Dumpet av samboer

[Gjest Dumpet med stor D]

Jeg om min tidligere samboer var sammen i 8 år fra vi var 25. Vi har en gutt sammen på snart 5. For 6 måneder siden kjøpte vi vårt første hus utenfor Oslo og vi har begge brukt mye tid og energi på å pusse dette opp. Vi har hatt våre opp og nedturer disse årene og har vært innom familierådgiving et par ganger i løpet av perioden. Dette har alltid hjulpet, men etter noen måneder glemte vi hva vi snakket om på rådgivingstimene og forholdet gikk tilbake til gammel vane. For 1 måned siden begynte hun å ymte frampå om at følelsene var begynt å avta. 1 uke etter var hun flyttet. Hun brukte nøyaktig en helg på å finne seg leilighet, ta sine egne ting, kjøpe nytt det hun manglet og forsvinne. Nå nekter hun å snakke med meg på telefonen og alt praktisk tas pr mail - neste uke er det mekling for å fordele foreldre ansvar. Jeg er sjokkskadet og forstår ingenting. Hun vil være i fred og ikke ha noe mas. Hun går på arbeidsledighetstrygd(!) og har enorme planer for hvordan hun skal bli rik ved å starte egen business innefor hudpleie.

Jeg forstår at følelser kan forsvinne. Jeg forstår også at hun helt sikkert har prøvd å fortelle meg hvordan hun føler det. Men når man har et barn sammen og har vært samboer i så mange år, holder det ikke med hint og små kommentarer. Hva hjelper "Du forstår meg ikke" mens jeg samtidig er opptatt med å kle på vår sønn før svømmetreningen?

Hun må slå i bordet - kline til og si: "Hvis vi ikke får gjort noe med dette forholdet vårt, så kommer det til å ryke. Våkn opp - ting er ikke bra - vi må jobbe begge to her slik at vi ikke mister hverandre"

Da har man sjangs å reagere. De feilene jeg har hatt i vårt forhold står helt klart for meg nå. Jeg forstår henne på alle punkt. Men det måtte klar tekst til før jeg klarte å innse det og når jeg nå har innsett det og ønsker å etterkomme hennes krav til kjæreste får jeg beskjed om at det er for sent - toget er godt, takk for nå, lykke til videre. Hun på sin side nekter for at hun kunne gjort noe annerledes i forholdet og det er vel egentlig denne holdningen som gjør at jeg fortsatt har beholdt likevekten og ikke mister siste rest av selvtillit. Begge har et ansvar i forholdet og ingen part kan kreve at kun den ene skal jenke seg. Nå er imidlertid min tid ute - hennes "tegn" burde jeg ha skønt - "synd for deg at du ikke forstår oss kvinner - jeg flytter"

Min menig er at dette er for enkelt. Følelsene har kanskje forsvunnet, men det har lite med helheten å gjøre. Gjennom et langt forhold vil man ha perioder man ønsker seg ut. Man kan også ha perioder man blir betatt av andre. Det betyr ikke at man bare bytter ut det man har slik man gjorde i ungdommen når man ønsket å finne ut hva man ønsket. Har man barn sammen så kjemper man til siste tåre. I alle forhold er det problemer - det er slik det er når man skal leve sammen. Følelesene for den andre har varierende intensitet og jeg syns man bør være voksen nok til å være klar over dette. Alle avgjørelser jeg har tatt siden jeg traff hun har blitt tatt med hun og vår sønn i bakhodet. Jeg har alltid ønsket å bygge familie, prioritert å være hjemme og alltid satt forholdet øverst på listen og mine egne ønsker nederst. Videre har jeg jobbet ekstra for at hun skulle kunne få realisere sin drøm om egen forretning. Jeg har alltid vært den som har gitt kjærlighet og vist omsorg gjennom kos og klem, mens hun er mer av den typen som viser det gjennom praktisk handling. Jeg vet at hun har elsket meg og at hun ikke er den typen som viser kjærlighet slik jeg gjør, men jeg forstår også nå at kjærligheten ikke har stukket like dypt som hos meg. Jeg har lært mye av dette og håper at jeg klarer å finne en dame som har de samme verdier som meg og med en mye større vilje til å kjempe for det man har. Jeg mener ikke på noen måte at man for enhver pris skal være i et forhold bare for barna. Er det vold, utroskap, løgn eller psykisk terror er det bare å komme seg ut så fort som mulig. Men snakker man om vanlige samlivsproblemer som er i alle forhold - så må man være villig til å kjempe litt.

