Hvordan vet man?

[Gjest Gjest]

Hvordan vet man om man treffer en som er riktig?

Etter to år som singel og med dårlige erfaringer i ryggsekken så er jeg blitt litt player, kan ikke si jeg tar menn så veeldig seriøst.

"uff"

Hvertfall, møtte en i helgen som virker voksen og snill og som ringte med nervøs stemme og ba meg ut. Hvertfall, han sa vi finner fort ut om det er noe, jeg forstår ikke slikt lenger-jeg er helt ute av trening og har egentlig mye negative tanker om menn..uff, jeg vil ikke det skal være slik.

Hvordan vet man når man har møtt en som kan bli spesiell?

[Gjest Matsui]

Hvordan vet man om man treffer en som er riktig?

Hvordan vet man når man har møtt en som kan bli spesiell?

Tja.. Hadde noen hatt oppskriften på det, så hadde de sikkert tjent gode penger.

Poenget er vel at man bare må ta sjansen mens den byr seg, og etter at man har vurdert oddsene som gode nok. Noen garantier kan jo ingen egentlig gi deg, så da må du vel bare våge å sette deg selv i en sårbar posisjon, antar jeg. Er man heldig så skyter man innertier, er man uheldig så får man ta det hvis og når det kommer.

Jeg vet at jeg selv har en tendens til å sette ut piggene og gi litt faen når tingene går skeis, men det er jo i grunnen en fullstendig håpløs strategi. Den eneste som taper på det er jo meg selv. Det gjør selvsagt jævlig vondt å bli såret, men sånn er livet. Man får bare plukke med seg mest mulig av det gode og litt mindre av det vonde og prøve på nytt. Om ikke med blanke ark, så i hvert fall med så blanke som mulig. Å gå inn i et forhold farget av tidligere dårlige erfaringer vil omsider komme til å ødelegge det. Nettopp det å kapsle deg selv inn i sin egen misére gjør at mennesker ikke når inn til deg, og når mennesker ikke når inn til deg, så får du heller ikke opprettet eller ivaretatt de gode og trygge relasjonene.

Det viktigste er vel at man setter noen grenser for hva man kan godta eller ikke. Man skal ikke miste seg selv oppe i alt sammen. Så lenge man bevarer sin egen integritet, samt setter noen grenser både for seg selv og partneren allerede fra starten, så føles det kanskje litt greiere dersom forholdet faller i fisk.

Vi er født alene og vi skal dø alene. I mellomtiden kan det være greit å ha noen med seg på veien. Noe "must" er det likevel ikke.

Endret 22. mai 2007 av Matsui

[Gjest Hovedinnlegger]

Når jeg var ganske ung traff jeg en mann som jeg ser på som en stor kjærlighet. For å gjøre en lang historie kort så utslettet jeg meg selv til fordel for ham, og han var i langt fra snill. Depresjoner og dårlig selvtillit ble resultatet.

Rømte inn i ett destruktivt forhold ( var nok ensom ) med en mann som hadde problemer, det viste seg at han var voldelig-og jeg kom meg vekk. Traff en snill og god mann etter dette-men han gav meg ALT og 190 prosent oppmerksomhet HELE tiden, jeg vet ikke om følesene ble kvelt pga dette-hvertfall så måtte jeg la ham gå.

Vært alene i to år etter dette-møtt menn, men mange av dem interesserer meg ikke mer enn en uke, noen minutter og what ever, noen gir jeg ikke en sjangs-og andre har jeg lekt med. ( Av og til følt meg som ett skikkelig dårlig menneske pga dette, men jeg har likt makten-har vel slitt med meg selv) det er over nå og håper ikke folk dømmer meg pga dette.

Jeg vil alltid være alene, samtidig så ser jeg jo at det finnes lykkelige familier rundt meg og det er ganske ensomt alene, dessuten skriker kroppen etter nærhet. Så kanskje jeg skal prøve, kanskje jeg klarer å gi noe av meg selv, hvem vet.

Dessuten så er det tøft når en mann faktisk tør å ringe i disse meldingstider, så jeg får se om det blir noe på meg lol

Takk for fint svar av deg over.

[Gjest Gjest]

Hei

Godt spørsmål, tror aldri man vet HELT sikkert jeg. Men for å finne ut av det så må man gi gutten en sjanse, kjenn på magefølelsen etter å ha blitt bedre kjent.

Har bare følt at det er den rette for meg en gang, og da falt jeg hodestups, problemet var jo at følelsene ikke ble gjengjeldt. Etter det har jeg TRODD og ønsket at det var riktig, men innerst inne har det ikke føltes helt rett.. Angrer på at jeg ikke har stolt mer på magefølelsen min, kunne spart meg for et forhold som ikke var bra for meg. Nå tror jeg at jeg falt for en hyggelig fyr, tror jeg er i ferd med å forelske meg(bare vært forelska en gang før). Er redd for å falle, er usikker på om han er den rette. Er redd følelsene ikke skal gjengjeldes, og så vil jeg ikke ha et sånn forhold som sist.. Når man brenner seg så blir man med en gang litt mere skeptisk. Men en ting er sikkert, og gå ut å bli bedre kjent er verdt det. Kjenn på magefølelsen etter at du har blitt litt bedre kjent med ham, er det ingenting der så er det ingenting der. Og du har jo ikke tapt noe på å ta sjansen:)

Lykke til!

