Hvordan visste du at forholdet ikke var rett?

[Gjest A utlogget]

Jeg har lenge slitt med følelsene for samboeren min.

Vi har vært sammen i seks år, og har to barn sammen.

HELT ÆRLIG- når han sier at han elsker meg, klarer jeg ikke å si det tilbake. Jeg kan godt si at jeg er glad i ham- for det er jeg. Men noe mer? Niks...

Helt ærlig- når han sier at jeg er sexy og at han er tent på meg, tenker jeg bare "sorry, men jeg er ikke tent på deg", og jeg synes ikke han er sexy.

Sexen har egentlig vært ganske utilfredsstillende (for meg) hele veien, mest pga dårlig kommunikasjon.

Jeg har ikke villet gifte meg med ham, fordi jeg innerst inne har visst at jeg ikke vil leve med ham resten av livet.

Han har løyet til meg om viktige ting, holdt på løgnen i flere år selv om han så at det såret meg (jeg visste at han løy), først nylig ble det innrømmet at han har løyet.

Vi kan le og spøke sammen, men den inderlige nærheten er for min del borte.

Han er i følge ham selv stadig like forelsket i meg, og gjør alt for å beholde forholdet.

Jeg sliter veldig med å ta en avgjørelse jeg innerst inne tror er den riktige for meg. Nemlig å avslutte.

Vi har to små barn sammen, det er hovedsaklig det som gjør at jeg fortsatt er her.

Hadde vi ikke hatt barn sammen, hadde jeg foretrukket å bo hver for oss i en periode, ta en lang pause... (Hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg avsluttet forholdet for tre år siden, da jeg oppdaget løgnene)

Vi går til familierådgiving, men jeg vet ikke hvordan det skal bringe følelsene mine tilbake.

For en suppe!

Er det noen som har opplevd noe lignende?

Hva avgjorde saken for deg?

Hvordan fikk du det etter bruddet, tenker da både mht følelser, barna, økonomien?

[trønderrock]

Dette er et vanskelig spørsmål som det ikke finnes noe fasitsvar på. Det er det bare du som kan kjenne på.

Veldig flott at dere går til familierådgivning. Det som imidlertid er viktig når der eer der, er å ta opp det som virkelig er et problem og være ærlig. Det kan nok være ganske vanskelig, emn skal det være håp om bedring MÅ du være det.

Har selv gått gjennom to brudd med barn innvolvert og det er bestandig smertefulr, enten du er den som bryter ut eller den som sitter igjen. Og ikke minst, kan det være traumatisk for barne.

Kanskje blir det harde diskusjoner og krangel som fører til et dårlig samarbeidsgrunnlag senere, dere har jo barn sammen....

Ta deg god tid, og ikke minst, snakk med samboeren din. Kanskje finner du ut etter hvert at det er mulig å redde forholdet eller du får bekreftelsen du trenger for å bryte ut...

Vet ikke om dette er så mye til hjelp, men...

Lykke til

[Gjest vsn]

Jeg var sammen med eksen min i 6 år. Vi har en unge ilag. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Han eksen min fridde "i eniga", mens jeg ikke hadde lyst til det. Vi forlovet oss, men det var mest fordi jeg fikk slutt på giftemaset.

Sexen var utilfredsstillende. Når det gikk for han var sexen over. Hvis jeg ikke var fornøyd, fikk jeg "ordne meg selv". Helt utrolig å tenke på det idag at jeg var så lenge sammen med han. Men det skyldtes sønnen vår.

Han "klaget" ofte på forskjellige ting ved meg. At jeg ikke brukte sminke (jeg syntes jeg var fin nok og så ikke behovet), at jeg ikke drakk alkohol, at jeg ikke hadde store nok bryster (han kunne være med å betale innlegg, mens jeg ikke så behovet for det), at jeg ikke hadde tatt keisersnitt (jeg var mye trangere før fødselen). Det siste ble jeg veldig såret over. Mens de andre tingene syntes jeg var så tullete at jeg bare lo av det.

Det som gjorde at jeg gikk fra han var at han løyg til meg. Jeg tok høyskoleutdanning, og vi bodde på gården hos foreldrene hans. De to første årene pendlet jeg. Var borte 10 timer hver dag pga at båten ikke gikk oftere. Det var vedlig surt, fordi jeg stort sett hadde 4 timer undervisning, men måtte vente flere timer før jeg kom meg hjem.

