Hva feiler det meg...

[Gjest Gjest_Eowyn_*]

Hei!

Jeg sitter her og tankene er et eneste stort rot. Det kunne vært utrolig fint å ha noen å prate med, men jeg kan ikke snakke med venner om akkurat dette.

Saken er at jeg ikke vet hva jeg føler for kjæresten lenger. Vi har ikke vært sammen så veldig lenge, bare fire måneder, men jeg har vært forelsket/ betatt av han enda lenger enn det.

Til å begynne med svevde jeg jo på skyer, og alt var fint og flott. Det var kanskje litt vanskelig å innstille seg på at man plutselig er to, siden jeg har vært singel i ett år og trivdes godt med det. Men det bød ikke på så store problemer, for han er god å snakke med, og det er ikke noen problem vi ikke kunne snakke om.

I mitt forrige forhold (min største kjærlighetssorg) var kjæresten litt mer selvstendig, og jeg ble liksom den som "kjempet" på en måte. Jeg var hodestups forelsket i han, og trengte aldri "alenetid".

I mitt nye forhold føler jeg at han kanskje er mer glad i meg enn jeg er i han. Uff, jeg får så utrolig dårlig samvittighet for å skrive dette, for han er jo så snill og god på alle mulige måter. Jeg er skikkelig premens akkurat nå, så kan jo tenkes at det er det som gjør det. Men han vil være sammen med meg hele tiden, gleder seg til den dagen vi evt blir samboere, og synes det er uforståelig at jeg vil ha alenetid.

Alt i alt føler jeg mer og mer at jeg er trengt opp i et hjørne, og vet ikke hva jeg føler lenger. Er jeg egentlig glad i han på den rette måten, siden jeg vil være så mye alene? Eller kan det være at jeg ikke er vant til å bli behandlet såpass bra, at det er uvant. Jeg er jo vant til en kjæreste som kanskje ikke gav meg så mye bekreftelse på at han var glad i meg...

Kjæresten min kommer meg liksom alltid i forkjøpet, med søte mld, ønske om å møtes osv. Jeg rekker ikke å savne han på en måte...

Dette ble kanskje litt svada, men om noen kunne komme med noen fornuftige synspunkt her hadde det vært fint. Kan være det er ting jeg ikke ser klart her selv..

[Gjest Gjest_jente25_*]

Hei du!

Hvordan har det gått med dere?

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver og skulle gjerne hatt noen tips e.l.

[Gjest ts]

Det gikk egentlig ganske greit. Jeg snakket med kjæresten min, og med å sette litt ord på ting, og samtidig se at han tok det såpass bra gjorde at jeg ble mye mye tryggere. Dermed blomstret følelsene opp igjen. Jeg tror jeg låser av følelsene noen ganger, fordi jeg er så redd for å bli såret.

Men det er jo klart, det kan jo snu seg igjen også.

Alle forhold er forskjellig tror jeg. Også når det gjelder grad av intensitet. Det betyr ikke automatisk at man ikke har en fremtid...tror jeg da...

[Gjest Gjest]

oh dear lord....

Er det ikke det ene, så er det det andre.

Det er galt når det er for lite, det er galt når det er for mye, akkurat passe endrer seg fra dag til dag...

Hva er det egentlig kvinner vil? Det er komplett umulig å forstå seg på dere.

[gompen]

For meg høres det ut som om den store nyforelskelsen har gått over, og at du derfor er forvirret over hva du føler, siden du ikke lenger har den "rosa sky" opplevelsen.

Kanskje du kan snakke med kjæresten din om det... kan jo hende du trenger en del alenetid og rom i forholdet, og at han gir deg for lite av det.

[Gjest Gjest]

En kvinne er aldri fornøyd med en mann. Hvis han gjør sitt ytterste, er det helt sikkert at han blir forlatt.

En mann må være seg selv og gjøre som han vil. Hvis kvinnen liker ham som han er, vil forholdet fungere. Hvis hun skal forandre ham, vil det mislykkes.

[Gjest Gjest]

Når du bruker ord som "kvinne" og "mann" må jeg bare dra litt på smilebåndet på en litt trist måte! "Jenter" og guttunger" er mer betegnende på dybden av selvinnsikt som reflekteres i disse trådene! Kanskje grunn til ettertanke for trådstartere? Hva vet "dumme" jeg!

[Gjest Gjest]

Vet ikke hvem du er! Jeg kan ikke i mine villeste fantasier gå inn i ditt skinn og innbille meg hva det er du føler og hvorfor!

Hva er poenget med å stille ett slikt spørsmål til meg og andre som er på KG er vel det du bør stille deg selv!