Vi planla ferien vår for 1 måned og 1 dag siden. Nå ser det ut til at jeg må dra til Legoland alene.

Nå lurer jeg på hva som egentlig foregår? Er det noen som kan forklarer meg det?

Hilsen Bernt.

[Gjest Blondie65]

Jeg er nok veldig enig med deg i at det kan virke lettvint når hun en dag plutselig har fått nok og bare går. At du burde sett og forstått en hel masse som du ikke har er nok et tegn på dårlig kommunikasjon, og igjen sitter du sjokkert.

Men hva kan du egentlig gjøre med det nå?

Du sier at folk bør holde sammen dersom det ikke er vold, utroskap, løgn eller psykisk terror i et forhold. Men der er jeg uenig. Er kjærligheten borte og man rett og slett ikke får noe ut av forholdet lenger så må det være lov å takke for seg. Dere har vært sammen i 8 år uten at du har skjønt alvoret av hint - da har dere et stort kommunikasjonsproblem - noe som er åpenbart i og med at kommunikasjon er noe som nå foregår på epost.

Det beste du kan gjøre nå er å være en far for ditt barn.

[Gjest Dumpet med stor D]

Jeg er nok veldig enig med deg i at det kan virke lettvint når hun en dag plutselig har fått nok og bare går. At du burde sett og forstått en hel masse som du ikke har er nok et tegn på dårlig kommunikasjon, og igjen sitter du sjokkert.

Men hva kan du egentlig gjøre med det nå?

Du sier at folk bør holde sammen dersom det ikke er vold, utroskap, løgn eller psykisk terror i et forhold. Men der er jeg uenig. Er kjærligheten borte og man rett og slett ikke får noe ut av forholdet lenger så må det være lov å takke for seg. Dere har vært sammen i 8 år uten at du har skjønt alvoret av hint - da har dere et stort kommunikasjonsproblem - noe som er åpenbart i og med at kommunikasjon er noe som nå foregår på epost.

Det beste du kan gjøre nå er å være en far for ditt barn.

Der er jeg ikke enig. Man merker når følesene begynner å avta og som jeg skrev - det er helt naturlig gjennom et langt forhold at man føler variert kjærlighet for den andre. For å holde kjærlighet ved like må begge jobbe, ellers vil den naturlig nok avta. Man kan ikke bare ta i mot. Det er for enkelt når man først har gått inn i et forhold med barn, svigerfamilie, hus og økonomi å bare si: "oi, nå kjenner jeg ikke like mye for han lenger - jeg finner en ny" Har man den innstilligen vil det samme skje om og om igjen i forhold etter forhold. Den forrige hun var sammen med - riktignok bare i tre år - røk ut over natten han også - uten noen forvarsel.

[Leo]

Jeg er nok veldig enig med deg i at det kan virke lettvint når hun en dag plutselig har fått nok og bare går. At du burde sett og forstått en hel masse som du ikke har er nok et tegn på dårlig kommunikasjon, og igjen sitter du sjokkert.

Jeg har selv forlatt en mann etter et omtrent like langt forhold og selv om det kunne virke som det skjedde nærmest "over natten", var ikke det tilfelle. Jeg hadde tenkt og prøvd lenge og skulle jeg ha vært mer tydelig, måtte jeg ha tydd til håndgripeligheter. Likevel satt vel vedkommende igjen med den samme følelsen som trådstarter. Det tyder jo bare på en ting og det er, som Blondie65 sier, usedvanlig dårlig kommunikasjon fra begge parter. Man kommer også til et punkt hvor det ikke er noe særlig mer å kommunisere om og det er ikke utenkelig at trådstarters partner har vært der ganske lenge før hun pakket og reiste.

Du sier at folk bør holde sammen dersom det ikke er vold, utroskap, løgn eller psykisk terror i et forhold. Men der er jeg uenig. Er kjærligheten borte og man rett og slett ikke får noe ut av forholdet lenger så må det være lov å takke for seg. Dere har vært sammen i 8 år uten at du har skjønt alvoret av hint - da har dere et stort kommunikasjonsproblem - noe som er åpenbart i og med at kommunikasjon er noe som nå foregår på epost.

