted å henvende seg når man trengte hjelp til barna.

Den har jeg tenkt mye på når det var aktuelt for meg, men med litt annen vinkling: At fantes et sted som var like naturlig for barn å henvende seg til når de trengte hjelp som krisesenteret er for kvinner.

Det fantes iverfall ikke for noen år siden når jeg trengte det, eller så var det svært lite kjent.

Men jeg tviler på at det er realistisk, noe jeg derimot tror en løsning med "barnets advokat" vil være.

[Far til 2]

Du nevner det i mange av dine innlegg, at barneverntjenesten skal ha en objektiv tredjepart som skal være inn i (slik jeg forstår deg) alle sider og alle tiltak i barneverntjenesten. De skal være inne og vurdere hvordan tilsyn utføres, hva som blir sagt i samtaler, i vurderingen av alle meldinger som kommer til barneverntjenesten, osv. osv. Så blir spørsmålet; HVEM skal ha en slik rolle? Hvilken kompetanse skal de ha, hvilken organisasjonsmessig tilknytning, hvem skal de rapportere til?

Ville det ikke vært en ide å styrke bemanningen generelt i barneverntjenesten, satse på kompetanseheving/etterutdanning/veiledning til de ansatte, slik at barnevernstjenesten ble bedre rustet til å møte alle utfordringen den svært krevende jobben medfører?

Så vil jeg oppfordre deg til å holde en saklig tone i innleggende dine om barneverntjenesten, og da refererer jeg spesielt til at du omtaler barneverntjenesten i hermetegn. Lite seriøst.

Det er mange måter å forbedre det barnevernet (uten hermetegn) som vi har idag. Større ressurser er nok bare en av flere ting som må forbedres.

Forøvrig er jeg enig i begge de to andre svarene du har fått.

Barnevernet må bygge opp tiliten på nytt. Jeg har tidligere påpekt at barnevernet må være der folk ferdes, og være en støtte lenge før det kommer til tiltak. Det kan de f.eks gjøre ved å møte opp i barnehager og på skoler (foreldremøter), og fortelle hva de arbeider med og hvordan de gjør det. Om de også er tilgjengelig på såkalte "familietilstelninger" (konserter og andre arrangemet hvor barn i stor grad er tilstede) ser jeg det som en stor fordel. De burde som gjest antyder også være tilgjengelig for barna. Hva barna mener synes å være uinteresant for endel av barnevernet. For noen år siden fikk politiet beskjed om å gå ut i gatene til publikum. Det burde barnevernet også gjort for lenge siden.

Idag har barnevernet (vanskelig å skrive uten hermetegn ) blitt en gruppe mennesker som har distansert seg helt fra barna og isteden leser lover og regler, søker informasjon hva de har lov til og ikke, og flytter papirer fra et kontor til et annet.

Jussen bør de egentlig overlate til advokater, og slik Blondie65 sier la en advokat få representer barna.

I utgangspunktet er det kansje ikke nødvendig med en objektiv 3.part til å overvåke alt barnevernet gjør. Men kansje barnevernet bør bli flinkere til å informere om klagemuligheter, etc, samtidig som at både den som melder og den som blir meldt kan levere en slik klage. Alle klager bør i så tilfelle behandles av en utenforstående etat uten tilknytning til barnevernet (dvs bl.a. si at denne kontollinstansen bør ha et helt annet navn, men kan forøvrig bestå av en tverrfaglig gruppe mennesker).

Det samme gjelder alle saker der barnevernet ønsker å gjøre tiltak. En uavhengig vurdering av barnevernets arbeid vil komme alle parter tilgode. Ikke minst barnevernet som kunne bruke dette til å gjenoppbygge noe av den tilliten de har mistet.

Kompetanseheving er naturligvis en del av de muligheter barnevernet bør ha. Mine barn er fortsatt i småskolealder, og der blir de innprentet at "de skal tenke sjæl" (ref Trond Viggo Torgersen). Noen ganger føler jeg at en del ansatte i barnevernet burde tatt del i disse skoletimene på barneskolen. Delvis fordi noen synes å handle utifra vaner, men også fordi det synes som om de rutinene de er lært å følge gir minimale utfordringer for inteligensen.

Dessuten bør hele den kommunale/statlige handlingsmåten med å fraskrive seg ansvar ved å ta avgjørelser i utvalg/plenum, fjernes. Dette er nok ikke gjort over natten fordi det er så innarbeidet måte å fraskrive seg alt ansvar, men om de ansatte blir tildelt et minimum av personlig ansvar for sine handlinger, vil de forhåpentligvis også begynne "å tenke sjæl".

Jeg forstår at mine meninger kan oppfattes som et angrep på alle barnevernsansatte. Det jeg imidlertid ønsker er at det ikke skal gå "rutine" i alt som skjer hos barnevernet. For så lenge det er snakk om mennesker og muligheter for tragiske skjebner pga tiltak som gjøres eller tiltak som burde vært gjort, så er det viktig at kvaliteten på de ansatte er best mulig.