Sønnen vår var bare 10 mnd da jeg begynnte å studere. Det var hardt. Etter første året var jeg lei, og ville flytte nærmere skolen. Da sa han at hvis jeg pendlet et år til, så kunne vi flytte sammen. Så jeg gjorde det. Da andre året med pendling var gått, og jeg sa at vi måtte ordne flytting, sa han at "nei, han så ingen grunn til å flytte. Jeg måtte klare å pendle det siste året også".

Så jeg ordnet meg leilighet, fikk barnehageplass til guttungen og flyttet den sommeren. Sleip som jeg var sa jeg at vi trengte en pause (måtte få han til å skrive under på at jeg hadde foreldreansvaret alene, så jeg kunne flytte), og han godtok det. Den løgnen har jeg ikke dårlig samvittighet for. Han fortjente det.

Det var tungt i begynnelsen. Det verste var å sove alene hver natt. Men man venner seg til det. Å få på plass alle stønadene som aleneforsørger tar også litt tid. Jeg var ganske blakk en periode. Men det gikk det også.

Da jeg var kommet iorden, kom han krypende og ville flytte sammen med meg. Da passet det visst likevel og flytte for han (såklart, da hadde jeg jo ordnet alt det praktiske selv). Jeg var ikke interessert. Brukte faktisk 1 helt år å tenke på om jeg skulle gjøre det slutt eller ikke. Da han nektet å flytte med meg, gjorde han valget mitt veldig enkelt!

Jeg har aldri angret. Vi passet ikke sammen. Helt ulik humor, og ulik på mange områder. 3 år etter bruddet flyttet sønnen vår til han, fordi han ville det selv. Det fungerer greit.

[Samba]

Er det noen som har opplevd noe lignende?

Hva avgjorde saken for deg?

Hvordan fikk du det etter bruddet, tenker da både mht følelser, barna, økonomien?

←

Jeg har sittet med de samme følelsene du beskriver i ett tidligere forhold. Vi hadde ett barn sammen.

Lenge og vel prøvde jeg å døyve følelsene mine og øsnkene mine om å avslutte forholdet. Jeg tenkte på barnet vi hadde sammen, og at jeg ville vi skulle holde sammen for hennes del.

Jeg bet tenna sammen, krummet nakken og fortsatte. Det kostet. Det gjorde vondt, og til slutt skjønte jeg at man ikke kan ofre sitt eget liv, sin egen lykke selv for sine barn. Jeg så jo også at en ulykkelig, sliten og lei mamma ikke er bra for barn. Lykkelige foreldre gir lykkelige barn. Man kan være lykkelig som aleneforeldre også, veldig lykkelig faktisk. Det var alt dette som avgjorde saken for eg. Jeg måtte bli lykkelig igjen, det var det eneste riktige for meg og barnet vårt.

Jeg følte en enorm lettelse etter bruddet. Det er ikke til å stikke under en stol at det var tøft (spesielt fordi han ikke ville avslutte forholdet), men gud så deilig det var når bruddet var gjort og jeg og jenta i flyttet ut og inn i egen liten leilighet. Lykken kom sivende med en gang. Tunge stunder? -Helt klart, en absolutt flest gode.

-Jeg startet ed studier som jeg hadde lyst til. Jeg fikk tilbake det livet jeg hadde savnet, og etter hvert fant jeg til og med en mann som var til å satse på. Vi har nå vært sammen i 7 år, og det føles fortsatt helt rett.

Jeg satset feil for alle de årene siden. Jeg var ung, og nok litt ugjennomtenkt med tanke på hva jeg ville ha i en mann. Det hjalp heller ikke på at jeg ble gravid litt plutselig og uventet, og følte jeg måtte bli.

Økonomi ja... Ikke noe problem! Norge er et fantastisk land sånn sett. Man skal ikke måtte bli i et forhold for å klare seg greit økonomisk. Studerte i 4 år, leide bolig, kjøpte bli, og jeg hadde faktisk helt grei økonomi.

Endret 15. mai 2007 av Samba

[Gjest Far til tre.]