Her er jeg helt enig! I våre dager har det ingen hensikt å fortsette et forhold man ikke får noe som helst ut av. Man kan faktisk komme til et punkt hvor man er så lei at man ikke orker å høre ett eneste ord til før det har gått en stund.

Det beste du kan gjøre nå er å være en far for ditt barn.

Absolutt!

[Leo]

Der er jeg ikke enig. Man merker når følesene begynner å avta og som jeg skrev - det er helt naturlig gjennom et langt forhold at man føler variert kjærlighet for den andre. For å holde kjærlighet ved like må begge jobbe, ellers vil den naturlig nok avta. Man kan ikke bare ta i mot. Det er for enkelt når man først har gått inn i et forhold med barn, svigerfamilie, hus og økonomi å bare si: "oi, nå kjenner jeg ikke like mye for han lenger - jeg finner en ny" Har man den innstilligen vil det samme skje om og om igjen i forhold etter forhold. Den forrige hun var sammen med - riktignok bare i tre år - røk ut over natten han også - uten noen forvarsel.

Hun har helt sikkert merket at følelsene har begynt å avta og det høres jo ut som hun har forsøkt å jobbe med forholdet også siden dere faktisk har vært i terapi gjentatte ganger. At du synes terapien har vært vellykket, betyr jo ikke nødvendigvis at hun synes det samme.

Det er mulig jeg misforstår nå, men jeg synes å lese mellom linjene at du mener at hun bare har tatt i mot din kjærlighet uten å gi noe tilbake. Det kan jo tenkes at hun føler at hun har gitt deg så mye kjærlighet som hun kan gi uten at hun har fått noe av det hun verdsetter tilbake?

[Gjest Gjest]

Dere har värt til familierådgivning en par ganger, er ikke det et klart tegn på at noe var veldig galt?

Om jeg får spörre, hva slags problemer hade ni?

[Gjest Dumpet med stor D]

Dere har värt til familierådgivning en par ganger, er ikke det et klart tegn på at noe var veldig galt?

Om jeg får spörre, hva slags problemer hade ni?

Et nøkkelord er vel tilitt. For et par år siden var hun på seminar i London. Vi hadde avtalt at hun skulle ringe meg når hun la seg. Da jeg ikke hørte noe og klokken var blitt 5 om natten ringte jeg hotellrommet hennes direkte. En mann tok telefonen og hun tok etterhvert røret. Hun hadde en forklaring som var midt på treet, men jeg valgte å stole på henne å gå videre. Ca 6 måneder senere fikk jeg høre at denne forklaringen ikke var riktig av en felles venninne. Hun hadde visst ikke gjort "noe galt" men noe var skjedd. Jeg begynte igjen å lure på dette, for hvis hun hadde ren samvittighet var det vel bare å si det slik det var og ikke lage en historie.

Etter dette har jeg vært mistenksom og har stilt en rekke spørsmål i forbindelse med innkommende SMS, byturer og andre ting. Hun har selvsagt følt seg litt overvåket og jeg har innsett i ettertid at jeg kanskje har gått litt over streken i enkelte sammenhenger. Jeg har aldri beskyldt henne for noe og blir heller ikke sjalu når hun snakker med andre menn. Likevel gnager en usikkerhet i meg når hun er på byen eller er i situasjoner hvor det fest og fart noe som igjen fører til en rekke liksom tilfeldige spørsmål fra min side.

En eneste gang har jeg overasket henne på byen og da stod hun tett med en type og flørtet åpenlyst. Hun påsto dette var et engangsfortakende og at hun ikke vanligvis var slik. Dette har også være med på gi grobunn for min sjalusi.

For å være trygg på at hun virkelig vil ha meg har jeg etterspurt bekreftelse i form av noen kjærlige ord når hun kommer hjem om dagen, en klem etc. Som jeg skrev i starten er hun ikke den typen som viser kjærlighet slik og jeg har ikke klart å innfinne meg helt med det. Alt annet enn oss to har også alltid virket viktigere for henne. Hagen må fikses, klær må vaskes, venner må besøkes, kurs må gjennomføres. Følelesen av å være litt nede på priorieteringslisten har resultert i kort lunte hos meg og bråk over bagateller og hun oppfatter meg som sint og misfornøyd. Når hun føler det slik, klarer hun selvsagt enda mindre å vise noe kjærlighet. Vi har snakket åpent om disse tingene og ting har gått svært bra i perioder hvor vi begge har vært obs på hverandres tanker og ønsker.

