Skilsmisse eller redde ekteskapet

[Gjest Gjest]

Jeg er en kvinne i 40-årene som har vært gift i 18 år. Det har skrantet de siste årene, vi har vokst fra hverandre og kommuniserer dårlig. Det har selvsagt gått opp og ned, og vi har kommet oss igjennom både motgang og medgang. Men for hver motgang vi har hatt, og alt det negative det har ført med seg har jeg mistet mer og mer av følelsene mine for han. Han sier så mye stygt til meg og rakker ned på meg og venninnene mine. Vi har ikke respekt for hverandre mer. Jeg må innrømme at jeg av og til har "trøstet" meg med andre menn. Det har vært mye løgner og mistenksomhet pga dette, og har selvsagt ikke gjort forholdet noe bedre. Vi har gått til terapeut for å finne ut av hva vi kan gjøre. Fikk da råd om å sette av tid til å prate sammen, reise bort og gjøre noe sammen.

For min del er dette for sent, det har stoppet helt opp og følelsene er fullstendig døde. Jeg har forsøkt i mange år å "holde ut" pga. ungene. Men nå ser jeg ingen utvei, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Sex orker jeg ikke mer. Det blir som å ha sex med broren sin, liksom. Vi har hatt det bra tidligere, men jeg har ofte følt avsky når jeg synes jeg "må" gjøre det. Jeg har egentlig normal sexlyst, men har undertrykket den fordi jeg ikke har orket eller har mistet lysten av å se eller lukte på han....

Skal man redde ekteskapet for enhver pris?? Hva mener dere?? Må man ikke tenke litt på seg selv også...? Jeg synes selv jeg er egoistisk som vil gå fra han. Fornuften sier at jeg skal ta meg sammen og fortsette ekteskapet. Vi har jo mye felles og har alltid vært gode venner. Det er vanskelig å bryte ut etter så mange år. Jeg er redd jeg vil angre på mine valg siden i livet. Hva mener jeg om dette om 10 år..? Angrer jeg da dersom jeg sitter alene igjen med tre skilsmissebarn..? Nå er jeg ung nok til å finne meg en ny partner (selv om det ikke er det jeg akkurat er ute etter med det første) men hva om 10 år….. da er jeg kanskje gammel og stygg osv. Og det er ikke såå veldig lenge til… Skal det skje noe føler jeg det må bli nå eller aldri...

Har noen erfaring med at skilsmisse kan føre noe godt med seg? Kan barna klare seg videre i livet? Alle de skilsmisse-barna jeg kjenner har det gått nedover med, og mange har det gått riktig ille for. Er det verdt å kjempe for ekteskapet når alle mine følelser for han er helt døde..?? Går det an å få tilbake følelsene? Eller er det bedre å bryte ut og ikke sløse bort flere år av livet mitt - og hans??

Han vil gjerne prøve å få det til å fungere, men vil ikke at vi skal leve sammen bare som venner. Nå har han flyttet men venter bare på at jeg skal ta til fornuft og be han komme tilbake. Men det var han som ville flytte i første omgang, fordi han ble så sint og skuffet over meg. Han trodde jeg hadde et forhold til en annen, og har i flere måneder "snoket" og overvåket meg. Han har jo rett i sine mistanker, men jeg har nektet hele tiden. Mest fordi jeg vet han blir såret, og fordi det da er definitivt slutt på vårt ekteskap.

Det er ikke pga. den andre at ekteskapet går dårlig. Det har det gjort lenge før hans tid. Det har vel imidlertid påvirket meg de siste mnd. og gjort at jeg ikke har gått 100% inn for at vi skal få det bedre. Jeg er så usikker på hva jeg vil, også fordi jeg har blitt glad i den andre. Det gjør det ikke akkurat lettere. Jeg prøvde å kutte han ut, for jeg tenkte at da ville det bli lettere å jobbe for ekteskapet. Jeg har selvsagt fryktelig dårlig samvittighet, og vet jeg bør prøve å glemme han dersom jeg vil leve sammen med mannen min. Men jeg klarte det ikke, og ble faktisk syk av det. Savnet han grusomt, og hadde konstant kvalme og magesmerter.

