Jeg elsker han.....

[Gjest -ashley-]

Jeg må bare skrive inn her og høre... Var sammen med en gutt i litt over ett år (ja, tror faktisk det er og var mitt livs største kjærlighet). Jeg elsker han. Problemet med denne gutten er at han har et sinne som ikke ligner grisen. Han er svært sjalu og kan bli voldelig når han får en såkallt "blackout". Han har slått meg, det skal jeg ikke nekte for, men tingen er det at jeg vet at han er verdens beste gutt innerst inne. Jeg vet at det er langt ifra godt nok, vet hva mine venner og familie mener, men likevel så klarer jeg ikke gi slipp på han. Han har hatt en veldig problemfylt oppvekst og slitt mye opp igjennom barndommen og jeg ser jo selvfølgelig at det gjenspeiler mye i det sinnet han viser når han først klikker. Nå er han dratt og blir borte en lang stund, han sier at han skal ta tak i problemene sine nå og få en orden på livet sitt.. (Ja, jeg har hørt den før...) Men nå håper jeg virkelig at han gjør det. Han er dratt til et sted der jeg kanskje tror at han kommer til å gjøre det. Er jeg virkelig helt idiot i hodet mitt som fortsatt håper på at han kan forandre seg? Jeg mener alle fortjener en ny sjangse, selv om jeg har gitt han ganske mange.. Men dette er på en måte et av mine siste håp.. Er det virkelig så galt av meg å leve i håpet? Håpet om at han endelig kan bli seg selv? Den gutten jeg egentlig kjenner? Mange venninner av meg synes jeg er helt gal, men jeg ser det bare ikke selv... Jeg vil så gjerne!! Vær så snill kan noen fortelle meg at jeg i det minste er litt normal?

[Gjest Matsui]

Jeg synes du bør være ytterst forsiktig. Dersom det er snakk om "blackouts" hvor han ikke helt vet hva han gjør, så er det absolutt ingen garantier for at han klarer å begrense seg neste gang. Han har, dersom jeg oppfatter dette riktig, et alvorlig problem og bør søke hjelp så snart som mulig - før det går riktig ille. Det spiller ingen rolle hva han sier eller lover - uansett hvor dyrt og hellig han gjør det. Det må handling til. Det må profesjonell hjelp til for å løse slike saker, for dette er langt mer komplisert og dyptgripende enn han er villig til å innrømme.

Jeg tror at de aller fleste mennesker faktisk er gode innerst inne. Dersom man leter vil man nok finne noe godt i oss alle. Vi fortjener kanskje alle også en ny sjanse når vi har tabbet oss ut, men ikke for enhver pris. Vi må samtidig gripe sjansen når den gis til oss.

Pass på deg selv, og husk: INGEN skal måtte tolerere vold. Aldri og under ingen omstendighet! Voldspersoner har begått en kriminell og krenkende handling, og skal således meldes til politiet.

Endret 15. mai 2007 av Matsui

[Gjest ts]

Men han er klar over at han er "syk" og trenger hjelp, dermed så håper jeg og ber for at det endelig går denne gangen.. I tillegg til dette ukontrollerte sinnet så har han en sykdom som gjør at sinnet blir enda kraftigere.. Håper håper...

[Gjest Matsui]

Men han er klar over at han er "syk" og trenger hjelp, dermed så håper jeg og ber for at det endelig går denne gangen.. I tillegg til dette ukontrollerte sinnet så har han en sykdom som gjør at sinnet blir enda kraftigere.. Håper håper... 

←

Det er selvsagt lov å håpe, men sett i det minste krav, stå på dem og gå fra ham dersom de ikke innfris. Du må ikke være naiv og gi ham sjanse på sjanse. Han bør være inneforstått med at det tross alt står ting på spill her.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg er enig med det du skriver og jeg har nok vært altfor snill med han. Faen ta meg... Men jeg kan ikke noe for at jeg er sånn jeg er. Uten han så er det bare trist

[Gjest Gjest]

Men han er klar over at han er "syk" og trenger hjelp, dermed så håper jeg og ber for at det endelig går denne gangen.. I tillegg til dette ukontrollerte sinnet så har han en sykdom som gjør at sinnet blir enda kraftigere.. Håper håper... 

