til menn: er dere lette å be på date?

[mildemåne]

All min (både indirekte og temmelig direkte i mine øyne) hinting og sprading rundt på jobben med utringing og parfyme har ikke ført til noenting - min single kollega som jeg har falt pladask for har ikke bedt meg ut!

Det ser ut som om jeg MÅ ta initiativet selv. Jeg hadde håper å unngå dette, men nå er jeg helt desperat her.

Men jeg tenker på hvordan jeg reagerer når folk ber MEG ut - og det er ikke så bra! Jeg er veldig vanskelig til å overtale, og vil helst slippe, hvis det ikke er akkurat han jeg tilfeldigvis liker som spør (hvilket aldri skjer såklart).

Så håper jeg på følgende: Er menn litt enklere å be med ut? Sier de litt lettere ja enn vi (vi spiller jo ofte forsvar på datingscenen)?

Og tror dere en litt stor og skallet mann som pleier å sitte hjemme i helgene er lettere å be med ut enn en typisk kjekkas som er vant til masse oppmerksomhet fra damene? Eller hjelper det meg ikke at han ikke er en fyr som er vant til å bli bedt ut?

Skal jeg virkelig tørre dette? :hår:

[MrBrightside]

skal du bestemme over livet ditt eller han ?

[mildemåne]

skal du bestemme over livet ditt eller han ?

←

Jeg konsentrerer meg mer om å overleve enn å bestemme, når det gjelder dating.

Men kanskje jeg faktisk må bli litt tøffere, og tenke på den måten?

Har notert meg poenget

[Grønt blad]

Jeg har funnet ut at hvis det er noe jeg ønsker i livet mitt, så må jeg selv gjøre noe med det. Kan ikke sitte på gjerdet og vente at noen skal gjøre det for meg. Be ham ut! Vil han, så sier han ja, hvis ikke sier han nei. Han blir sikkert med

Jeg tror også det er flere gutter som skulle ønske at jenta tok insinativet. Det er mange sjenerte gutter der ute, kanskje han du liker en av dem?

Forresten... da jeg ble sammen med kjæresten min var det jeg ( ) som tok en del av insinativet. Hadde aldri trodd jeg skulle tørre det siden jeg er litt sjenert, ikke minst når det kommer til gutter og sånn... (kanskje det var et hormon som tok over og styrte meg litt?) Blir alltid litt flau når han nevner det, men siden han også er litt sjenert, så hadde sikkert ikke han gjort noe heller.

Lykke til!

Endret 9. mai 2007 av Grønt blad

[Gjest _S_]

Synes du skal ta sjansen, jeg.

Prøv å hinte litt rundt temaet, kanskje snakke litt om mat, restauranter o.l.

Menn kan være utrolig treige i oppfattelsen på sånne flørte-vibrasjoner, jeg snakker av erfaring. Det kan hende at han har deg i båsen for arbeidskamerater, og 'underslår' de signalene du sender ut uten å tenke så mye over det. Kanskje det er litt dårlig selvtillit inne i bildet om han er litt stor og skallet, slik du beskriver.

Du kan nok trygt regne med at om han faktisk har vært innom tanken på å invitere deg ut, så har han de samme kvaler som deg

Du burde sjekke når du går forbi ham; snu hodet litt raskt og se om han ser på deg. Om han gjør det kan du jo blunke og smile til ham, om han ikke gjør det må du prøve flere ganger. Hvis du har gått forbi ham flere ganger uten at han har sett på deg, er han nok ikke interessert.

[Grønt blad]

Er litt nysgjerrig, jeg...

TS, har det skjedd noe? Har du spurt ham? Eller har han spurt deg? Kanskje dere har tatt en kaffe? Eller hinter du fortsatt?

Endret 11. mai 2007 av Grønt blad

[W. Wallace]

Forresten... da jeg ble sammen med kjæresten min var det jeg ( ) som tok en del av insinativet. Hadde aldri trodd jeg skulle tørre det siden jeg er litt sjenert, ikke minst når det kommer til gutter og sånn... (kanskje det var et hormon som tok over og styrte meg litt?) Blir alltid litt flau når han nevner det, men siden han også er litt sjenert, så hadde sikkert ikke han gjort noe heller.

←

Blir du flau når han nevner det? Det må da vel være omvendt?

All min (både indirekte og temmelig direkte i mine øyne) hinting og sprading rundt på jobben med utringing og parfyme har ikke ført til noenting - min single kollega som jeg har falt pladask for har ikke bedt meg ut! 

Det ser ut som om jeg MÅ ta initiativet selv. Jeg hadde håper å unngå dette, men nå er jeg helt desperat her.

Skal jeg virkelig tørre dette?      :hår:

←

De fleste menn fanger ikke opp kroppsspråk om du minner de på det mens du hinter. Glem det der!

Er helt enig med de andre her - go for it! Du har allerede lagt inn så masse ekstraarbeid at det er complete waste hvis du ikke handler. Enklere å gjøre det selv.

[Lestat]

All min (både indirekte og temmelig direkte i mine øyne) hinting og sprading rundt på jobben med utringing og parfyme har ikke ført til noenting - min single kollega som jeg har falt pladask for har ikke bedt meg ut! 

Det ser ut som om jeg MÅ ta initiativet selv. Jeg hadde håper å unngå dette, men nå er jeg helt desperat her.