Jeg gjentar meg selv: Er man i et forhold, må man jobbe med det for å få det til å holde. Det kan virke stress å være i et forhold som er slik jeg beskriver det, men det har vært mange flere fine stunder enn triste stunder. Vi kan være sammen i 4 uker på hytten bare vi og vår sønn, uten å krangle eller kjefte en eneste gang. Når det er mulig, må det jo være noe i forholdet vårt som gjør det verdt å satse videre på.

[Leo]

. Hun har selvsagt følt seg litt overvåket og jeg har innsett i ettertid at jeg kanskje har gått litt over streken i enkelte sammenhenger.

Hva er litt overvåket og hva er litt over streken i denne sammenhengen?

For å være trygg på at hun virkelig vil ha meg har jeg etterspurt bekreftelse i form av noen kjærlige ord når hun kommer hjem om dagen, en klem etc.

Jeg er nok ikke så ulik din tidligere samboer i så måte og dette ville nok ganske raskt ha resultert i følgende fra min side også:

Som jeg skrev i starten er hun ikke den typen som viser kjærlighet slik og jeg har ikke klart å innfinne meg helt med det. Alt annet enn oss to har også alltid virket viktigere for henne. Hagen må fikses, klær må vaskes, venner må besøkes, kurs må gjennomføres.

Vi kan være sammen i 4 uker på hytten bare vi og vår sønn, uten å krangle eller kjefte en eneste gang. Når det er mulig, må det jo være noe i forholdet vårt som gjør det verdt å satse videre på.

Ikke nødvendigvis. Hvis jeg kan oppholde meg helt alene sammen med et annet voksent menneske i fire uker uten å krangle eller kjefte en eneste gang så betyr det bare at vedkommende overhodet ikke verken interesserer meg eller engasjerer meg, men at jeg holder ut fordi jeg føler at jeg må.

[Gjest Dumpet med stor D]

Det er mulig jeg misforstår nå, men jeg synes å lese mellom linjene at du mener at hun bare har tatt i mot din kjærlighet uten å gi noe tilbake. Det kan jo tenkes at hun føler at hun har gitt deg så mye kjærlighet som hun kan gi uten at hun har fått noe av det hun verdsetter tilbake?

Akkurat de ordene bruker hun også. Men vi snakker jo norsk begge to. Jeg tar et eksempel: Det kan da ikke være så vanskelig å si: "Jeg verdsetter følgende. Punkt 1. Respekt. Punkt 2. Tilitt. Punkt 3 osv...." Istedenfor kommer hun til meg etter 2 uker og sier hun er så lei seg fordi jeg i en bisetning hadde kalt hun "Magica fra tryll" fordi hun hadde farget håret sort. Hadde hun der og da sagt til meg: "Det der var stygt av deg å si", så hadde jeg sagt unskyld med en gang og forklart hun at det ikke var vondt ment. Jeg la jo ikke noe i det og syns jo hun er like pen selv om hun hadde barbert seg helt. Ble bare litt sjokkert når jeg kommer hjem fra jobb og finner den blonde damen min helt svart på håret og slengte dermed ut en kommentar.

[Gjest Gjest xx]

Hei!

Jeg er gjesten som spurte om hva slags problemer dere hade. Tack for svar!

Det absolutt förste som slår meg, er desverre at hun ikke hatt fölelser eller repekt for deg på en lang tid. Dette vet jeg pga egne erfaringer. Jeg trur hun har gjort ting som värt på kanten. Kanskje ikke utro, men allikevel ting man ikke skal göre. Mye har nok värt for å få en bekreftelse fra deg, en bekreftelse på forholdet. Du reagerer med å bli mistenksom noe som er negativt ladet, og så absolutt forståelig. Men dette gjör att hun forsvinner enda lengre bort. Hun önsket kanskje at du skulle få en aha opplevelse, at du skulle satse isteden for å legge energien på å fölge med på hva hun gjorde..