Men nå skulle jeg ikke egentlig fortelle om utroskap. Det jeg trenger er råd fra dere som har erfaring fra skilsmisse, enten gode eller dårlige. Eller om noen har erfaring med at det er verdt å redde ekteskapet, selv om alt er dødt.... Jeg vil jo på en måte det, da men mest for barnas skyld.

Hilsen rådvill

[Gjest _S_]

Det høres litt dødt ut, dette ekteskapet ditt.

Hvor gamle er barna, da? Tror at skilsmissebarn er like lykkelige som andre barn, det kommer an på hvordan mor og far har det, og om de var enige om å skilles.

Man bør tenke litt på sin egen lykke også etterhvert som åra går.

[Grønt blad]

Jeg er forsåvidt enig med dem som sier at "ting går opp og ned, og man kan ikke forvente stor lidenskap hele livet, og bare man jobber kan man fikse det meste" og blablabla.

Men slik jeg ser det, så fungerer den tankegangen bare inntil en viss grense. Man kan reparere mye som halter, men dersom følelsene er døde og man har vært sikker på dette over lengre tid- så mener jeg at det ikke er egoistisk å gå.

Tvert imot kan jeg ikke skjønne hva som skal være så "snilt" med å bli værende hos en partner man strengt tatt ikke er glad i på den riktige måten. For meg blir det misforstått snillhet, som sløser bort både din tid og hans.

Og jeg er slett ikke enig i at skilsmisse må være så forferdelig og dramatisk og ødelegge ungene for all mulig tid. Faktisk har jeg aldri sett det- derimot har jeg sett en hel del barn som får det bedre etter at kranglende og misfornøyde foreldre tar konsekvensen av situasjonen og flytter fra hverandre.

Det viktigste i en slik situasjon, er å ordne skilsmissen slik at det blir minst mulig vedvarende konflikt i kjølvannet. Barn tåler mye, også en skilsmisse som kan være trist og vanskelig, men en konflikt der de til stadighet blir dratt inn, skal ingen barn behøve å oppleve. Det kan gjøre livet vanskelig for dem. Tror det fungerer best hvis begge foreldre er rede til å svelge en kamel eller to for barnas skyld.

←

Fornuftige ord fra Nigo-san.

Jeg skjønner at du er bekymret for hvordan barna kommer til å ha det. Men jeg tror heller ikke barna har det bra hvis foreldrene har det dårlig. Forldrene til en bekjent skilte seg da h*n var rundt 15 år gammel, en kritisk tid vil kanskje mange si. H*n syntes det var forferdelig i starten (bl.a. også fordi h*n ikke hadde skjønt hvordan forholdet mellom foreldrene var), men kom seg gjennom det og har det veldig bra i dag. H*n fikk tilbud om psykolog, og snakket mye med søsken og venner. Selv om det var tøft en periode ble h*n etter noen år, og er fortsatt i dag veldig glad for at foreldrene skilte seg. De har det rett og slett mye bedre hver for seg, og ethvert barn ønsker at foreldrene skal ha det bra.

Jeg skal ikke gi noen råd om du skal skille deg eller ei, men tror du kommer fram til den riktige løsningen. Lykke til!

Endret 12. mai 2007 av Grønt blad

[Gjest Ikke innlogget]

Jeg er selv skilsmissebarn (to ganger, faktisk) og jeg lover deg, vi fikk det alle sammen mye bedre når mine foreldre gikk hver til sitt. Når de var sammen var det bare krangling og misnøye, og en laber stemning i huset det meste av tiden. Unger er veldig vare for sånt, og det er vondt å gå og føle på, og se, hvordan foreldrene som man er glade i, sårer hverandre slik.

Det er så absolutt ikke et sunt miljø å vokse opp i- men heldigvis for oss så tok foreldrene mine til fornuften og gikk hver til sitt.

