Min sønn har ballong fobi

[Gjest Gjest_mamma_*]

Hei

Jeg har en sønn på 4 år i August. Han har store problemer med ballonger.

Vi var på 17 mai fest den 16 mai i barneparken og han rygget, for det hang ballonger i taket.

Jeg forklarte han at ballongene henger der og ingen får tak i dem. Jeg opplyste også barnepark tantene om hans redsel. Han hang fast i meg i noen minutter men klarte å se at disse ballongene var så langt oppe at det var ingen problem.

Dette er ikke bare noe som er litt problem for han. Dette er enormt.

Siden det har vært 17 mai nå, så har vi noen ballonger.

Han ville ikke ha gassballong i byen. Men jentene mine fikk da.

Han har blitt vant til disse gassballongene fordi de ikke er helt som vanlige ballonger.

Men så blåste jentene mine opp noen vanlige ballonger. Resultatet var: De ble sprukket av faren og gjemt i skapet til eldste (noe jeg ikke visste før i dag).

I kveld la jeg han. Han sa at han ville ha litt lys. Jeg slo på et i skapet til søsteren.

Han kom ut og sa: Mamma, det er en ballong under **** sin seng.

Jeg kikket under, og jammen var det en der.

Tok den ut....han løp helt panisk mot stuen.

Jeg sprakk den på kjøkkenet og ropte: Nå er den borte. Han kom inn og måtte sjekke søppelspannet vårt. Så la han seg.

Etter en stund kom han tilbake veldig redd i fjeset og sa: Mamma, det er ballonger i **** sitt skap.

Jeg sjekket og der så jeg 5 ballonger. Han løp inn i stuen igjen. Jeg sprakk dem på kjøkkenet og kastet i bosset.

Jeg måtte inn og få han tilbake for han måtte jo legge seg.

Der satt han sammenkrøket i stolen og var ikke avslappet.

Jeg viste han bosset og han la seg igjen.

Men jammen meg ropte han igjen. Det var en ballong øverst i eldste sin seng. Utrolig at han så den, men jeg visste heller ikke om den. Trodde faren sprakk alle i går.

Så samme skjedde da. Lillegutt løp inn i stuen livredd, nesten panisk.

Jeg sprakk den og han satt i stolen helt sammenkrøket.

Pappaen måtte vise han at den var "flat".

Så alle ballongene ble borte. Men han følte seg ikke trygg. Han kom tilbake etter 30 minutter. Kikket inn døren til stuen med de bedårende øynene og sa: Kan jeg lalla i pappa sin seng? (farens side i sengen).

Og vi lot han få sove der.

Har noen opplevd noe lignende. Ha i alle dager skal vi gjøre med dette?

Gutten er jo panisk bare noen tar fram en ublåst ballong.

Forslag, tips, råd?

[Kosemose]

Vil råde deg til å oppsøke ordentlig hjelp. En kyndig person kan hjelpe gutten din til å komme over dette. Får han ikke hjelp kan det hende dere har flaks og det "går over" men det er også store sjangser for at dette kan utarte og komme til å styre mye av livet hans. (f.eks at han ikke vil i bursdager eller steder der det kan tenkes å være ballonger, at han utvider angsten til å gjelde andre ting han assosierer med ballonger, osv).

Endret 18. mai 2007 av Kosemose

[Gjest Gjest]

Takk for svar. Jeg tror det er allerede et problem. For jeg kan bare tenke meg til den dagen han skal i bursdagsbesøk. Han vil nekte pga ballongene han ser.

[Kosemose]

Takk for svar. Jeg tror det er allerede et problem. For jeg kan bare tenke meg til den dagen han skal i bursdagsbesøk. Han vil nekte pga ballongene han ser.

Da er det lurt å søke hjelp så snart som mulig! Det kan være litt ventetid før man får time, så det er bare dumt å "se an i fall det går over av seg selv". Lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg har jo tenkt sånn at det var noe som går over. Men nå er jeg ikke sikker nei. For det er så voldsomt. Jeg går til en psykolog selv etter et familie medlem tok livet sitt, den personen er barnepsykolog også. Så jeg tenkte å kanskje snakke med henne.

