Hjemlengsel.

[Gjest Anonymous]

Er det vanlig at en har hjemlengsel når en er 30 år?

Jeg har bodd vekke i mange år, og begynner å lengte veldig hjem. Men jeg synes det er vanskelig da jeg har samboer og han har hus.

Jeg vil gjerne flytte, men det er ikke så lett å få med han. Jeg ønsker ikke å gjøre det slutt for å komme meg hjem.

Hva skal jeg gjøre?

[L@dy]

Tja, du sier jo at du ikke vil gjøre det slutt for å "flytte hjem", og at det er lite sannsynlig du får han med. Da må du bare "akseptere" at der du bor er hjemmet ditt.

Ellers så kan jo du reise på besøk oftere, og invitere venner og familie på besøk.

Ei tidligere kollega av meg opplevde akkurat det samme som deg. Men hun valgte altså å forlate sin samboer. Nå var gjerne ikke forholdet helt på "topp heller da". Men det som hun sa var at ønsket å flytte "hjem igjen" ble sterkere etterhvert som hun hadde lyst å "slå rot" og få barn. Om hun gjorde det rette, det vet jeg ikke.

[Midnattsol]

Huff, ikke lett det der. Jeg flytta hjemmefra og ble samboer med kjæresten min fordi det var vanskelig for han å flytte på grunn av jobb. Må vel si at jeg egentlig ofte lengter hjem og skulle vel ønska at det var han som kunne flytta på seg, ikke meg.

Har vel egentlig ingen gode råd. Skriver nå fordi jeg ville si at jeg forstår deg, og at jeg skjønner det er vanskelig. Tenker ofte i de baner selv, men jeg kommer ikke fram til noen løsning, så jeg er her enda. Klarer uansett ikke flytte fra han.

[Gjest Zalomine]

Kjenner til fenomenet ja. Flytta til Bergen under den enkle forutsetning at dette var for 4 år (studier altså). Men så skjedde det noe da.... jeg traff en medstudent som jeg falt for, nå er vi samboere. Ingen av oss er opprinnelig fra Bergen altså, men her bor vi nå da, begge to. (Jeg ville egentlig flytte hjem, men i alle fall IKKE til Oslo, og han trivdes nå godt i Bergen han, Brann-supporter som han er (meget aktiv sådan))

Jeg ønsker egentlig å bo "hjemme". Det har med barn å gjøre. Det har å gjøre med at jeg er et "slektsmenneske" (som altså trives i familieselskaper og sånn). Jeg kan ikke skjønne hvordan jeg skal kunne få barn, uten at mamma er i nærheten, at barna skal vokse opp uten kontakt med sine besteforeldre (på begge sider) annet enn i ferier. Det blir noen triste bursdager det (synes jeg som er vant med familieselskap med nærmere 30 gjester for "en helt vanlig bursdag")

Men det var den kjærligheta da. Jeg flytter definivt IKKE fra min samboer for dette. Og jeg innser at å få ham til å flytte fra Bergen, det blir stadig vankligere, siden han blir bare mer og mer involvert i dette med Brann (på supportersiden da, ikke selve klubben) Jeg har ingen venner i Bergen, da alle mine venner var studenter, og de flyttet etter endt studietid. Han hadde alle sine venner (nesten i alle fall) utenfor studentmiljøet (eller studenter andre steder, som ikke e ferdig på en stund da, noen av dem) og på den måten har han fortsatt sine venner i Bergen, noe som gjorde det enda mer fristende for ham å bli boende her. Vi har mye kontakt med hans venner, og noen av dem anser jeg etterhvert som nesten mine venner også, men jeg savner nå likevel egne venner. (Venninner, altså! Han har jo på en måte mest guttevenner han da...)

Jeg trur nok at denne følelsen av å ønske å flytte "hjem" ikke vil forsvinne sånn uten videre, og stadig mer aktiv blir den nok når det bli på tide å begynne å planlagge små babyer.. (ååhh, som jeg gleder meg til det, egentlig) Men samtidig blir det kanskje lettere å bli boende her etterhvert som jeg får en jobb jeg trives i, og forhåpentligvis får nye venner etterhvert.

Det eneste jeg kan si til deg er nok det andre allerede har sagt. Du får vurdere hva som er viktigst for deg. Vil du ikke forlate ham, og han vil ikke flytte, ja så blir du vel boende da. Prøv i så fall å tenke på dette som hjemme! Og inviter familien på besøk. Besøk dem. Og venner. Legg inn mer enn dette med sommerferie, juleferie og kanskje påska. Besøk dem ei langhelg. Ta deg ei lita friuke om du kan. Inviter dem til deg når de har anledning. Gjør det beste utav det, rett og slett.

Og, snakk med din samboer om dette, forklar ham hvordan du føler. Uansett hva vi trur, gutter er slett ikke tankelesere, og de behøver at vi setter klare ord på det vi tenker på. Så han i det minste forstår hva du føler.

Håper det ordner seg!

[L@dy]

Jeg fikk hjemlengsel etter å ha lest Fredagsbarn sitt innlegg.

Jeg er heldigvis ikke sånn voldsomt plaget av hjemlengsel, men om vi får barn så blir det litt "rart" å bo så langt unna familien ja. Jeg er og`vant med å kjenne besteforeldre på begge sider godt. Et par av mine kusiner er mine beste venninner. Men det får gå som det går, om vi får barn, så får vi heller bli enda bedre kunder av SAS...

[Gjest Zalomine]

Ja, man må bare gjøre så godt man kan, besøke masse. Det er nok løsningen. Min samboer er ikke vant med å ha slekt rundet seg han da, de flyttet fra sunnmøre der begge hans foreldre er fra, når han var 4 år, og har siden bodd på østlandet. Så han er vant med å besøke slekt bare i alle mulige ferier (og for han betyr ferie også direkte oversatt "besøke slekta", så tanken på sydenferie faller ham ikke inn engang...). Det er jo mange som har det sånn, så da klarer vel vi det også... Fordi det tross alt er sånn livet ble...