For noen år tilbake var det et politisk parti som benyttet dette argumentet på valg/tilbud av lærerer. Jeg tror med stor sansynlighet at også barnevernet ville vært en mer attraktiv plass å jobbe, slik at de fikk de beste menneskene, om de hadde klart bygge tillit blandt befolkningen. Jeg antar at barnevernet i dag ikke er attraktivt utenom for de som har en genuin interesse for arbeidet. Det fører sansynligvis med seg en del "fyllmasse" som med hell kunne vært byttet ut (dette var sikkert provoserende, men faktisk en realitet slik jeg ser det). Det er "fyllmasse" i alle andre yrker, så jeg ser ikke hvorfor dette ikke skulle være tilfelle blandt de barnevernsansatte også. Forskjellen er at om det er "fyllmasse" blandt de ansatte i kassa i nærbutikken, får det ikke på langt nær de samme konsekvensene som "fyllmasse" i barnevernet.

[Tiit]

Det er mange måter å forbedre det barnevernet (uten hermetegn) som vi har idag. Større ressurser er nok bare en av flere ting som må forbedres.

Forøvrig er jeg enig i begge de to andre svarene du har fått.

Barnevernet må bygge opp tiliten på nytt. Jeg har tidligere påpekt at barnevernet må være der folk ferdes, og være en støtte lenge før det kommer til tiltak. Det kan de f.eks gjøre ved å møte opp i barnehager og på skoler (foreldremøter), og fortelle hva de arbeider med og hvordan de gjør det. Om de også er tilgjengelig på såkalte "familietilstelninger" (konserter og andre arrangemet hvor barn i stor grad er tilstede) ser jeg det som en stor fordel. De burde som gjest antyder også være tilgjengelig for barna. Hva barna mener synes å være uinteresant for endel av barnevernet. For noen år siden fikk politiet beskjed om å gå ut i gatene til publikum. Det burde barnevernet også gjort for lenge siden.

Idag har barnevernet (vanskelig å skrive uten hermetegn ) blitt en gruppe mennesker som har distansert seg helt fra barna og isteden leser lover og regler, søker informasjon hva de har lov til og ikke, og flytter papirer fra et kontor til et annet.

Jussen bør de egentlig overlate til advokater, og slik Blondie65 sier la en advokat få representer barna.

I utgangspunktet er det kansje ikke nødvendig med en objektiv 3.part til å overvåke alt barnevernet gjør. Men kansje barnevernet bør bli flinkere til å informere om klagemuligheter, etc, samtidig som at både den som melder og den som blir meldt kan levere en slik klage. Alle klager bør i så tilfelle behandles av en utenforstående etat uten tilknytning til barnevernet (dvs bl.a. si at denne kontollinstansen bør ha et helt annet navn, men kan forøvrig bestå av en tverrfaglig gruppe mennesker).

Det samme gjelder alle saker der barnevernet ønsker å gjøre tiltak. En uavhengig vurdering av barnevernets arbeid vil komme alle parter tilgode. Ikke minst barnevernet som kunne bruke dette til å gjenoppbygge noe av den tilliten de har mistet.

Kompetanseheving er naturligvis en del av de muligheter barnevernet bør ha. Mine barn er fortsatt i småskolealder, og der blir de innprentet at "de skal tenke sjæl" (ref Trond Viggo Torgersen). Noen ganger føler jeg at en del ansatte i barnevernet burde tatt del i disse skoletimene på barneskolen. Delvis fordi noen synes å handle utifra vaner, men også fordi det synes som om de rutinene de er lært å følge gir minimale utfordringer for inteligensen.

Dessuten bør hele den kommunale/statlige handlingsmåten med å fraskrive seg ansvar ved å ta avgjørelser i utvalg/plenum, fjernes. Dette er nok ikke gjort over natten fordi det er så innarbeidet måte å fraskrive seg alt ansvar, men om de ansatte blir tildelt et minimum av personlig ansvar for sine handlinger, vil de forhåpentligvis også begynne "å tenke sjæl".

Jeg forstår at mine meninger kan oppfattes som et angrep på alle barnevernsansatte. Det jeg imidlertid ønsker er at det ikke skal gå "rutine" i alt som skjer hos barnevernet. For så lenge det er snakk om mennesker og muligheter for tragiske skjebner pga tiltak som gjøres eller tiltak som burde vært gjort, så er det viktig at kvaliteten på de ansatte er best mulig.

For noen år tilbake var det et politisk parti som benyttet dette argumentet på valg/tilbud av lærerer. Jeg tror med stor sansynlighet at også barnevernet ville vært en mer attraktiv plass å jobbe, slik at de fikk de beste menneskene, om de hadde klart bygge tillit blandt befolkningen. Jeg antar at barnevernet i dag ikke er attraktivt utenom for de som har en genuin interesse for arbeidet. Det fører sansynligvis med seg en del "fyllmasse" som med hell kunne vært byttet ut (dette var sikkert provoserende, men faktisk en realitet slik jeg ser det). Det er "fyllmasse" i alle andre yrker, så jeg ser ikke hvorfor dette ikke skulle være tilfelle blandt de barnevernsansatte også. Forskjellen er at om det er "fyllmasse" blandt de ansatte i kassa i nærbutikken, får det ikke på langt nær de samme konsekvensene som "fyllmasse" i barnevernet.