[Strawberry Fields]

Jeg har opplevd det. Når jeg var liten var jeg også utrolig redd for ballonger. I bursdager og lignende, hvis det var ballonger der bare gjemte jeg meg et sted hvor det ikke var noen. Min største skrekk var at de skulle sprekke.

Frykten ble vel ikke noe bedre før 11-12 års alderen, men jeg er fortsatt redd for de nå, jeg bare tåler å være i nærheten av dem.

Har egentlig ikke noe råd, for jeg gjorde ikke noe for å bli kvitt frykten, men nå vet du i allefall at det ikke er helt uvanlig.

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Prøv et google-søk på "balloon phobia" eller "fear Of balloons". Kanskje finner du noe som kan være nyttig der. Det er tydeligvis en ganske vanlig fobi.

Lykke til!

[Leo]

Jeg har opplevd det. Når jeg var liten var jeg også utrolig redd for ballonger. I bursdager og lignende, hvis det var ballonger der bare gjemte jeg meg et sted hvor det ikke var noen. Min største skrekk var at de skulle sprekke.

Frykten ble vel ikke noe bedre før 11-12 års alderen, men jeg er fortsatt redd for de nå, jeg bare tåler å være i nærheten av dem.

Har egentlig ikke noe råd, for jeg gjorde ikke noe for å bli kvitt frykten, men nå vet du i allefall at det ikke er helt uvanlig.

Jeg har også alltid vært redd for ballonger og i en alder av 36 misliker jeg dem fremdeles. Dritten sprekker jo og skremmer livskiten ut av en når man minst aner det!

Nå har imidlertid dette aldri lagt noen demper på livet mitt på noen måte. Jeg er redd for ballonger på samme måte som andre er redd for edderkopper eller andre ting. Å ha en eller annen fobi er vel ganske normalt vil jeg tro. Jeg tror at den lille gutten etter hvert som han blir større vil forstå at ballonger i realiteten ikke finnes farlige og vil være i stand til å takle den omgangen med ballonger som må til. Jeg ville rett og slett ha sett det an og satset på at det gikk i over i form av at han lærer å takle det. Det er etter min mening grenser for hva vi skal sykeliggjøre her i verden og jeg tror neppe fobien hans kommer til å utvikle seg til noe større traume.

[Kosemose]

Jeg har også alltid vært redd for ballonger og i en alder av 36 misliker jeg dem fremdeles. Dritten sprekker jo og skremmer livskiten ut av en når man minst aner det!

Nå har imidlertid dette aldri lagt noen demper på livet mitt på noen måte. Jeg er redd for ballonger på samme måte som andre er redd for edderkopper eller andre ting. Å ha en eller annen fobi er vel ganske normalt vil jeg tro. Jeg tror at den lille gutten etter hvert som han blir større vil forstå at ballonger i realiteten ikke finnes farlige og vil være i stand til å takle den omgangen med ballonger som må til. Jeg ville rett og slett ha sett det an og satset på at det gikk i over i form av at han lærer å takle det. Det er etter min mening grenser for hva vi skal sykeliggjøre her i verden og jeg tror neppe fobien hans kommer til å utvikle seg til noe større traume.

En fobi bør behandles når fobien helt eller delvis styrer livet til den som har fobien og/eller går ut over omgivelsene. Grunnen til at man bør søke hjelp er ikke fordi man ikke tolererer at folk er forskjellige, men fordi det er undøvendig å la barndommen sin bli styrt av redsel for ballonger i påvente av at det skal gå over av seg selv. En fobi er ofte ikke relatert til fornuft. Man kan fint være redd for ballonger selv om man rasjonelt sett vet at de ikke er farlige. Behandling er en måte å hjelpe ham til å håndtere denne fobien. Hvorfor ikke gjøre det lettest mulig for ham istedenfor å la ham gå den tunge veien som kanskje fører fram og som kanskje er en skikkelig blindvei?

Vi har alle våre "greier" men slik moren beskriver denne guttens angst og reaksjoner syns jeg det er veldig synd hvis de skal satse på "vente og se" metoden. Synd hvis det ikke funker når det er en så grei ting å behandle...