Jeg skjønte at forholdet ikke var liv laga når min daværende kone kom pussa hjem fra jobbreise og sippende fortalte at hun har hatt et forhold på si en stund.

Var litt vanskelig i et par måneder etter at jeg skilte meg og kasta henne på dør, men svært mye bedre etter det. Har svært god økonomi, og barna får se mora noen helger hver måned.

En viss tilfredsstillelse er det også å se at ekskona nå hopper fra mannfolk til mannfolk uten at noen ønsker henne permanent, aller minst jeg.

[trønderrock]

Jeg skjønte at forholdet ikke var liv laga når min daværende kone kom pussa hjem fra jobbreise og sippende fortalte at hun har hatt et forhold på si en stund.

Var litt vanskelig i et par måneder etter at jeg skilte meg og kasta henne på dør, men svært mye bedre etter det. Har svært god økonomi, og barna får se mora noen helger hver måned.

En viss tilfredsstillelse er det også å se at ekskona nå hopper fra mannfolk til mannfolk uten at noen ønsker henne permanent, aller minst jeg.

←

Aner jeg en liten "Ha ha, der fikk du!"?

Så bra at det ordnet seg for deg og barna. Kanskje like bra de bor hos deg hvis hun har problem med å slå seg til ro. Flott at det finnes slike menn som deg!!

Endret 15. mai 2007 av trønderrock

[Gjest Blondie65]

Jeg synes det er flott at du tar forholdet så seriøst at du går i familieterapi. Dette er noe man selvsagt må når man har små barn sammen, men ofte gjør man jo dette bare for å få attesten etter at bruddet er et faktum.

Disse tingene du sier her er vel noe som du også bør si i familieterapien. At du sliter med følelsene og gnisten.

Når det er sagt: alle - absolutt alle - forhold sliter i opp og ned daler. Når den første forelskelsen forsvinner kommer den hverdagslige kjedsomheten. Det er DA man må jobbe og det må begge to. Å lyve, uansett hva løgnen er er ikke å jobbe med forholdet. En god start er å forklare hvorfor man løy og gjøre bot for det ved å sørge for at dette ikke skjer igjen.

Manglende sexuell gnist. Tja. Hva gjør man da? Dette er veldig vanskelig og krever nesten overmenneskelige evner i kommunikasjon. Skal forholdet reddes må dere det, snakke om hva dere savner og hva dere godt kan være foruten i det sexuelle samlivet.

Gresset på andre siden av gjerdet kan være grønt, men det kan også være en hallisunasjon. Ingen her kan si deg hva du skal gjøre, bare sette opp de forskjellige alternativene som finnes.

[Gjest Gjest]

En viss tilfredsstillelse er det også å se at ekskona nå hopper fra mannfolk til mannfolk uten at noen ønsker henne permanent, aller minst jeg.

←

Kanskje det er hva hun trenger nå, før hun finner en å slå seg til ro med. Hun er kanskje ikke interessert i et forpliktende forhold ennå.

[Gjest Gjest_gjest_*]

hei. jeg står selv i samme situajon som deg

det var som jeg skulle skreve det selv.

jeg føler ikke at jeg kan si med hånda på hjertet at jeg elsker han.

jeg er veldig glad i han, og vi har fåt et ban sammen. noeosm også har bindt oss sammen. det er spesielt å gå gjennom det hele og ikke minst at jeg ønsker at vi er en familie for barnet vårt sin skyld. vi har det tøft i minst to år. har vært sammen i fem, og barnet vårt er 3 år. så vi var ikke sammen så lenge heller før vi fikk barn.vi ville ha barn, men jeg ser nå at det var en veldig forhasta avgjørelse.

det var tegn der før vi fikk barn på at jeg burde ha vetet og sett hele forholdet an.

og nå føler jeg at siden jeg har tatt en avgjørelse på å få barn md han, så får jeg sitte her og slite meg gjennom det.

jeg er kanskje streng med meg sjøl, men har familieverdiene sterkt i meg. trodde aldri jeg ville bli alenemor det skulle jeg gjøre altr for å unngå.