Så, ang det å väre sammen på hytta i 4 uker uten å krangle. Sorry, men det ser ikke jeg på som noe som er bra. Selvsagt, har man et tiptop forhold kan man kanskje klare 4 uker uten minste uenighet, men la oss va ärlige, å ikke krangle i en sån situasjon er ikke detsamme som å ha ett perfekt forhold. Et perfekt forhold existerer ikke. Fire uker allene på hytta innebär masse kos men også en hel del gnabb om visse ting. Klarer man det uten krangel så tyder det bare på at en av partene holder noe så jävlig igen. Svelger alt for å ikke måtte ta opp det den personen vet vil före til et ev slutt. Det er mer normalt å krangle, va uenige, bli sure på hverandre en å ikke göre det. Det blir litt sånn "her er allt frid og fröyd og vi elsker hverandre såå mye".

[Gjest Gjest]

Det går frem av dine innlegg at det er mange uoppgjorte saker og missforståelser i deres forhold. Du føler deg sveket akkurat no, og søker nok en bekreftelse på at det som har skjedd ikke burde skje.

Det har skjedd og jeg leser også i dine innegg at det er STORE kommunikasjonsproblemer mellom dere. Dette er vel sak 1 å rydde i. Dere har ett barn!!

Ja, et forhold med barn er verdt å legge stor innsats i, og ja et dårlig forhold skyldes begge to. Jeg tror at når det har utviklet seg dit hen at dere må kommunisere på mail så er det beste du kangjøre i første omgang å la dette bero. Ikke stresse det opp fordi du skaper da iritasjon og det gjør alt mye verre.

dere skal i mekling for barnets skyld. Skriv ner det du ønsker å si til henne. Ikke en hel meny men det aller viktigste. Prøv å ta det der i fra. Dere bør jo være venner for barnets skyld. I alle fall kunne snakke sammen.

Den viktigste oppgaven din nå, er som det blir sagt lenger oppe.. Barnet ditt...

[Gjest Gjest]

Akkurat de ordene bruker hun også. Men vi snakker jo norsk begge to. Jeg tar et eksempel: Det kan da ikke være så vanskelig å si: "Jeg verdsetter følgende. Punkt 1. Respekt. Punkt 2. Tilitt. Punkt 3 osv...." Istedenfor kommer hun til meg etter 2 uker og sier hun er så lei seg fordi jeg i en bisetning hadde kalt hun "Magica fra tryll" fordi hun hadde farget håret sort. Hadde hun der og da sagt til meg: "Det der var stygt av deg å si", så hadde jeg sagt unskyld med en gang og forklart hun at det ikke var vondt ment. Jeg la jo ikke noe i det og syns jo hun er like pen selv om hun hadde barbert seg helt. Ble bare litt sjokkert når jeg kommer hjem fra jobb og finner den blonde damen min helt svart på håret og slengte dermed ut en kommentar.

Hmm, En bagatell. Kan va en dårlig dag, kan va humörsvängningar eller hva som helst. Det handlade nog inte om att du kallte henne Magica fra tryll, mer om att hon gjorde en förändring, att hon grep efter sista halmstrået av förhållandet i så måte att hon nästan testade dig. Att hon ville göra nåt nytt, behövde dig, mens du bara skämtade bort det. Det kan låta banalt,men når man bare har et halmstrå igen å gå etter, da teller alt.

[Gjest Gjest]

En ting til. Jeg dumpet også min samboer omtrent over natten etter 12 år. Men da hadde jeg prøvd å fortelle han i ca 6 at vi sliter og trenger hjelp, men han mente vi ikke trengte hjelp da... Men bare for å illustrere at når kommunikasjonen er på bunn ja så er løsningen gitt tilslutt....

[Leo]

Akkurat de ordene bruker hun også. Men vi snakker jo norsk begge to. Jeg tar et eksempel: Det kan da ikke være så vanskelig å si: "Jeg verdsetter følgende. Punkt 1. Respekt. Punkt 2. Tilitt. Punkt 3 osv...." Istedenfor kommer hun til meg etter 2 uker og sier hun er så lei seg fordi jeg i en bisetning hadde kalt hun "Magica fra tryll" fordi hun hadde farget håret sort. Hadde hun der og da sagt til meg: "Det der var stygt av deg å si", så hadde jeg sagt unskyld med en gang og forklart hun at det ikke var vondt ment. Jeg la jo ikke noe i det og syns jo hun er like pen selv om hun hadde barbert seg helt. Ble bare litt sjokkert når jeg kommer hjem fra jobb og finner den blonde damen min helt svart på håret og slengte dermed ut en kommentar.