[Leo]

En fobi bør behandles når fobien helt eller delvis styrer livet til den som har fobien og/eller går ut over omgivelsene. Grunnen til at man bør søke hjelp er ikke fordi man ikke tolererer at folk er forskjellige, men fordi det er undøvendig å la barndommen sin bli styrt av redsel for ballonger i påvente av at det skal gå over av seg selv. En fobi er ofte ikke relatert til fornuft. Man kan fint være redd for ballonger selv om man rasjonelt sett vet at de ikke er farlige. Behandling er en måte å hjelpe ham til å håndtere denne fobien. Hvorfor ikke gjøre det lettest mulig for ham istedenfor å la ham gå den tunge veien som kanskje fører fram og som kanskje er en skikkelig blindvei?

Jeg svarer slik jeg gjør fordi jeg vet hvordan det er å faktisk ha ballongfobi. Jeg vet selvfølgelig godt at ballonger ikke er farlige, men likevel er jeg altså fremdeles redd dem. Likevel gjør kunnskapen om at de i realiteten ikke er farlige sitt til at jeg ikke får hysterisk anfall hver gang jeg ser en ballong. Det jeg er litt skeptisk til, er å sykeliggjøre noe som jeg oppfatter som en temmelig normal ting og at gutten kanskje kommer til å oppfatte seg selv som en "raring" siden de voksne sier at han trenger hjelp fordi han er redd for ballonger. Slik jeg ser det er det rimelig normalt å være redd for ballonger når man er tre år. Når man er 12 ganger så gammel, burde det kanskje heller være på tide å oppsøke hjelp for "problemet" , som jeg da altså aldri har oppfattet som noe problem ut over at jeg holder meg unna ballonger.

[Kosemose]

Jeg svarer slik jeg gjør fordi jeg vet hvordan det er å faktisk ha ballongfobi. Jeg vet selvfølgelig godt at ballonger ikke er farlige, men likevel er jeg altså fremdeles redd dem. Likevel gjør kunnskapen om at de i realiteten ikke er farlige sitt til at jeg ikke får hysterisk anfall hver gang jeg ser en ballong. Det jeg er litt skeptisk til, er å sykeliggjøre noe som jeg oppfatter som en temmelig normal ting og at gutten kanskje kommer til å oppfatte seg selv som en "raring" siden de voksne sier at han trenger hjelp fordi han er redd for ballonger. Slik jeg ser det er det rimelig normalt å være redd for ballonger når man er tre år. Når man er 12 ganger så gammel, burde det kanskje heller være på tide å oppsøke hjelp for "problemet" , som jeg da altså aldri har oppfattet som noe problem ut over at jeg holder meg unna ballonger.

I mine øyne har ikke du ballongfobi, Leo. Du syns det er ubehagelig, men du klarer å la fornuften og rasjonelle tanker styre deg. Den dagen du holder deg innendørs på 17. mai pga muligheten for å møte en ballong, eller den dagen du syns det er ekkelt med baller fordi de minner om ballonger, eller den dagen du nekter å dra i barnebursdag pga ballonger, eller du ikke klarer å sove i samme rom som en ballong, og får hysterisk anfall hvis du skimter en ballong under en seng - da har du i mine øyne et problem. Jeg tror heller ikke det er noe fare for at gutten skal få et dårlig selvbilde av å få hjelp mot dette. Ikke med mindre de rundt ham forteller ham at han er en psyk person i allefall. Unger som har fotvorte får da behandling for dette hos legen uten at det gir dem dårlig selvbilde? Hvorfor skal terskelen være så uendelig mye høyere når det gjelder tankeproblemer? Hvis barn lærer at det er greit å få hjelp når en har et problem som er for stort til at barnet kan håndtere det på egen hånd, ser jeg ikke hvorfor det skal skade barnet?

[Gjest Gjest]

sorry altså, men jeg måtte bare le, så det hele for meg. men altså, skjønner at det ikke er like morsomt for dere.

jenta mi er veldig skeptisk til gassballonger. hun fikk en på et kjøpesenter, men likte ikke å bære den i tauet. jeg gadd heller ikke, så vi slapp den opp i taket. håper ikke det blir et problem da...

