Blir vi noen gang gift?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Vi har vært sammen i 5 år. Dvs, med en 9 mnd lang pause midt inni.

Bodde sammen ca 1 år, så ble det slutt, så ble vi sammen igjen, og flyttet sammen igjen etter ca 8 mnd. Nå har vi snart bodd sammen i 2 år.

Han er ikke typen som er lett å prate med og som åpner seg lett. Han skal ordne alle problemer selv, og av den grunn kan ting komme som lyn fra klar himmel.

Han har aldri vært utro og er egentlig ikke typen til det.

Vi har få felles interesser, og ingen felles venner.

Det er som regel jeg som tar initiativet til ting. Når vi blir invitert på noe er det som regel hver for oss. Dersom vi blir invitert på noe sammen er det som en del av en større gjeng av venner av han, som vi har lite omgang med ellers. Disse festene er det få av i løpet av året, dermed føler jeg at jeg kjenner de dårlig, og aldri kommer til å bli kjent med de, og gidder derfor ikke engasjere meg mye når vi er der.

Jeg har flere ganger uttrykt ønske om og tatt initiativ til at vi kan invitere noen av hans venner på ting. Dette har han sagt er en god ide, men aldri gjort noe med.

Vennene hans har spilltur endel ganger i løpet av året (ja, litt nerdete, de spiller brettspill og rollespill etc.....) og dette får jeg overhodet ikke være med på.

Jeg har ingen vennegjeng her, siden jeg flyttet halve landet for å kunne bo sammen med han. Jeg har venner, men de er ikke del av samme gjeng, og jeg får derfor aldri disse invitasjonene til morsomme turer etc. Dette er jeg litt lei meg for, og blir selvfølgelig litt sjalu når han er på turer hele tiden.

Jeg føler at vi to er isolert fra andre. Gjør vi noe sosialt er det ofte hver for oss, når vi er sammen er det bare oss to. Dette synes jeg er slitsomt og ikke et liv jeg ønsker. Vi har pratet flere ganger om å prøve å gjøre noe med det, bla skulle vi i hele vinter invitere en kompis av han og kona på middag, for vi tenkte at vi fire går bra sammen. Jeg maste og maste, men det ble aldri noe av. Først var han sur fordi han ønsket å spørre han når han ville, dette tok det flere uker før han gjorde. Så kræsjet det selvfølgelig med div spillturer, og etter dette har ikke jeg orket å ta mere initiativ, og derfor har det ikke blitt noe av.

Det jeg nå begynner å lure på er om han ikke ønsker å innlemme meg i hans omgangskrets og sosiale liv. Jeg aner virkelig ikke. Og jeg er av og til i tvil om dette er riktig mann for meg. Vi kan ikke snakke ordentlig seriøst om fremtiden. Vi har sett på hus etc på nett og drømt litt om det, men ikke noe mer håndfast. Jeg aner ikke hva han føler for meg, siden han ikke vil si det, og føler seg presset og blir irritert når jeg spør.

Bør jeg skjønne hintet og pakke sakene mine og dra? Jeg er så lei og sliten. Lei av den dårlige kommunikasjonen, lei av vårt dårlig felles sosiale liv, lei av å ikke vite hvor jeg har han etc, etc.

Men samtidig har han endel gode sider også. Hva kan man egentlig forvente? Har jeg for høye forventninger, eller er det for lave? Jeg ser rundt meg og folk på vår alder (iallefall han) har giftet seg og fått barn, og han kan ikke engang fortelle meg hva jeg betyr for han. Jeg er 28, han er 35. Bør jeg komme meg bort og finne en annen før det er for sent?

[Fibi]

De praktiske tingene ang felles venner osv er ting som går an å gjøre noe med, men det krever selfølgelig litt innsats fra begges side.