←

Da kan du jo be han komme tilbake når har har fått behandling for sinnet og kontroll over impulsene. Er du ledig da kan dere jo prøve å se, men før den tid... "njæh, skeptisk".

[Gjest ts]

Hmm.. Ja, jo.. Men jeg har liksom lyst å hjelpe han også.. Jeg vil jøre alt for at han skal bli frisk igjen.. Til nå har jeg vel allerede ofret meg en hel del..

[missluna]

Du er ikke gal som fremdeles håper. Jeg forstår så inderlig godt at du gjør det.

Jeg har selv vært sammen med en gutt som slo meg og gutter som har gjort meg veldig vondt psykisk. Dette også pga vond barndom/oppvekst. Jeg ahr hele tiden håpt på at de skulle kunne forandre seg til det bedre. At JEG skulle gi den gode inflytelsen på dem sånn at de ble bedre mennesker.

En av dem var veldig slem i begynnelsen av forholdet vårt. Han ville ikke ha dame i bunn og grunn, men ble forelska likevel. Derfor prøvde han alt han kunne for å skyve meg vekk fra seg. Han kunne slenge drit hele dagen og hvis vi kranglet kunne han dra meg etter håret ut fra hybelrommet sitt fordi jeg nektet å dra derfra. Alikevel holdt jeg fast ved han. Han hadde hatt problemer med narko og hadde vært rusfri et halvt år, men til tider fikk han ettervirkninger som gjorde at han ble gal i hodet. Han hadde ett volsomt sinne og det kunne gå utover både meg og alle våre eiendeler. Alikevel, som sagt, holdt jeg fast ved han. Jeg skulle "fixe han". Dette er det eneste tilfellet jeg har opplevd som jeg faktisk fikk det til. Vi flyttet fra hjembyen hans, mye fordi kompisene hans hadde veldig dårlig invikrning på han og for at han skulle komme seg bort fra "fiendene" sine. Etter at vi flyttet ble jeg gravid. Vi valgte å beholde barnet og han gikk virkelig inn for å få kontroll over sinnet sitt. Han gikk til psykolog og det hjalp. Han fikk såkalte "lykkepiller" og etter det har det gått veldig bra med han.

Vi er ikke sammen lenger ettersom han viste seg å være utrolig lat og tiltaksløs, hjalp ikke til med barnet osv. Men jeg tviler veldig sterkt på at han noen gang kunne slått en jente igjen.

Jeg har selv nettopp gått ut av et forhold med en fyr som jeg vet, og som vennindene mine sier ikke er bra for meg. Jeg har det fryktelig vondt og jeg klarer ikke tenke på noe annet enn de gode sidene hans. Selv om jeg gang på gang har gått på den samme smellen med å gå tilbake til han og la han behandle meg dårlig.

Jeg vet at jeg hadde gått tilbake til han om han hadde villet det, så jeg forstår det utrolig godt.

At vennindene dine forteller deg sånt, det er kun fordi de bryr seg om deg og ikke vil se deg skadet eller ødelagt på noen måte. Ettersom du sier han skal være borte en lang tid, så får du i alle fall tid til å reflektere over hva som er rett og galt når det gjelder han. Og om du fremdeles elsekr han like mye når han kommer tilbake, da ville i alle fall jeg ha forsøkt igjen.

Men for all del, la han aldri aldri slå deg igjen og tilgi han etterpå.

Endret 15. mai 2007 av missluna

[Liskat]

Jeg har absolutt nulltoleranse for vold, om noen slår meg så pakker jeg snippesken og går. Om du vil gi han en sjanse, så synes jeg gjest hadde en god ide om at du går og at han heller får komme tilbake når han er frisk og se om du er ledig da. Det er helt greit å ville hjelpe folk, men det får være grenser for hva man skal utsette seg selv for.