[Kosemose]

sorry altså, men jeg måtte bare le, så det hele for meg. men altså, skjønner at det ikke er like morsomt for dere.

jenta mi er veldig skeptisk til gassballonger. hun fikk en på et kjøpesenter, men likte ikke å bære den i tauet. jeg gadd heller ikke, så vi slapp den opp i taket. håper ikke det blir et problem da...

De fleste fobier og angster virker jo ganske tåpelige og rare for de som ikke har det. Litt sånn: "kan du ikke bare ta deg sammen da?" Og det er vel det som skiller fobier og angst fra "liker ikke": de klarer ikke å "bare ta seg sammen". Selv om de med fornuften kan vite at det er tullete og dumt.

[Gjest Gjest]

TS her. Jeg måtte lese igjennom mitt eget innlegg, og ser faktisk humoren. Det er jo litt vittig sånn sett. Men det er forferdelig skremmende for han. Vi alle vet jo at ballonger er harmløse, men en gang så smalt en i fjeset på han da han kløp og beit en ballong som mindre. Dette henger igjen, for det er sprekkingen han er livredd for.

[Gjest Gjest]

I mine øyne har ikke du ballongfobi, Leo. Du syns det er ubehagelig, men du klarer å la fornuften og rasjonelle tanker styre deg. Den dagen du holder deg innendørs på 17. mai pga muligheten for å møte en ballong, eller den dagen du syns det er ekkelt med baller fordi de minner om ballonger, eller den dagen du nekter å dra i barnebursdag pga ballonger, eller du ikke klarer å sove i samme rom som en ballong, og får hysterisk anfall hvis du skimter en ballong under en seng - da har du i mine øyne et problem. Jeg tror heller ikke det er noe fare for at gutten skal få et dårlig selvbilde av å få hjelp mot dette. Ikke med mindre de rundt ham forteller ham at han er en psyk person i allefall. Unger som har fotvorte får da behandling for dette hos legen uten at det gir dem dårlig selvbilde? Hvorfor skal terskelen være så uendelig mye høyere når det gjelder tankeproblemer? Hvis barn lærer at det er greit å få hjelp når en har et problem som er for stort til at barnet kan håndtere det på egen hånd, ser jeg ikke hvorfor det skal skade barnet?

TS her igjen. Det er ikke latterlig å få hjelp til et så stort problem som kan hemme han til å være "normal" som alle andre. Det stopper jo han å dra i bursdagsselskap og andre arrangementer. Jeg ser virkelig for meg at bursdager blir et stort problem. Nå har han begynt i barnepark og blir etterhvert invitert til bursdager. Han får totalt hetta bare å se en ballong. Og på 17 mai så var han i byen, han var redd disse gassballongene. Men de er som sagt ikke så "farlige" som de som smeller høyt. Jeg er enig i det Kosemose skriver.

[Leo]

I mine øyne har ikke du ballongfobi, Leo. Du syns det er ubehagelig, men du klarer å la fornuften og rasjonelle tanker styre deg.

Det er sannsynligvis fordi jeg er 36 og ikke 3 ... Jeg holder meg forresten unna større ansamlinger mennesker både på 17. mai og nyttårsaften fordi jeg hater både kinaputter, knallperler og fyrverkeri i tillegg til ballonger.

TS her igjen. Det er ikke latterlig å få hjelp til et så stort problem som kan hemme han til å være "normal" som alle andre. Det stopper jo han å dra i bursdagsselskap og andre arrangementer. Jeg ser virkelig for meg at bursdager blir et stort problem. Nå har han begynt i barnepark og blir etterhvert invitert til bursdager. Han får totalt hetta bare å se en ballong. Og på 17 mai så var han i byen, han var redd disse gassballongene. Men de er som sagt ikke så "farlige" som de som smeller høyt. Jeg er enig i det Kosemose skriver.

Jeg synes heller ikke det er latterlig, men jeg tror det er unødvendig. Imidlertid synes jeg også at hvis du som mor mener at det er så alvorlig at han trenger hjelp, så bør han få det!

