Jeg tviler på forholdet..

[Gjest Huff]

Hei.

Jeg har en samboer, vi har kjøpt oss hus, vi skal gifte oss, vi planlegger barn om ikke så lenge, og alt er tilsynelatende flott.

For en stund siden siden slapp han en bombe over meg. Jeg hadde vel egentlig mine mistanker, men det føltes som en bombe allikevel. Jeg tror jeg fortrengte det. Han var forelsket i en annen, og hadde vært det omtrent så lenge vi har vært sammen, men var det visstnok ikke nå lenger. De hadde visstnok ikke gjort noe fysisk (i følge han), men han har hatt kontakt med henne bak min rygg hele tiden fram til for noen måneder siden.

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil gjerne tilgi han, men på den annen side vil jeg ikke være naiv, og heller gå fra han, men jeg syns det er fryktelig ille å gi opp alt det vi har sammen (eller det jeg trodde vi hadde..). Jeg vil på en måte fortsette å prøve, også mye fordi jeg ikke tror jeg orker å gå gjennom enda et brudd.

Jeg tror veldig mye av problemet for meg er at han later som ingenting. Det virker på han som om alt er som det alltid har vært. Forholdet vårt er fint og flott i hans verden. Han har alltid hatt problemer med å snakke om følelser, og spør jeg om hvorfor han kunne gjøre dette mot meg så sier han bare: "Jeg vet ikke, jeg er dum og veldig lei for det". Jeg prøver å ta det opp og fortelle han hvordan jeg føler det, men han sitter bare der og sier ingenting, så jeg ser ikke engang poenget lenger. Han lover meg at han skal gjøre alt han kan for at jeg skal stole på han igjen, men han gjør ingenting. Alt er som før, og jeg blir bare mer og mer frustrert. Er det for mye forlangt at vi skal kunne prate om det? Er det for mye forlangt at han skal vise meg at det er MEG han elsker (slik han påstår)?

Uff, kan noen gi meg noen råd?

[Gjest Gjest]

JA han har en plikt til å vise deg hva du betyr og en PLIKT til å snakke med deg. Det han har gjort er å lette sin egen samvittighet ved å fortelle om sine synder, og så er problemet ditt videre.

Vet det er lett å skrive og å si, men for å være helt ærlig så virker han noe umoden til å satse på. Hadde forlangt å få en oppklaring her i all fall før det hadde blitt noen barn, giftemål osv.

[Gjest TS]

JA han har en plikt til å vise deg hva du betyr og en PLIKT til å snakke med deg. Det han har gjort er å lette sin egen samvittighet ved å fortelle om sine synder, og så er problemet ditt videre.

Vet det er lett å skrive og å si, men for å være helt ærlig så virker han noe umoden til å satse på. Hadde forlangt å få en oppklaring her i all fall før det hadde blitt noen barn, giftemål osv.

Takk for svar.

Han er kanskje litt umoden ja, jeg vet ikke. Jeg vet han sliter veldig med å snakke om følelser, men jeg syns han egentlig burde prøve veldig hardt i dette tilfellet, og det virker ikke som om han gjør det.

Barn og giftemål har blitt lagt litt på is, ja.

[Gjest Matsui]

Noen samlivsekspert er jeg ikke. På langt nær. Tanken som slo meg da jeg leste innlegget ditt var imidlertid at dersom dette er måten problemene takles på nå, blir det eventuelt noe bedre ved en senere anledning? Jeg mener, dersom han bevisst velger å ignorere problemet og ikke ønsker å prate om det, selv om det skaper dårlig atmosfære mellom dere, så ser jeg jo potensielle problemer fremover i tid både når det gjelder samliv og ekteskap.

Det kan for enkelte riktignok være vanskelig å snakke om følelser, men jeg tror det er viktig at han forstår at dette er nødvendig for å skape tillit og nærhet mellom dere. Evnen dere har til å kommunisere med hverandre er etter min mening helt nødvendig for at du og mannen din ikke skal havne i den sørgelige statistikken om bare noen få år.

Når det gjelder hvordan du skal forholde deg til det problemet du har akkurat nå, så tror jeg du i første omgang må få formidlet at saken ikke er ute av verden riktig ennå. Den trenger avslutning, og da må man snakke sammen for å opprette tilliten til hverandre igjen.

Når dere omsider har fått avsluttet dette på en måte begge kan leve med, så må saken også få lov til å ligge. Enten må du velge å stole på han igjen, eller så må du avslutte forholdet. Dersom man tillater at dette skal ligge som en klam sokk rundt dere, så tror jeg det vil ende galt.