[Gjest Hovedinnlegger]

Hei

Godt spørsmål, tror aldri man vet HELT sikkert jeg. Men for å finne ut av det så må man gi gutten en sjanse, kjenn på magefølelsen etter å ha blitt bedre kjent.

Har bare følt at det er den rette for meg en gang, og da falt jeg hodestups, problemet var jo at følelsene ikke ble gjengjeldt. Etter det har jeg TRODD og ønsket at det var riktig, men innerst inne har det ikke føltes helt rett.. Angrer på at jeg ikke har stolt mer på magefølelsen min, kunne spart meg for et forhold som ikke var bra for meg. Nå tror jeg at jeg falt for en hyggelig fyr, tror jeg er i ferd med å forelske meg(bare vært forelska en gang før). Er redd for å falle, er usikker på om han er den rette. Er redd følelsene ikke skal gjengjeldes, og så vil jeg ikke ha et sånn forhold som sist.. Når man brenner seg så blir man med en gang litt mere skeptisk. Men en ting er sikkert, og gå ut å bli bedre kjent er verdt det. Kjenn på magefølelsen etter at du har blitt litt bedre kjent med ham, er det ingenting der så er det ingenting der. Og du har jo ikke tapt noe på å ta sjansen:)

Lykke til!

Takk, det samme til deg

[Gjest Matsui]

Når jeg var ganske ung traff jeg en mann som jeg ser på som en stor kjærlighet. For å gjøre en lang historie kort så utslettet jeg meg selv til fordel for ham, og han var i langt fra snill. Depresjoner og dårlig selvtillit ble resultatet.

Rømte inn i ett destruktivt forhold ( var nok ensom ) med en mann som hadde problemer, det viste seg at han var voldelig-og jeg kom meg vekk. Traff en snill og god mann etter dette-men han gav meg ALT og 190 prosent oppmerksomhet HELE tiden, jeg vet ikke om følesene ble kvelt pga dette-hvertfall så måtte jeg la ham gå.

Vel, det er jo dette jeg mener når det gjelder grensesetting og integritet. Etter hvert finner man jo ut, ofte på den harde måten, hva man kan tolerere og ikke. Selv om man er i et forhold, så er man like fullt et selvstendig individ. Man skal ikke leve og ånde gjennom den andre.

Vært alene i to år etter dette-møtt menn, men mange av dem interesserer meg ikke mer enn en uke, noen minutter og what ever, noen gir jeg ikke en sjangs-og andre har jeg lekt med. ( Av og til følt meg som ett skikkelig dårlig menneske pga dette, men jeg har likt makten-har vel slitt med meg selv) det er over nå og håper ikke folk dømmer meg pga dette.

Du skal ikke se bort i fra at noen der ute sitter igjen med det samme synet på forholdet til deg som du har til dine egne dårlige erfaringer. Men det er ingen grunn til å gråte over spilt melk. Gjort er gjort og spist er spist (der fikk du nesten samtlige floskler på én gang).

Jeg vil alltid være alene, samtidig så ser jeg jo at det finnes lykkelige familier rundt meg og det er ganske ensomt alene, dessuten skriker kroppen etter nærhet. Så kanskje jeg skal prøve, kanskje jeg klarer å gi noe av meg selv, hvem vet.

Tilsynelatende lykkelige familier i hvert fall. Alle har sitt å stri med. Ta en runde rundt i samlivsforumet her. Mye tyder på at alt ikke nødvendigvis er like mye fryd og gammen over hele fjøla. Singelforumet postes det jo nesten ikke innlegg i det hele tatt. Kanskje man skal ta det som et aldri så lite signal?

Dessuten så er det tøft når en mann faktisk tør å ringe i disse meldingstider, så jeg får se om det blir noe på meg lol

Tja.. Det kommer jo an på mannen. Dersom han var tydelig nervøs, så skal du ikke se bort i fra at han har samlet opp en del mot bare for å ta den telefonen til deg. Det behøver altså ikke være noe dårlig tegn, nei.

Takk for fint svar av deg over.

Takker

[Gjest Hovedinnlegger]

Vel, det er jo dette jeg mener når det gjelder grensesetting og integritet. Etter hvert finner man jo ut, ofte på den harde måten, hva man kan tolerere og ikke. Selv om man er i et forhold, så er man like fullt et selvstendig individ. Man skal ikke leve og ånde gjennom den andre.

Du skal ikke se bort i fra at noen der ute sitter igjen med det samme synet på forholdet til deg som du har til dine egne dårlige erfaringer. Men det er ingen grunn til å gråte over spilt melk. Gjort er gjort og spist er spist (der fikk du nesten samtlige floskler på én gang).

Tilsynelatende lykkelige familier i hvert fall. Alle har sitt å stri med. Ta en runde rundt i samlivsforumet her. Mye tyder på at alt ikke nødvendigvis er like mye fryd og gammen over hele fjøla. Singelforumet postes det jo nesten ikke innlegg i det hele tatt. Kanskje man skal ta det som et aldri så lite signal?

Tja.. Det kommer jo an på mannen. Dersom han var tydelig nervøs, så skal du ikke se bort i fra at han har samlet opp en del mot bare for å ta den telefonen til deg. Det behøver altså ikke være noe dårlig tegn, nei.

Takker

Er så utrolig hyggelig når mennesker kan svare en slik som dere har svart meg på spørsmålene mine.

Tenk at det finnes slike flotte mennesker.

[Gjest hv,inlegger]

Nå skal jeg møte han, jeg er helt varm jo- har på en måte feber...