Dette beviser jo bare at dere ikke kommuniserer/har kommunisert særlig godt... Er man skikkelig drittlei, så er det ikke alt man orker/gidder å kommentere der og da selv om det oppleves som sårende. Å kalle noen "Magica fra Tryll" er ikke særlig flatterende og det burde vel du også ha visst i utgangspunktet? Den situasjonen du beskriver her er jo en bagatell som ingen av dere ville ha bitt seg merke i hvis det hadde være snakk om et velfungerende forhold!

Ellers har den delvis svensktalende gjesten her også en del gode innspill du burde legge merke til!

[Gjest gjest xx]

Dette beviser jo bare at dere ikke kommuniserer/har kommunisert særlig godt... Er man skikkelig drittlei, så er det ikke alt man orker/gidder å kommentere der og da selv om det oppleves som sårende. Å kalle noen "Magica fra Tryll" er ikke særlig flatterende og det burde vel du også ha visst i utgangspunktet? Den situasjonen du beskriver her er jo en bagatell som ingen av dere ville ha bitt seg merke i hvis det hadde være snakk om et velfungerende forhold!

Ellers har den delvis svensktalende gjesten her også en del gode innspill du burde legge merke til!

Tack för det Leo!

Haha, er "svorsk" och lite lätt språkförvirrad, men gör så gott jag kan!

[Gjest Gjest]

hennes "tegn" burde jeg ha skønt - "synd for deg at du ikke forstår oss kvinner - jeg flytter"

Min menig er at dette er for enkelt.

Veldig enig med deg. Alltid den samme gamle lettvinte oppskriften, de samme gamle uttygde flosklene om at 'han skjønner ikke mine behov', ' vi har så dårlig kommunikasjon' og ' 'vi vokste bare simpelten fra hverandre'.

Det låter så billig og hult, standard svada å ty til. Samtidig er det deilig uangripelig mens den svekne automatisk må pålegges en stor del av ansvaret. Siden han ikke skjønner kvinner, er det bare rett og rimelig at hun går fra ham og barn etter mange år.

Hvor mange ville innrømmet; jeg gikk fordi han kjedet meg, fordi jeg ikke gadd å ta min del av ansvaret, fordi jeg ville flørte og ha meg med andre, fordi partneren ikke klarte å oppfylle drømmene i mitt liv (for det har jeg selvsagt ikke ansvar for selv).

Nei, 'vi kommuniserte så dårlig'.

[Gjest Blondie65]

Veldig enig med deg. Alltid den samme gamle lettvinte oppskriften, de samme gamle uttygde flosklene om at 'han skjønner ikke mine behov', ' vi har så dårlig kommunikasjon' og ' 'vi vokste bare simpelten fra hverandre'.

Det låter så billig og hult, standard svada å ty til. Samtidig er det deilig uangripelig mens den svekne automatisk må pålegges en stor del av ansvaret. Siden han ikke skjønner kvinner, er det bare rett og rimelig at hun går fra ham og barn etter mange år.

Hvor mange ville innrømmet; jeg gikk fordi han kjedet meg, fordi jeg ikke gadd å ta min del av ansvaret, fordi jeg ville flørte og ha meg med andre, fordi partneren ikke klarte å oppfylle drømmene i mitt liv (for det har jeg selvsagt ikke ansvar for selv).

Nei, 'vi kommuniserte så dårlig'.

Men er dette motsetninger da?

A ønsker å tilbringe alle ferier på hytten, B vil oppleve verden. A mener at de ikke har råd til så dyre ferier mens B ikke vil være med å betale hytte. Så inngår de kompromiss: de drar på sydenferie annet hvert år og de drar på hytten til foreldrene til A annet hvert år. A er misfornøyd fordi de ikke eier sin egen hytte og B holder på å gå på veggen når de er på hytten.

A liker hjemme hygge og kos med familen - B synes det er ok - men synes også det er greit å gå ut bare A og B og spise et godt måltid. A synes det er sløseri med penger, kan de ikke heller lage noe godt hjemme med ungene. B føyer seg, og er av og til ute uten A med kolleger er eller venner. De gangene er A mistenksom og ser etter alle mulige tegn på at B har gjort noe h*n ikke burde. B er lei av mistenksomheten og sier klart fra om det samt at h*n bare ønsker at A skal være med.