Dere skal gifte dere, muligens også få barn. Da bør dere ha alt på det rene, og være fullstendig trygge på at dere har en fremtid sammen, før dere trasker opp kirkegulvet.

My two cents. Lykke til.

[Gjest TS]

Noen samlivsekspert er jeg ikke. På langt nær. Tanken som slo meg da jeg leste innlegget ditt var imidlertid at dersom dette er måten problemene takles på nå, blir det eventuelt noe bedre ved en senere anledning? Jeg mener, dersom han bevisst velger å ignorere problemet og ikke ønsker å prate om det, selv om det skaper dårlig atmosfære mellom dere, så ser jeg jo potensielle problemer fremover i tid både når det gjelder samliv og ekteskap.

Det kan for enkelte riktignok være vanskelig å snakke om følelser, men jeg tror det er viktig at han forstår at dette er nødvendig for å skape tillit og nærhet mellom dere. Evnen dere har til å kommunisere med hverandre er etter min mening helt nødvendig for at du og mannen din ikke skal havne i den sørgelige statistikken om bare noen få år.

Når det gjelder hvordan du skal forholde deg til det problemet du har akkurat nå, så tror jeg du i første omgang må få formidlet at saken ikke er ute av verden riktig ennå. Den trenger avslutning, og da må man snakke sammen for å opprette tilliten til hverandre igjen.

Når dere omsider har fått avsluttet dette på en måte begge kan leve med, så må saken også få lov til å ligge. Enten må du velge å stole på han igjen, eller så må du avslutte forholdet. Dersom man tillater at dette skal ligge som en klam sokk rundt dere, så tror jeg det vil ende galt.

Dere skal gifte dere, muligens også få barn. Da bør dere ha alt på det rene, og være fullstendig trygge på at dere har en fremtid sammen, før dere trasker opp kirkegulvet.

My two cents. Lykke til.

Jeg vet jeg må velge å stole på han igjen hvis dette skal fungere, men jeg vet ikke om jeg kommer til å klare det hvis han fortsetter sånn som han gjør nå.

Det har vært mye greier med hun andre, mye løgner. Jeg føler at han burde være voksen nok til å sette seg ned og prate med meg, men allikevel vet jeg at det ikke kommer til å skje. Jeg vet hvordan han er. Om jeg tar det opp blir han ikke sur, men han bare sitter der, ser trist ut, og sier at han ikke vet, at han ikke klarer å snakke om det, og da får jeg følelsen av at det ikke er noe poeng i å ta opp noe med han, og dermed blir det bare liggende. Jeg har behov for å snakke om det, men det må gå begge veier.

[trønderrock]

Det er han som har "dummet seg ut" og da bør ahn vise såpass anvsar at han vil snakke med deg om det, og bevise at han er til å stole på!

Dette børe dere virkelig ordne opp i før et evt bryllup og familieforøkelse.

Hvis han ikke klarer å ta inn over seg dette å ikke en gang å snakke om det, ser du jo tegninga for framtida. Han mener kanskej han har gjort opp for seg ved å fortelle deg om det, men det han virkelig har gjort er å skyve problemet over på deg.

Du kan jo si det som du føler det, at dette må ordnes opp i før dere kan gå videre.

[Gjest TS]

Det er han som har "dummet seg ut" og da bør ahn vise såpass anvsar at han vil snakke med deg om det, og bevise at han er til å stole på!

Dette børe dere virkelig ordne opp i før et evt bryllup og familieforøkelse.

Hvis han ikke klarer å ta inn over seg dette å ikke en gang å snakke om det, ser du jo tegninga for framtida. Han mener kanskej han har gjort opp for seg ved å fortelle deg om det, men det han virkelig har gjort er å skyve problemet over på deg.

Du kan jo si det som du føler det, at dette må ordnes opp i før dere kan gå videre.

Jeg prøver å fortelle han at vi er nødt til å snakke om det, og han sier at han skal prøve, men det skjer ingenting. Kanskje jeg er utålmodig, men det har tross alt gått over et par måneder nå, og ingenting har skjedd. Jeg føler for å kjefte, men jeg ser ikke poenget i det heller, når det ikke kommer noe ut av det. Jeg har sagt hva jeg føler, jeg har til og med skrevet det ned så han kan lese, men han virker egentlig veldig lite påvirket av det. Jeg vet ikke om han ikke er påvirket i det hele tatt, eller om han bare ikke vet hvordan han skal reagere i situasjonen.