Å ha barnet mer...

[Gjest - Frustrert -]

Vi en samværsavtale som sier at barnet skal være hos far annenhver helg, jul, påske, 14 dg i s.ferien - altså "standard" avtale, da vi ikke bor på samme sted. Har spurt far flere ganger om sønnen vår ikke kan komme til han utenom samværsavtalen (høst, vinterferie osv.), men det er alltid umulig. Far har sagt at han får ikke fri fra jobb osv. og han har lagt stor vekt på han av økonomiske grunner ikke kan ta fri, og mener at han derfor ikke kan ha barnet.

Bidraget ble redusert for ikke lenge siden, og siden det er økonomiske grunner til at far ikke kan ha poden foreslo jeg at vi kunne kutte ut hele bidraget. I stedenfor kunne sønnen vår få være hos far i høst- og vinterferie, og kanskje en uke mer i sommerferien. Dette var visst umulig da far ikke kunne ta seg fri disse ukene og sønnen vår da måtte være alene på dagtid hos far. Sønnen vår er snart 11 år, og går derfor ikke på SFO. Han er ansvarsbevisst og selvstendig, og må uansett være hjemme alene her hos meg i feriene, og da skal han da kunne være alene hjemme hos far også?

Jeg er så frustrert og føler at sønnen vår kommer i annen rekke hos far... Jeg ser hvor glad han er i faren sin og halvsøsknene sine, og at det føles sårt at de ikke kan ses oftere... Nå når sønnen vår begynner å komme i puberteten synes jeg det er desto viktigere at far og sønn får mer tid sammen. Han er jo i en litt kritisk alder og det dukker opp mange spørsmål som gjerne kan være vanskelig å snakke med mor om. Han har ingen mannlig rollefigur i det daglige som han kan snakke med om slike ting heller...

Er det noen har noen forslag til hva jeg kan gjøre for sønnen min slik at han får mer tid med far og søsken? Kanksje foreslå bare høst- og vinterferie, og kutte den tredje ferieuka? Eller er det andre måter å gjøre dette på? Kanksje jeg bør ha en annen innfallsvinkel?

Hilsen Frustrert

[Gjest vsn]

Min erfaring er at du ikke kan gjøre noe med det.

Faren til 6 åringen min begynte å ha samvær da han var 1 år. Etter tilvenninga, hadde han vanlig samvær. Men etter ca 2 mnd kom han en dag og sa at han ikke ville ha ettermiddagssamvær mer. Det ble så vanskelig "fordi han ikke kunne planlegge noe da". Ungen var litt over året da, og to uker mellom samvær er lang tid. Faren var også arbeidsledig og vi bodde faktisk vegg i vegg! Utrolig men sant.

Da sønnen vår var 2 år begynte jeg i ny jobb. Spurte faren på forhånd om han ville ha mer samvær. Annenhver helg og en hel uke annenhver mnd. Å ja, det ville han. Helt til jeg hadde byttet jobb. Da passet det ikke likevel. Det var nok med annenhver helg. Ettermiddagssamvær passet heller ikke. Fordi han nå var begynt å jobbe og "jobbet så mye overtid" (noe som var ren løgn, han hadde ingen overtidsjobbing).

Når ungen var ca 3,5 år passet det ikke å ha han annenhver helg lenger, så da ble det hver 3 helg istedetfor, pga jobben hans.

Jeg maste og tigget og ba. Men jeg kom ingen vei. Antageligvis trodde han at han hjalp meg med å ha samvær, og det skulle han jo ikke.

Reglene er også sånn at samværsforeldre kan la være å ha samvær, det får ingen konsekvenser for dem. Men nekter man dem samvær kan man miste omsorgen. Sykt system!

[Gjest SuperMoo]

Reglene er også sånn at samværsforeldre kan la være å ha samvær, det får ingen konsekvenser for dem. Men nekter man dem samvær kan man miste omsorgen. Sykt system!

Tror du hadde vært så mye bedre om man kunne tvinge foreldre til å ha samvær? Jeg tror ikke det hadde vært så mye bedre for barnet ...

[Wildy]

Tror du hadde vært så mye bedre om man kunne tvinge foreldre til å ha samvær? Jeg tror ikke det hadde vært så mye bedre for barnet ...

Nei. Det vil ikke være det beste fpr barnet å bli tvunget til et samvær som ikke er ønsket av samværsforeldre. Men jeg synes ikke det er riktig at samværsforledre(dvs noen , jeg mener på ingen måte alle samværsforeldre...) kan drite en lang marsj i alle avtaler ,og skalte og valte med samværet som de ønsker uten at det får noen konsekvenser. Som bostedsforeldre har man ingenting å stille opp med.

[Gjest Gjest]

Som bostedsforeldre har man ingenting å stille opp med.

frustrerende, men du får gjøre det beste ut av det. Jeg har også et særkullsbarn og her bor faren i et annet land. Jeg og min mann har som utgangspunkt at hun er vårt ansvar hele tiden og så legger vi til rette for samvær så godt vi kan. Noen ganger går det bedre enn andre ganger. Null og niks i bidrag og for lite samvær, men sånn er det bare!

Om far ikke vil ha barnet mer, så er det lite du kan gjøre. Du kan oppfordre ditt barn tilå ringe ofte til faren. Det gjør jeg. Så får de i alle fall pratet mer sammen:)

[Gjest vsn]

Tror du hadde vært så mye bedre om man kunne tvinge foreldre til å ha samvær? Jeg tror ikke det hadde vært så mye bedre for barnet ...

Jeg tror ikke normale samværsforeldre er til skade for ungen sin selv om de blir tvunget til samvær. I så tilfelle må de bli fratatt både foreldreansvar og samværsrett.

Det er ikke riktig at samværsforeldre kan la være å stille opp for sine egne unger.

[Gjest vsn]

Du kan oppfordre ditt barn tilå ringe ofte til faren. Det gjør jeg. Så får de i alle fall pratet mer sammen:)

Ja, det gjør jeg. Jeg ber ungen om å ringe faren sin av og til. Somregel nekter han, men han synes det er koselig å prate med faren uansett.

Så når faren nå beskylder meg for å ikke ville at han skal ha kontakt med sønnen vår, slenger jeg bare tilbake at hvis det var sant ville jeg aldri tvingt han til å ringe.