Først; bra med gjennomført innlegg uten hermetegn. Det gir mer lyst å debattere.

Noen kommentarer.

Med de ressursene de fleste kommunale barneverntjenester har, er det nærmest umulig å prioritere det forebyggende arbeidet, med å være på steder der man kan informere og vise ansikt. Bøtene som fylkesmannen gir for fristoversittelser på undersøkelsene, og andre lovkrav gjør at ressursene blir brukt der det er mest synlig at jobben gjøres. Det er beklagelig at det er så lite ressurser til jobbe forebyggende. Å delta på samarbeidsteam i skoler og barnehager, helsestasjon har mye for seg. Min erfaring er at nettopp samarbeidpartnerne på slike steder er de som er mest utrygg på barneverntjenesten, og lar være å formidle kontakt med barneverntjenesten for familier som sliter. Det har jeg utallige erfaringer med. De foreldre og barn som jeg er i kontakt med, viser mye større grad av tillit, og er ofte glade for å få hjelp gjennom barneverntjenesten. Helsesøstre og førskolelærer er ofte veldig redde, og dekker til familiens problemer.

Når det gjelder det at "la advokater holde på med jussen", er det et utsagn som sier noe om at du ikke vet hva barneverntjenesten er, og hvordan de ansatte jobber. Hvert minutt på dagen må man forholde seg til lovkrav og juss. Ofte får man veiledning fra advokat, men de rutiner som du kritiserer barneverntjenesten for har utarbeidet er nettopp laget for å fylle alle lovkravene.

Og når det gjelder at avgjørelser i barneverntjenesten tas etter døftinger i fagfellesskapet, så er det ei kvalitetssikring i det. Det er for å sikre best mulig at alle forhold er belyst, og at den rette avgjørelsen tas. Min erfaring er ikke at den enkeltes ansvar smuldres bort, men nettopp at sakbehandleren må argumentere for sine vurderinger og synspunkter, får kritiske spørsmål fra andre, og at hver sten blir snudd.

Ang. klagerett. Alle vedtak som blir gjort i barneverntjenesten er det rett å klage inn for fylkesmannen, fylkesnemnda eller tingretten. Det står klart og tydelig i alle vedtak, og man opplyser muntlig om det i tillegg.

Ellers kan jeg ikke få stresse sterkt nok at alle i barneverntjenesten skulle ha veiledning i jobben sin. Det ville være et viktig kompetansehevende tiltak.

Og selvsagt nok ansatte til å gjøre en anstendig jobb, og ha mulighet til å følge opp alle oppgavene som jobben medfører.

[Tiit]

Nå er ikke jeg "Far til 2" men tillater meg å svare likevel.

En nøytral tredjepart kunne vært en "barnas advokat". Dvs. at i barnevernssaker, skilsmissesaker o.l. fikk barna oppnevnt en person som hadde som oppgave å se tingene fra deres vinkel. Dette burde aller helst være en med juridisk bakgrunn.

Jeg vil gjerne tilføye at jeg tror barnevernet gjør så godt de kan ut fra de forutsetningene de har. Men at det mangler en del resurser og fagpersonell, samt en klageinstans er det liten tvil om.

Jeg skulle ønske at barnevernet kunne bli som helsestasjonen for spebarn - et naturlig sted å henvende seg når man trengte hjelp til barna.

I alle saker der barn er egen part, enten ved atferdvedtak eller der barnet er fylt 15 år, har det rett til egen advokat. Mindre barn over 7 år har "barnets talsperson" som skal legge frem barnets egen mening når det er snakk om tvangstiltak i fylkesnemnda.

Ellers er det jo faktisk barneverntjenestens viktigste oppgave å se barnet, snakke med barnet, fremme barnets beste gjennom all sin jobb. Det er en utfordring å beholde barneperspektivet i arbeidet, når de voksne har så tydelige stemmer, og deres perspektiver er så lette å forstå. Dette er imidlertid noe som har daglig fokus i det barnevernet jeg kjenner.

Det mangler ikke klageinstans i barnevernssaker. Alle vedtak kan påklages til en utenforstående instans.

Barneverntjenesten kan aldri bli en helsestasjon. Vi har helsestasjonen til å ivareta denne oppgaven. Men at barneverntjenestn i større grad kunne være tilgjengelig for familier i tilknytning til helsestasjon osv. og vise sitt ansikt der for samtale og informasjon er helt sikkert en god ide.

[Solskinn]

Idag har barnevernet (vanskelig å skrive uten hermetegn ) blitt en gruppe mennesker som har distansert seg helt fra barna og isteden leser lover og regler, søker informasjon hva de har lov til og ikke, og flytter papirer fra et kontor til et annet.

Jussen bør de egentlig overlate til advokater, og slik Blondie65 sier la en advokat få representer barna.

Nå generaliserer du veldig. Dette er på ingen måte min opplevelse av barneværnet. Jeg har vært i kontakt med barneværneti henhold til et pedagogisk ansvar jeg hadde for noen barn. Disse barna var flere ganger innom barneværnet selv i møter, og fikk være med på å bestemme til en viss grad utfallet av tiltakene. Barnas stemmer ble absoludt tatt i betraktning innen vurdering av situasjonen av barna. Nå kommer de til å bli innkalt igjen for å være med på å ytre behovet for videre tiltak, og deres mening er vesentlig i denne prosessen.

