Kverulering

[Gjest Gjest]

Noen som har vert borti personer som har noe å si til alt, altså motsi alt du sier. Kjæresten min er slik. Han motsier alt. Kverulerer nesten uten å være klar over det eller forstå det selv. Slv ikke når jeg forsiktig anntyder det.

Slitsomt...

[Gjest Fjellsippa]

Er det min ex du har overtatt?

Han var sånn at nesten uansett hva jeg sa så motsa ham meg. Etterhvert som jeg ble bevisst på dette, prøvde jeg å si det motsatte av hva jeg egentlig ville. Da motsa han meg sånn at jeg fikk egentlig viljen min, men det skjønte ikke han.

Da jeg skjønte spillet forsvant også følelsene. Blant annet derfor er han en ex.

[Gjest Gjest]

Det skal du se. he,he. Kansje jeg har overtatt han ja... Skal prøve den taktikken din kansje..

Det er nemlig så iriterende at jeg gidder nesten ikke diskutere NOE. Alt må diskuteres til minste detalj, men aldri gjelder min mening. Hm...

[Gjest Bøllefrøet]

Høres ut som en fyr jeg kjente en gang i tiden. Heldigvis ble vi aldri sammen. Det snevet av følelser jeg kanskje en gang hadde for han ble borte raskt pga den kveruleringa.

[Hobgoblin]

Hehe, jeg jobbet tidligere med en kar som var superkverulant. Jeg og en kollega spekulerte mye på hvordan han og hans kone hadde det (han var gift med 2 barn), og vi kom frem til følgende: Enten var hun til de grader ettergivende og underdanig, slikt at hun aksepterte alt han sa, ellers så hadde hun 100% kontroll på ham. Vi mente nemlig at det måtte være helt umulig for et "normalt" menneske å leve sammen med vår kollega...

Men uansett - forholdet deres fungerer på en aller annen måte (de er gift den dag i dag), så enkelte holder altså ut med ekstreme kverulanter. :klø:

[trønderrock]

Og aller verst er de som begynner å kverulere å diskutere med sin kjære når de er sammen med andre. Synes dette blir fryktelig ekkelt jeg.... Kjenner nemlig en som er slik. Han tar ikke en femmer for å begynne å diskutere med samboeren sin når de er her...

Har sakt høflig et par ganger at det kan de kanskje diskutere når de kommer hjem.... Han godtar det, men MÅ bare skyte inne t lite men... før han gir seg.

[Gjest Miss Guided]

En venninne av meg klarte alltid å finne den type kjærester, utrolig irriterende i lengden. Helt greit at man ikke er enige om et tema og at man kan diskutere politikk og annet men når det blir kverulering for kveruleringens skyld så er moroa over. Nå er hun gift og det med en mann som er helt annerledes enn de andre og som det går an å føre en naturlig samtale med.

[Annikken]

Jeg var sammen med en sånn en. Æsj æsj. Kjente ikke grensen for saklig diskusjon og regelrett utdebattering. Her var det ikke snakk om å ha en diskusjon og få glede av å diskutere og høre meningen til andre, (altså det er lov å bli glad når man har et poeng, men det skal ikke være _poenget_ med diskusjonen), men å vinne diskusjonen, uansett hva slags skitne triks han måtte dra fram. Og som oftest var det noe personlig "det sier jo selvfølgelig du, som..." osv. Alt for å knekke motparten. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg gadd nesten to år. Jeg var vel ung, dum og naiv som mange andre som er sammen med sånne folk

Dessverre tror jeg det er en ururelig sykdom å være sånn. Kverrulanter kan bli bedre, men de blir aldri _friske_. De har nok blitt for psykisk banka under oppveksten. Synd men sant.

[Gjest Monica]

Hei. Jeg er en slik, elsker og kverulere, hehe :D

[Gjest Valiumsjunkie]

Jeg vet om en slik fyr, grøss. Når han sier ting bare jatter jeg med. Har bedre ting å bruke energien min på. :-P kanskje jeg motsier et par ting, også bare går vi over på å snakke om ham og tingene hans. Jobben hans og trening. Da stopper kveruleringen. Han trives godt med selv-jabbingen, tydeligvis. Har en venninne som unngår ham helt, hun orker ikke fyren. Jeg synes heller at det er mer underlig at hun orker å komme med motsvar på kveruleringen.