[Gjest _S_]

Hmm.. Ja, jo.. Men jeg har liksom lyst å hjelpe han også.. Jeg vil jøre alt for at han skal bli frisk igjen.. Til nå har jeg vel allerede ofret meg en hel del..

←

Pass på deg selv oppi alt bare, slik at du ikke lever livet gjennom ham.

[Gjest Veronica Mars]

Jeg har absolutt nulltoleranse for vold, om noen slår meg så pakker jeg snippesken og går. Om du vil gi han en sjanse, så synes jeg gjest hadde en god ide om at du går og at han heller får komme tilbake når han er frisk og se om du er ledig da. Det er helt greit å ville hjelpe folk, men det får være grenser for hva man skal utsette seg selv for.

←

Sier meg enig her. Når det gjelder vold er én eneste gang dessverre en gang for mye. Kom deg unna til han har fått behandling og er frisk. Så kan du evt. gi han en sjanse, og kun én sjanse. At han har hatt en dårlig oppvekst er faktisk ikke en unnskyldning for å gå løs på andre mennesker, spesielt ikke mennesker som er glad i han.

[Gjest Gjest]

Alle mennesker er gode på en eller annen måte. Når du har lært denne personen å kjenne er det klart du har funnet hans gode sider. Du sier, eller forklarer problemet hans som "stort" Jeg kan si deg det, om det er stort har du mange år å vente på hvis, når og om han blir bra.

Han har hatt en dårlig barndom sier du. antageligvis er han blitt 20+ dvs han har brukt 20 + år på å bli den han er, altså å utvikle en personlighet. Det kan ta like mange år og endre den i verste fall.

Tenk deg inn i situasjonen å leve med han. Å få barn med han. Å gå på fest med han.

Jeg ber deg egentlig her om å tenke deg om. Du er ikke gal, men du er som en annen sier rett ut lenger oppe , av de som føler de kan redde noen, og setter seg selv tilsiden. Beklager å måtte si det, men noen ganger må en tåle sannheten og svelge den.

La han reise vekk og bli bedre, men du kan ikke følge etter. Du kan ringe han eller skrive til han. Det er det. Når han har fullført dette oppholdet sitt kan du prøve, men jeg vil anbefalle null toleranse for vold.

Om du vil hjelpe han viser du han at du bryr deg med å sette hard mot hard. Barn som ikke har hatt det godt har oftest ikke hatt noen som har vist de kjærlighet ved å bry seg, og det å bry seg er faktisk å gi klare meldinger om hva en vil ha av eks.respekt.

LYKKE TIL

[Gjest Tanita]

Hvor er han nå da? Siden han skal være borte en stund?

[Gjest Gjest]

Hvor er han nå da? Siden han skal være borte en stund?

←

Han er i fengsel noen mnd.. Men får oppfølging fra fagfolk der inne...

[Gjest Gjest]

Jeg må bare skrive inn her og høre... Var sammen med en gutt i litt over ett år (ja, tror faktisk det er og var mitt livs største kjærlighet). Jeg elsker han. Problemet med denne gutten er at han har et sinne som ikke ligner grisen. Han er svært sjalu og kan bli voldelig når han får en såkallt "blackout". Han har slått meg, det skal jeg ikke nekte for, men tingen er det at jeg vet at han er verdens beste gutt innerst inne. Jeg vet at det er langt ifra godt nok, vet hva mine venner og familie mener, men likevel så klarer jeg ikke gi slipp på han. Han har hatt en veldig problemfylt oppvekst og slitt mye opp igjennom barndommen og jeg ser jo selvfølgelig at det gjenspeiler mye i det sinnet han viser når han først klikker. Nå er han dratt og blir borte en lang stund, han sier at han skal ta tak i problemene sine nå og få en orden på livet sitt.. (Ja, jeg har hørt den før...) Men nå håper jeg virkelig at han gjør det. Han er dratt til et sted der jeg kanskje tror at han kommer til å gjøre det. Er jeg virkelig helt idiot i hodet mitt som fortsatt håper på at han kan forandre seg? Jeg mener alle fortjener en ny sjangse, selv om jeg har gitt han ganske mange.. Men dette er på en måte et av mine siste håp.. Er det virkelig så galt av meg å leve i håpet? Håpet om at han endelig kan bli seg selv? Den gutten jeg egentlig kjenner? Mange venninner av meg synes jeg er helt gal, men jeg ser det bare ikke selv... Jeg vil så gjerne!! Vær så snill kan noen fortelle meg at jeg i det minste er litt normal?