Min opplevelse av diverse møter med barneværnet var at det aldri var snakk om annet enn barnas behov. Det ble kanskje foretatt noen gale vurderinger, men selv ikke barneværnet er i stand til å forutse konsekvenser av alle tiltak og det man trodde var korrekt avgjørelse ved den informasjonen som forelå var kanskje ikke dette likevel. Det handlet i disse tilfellene om mangelfulle ressurser, og ikke mangelfull interesse av å ivareta barnas behov. Jeg hadde ingen ting annet enn respekt for deres evne til å forsøke å få ting til å fungere, og til best mulig grad ivareta barnas behov.

Men jeg generaliserer ikke å hevder at det er slik det fungerer ved alle barneværnskontorer. Men det finnes faktisk de kontorer sm fungerer og jobber til deres beste evne med å ivareta akkurat barnets behov. Manglende resurrser gjør desverre at de ofte ikke strekker til likevel.

[Gjest Blondie65]

Barn har INGEN automatisk talsperson i forbindelse med skilsmisser. Selv om både ekteskapsloven og barneloven er klinkende klar på hva som går an og ikke og hva de har krav på, høres barn i liten grad. Isteden blir de kasteball, pengesekk og henvmedium mellom partene. Det er kun resurssterke personer som har krefter til å gjøre det alle burde gjort i slike saker: tatt dem til retten og fått avgjort en gang for alle hvordan barnet skal behandles.

I slike saker BURDE man kunne henvende seg til barnevernet - men pga en del uheldige saker hos barnevernet har BV fått et rykte som gjør at man ikke tør å gjøre det pga faren for stigmatisering og "mappe": man føler at man for alltid stempler sin familie eller sine unger som problemer.

Her har barnevernet en stor utfordring.

Jeg mente ikke at barnevernet skulle være en helsestasjon. Det jeg mente er at det burde være like naturlig å ringe til barnevernet når man har problemer med barnet av psykososial art som det er for nybakte foreldre å ringe helsestasjonen. Altså: Istedenfor å se på BV som siste utvei og et sted man henvender seg først når man har STORE utfordringer, at det var et sted man kunne henvende seg når man var f.eks. usikker på oppdragelsen, trengte råd om tenåringer, trengte råd i forbindelse med å handle ungene i forbindelse med skilsmisse, etc.

[Far til 2]

Først vil jeg si at Blondie65 sier veldig mye viktig i sitt siste innlegg. Hun får frem mange viktige punkter uten å provosere i samme grad som det jeg gjør . Barnevernet, slik det i dag synes å fungere for publikum, er en etat som kommer inn i saker hvor mye ser ut til å ha gått feil alerede. Mange saker kunne sansynligvis vært unngått om foreldre hadde hatt tillit til etaten og barnevernet kunne fungert som rådgivere på et tidlig tidspunkt fremfor den "kidnapper rollen" barnevernet selv har satt seg i.

Men for å svare på dine påstander i ditt innlegg til meg har jeg følgende komentarer:

Ang. klagerett. Alle vedtak som blir gjort i barneverntjenesten er det rett å klage inn for fylkesmannen, fylkesnemnda eller tingretten. Det står klart og tydelig i alle vedtak, og man opplyser muntlig om det i tillegg.

Finnes det en klageinnstans som fungerer for barnevernet ?

I min egen sak ble jeg som hadde en bekymringsmelding aldri tatt på alvor. Det ble aldri nevnt hverken muntlig eller skriftlig at jeg kunne klage på at det aldri ble gjort noen undersøkelse.

Hvilken holdning helsesøster/skole, etc har ovenfor barnevernet kan sikkert du mer om enn meg, men forholdsvis kort til etter samlivsbruddet mellom ex'en og meg kontaktet barnehagen oss å spurte om å få kontakte PPT fordi et av barna våre hadde problemer. Heldigvis gikk ex'en med på dette og vi fikk til en omfattende utredning som innkluderte langt mer enn tradisjonell PPT utredning. Heldigvis ble det allerede da gjort notater som bedret situasjonen for barnet noe. Det var også en tilsvarende grupering som slo alarm etter at mine bekymringsmeldinger var lagt på hylla uten nærmere undersøkelser og uten at jeg fikk informasjon om noen klagemulighet. Jeg vil derfor påstå at det ikke altid er barnehage/skole (eller andre komunale institusjoner) som er mest skeptisk til barnevernet. Men om det er slik du antyder tror jeg det kan være basert på tiltak barnevernet har gjort tidligere, og som har vist seg å være tiltak som er blåst helt ut av sine proposjoner. Skepsisen er med andre ord basert på barnevernets egne handlinger.

I f.eks. "Gambia-saken" uttalte sosialsjefen i den aktuelle kommunen at de ikke ønsket en uavhengig granskning av vedtatket om å tvangssende jenta til Gambia. Dette ble naturligvis mat for pressen, og at en advokat til syvende og sist fikk tatt passet til jenta dagen før hun skulle sendes ? ut av landet viser at kontrollen til barnevernet ikke fungerte.