[Gjest Valiumsjunkie]

Hehe, jeg jobbet tidligere med en kar som var superkverulant. Jeg og en kollega spekulerte mye på hvordan han og hans kone hadde det (han var gift med 2 barn), og vi kom frem til følgende: Enten var hun til de grader ettergivende og underdanig, slikt at hun aksepterte alt han sa, ellers så hadde hun 100% kontroll på ham. Vi mente nemlig at det Omåtte være helt umulig for et "normalt" menneske å leve sammen med vår kollega...

Men uansett - forholdet deres fungerer på en aller annen måte (de er gift den dag i dag), så enkelte holder altså ut med ekstreme kverulanter. <img src='http://forum.kvinneguiden.no/public/style_emoticons/<#EMO_DIR#>/scratch1.gif' class='bbc_emoticon' alt=':klø:' />

Den kverulanten jeg kjenner er evig jomfru i tillegg, og har ikke utseendet med seg, lav og man kan se på ham at han har dårlig selvtillit. Det bor ikke noe vondt i ham, trist at han skyver alle unna seg ubevisst. Han suger energi med oppførselen sin, og de fleste tenker inni seg at de vil finne en nødutgang hvis man blir fanget i en samtale med ham.

[Gjest Gjest]

Huff, jeg er redd samboeren min! Jeg syns han er skummel. . Best å stikke av mens leken er god. Trist for barna, men tror det er best likevel.

[AnonymBruker]

Huff, jeg er redd samboeren min! Jeg syns han er skummel. . Best å stikke av mens leken er god. Trist for barna, men tror det er best likevel.

Er du redd for han fordi han kverulerer?

Anonym poster: 3bed9abbbe7c27caea2cddc5cf029284

[Tibbie]

Har noen venninner som er slik. Hadde de ikke vært så fryktelig kverulerende kunne de vært mine bestevenninner.

Det er umulig å være sammen med dem for lenge, da det blir FRYKTELIG irriterende!

[Gjest Hjordis]

Er tredje generasjons kverulant. ..

Prøver aktivt å begrense meg sjøl. Men er altfor ofte at jeg sklir ut og shotgun replikker haggler over noen kjente.

Jeg oppdager litt seint hva som skjer og da er det uhyre vanskelig å stoppe. .. innrømme at jeg er på bærtur er hard trening.

En lignende ting jeg gjør er å ta parti med den ikke tilstedeværende parten som blir snakket negativt om. Nesten umulig for meg å støtte feks forlovedens hjertesukk over en slitsom dag på jobb med sjef/kolleger.

Blitt flinkere til å ta meg selv i nakken, men det er en lang vei å gå. Er så glad i min kjære som er super tålmodig.

[AnonymBruker]

Kverulering kan være grusomt.

Selv var jeg også en som elsket å kverulere. Jeg tror det var oppmerksomheten som trakk meg.

Det trengte ikke å være noe jeg brydde meg om en gang. Eller egentlig var uenig om. Jeg snakket så ofte mot mine egne prinsipper og min egen moral (ironisk nok). Det å kunne si i mot, kun for å starte diskusjonen ga meg så mye, trodde jeg. Jeg elsket og i tillegg å fyre opp under enhver situasjon. Jeg kunne irretere på meg selv en stein, som bare lå i grøftekanten.

Hvorfor? Et misforstått skrik om oppmerksomhet antar jeg. Jeg skjønte jo det selvsagt ikke selv heller.

Den dag i dag rynker jeg kjapt på nesen når jeg hentyder at andre holder på sånn.

Anonym poster: 443b7424d9748ec5f9792013c5b2faca

[Gjest Kevlarsjäl]

Har et par venninner som er slik, og når jeg er med dem smitter det ofte over og jeg blir kverrulerende selv.

Det beste trikset er å være konsekvent enig med kverrulanten. Selv om du VET at kverrulanten tar feil. Bare jatt med og bytt tema. Og velg dine kamper: det er ikke vits å sitte en halvtime å diskutere en filledetalj..