Hva om du på neste fest selv tar iniativ til å bli kjent med noen? Og lager egne avtaler?Da blir det lettere å bare spørre dem selv, istedenfor å vente til samboeren din vil gjøre det. Kjenner han forresten dette paret godt? Hvis ikke , kan det jo tenkes at han rett og slett ikke "tør" invitere dem. Jeg gruer meg for å invitere folk jeg ikke kjenner godt, rett og slett fordi jeg er redd de skal tenke: "hvorfor inviterer hun meg? , kjenner henne nesten ikke osv"

Men du sier han ikke vil si hva han føler for deg. Og at du ikke vet hva han føler....

Han bør skjønne at det sliter deg ut å være i et forhold, der man ikke vet hva partneren føler.

Forresten: Å ikke ville si hva man føler er helt utrolig respektløst, og barnslig i mine øyne!

Endret 15. mai 2007 av Fibi

[Gjest Gjest_gjest_*]

Dette er venner han har hatt siden barne/ungdomsskolen, så han burde kjenne de godt.

Når det er sagt, så er det en relativt stor gjeng, og tror ikke han har noe bestekompis blant de.

Jeg trodde også vi jobbet mot felles mål, å få et vennepar vi kunne gjøre ting med.

Men i sommer har vi planlagt 3 uker ferie. 1 uke i Hellas, og 2 uker i Norge. Gjengen han har en årlig spilltur hvor de drar ned på en hytte ved sjøen og spiller spill i 1 uke. En av langhelgene er det pardel - altså partnere er velkommen.

I år faller deler av spillturen sammen med vår Hellastur, og han har bare anledning til å være med på siste del. Til meg har han sagt at det jo er gøy om vi blir invitert på ting sammen og drar på turer med andre som par. Men da synes jeg det er rart at han har sagt han foretrekker spilltur den siste delen av ture, der hvor jeg ikke kan være med. spesielt også siden dette er under vår ferie. Da synes jeg det er rart at han ikke prøver å få til med partner slik at jeg kan være med.

Det skal også nevnes at det er spilltur nå i pinsen igjen, selvfølgelig uten partner, så det er ikke det at de har disse turene sjeldent.

De har veldig demokrati, og har diskutert frem og tilbake hva som er beste løsning mtp når partnere kommer, og jeg forstår ikke hvorfor han ikke har ytret ønske om å ha med partner når jeg kan dersom det er sant at han ønsker jeg skal bli bedre kjent med disse folkene.

Jeg blir så sliten av å prøve å få lov å være med overralt. Har mest lyst til å bare gi opp, og sitte venneløs hjemme.

[Gjest Gjest]

Skjønner deg godt. Selv har jeg en kjæreste jeg har vært sammen med i et og et halvt år. Vi har begge vært gift, og har begge barn. Han kommer på besøk til meg, treffer min familie og venner, men jeg treffer aldri hans familie eller hans barn. Dessuten har jeg bare vært innenfor døren hans et par ganger. Vi bor ikke så langt fra hverandre, men jeg kan ikke bare ringe på eller komme innom. Jeg snakker ikke engang med ham om det, det er ganske sårt å føle han ikke involverer meg. Men noen mennesker er veldig innadvente, og det er kanskje tilfellet med både din og min kjæreste.

[Gjest ts]

Ja...mulig du har rett. Vet ikke helt om jeg kan fortsette slik lenger.

Jeg har møtt hans venner og familien er ikke noe problem, men det føles som om han ikke ønsker å involvere meg. Antagelig er han bare dårlig på initiativ, det har han innrømmet, men jeg blir sliten av å være den som ordner alt hele tiden.

I går innrømmet han at han er bekymret når vi skal ut og feste med folk, og andre sosiale ting. Han føler det som en byrde og bekymring om jeg har det gøy eller ikke. Derfor er det enklere å dra alene, for da slipper han å bekymre seg for om jeg har det gøy.

Blir jo litt vanskelig da, skal det være slik liksom. Blir helt oppgitt og lei meg. Vet ikke om dette er det beste for meg lenger.