Dette er typiske tiltak som viser at det reelt sett ikke er en objektiv vurdering fra andre enn barnevernet, og at det ikke fungerer noen reel klageinstans.

Jeg forstår at du sansynligvis ikke kan kommentere denne spesifikke saken, men mulighetene til en ny og objektiv vurdering finnes i realiteten ikke. Dette fikk vi også bekreftet i saken ned i Grenlands distriktet tisligere i vår da en oppegående mor (sosionom med kunnskap om hvordan barnevernet fungerer) så seg tvunget til å gå til pressen for å få en ny vurdering av situasjonen for sin datter.

Dette er sansynligvis bare noen få eksempler på at kontrollrutinene til barnevernet ikke fungerer. Mange av de som berøreres av barnevernets tiltak er ikke på langt nær like ressurssterke som den sistnevnte moren eller andre vi hører om i pressen. Derfor vil jeg si at det er stor sansynlighet for at det skjer overgrep fra barnevernet som vi aldri får høre om. Pressen tar sansynligvis bare tak i de sakene som er enklest å definere som overgrep, og gjengangeren i slike saker synes å være mangelfulle kontrollrutiner.

Når det gjelder det at "la advokater holde på med jussen", er det et utsagn som sier noe om at du ikke vet hva barneverntjenesten er, og hvordan de ansatte jobber. Hvert minutt på dagen må man forholde seg til lovkrav og juss. Ofte får man veiledning fra advokat, men de rutiner som du kritiserer barneverntjenesten for har utarbeidet er nettopp laget for å fylle alle lovkravene.

Hvis dette stemmer synes det som om at barnevernet har for store fullmakter til å gjøre inngrep i et barns liv. For å tvangssende ei 12 års gammel norsk jente til Gambia kan ikke være en god ting uten at saken blir kvalitetskontrolert av andre instanser.

Og hvilke juridiske rettigheter tilføres foreldre (f.eks. moren i Grenlandsdistriktet) når barnevernet velger å ikke gjøre noe som helst ? Bør ikke moren ha rettigheter (juridisk) til å få saken kontrolert av et uavhengig organ ? Om det er slik at det bare er barnevernet som tilføres advokathjelp synes det som om rettsikkerheten er totalt fraværende i barnevernets arbeid. I den aktuelle saken hadde ikke moren andre alternativer enn å gå ut i pressen, noe hun sansynligvis ikke ønsket da det gikk ut over hennes datter.

Og når det gjelder at avgjørelser i barneverntjenesten tas etter døftinger i fagfellesskapet, så er det ei kvalitetssikring i det. Det er for å sikre best mulig at alle forhold er belyst, og at den rette avgjørelsen tas. Min erfaring er ikke at den enkeltes ansvar smuldres bort, men nettopp at sakbehandleren må argumentere for sine vurderinger og synspunkter, får kritiske spørsmål fra andre, og at hver sten blir snudd.

Det er i mine øyne et problem at det er kolleger som skal kvalitetssikre det arbeidet barnevernet gjør. Selv om det er en faglig diskusjon kan debatten føles som er nedvurdering av hver enkelts faglige kvalifikasjoner, og når lunsjen kommer kan det bli vanskelig å sitte ved samme bord å diskutere gårdsdagens TV program, - for så å bli slaktet faglig på nytt etter pausen.

Det bør absolutt være en som er faglig ansvarlig for de tiltakene som velges eller som en velger å unngå. I "Gambia-saken burde sansynligvis både Barnevernssjefen og Sosialsjefen forlate sin stilling slik jeg ser det, ettersom deres avgjørelse kunne ha fått et katastrofalt utfall for den 12 års gamle jenta.

Desverre synes det som om ingen er ansvarlig for de feilene som er gjort i den aktuelle kommunen og derfor kan overgrepene fortsette.

[Tiit]

Det er barnevernleder som har det øverste ansvaret for administrative vedtak fra barneverntjenesten, men avgjørelser drøftes i fagforum. Det fører ikke til nevneverdige problemer med lunsjpausen hos oss..

En henleggelse av melding er ikke et vedtak, og dermed er det ikke klageadgang på det. Melder får heller ikke vite hva resultatet av ei inngitt melding blir, pga taushetplikten i barneverntjenesten.

Barneverntjenesten jobber med omsorgssvikt. Ikke barnefordelingssaker. Det er riktignok ofte en komplisert grensegang i enkeltsaker. Barnefordeling, samvær, osv. reguleres av Lov om barn og foreldre, og i denne loven har ikke barneverntjenesten noen som helst slags myndighet.

[Far til 2]

Det er barnevernleder som har det øverste ansvaret for administrative vedtak fra barneverntjenesten, men avgjørelser drøftes i fagforum. Det fører ikke til nevneverdige problemer med lunsjpausen hos oss..

En henleggelse av melding er ikke et vedtak, og dermed er det ikke klageadgang på det. Melder får heller ikke vite hva resultatet av ei inngitt melding blir, pga taushetplikten i barneverntjenesten.

Barneverntjenesten jobber med omsorgssvikt. Ikke barnefordelingssaker. Det er riktignok ofte en komplisert grensegang i enkeltsaker. Barnefordeling, samvær, osv. reguleres av Lov om barn og foreldre, og i denne loven har ikke barneverntjenesten noen som helst slags myndighet.