men jeg har mistet de gode følelsene. jeg har bare bitt tenna sammen, og tenkt litt mer, litt mer. kjemp hardere. men vi har ikke noen god kommuniskasjon. vi er nærtagne begge to, og det har vært mye nebbing og hakking i kommunikasjonene. når jeg snakker ned familie om det, om våre probemer, de vet ikke alt, så oppfordrer de meg til å være tålmodig.

fyren min er snill, og hjelpsom. men jeg føelr ikke helt at vi connecter så bra.

når jeg prater med venninner sier de at jeg har kjempa mye og de skjønner veldig godt at jeg vil gå. de råder nok mer i retning av å gå enn familien min. og jeg veit ikke.

hvis jeg bare visste hva som venter meg der ute. er det meg det er noe galt med siden vi ikke funker, eller er det matchen?

jeg får ikke svar

uff for ei suppe det sier jeg også.

i tillegg har jeg nå fått et godt øye til en annen. det forvikler det hele. for jeg vet ikke om jeg er blind pga spenningen med de nye, eller om det er et resultat av at

jeg ikke føler meg hjemme i forholdet. men jeg har følt for å gå før.

det er bare det at jeg føler at jeg ogf kjæresten min har overvunnet flere kriser og egentlig har det også spleiset oss litt sammen

inni meg vil jeg klippe av tråden-men jeg klarer det ikke

jeg lurer på om jeg er feig

[Gjest Far til tre]

Kanskje det er hva hun trenger nå, før hun finner en å slå seg til ro med. Hun er kanskje ikke interessert i et forpliktende forhold ennå.

←

Hun trodde mannen som hun hadde affære med skulle forlate kone og små barn til fordel for henne og ble nok noe satt ut da det ikke skjedde og affæren tok slutt ca. 1 måned etter separasjonen.

Tror nok hun sliter litt, men det skal være en kald dag i h....te før hun kommer inn i mitt liv igjen som noe annet enn å være på nikk når hun får barna på besøk.

Litt bitter og skadefryd? Yep, det er lov.

Også svært glad for alt de positive mulighetene som har åpnet seg for meg.

[Gjest gjest igjen]

legger til at vi også har gått i terapi.

to ulike.

jeg vil snakke om ting, han vil hlst ikke snakke så mye.

jeg har god kontakt med følelsene mine, han har ikke. noe som gjør at han blir veldig irritert om jeg treffer et sårt punkt. han vil heller løse alle vanseligheter å egenhånd, og det er ikke meg. for jeg må snakke om ting. og jeg har behov for å vite v han føler og tenker

dog elsker han meg. og vil fortsette å kjempe for oss. jeg bare føler han har våkna litt seint.

jeg har brukt mange krefter på å tenke på hvordan vi kunne løse oss. han har vel ikke lagt så mange pinner i ors i den retningen.

jeg føler jeg har mista respekten. for meg må han respektere seg sjøl, og andre dypt.

det har ikke vært tilfelle

men så har han mange gode egenskaper også.

vipp vipp vipp vipp

[Lipstick]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Gikk og gnaget på de samme følelsene da jeg var sammen med min eks. Jeg hadde riktignok problemer med å innsè at det ikke kom til å fungere, var redd for å bli alene, men jeg var ikke forelsket i han, hadde ikke følelser i det hele tatt. At det ble slutt var noe av det beste som har skjedd meg.

[Gjest Gjest_gjest_*]

hei TS.

jeg er i samme situasjon som deg og tenkte at det kanskje ville hjelpe oss begge om vi kunne utveksle erfaringer og tanker via mail.

og hvis noen andre også står i samme sit og vil ha noen å "prate" med så skrive til meg

[email protected]

da hører jeg kanskje fra deg?

[Gjest Gjest]

Jeg har lenge slitt med følelsene for samboeren min.

Vi har vært sammen i seks år, og har to barn sammen.

HELT ÆRLIG- når han sier at han elsker meg, klarer jeg ikke å si det tilbake. Jeg kan godt si at jeg er glad i ham- for det er jeg. Men noe mer? Niks...

Helt ærlig- når han sier at jeg er sexy og at han er tent på meg, tenker jeg bare "sorry, men jeg er ikke tent på deg", og jeg synes ikke han er sexy.

Sexen har egentlig vært ganske utilfredsstillende (for meg) hele veien, mest pga dårlig kommunikasjon.