Så nei, et ekteskap kan ikke alltid reddes! Av og til må man isteden redde seg selv...

[tingeling]

Hvordan har barna tatt det at faren flyttet ut?

Tror at barn generelt har det bra hvis foeldrene har det bra. Og hvis dere vil klare å samarbeide etter et brudd og ha en god tone dere i mellom, så skal du ikke se bort i fra at det er det beste for alle parter.

Jeg kjenner meg igjen i det du skrev ift at han føles som en bror. For meg var det ikke aktuelt å fortsette når jeg fikk de følelsene for x-en min, men vi hadde ikke barn og trengte derfor ikke å tenke på at vi skulle forholde oss tl hverandre i all fremtid.

Uansett: husk at måten du (og han selvsagt) håndterer det som kommer på vil påvirke deres forhold fremover. (Min fars stygge skilsmisse for 35 år siden påvirker familien den dag i dag siden min mor har fått et så dårlig forhold til pappas første datter )

Ut ifra det du skriver ville jeg sagt at skilsmisse er det eneste naturlige, men at dere bør gjøre det på en ryddig måte og ikke vente til dere hater hverandre. Og det vil han sansynligvis gjøre hvis han finner ut av dine sideaktiviteter...

[Gjest Gjest]

Takk for mange fornuftige svar. Jeg tror ikke barna våre har merket noe særlig til at det har skrantet med oss. Vi krangler ikke åpenlyst, og er stort sett i godt humør sammen med dem. For det meste har vi ventet til sent på kvelden og lukket døra når vi skal prate sammen.

Barna savner faren sin selv om det bare har gått en uke. Men de vet at det bare er midlertidig (foreløpig). De to minste går på barneskolen, eldste er tenåring og skal snart konfirmeres. Den eldste vet litt mer og er redd for at vi kanskje må flytte. Han er knyttet til huset sitt, rommet sitt og selvsagt vennene sine. Jeg har beroliget han med at vi kan fortsette å bo her uansett men at faren har lyst til å bo i nabobyen.

Det er vanskelig å ta en avgjørelse når man har tilbrakt halve livet sammen. Han mener vi ikke må gi opp for lett, og at vi må jobbe sammen om dette. Men jeg orker bare ikke tanken på det nå. Jeg koser meg alene, og burde sannsynligvis aldri ha blitt gift.... (det sa venninnen min også en gang). Har faktisk angret på det.... både at jeg ble gift og at jeg fikk barn. Jeg angrer jo ikke direkte på barna mine, men man blir så avhengig og bundet at jeg føler meg helt kvalt noen ganger. Nå har de heldigvis blitt så store at de klarer seg selv noen timer. Men jeg føler alltid at jeg ikke har nok tid til dem og ikke strekker til (som de fleste andrfe mammaer). Og det vil vel bli verre nå dersom jeg blir alene med dem. Heldigvis har jeg noen uker til på å bestemme meg...!!

[Gjest Gjest]

Det beste er nok at du får leve ditt liv med han ander som du har blitt glad i.

Ungene vil klare seg bedre om du skiller deg nå enn om du venter. Det er langt verre for barn når det skjer på slutten av vidergående skole, da går det ut over karaktere og det gir virkelig dårlig samvitighet.

Ønsker deg lykke til, lev livet og nyt tiden med din ny partner.

[Gjest Gjest]

Kom deg for guds skyld bort fra mannen din.

Han fortjener noe langt bedre en ei misfornøyd tøs som har forhold med andre menn for å "trøste seg".

Er sikker på at du som er i 40 åra klarer å finne deg en ny mann.

Kanskje ikke fra de 3-4 øverste hyllene, men det finnes garantet flere skilte menn der ute som ikke nøler med å hive seg på ei skilt desilusjonert dame med 3 barn.

Håper du hører på mitt råd.

[Gjest Gjest]

Damer som er 40 + er meget atraktive, tror helt sikkert du kan velge til og med på øverste hylle. Disse damene er trygge på seg selv og har en flott utstråling. Stå på !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!