Slik jeg ser dette problemet tør ikke barnevernet gå inn i en sak som gjelder omsorgssvikt hvis det er mor eller far som melder sin tidligere samboer/ektefelle. Det har vært massevis av eksempler på dette også på KG, hvor det har vært mødre som har vært bekymret for barnet/barna når de har vært hos far.

Hvis barnevernet unngår å undersøke disse sakene, på lik linje med at de unngår å undersøke saker som omhandler barn som kan utsettes for omsorgssvikt hos mødre, mener jeg barnevernet ikke gjør jobben sin. Hvorfor de fraskriver seg ansvaret ved å undersøke omsorgsvikt ved slike situasjoner kan sikkert Tiit svare bedre på enn meg, men at det er barnets beste tviler jeg på.

Men Tiit kan kansje fortelle om hvor foreldre som inngir bekymringsmelding i slike tilfeller skal henvende seg ettersom barnevernet er feil innstans ? Jeg skulle gjerne også vist hvilken tilknytning de som sitter i denne klageinstansen har mht barnevernet og hvilken faglig bakgrunn de har ettersom de er bedre egnet enn barnevernet til å vurdere en slik klage. Deltagere i en slik klageinstans kan ihvertfall ikke ha noe kontakt med de barnevernsansatte om de skal være uavhengig.

[Tiit]

Slik jeg ser dette problemet tør ikke barnevernet gå inn i en sak som gjelder omsorgssvikt hvis det er mor eller far som melder sin tidligere samboer/ektefelle. Det har vært massevis av eksempler på dette også på KG, hvor det har vært mødre som har vært bekymret for barnet/barna når de har vært hos far.

Hvis barnevernet unngår å undersøke disse sakene, på lik linje med at de unngår å undersøke saker som omhandler barn som kan utsettes for omsorgssvikt hos mødre, mener jeg barnevernet ikke gjør jobben sin. Hvorfor de fraskriver seg ansvaret ved å undersøke omsorgsvikt ved slike situasjoner kan sikkert Tiit svare bedre på enn meg, men at det er barnets beste tviler jeg på.

Men Tiit kan kansje fortelle om hvor foreldre som inngir bekymringsmelding i slike tilfeller skal henvende seg ettersom barnevernet er feil innstans ? Jeg skulle gjerne også vist hvilken tilknytning de som sitter i denne klageinstansen har mht barnevernet og hvilken faglig bakgrunn de har ettersom de er bedre egnet enn barnevernet til å vurdere en slik klage. Deltagere i en slik klageinstans kan ihvertfall ikke ha noe kontakt med de barnevernsansatte om de skal være uavhengig.

Dersom en mor eller far mener at barnet utsettes for omsorgssvikt hos den andre foreldren, enten det er under samvær eller at barnet bor der fast, er det foreldres ansvar å hjelpe barnet sitt. Det er altså opp til foreldren som er bekymret for sitt eget barn å enten snakke med den andre foreldren for å få ordnet opp i saker og ting som ikke er greit, lage nye avtaler enten selv eller gjennom mekling, eller reise sak for enten å hindre samvær/endre samvær/få samvær under tilsyn, eller reise sak for å selv få omsorgen for barnet. Det er foreldrenes barn, og deres ansvar. Da kan man ta kontakt med fylkesmannen, familievernkontor eller advokat for å høre hvordan man skal gå frem dersom man ikke når frem gjennom vanlig foreldresamarbeid.

Ved mistanke om vold og overgrep mot barn under samvær, er barneverntjenestens ansvar klart. Da skal barnet ha rett på at barneverntjenesten undersøker saken. Undersøkelsen vil da bli rettet både mot der barnet bor fast, og samværshjemmet.

[Tiit]

Vanlige administrative vedtak om hjelpetiltak har fylkesmannens sosial og familieavdeling som klageinstans. Om den enkelte barneverntsarbeider har opprettet vennskap med hele avdelingen for å sikre seg at alle klagene på sine vedtak får "riktig" utfall betviler jeg.

Vet ikke hvilken kompetanse de ulike fylkesmennenes avdelinger har, utenom at jeg vet at de er sterk på juss.

[Far til 2]

Dersom en mor eller far mener at barnet utsettes for omsorgssvikt hos den andre foreldren, enten det er under samvær eller at barnet bor der fast, er det foreldres ansvar å hjelpe barnet sitt. Det er altså opp til foreldren som er bekymret for sitt eget barn å enten snakke med den andre foreldren for å få ordnet opp i saker og ting som ikke er greit, lage nye avtaler enten selv eller gjennom mekling, eller reise sak for enten å hindre samvær/endre samvær/få samvær under tilsyn, eller reise sak for å selv få omsorgen for barnet. Det er foreldrenes barn, og deres ansvar. Da kan man ta kontakt med fylkesmannen, familievernkontor eller advokat for å høre hvordan man skal gå frem dersom man ikke når frem gjennom vanlig foreldresamarbeid.

Ved mistanke om vold og overgrep mot barn under samvær, er barneverntjenestens ansvar klart. Da skal barnet ha rett på at barneverntjenesten undersøker saken. Undersøkelsen vil da bli rettet både mot der barnet bor fast, og samværshjemmet.