Jeg har ikke villet gifte meg med ham, fordi jeg innerst inne har visst at jeg ikke vil leve med ham resten av livet.

Han har løyet til meg om viktige ting, holdt på løgnen i flere år selv om han så at det såret meg (jeg visste at han løy), først nylig ble det innrømmet at han har løyet.

Vi kan le og spøke sammen, men den inderlige nærheten er for min del borte.

Han er i følge ham selv stadig like forelsket i meg, og gjør alt for å beholde forholdet.

Jeg sliter veldig med å ta en avgjørelse jeg innerst inne tror er den riktige for meg. Nemlig å avslutte.

Vi har to små barn sammen, det er hovedsaklig det som gjør at jeg fortsatt er her.

Hadde vi ikke hatt barn sammen, hadde jeg foretrukket å bo hver for oss i en periode, ta en lang pause... (Hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg avsluttet forholdet for tre år siden, da jeg oppdaget løgnene)

Vi går til familierådgiving, men jeg vet ikke hvordan det skal bringe følelsene mine tilbake.

For en suppe!

Er det noen som har opplevd noe lignende?

Hva avgjorde saken for deg?

Hvordan fikk du det etter bruddet, tenker da både mht følelser, barna, økonomien?

Etter hva jeg leser i ditt innlegg ser det ut som om deres forhold var over for lenge siden. Du bør være ærlig med ham og rett og slett gå fra ham.

Det praktiske med barn osv. ordner seg alltids! Du må bare ta det første steget.

[Gjest A utlogget]

Klart at det praktiske alltids ordner seg...

Ok, jeg er redd.

For hvordan jeg vil klare meg økonomisk- jeg har en jobb som man ikke akkurat blir fet av. Minstelønn, kan man si.

Hvor skulle jeg bodd? Og hvordan?

Samtidig er det vondt og vanskelig å leve sammen med en person jeg ikke vil ha, men som vil ha meg.

[Gjest Gjest]

For hvordan jeg vil klare meg økonomisk- jeg har en jobb som man ikke akkurat blir fet av. Minstelønn, kan man si.

Hvor skulle jeg bodd? Og hvordan?

Sorry at jeg er litt krass her, men sånn er det mange unge jenter som går i fella. Uten utdannelse og en skikkelig jobb er de ute av stand til å forsørge seg selv. Og så sitter man der da, med etpar barn og lurer på hva man skal gjøre...

[Frk Johansen]

Jeg kjenner meg godt igjen, mange tanker rundt økonomi, hadde tenkt på å skille lag i flere år, faktisk før vi fikk barn 2 men økonomisk usikkerhet holdt meg tilbake. Og jeg har fire år på høyskole men var likevel usikker. Følelsene var borte, jeg var usikker på om jeg ville få det bra uten han også, han er jo snill denne exen!! Men det holder ikke alltid og om man prøver terapi og det ikke fungerer ser jeg ikke noe galt i å sette egne behov i førersetet, det høres ut som du er ung (les 30 åra?) Du har mange år igjen som kan bli utrolig bra, men du vet ikke. Ingen har garantier for å finne kjærligheten her i livet men man kan leve godt alene også. Husker det beste jeg likte med å bli alene var å ligge helt alene i sengen, den var min og bare min, ikke noe mas om sex, som var dårlig sex.

Nå har jeg etter to år funnet en herlig mann som jeg deler hverdagen med og nå vet jeg at når jeg sier jeg elsker deg så mener jeg det av hele mitt hjerte, jeg sa det til exen to ganger på 15 år!!! Slå den da gutter og jenter!!

Det er ingen som kan ta avgjørelsen for deg men det er viktig å være ærlig mot deg selv og han og ikke minst barna, de fortjener gode foreldre enten de bor sammen eller hver for seg.

Lykke til

[Gjest Frk. Ellingsen]

Jeg begynte å tenke tanken på at han kanskje ikke var den rette, da han viste tegn til uansvarlighet. Dvs. Ingen jobb , og et (ifølge meg) stort forbruk av alkohol. Andre ting som styrket mine antagelser var at han manglet respekt for meg, og ikke kunne respektere mine meninger.Han la ofte skylden på meg , for ting han ikke fikk gjort. Og sist , men ikke minst var han for matcho og hadde for kort lunte.