Samlivsbrudd - hvor skal barnet bo?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg vil gjerne ha deres tanker om noe.

Jeg og min mann går fra hverandre og det viktigste spørsmålet i den sammenhengen er selvfølgelig hvor sønnen vår skal bo. Jeg syns i utgangspunktet 50/50 er ok ettersom han er vant til å være mye med oss hver for oss ettersom jeg har litt dumme vakter på jobb osv... Men, er også redd for at vi skal gjøre han utrygg og rotløs..Hva mener dere? Er en 4-åring (og et halvt) for liten til å bo hos sine foreldre 50/50?

Setter pris på svar.

[Far til 2]

Jeg mener han ikke er for liten til felles omsorg.

Et samlivsbrudd berører naturligvis barn like mye (eller mer ?) som det berører foreldrene. Forskjellen er at barn ikke forstår hva som skjer den første tiden.

Plutselig blir mor eller far nesten helt borte, og jeg er av den mening at 4 års alderen er en av de alderstrinnene hvor barn har flest spørsmål. Noen barn spør til og med seg selv om det er de som er skyld i det som skjer. Derfor er det viktig for barn å beholde de to menneskene som betyr mest for dem, og ikke overaskende ser jeg på foreldrene som mest betydningsfulle personer. Deretter kommer nærmiljø forøvrig.

Å praktisere felles omsorg er imidlertid en løsning som er lettere å gjennomføre om foreldrene ikke bor for langt fra hverandre (f.eks. samme skolekrets). Dette bør være med i vurderingen ved valg av løsning, men ikke avgjørende som et enkelt punkt.

Å oppleve samlivsbrudd er som sagt like ille, eller vanskeligere, for barn som for voksne. Men å nesten miste kontakten med den ene forelderen (dvs samvær 1 gang pr uke) er enda værre. Behovet for å kjenne sitt opphav å beholde kontakten blir bare sterkere og sterkere frem mot tenårings alderen. Derfor må vi som foreldre gjøre alt vi kan for å tilfredstille barns ønske på dette området.

Samtidig er det ingen tvil om at felles omsorg er med på å dempe konfliktene etter bruddet. Hverken barn eller samværsforelder føler seg tilsidesatt mht sine ønsker, og bostedsforelder (som oftest mor) får mer tid til personlig fritid eller mulighet til utdannelse, karriere og økonomi.

Det er med andre ord INGEN ULEMPER MED FELLES OMSORG som utgangspunkt ved samlivsbrudd. Men det krever at foreldrene er lydhøre for endringer av bosituasjonen på lik linje med det som skjer der det velges en bostedsforelder. Felles omsorg oppmuntrer imidlertid til samarbeid i motsetning til eneomsorg. Derfor vil foreldre som praktiserer felles omsorg ha bedre forutsetninger for å samarbeide mht mulig endring av bosituasjonen i fremtiden.

Jeg vil på det sterkeste anbefalle at dere gjør et forsøk med en slik løsning. Jeg opplevde selv å vokse opp med dette, og har KUN hatt positive erfaringer. Ikke minst mht samarbeid da min søster og jeg truet med å flytte/ikke bo hos den ene forelderen da vi ikke fikk det som vi ville (for vi var ikke klar over at foreldrene våre snakket sammen i telefonen nesten hver dag, noe som forhindret oss i å skaffe oss "fordeler" hos den ene fremfor den andre).

Idag praktiserer min søster felles omsorg og jeg har vært åpen for en slik løsning siden samlivsbruddet. hvis vi hadde hatt dårlig erfaring hadde vi neppe valgt det selv. Vår far viste med felles omsorg at gutter/menn også må ta ansvar. Og vår mor viste at hennes kjærlighet til oss ikke var basert på hennes egenrådighet men på ønske om å tilfredstille vårt behov for samvær. Fortsatt snakker vi om dette, og våre positive opplevelser, når vi møtes og ungene er ute og leker slik at vi voksne kan ha en "voksenprat".

Lykke til.

[Helen]

Jeg har hatt 50% samvær med min sønn siden han var 2 år. Det gikk ikke så helt greit til å begynne med for når han var hos far så savnet han meg så da måtte jeg komme å hente han og ta han med meg litt, så gikk det greit etterpå.

Tror nok han var litt i minste laget for delt omsorg men faren ville ikke gå med på noe annet, så da ble det slik.

Det gikk helt greit den uken jeg hadde han, men uken han var hos far da var jeg innom 2-3 ganger i uken for da grein han så fælt for han ville til meg. Men det gikk seg til etterhvert.

Nå er han 11 år og vi har fortsatt 50%, det synes han er helt greit for det har vi snakket om. Han sier at han ikke vil ha det annerledes.

[Gjest Emera]

Jeg tror den eneste måten å finne ut av dette på er å prøve det ut. Det spiller liten rolle hvor god eller dårlig erfaring vi andre har med felles omsorg, fordi unger er så ulike.

Vi prøvde delt omsorg en stund etter at faren flyttet herfra. Datteren vår var seks år den gangen. Etter noe uker kom hun blek, utslitt og gråtende og sa at hun ikke orket mer. Hun følte at hun ikke hørte til noen steder. Vi gikk gradvis over til samværsordning med far, fordi det var sånn datteren ville ha det. Nå har vi havnet på en 80/20-fordeling, og det fungerer best nå. Om en stund endrer det seg kanskje, vi får se. Godt samarbeid mellom foreldrene er uansett det beste utgangspunktet.

Endret 24. mai 2007 av Emera