Takk.

Jeg hadde bare behov for å få det bekreftet at "barnevernet" ikke ikke bryr seg og derfor overser barnets situasjon i slike tilfeller.

Endret 28. mai 2007 av Far til 2

[Tiit]

Takk.

Jeg hadde bare behov for å få det bekreftet at "barnevernet" ikke ikke bryr seg og derfor overser barnets situasjon i slike tilfeller.

Det er ikke snakk om å overse barns behov. Les innlegget. Det er to ulike lover som regulerer ulike forhold. Det er først og fremst foreldres ansvar å ta seg av sine barn. Om den ene ikke gjør det på god nok måte, gjør forhåpentligvis den andre det. Dersom ingen av dem gjør det, er det barneverntjenesten som må ta ansvar. Og legg merke til; ved vold og overgrep er det barneverntjenesten som har ansvar for å undersøke og evnt. sette i verk tiltak.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår at mine meninger kan oppfattes som et angrep på alle barnevernsansatte.

Du og Valla, altså... Poenget er: benekter du at du angriper barnevernstjenesten som sådan?

[Far til 2]

Du og Valla, altså... Poenget er: benekter du at du angriper barnevernstjenesten som sådan?

Det er nok riktig at jeg angriper "barnevrnstjenseten" SOM ORGANISASJON, men svært sjeldent enkeltmennesker i organisasjonen.

Det skinner nok ganske tydlig gjennom at jeg er frustrert over den måten jeg (og andre) er blitt behandlet, men jeg ser heller ingen grunn til å la være å kritisere denne etaten så lenge jeg mener de har handlet feil. Jeg antar det er veldig få som skryter av noen om de er behandlet dårlig. I så tilfelle er du den første jeg har hørt om.

Barnevernet er som etat fullt ut kapabel til å tåle kritikk. Det har de vist over lengre tid.

Jeg er også istand til å tåle kritikk. Men det bør være mine meninger, og ikke meg som personen som angripes (uten at jeg sier du har gjort det).

Kritiser meg gjerne for at jeg ikke har satt meg inn i alle lover og regler. Kritiser meg gjerne for mine meninger om "barnets beste". Kritiser meg også fordi jeg er så frimodig å si hva jeg mener.

Jeg har nære bekjente som arbeider tett opp mot barnevernet. Og vi kan være "som hund og katt" når vi diskuterer :-D. Men vi kan også sette oss ned å ta en kaffe eller dra på besøk til hverandre og ta et glass øl/vin. DET mener jeg er å kunne diskutere sak og ikke person.

Og selv om Tiit kansje er like mye eller mer frustrert enn meg skal hun ha ros for at hun klarer å holde seg i skinnet. For kommentaren jeg hadde i forrige innlegg hadde jeg tenkt å slette fordi den var for provoserende. Jeg glemte det og nå er det for sent.

Jeg tror vi må innse at jeg er uenig med noen. Spesielt de som er nært knyttet til barnevernet, på lik linje med at de er uenig med meg. Men hverken Tiit eller jeg har kritisert hverandre som person (tror jeg), men klart å holde oss til tema (stort sett ) selv om vi er uenige. Jeg kritiserer barnevernet. Hun "kritiserer" mine meninger og manglende kunnskap om hvordan barnevernet fungerer. Det synes jeg er en fair enough diskusjon .

[Gamle gode 10na]

Idag har barnevernet (vanskelig å skrive uten hermetegn ) blitt en gruppe mennesker som har distansert seg helt fra barna og isteden leser lover og regler, søker informasjon hva de har lov til og ikke, og flytter papirer fra et kontor til et annet.

Selv om Barnevernet har tråkket i ditt bed, og muligens gått på tvers av dine "interesser", så er ikke det et godt nok grunnlag til å karakterisere Barnevernet på den måten du gjør.

Barnevernet gjør (som oftest) en strålende jobb. Glem ikke at de har lover og regler Å FORHOLDE seg til, regler som er trumfet igjennom i Stortinget, og som er med på å gjøre hverdagen og muligheten til BV begrenset. Det som er skremmende er at når BV tar en feilvurdering, så blåses det så JÆVLIG stort opp, hvorfor??? Det er jammen meg ikke rart at personer i dette landet innehar slike forgubbede holdninger som det du har.

Selv har jeg utelukkende positive erfaringer med Barnevernet. De har stilt opp, støttet, gitt råd og vært der 100% for meg.

[Far til 2]

Selv om Barnevernet har tråkket i ditt bed, og muligens gått på tvers av dine "interesser", så er ikke det et godt nok grunnlag til å karakterisere Barnevernet på den måten du gjør.

Barnevernet gjør (som oftest) en strålende jobb. Glem ikke at de har lover og regler Å FORHOLDE seg til, regler som er trumfet igjennom i Stortinget, og som er med på å gjøre hverdagen og muligheten til BV begrenset. Det som er skremmende er at når BV tar en feilvurdering, så blåses det så JÆVLIG stort opp, hvorfor??? Det er jammen meg ikke rart at personer i dette landet innehar slike forgubbede holdninger som det du har.