Osv. osv. osv. Synes du disse to kommuniserer godt? Synes du det virker som forholdet her er liv laga?

Kan det være at folk er så forskjellige at de rett og slett ikke bør leve sammen fordi de ikke gjør ting sammen lenger fordi de har totalt forskjellige interesser? Og dette på tross av at man har barn. Er det ikke bedre å gå fra hverandre mens man fortsatt er unge nok til å kunne få det ut av livet som man ønsker og drømmer om? Er det forbudt å ønske seg noe annet i livet enn det partneren kan gi en?

[Leo]

Hvor mange ville innrømmet; jeg gikk fordi han kjedet meg, fordi jeg ikke gadd å ta min del av ansvaret, fordi jeg ville flørte og ha meg med andre, fordi partneren ikke klarte å oppfylle drømmene i mitt liv (for det har jeg selvsagt ikke ansvar for selv).

Så du tror det er her hovedårsaken til at kvinner forlater sine menn ligger? At de kjeder seg og ikke gidder å ta ansvar? At de vil ha seg i hytt og pine?

Da er du jammen dummere en det nesten er lov til å være...

[Gjest Dumpet med stor D]

Så du tror det er her hovedårsaken til at kvinner forlater sine menn ligger? At de kjeder seg og ikke gidder å ta ansvar? At de vil ha seg i hytt og pine?

Da er du jammen dummere en det nesten er lov til å være...

Det er veldig å vanskelig å beskrive hele vårt forhold i et slikt innlegg som dette. Vi har vært veldig enig i hvordan vi skal bruke penger, hvor vi skal feriere, oppdragelse og annet. Vi har svært mange felles interesser og jeg kan med hånden på hjerte si at vi har det ekte hyggelig når vi fisker i vannet på fjellet, sykler på tur i nabolaget. Hun har aldri noensinne uttrykt at hun ikke er fornøyd med livet slik vi har levd det. Det hun mener er at følelsene har forsvunnet og da hjelper det ikke hvor fint vi har det. Mitt poeng med dette innlegget var at det er for enkelt å bare stikke fordi følelsene en periode forsvinner. Hun har forøvrig innrømmet å ha blitt betatt av en annen type og mente at dette ikke hadde skjedd hvis hun hadde ekte følelser for meg. Igjen er jeg uening. Jeg blir innimellom betatt av andre kvinner. Det er helt naturlig. Men jeg stopper der. Jeg tillater ikke meg selv å gå videre med disse følesene. Skulle jeg gjort det måtte jeg gått fra dame til dame hele livet. Noen mener kanskje at det er riktig, men jeg er ikke den typen. Jeg vil ha det stabilt, trygt og forutsigbart. Det vil man aldri oppnå når man går fra det ene forholdet til det andre.

Jeg kan garantere at hvis det var omvendt - jeg som stakk fra samboer og barn hadde jeg fått så ørene flagret både av familie og venner. "Hvordan kan du gjøre noe slikt din mannegris - du har et ansvar" Men når hun stikker er det "kvinners rett til eget liv" og alt det andre maset som kommer opp i slike sammenhenger.

Jeg respekterer hennes valg og kommer til å gjøre alt for at vår sønn skal få en sånn trygg oppvekst som mulig.

Takk for alle svar - jeg tar det til meg...

[Gjest Gjest]

Så du tror det er her hovedårsaken til at kvinner forlater sine menn ligger? At de kjeder seg og ikke gidder å ta ansvar? At de vil ha seg i hytt og pine?

Da er du jammen dummere en det nesten er lov til å være...

At det er hovedårsak har jeg ikke noe belegg for å si, men at det er hyppigere forekommende enn kvinner ønsker å vedkjenne, det er jeg ganske sikker på. 30-50 % av alle kvinner er utro i forhold, opp til 10% av alle barn blir fortalt å ha en biologisk far som ikke stemmer. Les på forumet her om alle utroskapstrådene og dobbeltspillet som foregår. Hvorfor skulle det ikke være en vanlig forekommende årsak til at kvinner trer ut av forhold? Tror det veldig ofte er vi-kommuniserer-ikke-svadaet det tys til når man skal ut av forholdet med æren i behold.

Og jeg mener ikke at menn er noe bedre når det kommer til å ta ansvar for partnerskapet.

Og jeg er selvfølgelig ikke dum. Slutt å skrive sånt tøys.