←

elsker du han, ikke gi opp, gi han denne siste sjansen! men ingen flere.

[Gjest regine ii]

Å mene at du skal "hjelpe" han er et ekstremt dårlig utgangspunkt for et godt forhold.

Den eneste som virkelig kan hjelpe han, er han selv. HAN må VILLE, ØNSKE, JOBBE for endring. Dette kan verken du eller noen andre gjøre for han.

Tror du gjør han en bjørnetjeneste ved å stadig la deg behandle som dritt, han ser jo bare at han ikke trenger å endre noe som helst, du blir. Og blir og blir.

Alle bør få en sjanse, den er grei. Spørsmålet er bare om ikke det holder med en sjanse, hvorfor er det nødvendig å gå på akkord med seg selv ifht. stadig nye sjanser?

Du må også bestemme deg for hvordan du vil ha det - et liv hvor du går på nåler, evt. unger som skal vokse opp å se far denge mor..... Høres det noe særlig ut?

klart - du kan gi han en sjanse til, hvis han går til behandling etc, men da må du også si klart både til han og deg selv, at "klikker" han en gang til er det helt slutt. Ellers gir du han beskjed om at du ikke tar det på alvor, og du gjør det vanskelig for deg selv å virkelig gjøre det slutt, fordi du fortsatt vil gi han enda flere sjanser...

[Gjest =tentacle=]

Ikke lur deg selv. Han er ikke egentlig en god gutt, han er egentlig akkurat det han er: en sammensatt mann med gode sider og direkte farlige sider. Det hjelper lite at han er god mesteparten av tiden, når det er risiko for at han skader deg alvorlig eller livstruende en enkelt gang dere er sammen. Blir du hos ham, er det stor fare for et mishandlingsforhold, at deres barn kommer til å leve i frykt og være vitne til fæle ting, eller selv bli slått.

[Gjest Piper]

Du er ganske normal, for det er ganske normalt å bli i slike forhold. Om det er sunt for deg er en helt annen side av saken, men du kan kanskje snakke med noen av de kvinnene som i dag bor på krisehjemmene rundt omkring i landet som helt sikkert har hatt samme tanker somd et du har nå.

Det er faktisk normalt å bli hos en voldelig partner

[Gjest Elastica]

Ikke lur deg selv. Han er ikke egentlig en god gutt, han er egentlig akkurat det han er: en sammensatt mann med gode sider og direkte farlige sider.

←

Dette syns jeg var et veldig godt poeng.

[Gjest ts]

Jeg ser jo selvfølgelig poengene, men det er mye jeg har klart å forandre ved han og som har gått ganske bra.. Og nå står det igjen det vanskeligeste som jeg ikke kan gøre noe med. Men jeg har tro på at profesjonelle fagfolk kan klare det om han og veldig gjerne vil bli frisk, selvfølgelig.. Og det vet jeg at han vil. Har bestemt meg for å gå til psykolog jeg også for å bygge opp igjen selvtilliten som jeg mistet for mange herrens år siden, (det har ingenting med han å gjøre) Gleder meg. Men jeg er sikker på at dette kan gå.. Nesten. Finnes det ingen solskinnhistorier runt dette temaet at all?