Selv har jeg utelukkende positive erfaringer med Barnevernet. De har stilt opp, støttet, gitt råd og vært der 100% for meg.

Det er ikke snakk om "å ha tråkket i mitt bed" eller gått på tvers av "mine interesser". Derimot er det snakk om at de i sin tid unnlot å undersøke en sak fordi jeg var far til barna. At de heller ikke ønsket å se på video bevis synes jeg var skremmende. Å unnlate å undersøke en sak fordi det er en av foreldrene som melder det synes jeg vitner om at barnevernet ikke tar hensyn til barnet, men til foreldrene i slike saker. Først når andre instanser (med "fagfolk" på området) ga beskjed begynte ting å skje.

Samtidig ser vi at en tilsvarende hendelse skjedde ned i Grenlandsområdet for noen månder siden. Og har vel fått med seg "Gambia-saken" hvor de ønsket å tvangssende en norsk jente til sin stemor i Gambia og drapet på en 16 års gammel gutt på en "barnevernsinstittusjon" for noen månder siden.

Dessuten er det ikke slik at Stortinget har "trumfet gjennom" lover og regler. Barnevernet er den etaten som har blitt hørt mest når det gjelder hvilke lover og regler som skal gjelde, slik at de kan få utført sitt arbeid på mest mulig effektiv måte. Barnevernets meninger er med andre ord lagt til grunn for dagens lovverk. Og de er en maktinstitusjon som har fått gjennomslag for det meste av det de ønsker, på godt og vondt.

Det er kjempefint at du har fått hjelp. MANGE barn og foreldre har fått hjelp, - heldigvis. Det er jobben til barnevernet i utgangspunktet. Men barnevernet gjør også feil, - SOM ALLE ANDRE MENNESKER. Forskjellen er at det kan få så katastrofale følger når barnevernet gjør feil. Om en konditor gjør feil smaker kaken vondt. Om en elektrikker gjør feil blir det mørkt. Når barnevernet gjør feil kan det ende i tragedie for de som er involvert.

Jeg ber ikke om annet en en bedre kontrollinstans, samt en ny holdning til publikum FØR barnevernet går inn med tiltak (eller unngår tiltak). Jeg mener at folk flest må få større tillit til barnevernet, og det skjer ikke med slike feil som vi hører om. Noen mener til og med at pressen ikke skal skrive om feilene og på den måten feie det under teppet. I så tilfelle blir det ikke satt fokus på forbedringer. Men også barnevernet må fornye seg. Etater som politi, brannvesen, etc, etc er stadig uten blandt barn og unge for å fortelle om sitt arbeid, hva de gjør og hvorfor. Barnevernet, som i utgangspunktet skulle vært til for disse barna, unngår mer eller mindre enhver form for publikumskontakt og fungerer dermed som en del av landets hemmelige tjenester. Det er hverken til barn eller foreldres fordel.

[Gamle gode 10na]

Det er ikke snakk om "å ha tråkket i mitt bed" eller gått på tvers av "mine interesser". Derimot er det snakk om at de i sin tid unnlot å undersøke en sak fordi jeg var far til barna. At de heller ikke ønsket å se på video bevis synes jeg var skremmende. Å unnlate å undersøke en sak fordi det er en av foreldrene som melder det synes jeg vitner om at barnevernet ikke tar hensyn til barnet, men til foreldrene i slike saker. Først når andre instanser (med "fagfolk" på området) ga beskjed begynte ting å skje.

Det er trist at du har hatt en slik opplevelse med BV. Jeg er av den oppfatning at i t.d barnefordelingssaker, så er det hensynet til BARNETS beste som skal stå i fokus, ikke hva den enkelte forelder vil. Dennes vilje er alltid basert på egen egoisme.

Barn har ifølge Barneloven rett til å bli hørt fra de er 7 år (mener jeg å huske), og jeg tror neppe at mange barn virkelig blir HØRT.

Jeg har selv vært i den situasjonen der jeg måtte sette min egen egoisme til side, og se hva som faktisk var best for våre barn under samlivsbruddet mellom meg og min ex. Konklusjonen var relativt enkel å resonnere seg frem til; mine barn ville få det best hos sin far. Men, gud hjelpe meg hvor vondt det har gjort. Barna mine har det bra, er harmoniske og trygge, det er det viktigste. Så får heller mine følelser som mor komme i andre rekke. Jeg blir fortørnet over mødre som ved samlivsbrudd "krever" å få omsorgen for barna med argumenter som "ja men, jeg har jo ammet" og "jeg har jo gått gravid". I 2007 så bør det ikke være noen som helst selvfølge at barn skal bo hos sin mor ved samlivsbrudd.

Angående Barnevernet, ja, de gjør feil, de som alle andre. Og som du sier; når de gjør feil, så kan konsekvensene bli store (for ikke å snakke om fatale). Men, vi må også huske på at mediene VELDIG ofte kun blåser opp den ene siden av saken, og vi menige mennesker har ingen som helst forutsetning til å vite hva som egentlig er sannheten i disse sakene.

........ og til slutt som en liten avsporing...... om en elektriker gjør en feil, så er det ikke sikkert at det kun blir mørkt.....