[Gjest Gjest]

Det er sannsynligvis fordi jeg er 36 og ikke 3 ... Jeg holder meg forresten unna større ansamlinger mennesker både på 17. mai og nyttårsaften fordi jeg hater både kinaputter, knallperler og fyrverkeri i tillegg til ballonger.

Jeg synes heller ikke det er latterlig, men jeg tror det er unødvendig. Imidlertid synes jeg også at hvis du som mor mener at det er så alvorlig at han trenger hjelp, så bør han få det!

Du har ikke fobi fordi du er 36? Jeg er litt over 30 og har strevet med fobi i 4 år. Ikke ballongfobi da. Men like latterlig fobi som det.

Det er ikke så lett som du tror.

[Leo]

Du har ikke fobi fordi du er 36? Jeg er litt over 30 og har strevet med fobi i 4 år. Ikke ballongfobi da. Men like latterlig fobi som det.

Det er ikke så lett som du tror.

Selvfølgelig kan man ha fobier når man er 36! Jeg har faktisk en annen fobi som skaper langt større problemer for meg enn akkurat denne irrasjonelle redselen for ballonger. Fordi jeg er 36 vet jeg imidlertid at ballonger ikke er farlige og at de umulig kan skade meg på noen som helst måte. Det kan ikke nødvendigvis en treåring si med like stor sikkerhet. Det er i mine øyne mye vanskeligere å ha en fobi i forhold til noe som faktisk innebærer en reell, men dog liten, fare. Det jeg forsøker å si er at det er mye mer normalt å være redd for ting man ikke helt forstår når man er 3 enn når man er 36 rett og slett fordi man ikke er i stand til å tenke særlig rasjonelt når man er 3.

Jeg synes for øvrig ikke at fobier er latterlige. Redselen er i høyeste grad reell for den det gjelder, men de kan gi seg utslag ganske mange komiske episoder.

[Varja]

Siden han bare er 4 år tror jeg ikke jeg ville gjøre noe stort nummer ut av det. Bare vent og se om det ikke går over av seg selv. Husker at jeg også var redd for ballonger da jeg var liten, for jeg hadde hørt at man kunne bli døv hvis en ballong sprakk rett ved øret mitt. Tror det gikk over av seg selv etter en liten tid. Oppdaget at det faktisk er ganske sjelden ballonger sprekker. Hvis du ser at det er like ille om noen måneder/et år, så kan du vurdere å gjøre noe med saken.

En viktig ting er jo hvordan du/dere forholder dere til angsten. Barnet må få lov til å være redd og få trøst. Jeg synes at angsten og redselen skal respekteres (og det gjør dere helt sikkert). Dere kan for eksempel slutte med å ha ballonger i huset selv. Samtidig kan du/dere forholde dere veldig rolig når dere trøster + forklare med rolig stemme at det ikke er noe farlig (men altså samtidig respektere at han er redd hvis du skjønner hva jeg mener?). Jeg tror noe av årsaken til at jeg var redd for ballonger var at moren min også i bunn og grunn var det. Hun trodde kanskje at jeg kunne skade hørselen hvis en ballong sprakk ved øret mitt. Dermed syntes hun nok det var fint at jeg ikke ville leke med ballonger. Sånt merker barn underbevisst.

[Kosemose]

Vel, jeg vet om en person som blant annet ikke klarer å spise av en tallerken som andre har tatt på. Selv om det er nære familiemedlemmer. Denne personen vet at dette er latterlig og idiotisk, men klarer det likevel ikke. Det begynte i det små og fikk utarte seg, sansynligvis fordi vedkommende ikke fikk hjelp til å stoppe det før det ble et veldig stort og omseggripende problem der stadig flere ting ble problematiske.

Typisk for slike plager er at man forsøker å unngå det som føles ubehagelig, noe som kan forsterke fobien. Når vi vet at slike plager er relativt lette å behandle er det jo bare utrolig dumt å håpe at det skal gå over av seg selv. (jeg mener ikke at alle som har diverse "hang-ups" skal løpe til behandling, men hvis hang-upsen i større grad styrer livet er det vel bare dumt å ikke ta imot hjelp? (og om sønnen til TS trenger hjelp eller ikke, vet ingen på KG.).