Men jeg tenker på hvordan jeg reagerer når folk ber MEG ut - og det er ikke så bra! Jeg er veldig vanskelig til å overtale, og vil helst slippe, hvis det ikke er akkurat han jeg tilfeldigvis liker som spør (hvilket aldri skjer såklart).

Så håper jeg på følgende: Er menn litt enklere å be med ut? Sier de litt lettere ja enn vi (vi spiller jo ofte forsvar på datingscenen)?

Og tror dere en litt stor og skallet mann som pleier å sitte hjemme i helgene er lettere å be med ut enn en typisk kjekkas som er vant til masse oppmerksomhet fra damene? Eller hjelper det meg ikke at han ikke er en fyr som er vant til å bli bedt ut?

Skal jeg virkelig tørre dette?      :hår:

←

Eeh. På den tiden du har brukt på å grunne over dette så kunnet du gått på kino eller kafe med mannen du tenker på. Ikke vær feig nå....

Jeg er sikker på at han vil gjøre noe sammen med deg...

[mildemåne]

Takk for råd og kommentarer.

Ting gikk ikke helt som planlagt. Jeg hadde bestemt meg for at nå var det nok, og i går skulle jeg tørre å be ham med ut.

Så støtte jeg og en kollega på ham i gangen, tilfeldigvis. Og jeg kjente at jeg ikke klarte å få fram et ord! Jeg begynte å skjelve i leppa, noen merkelige rykninger, og jeg turde ikke se på ham en gang!!! bare bet meg i leppa og ventet til han og den andre kollegaen min hadde pratet ferdig, mens jeg så ned i golvet og bare ville dø.

JEG, som har holdt foredrag for hundrevis, reiser alene verden rundt, og går hjem alene midt på natta i Oslo uten å være det minste redd! Jeg klarer visst ikke denne lille tingen, kroppen svikter meg og begynner å skjelve og jeg er ikke bare nervøs lenger, men livredd.

Hva slags patetisk person er jeg?!!

Etter å ha samlet meg litt på kontoret mitt gikk jeg hjem for dagen, helt knust.

Men noe skjedde likevel: Den kvinnelige kollegaen min som jeg har betrodd meg til, som har hintet til ham om meg før, har sendt ham en tekstmelding i går kveld (etter noen øl): Der sto det at hun syntes han måtte be meg ut eller hjem, og at jeg sikkert kom til å bli glad, for jeg snakker så mye om ham.

Den var vel ganske tydelig? Uansett er jeg glad, han trenger ikke å svare eller gjøre noe, jeg vil bare at han skal vite at noen liker ham (det er nok ikke noe han opplever dagligdags), og det gir meg en slags varm trøst.

Stakkars fyren, som er om mulig enda mer sjenert enn meg, han er sikkert i panikk nå, og tenker på hva han skal gjøre / si når han treffer henne og meg på jobben over helga. Ja ja.

Det er helt uforståelig for meg hvordan andre folk kan ta så lett på slikt, og få seg kjærester i hytt og pine. Helt uforståelig!

[W. Wallace]

Og jeg kjente at jeg ikke klarte å få fram et ord! Jeg begynte å skjelve i leppa, noen merkelige rykninger, og jeg turde ikke se på ham en gang!!! bare bet meg i leppa og ventet til han og den andre kollegaen min hadde pratet ferdig, mens jeg så ned i golvet og bare ville dø.

JEG, som har holdt foredrag for hundrevis, reiser alene verden rundt, og går hjem alene midt på natta i Oslo uten å være det minste redd! Jeg klarer visst ikke denne lille tingen, kroppen svikter meg og begynner å skjelve og jeg er ikke bare nervøs lenger, men livredd.

Hva slags patetisk person er jeg?!! 

Etter å ha samlet meg litt på kontoret mitt gikk jeg hjem for dagen, helt knust.

←

Kjenner meg veldig godt igjen i denne beskrivelsen, dog antakeligvis med et lite side-kick av adrenalin. Jobba en del med meg selv før dette gikk over, og det var ganske frustrerende. Jeg er heller ikke særlig nervøs for å holde taler eller foredrag, men bare det å gå bort en ukjent person er rimelig tøft. Nå får jeg såvidt et lite stikk av det før jeg rasjonaliserer at det ikke eksisterer og før jeg vet ordet av det har jeg begynt å prate og ender dermed i den gode flowen. Det er et ganske dramatisk skifte som skjer når du først åpner munnen. Blir varm i kroppen, hormoner flyter, humøret blir helt fantastisk, man smiler, noe som igjen fører til flere lystfremmende hormonutsondringer. Det er en herlig følelse.

Du er ikke patetisk i det hele tatt. Når du allerede har lagt såpass mye arbeid ned i denne mannen er det ikke rart du er ekstra nervøs. Jeg vil tippe at du føler du har mye å tape, selv om du i realiteten ikke har en ting å tape. Ikke la deg knekke av det der, men kanskje du nå har en nyfunnen respekt for menn som kommer bort å prater med deg?

Du er uansett en erfaring rikere - lær av den, ikke unngå den.

Forresten, hvis han ikke tar kontakt med deg nå, er han enten:

a) opptatt

b) for usikker på seg selv til å tørre å gjør noe med situasjonen

Lykke til!

[Gjest Hilde K S]

Forresten, hvis han ikke tar kontakt med deg nå, er han enten:

a) opptatt

b) for usikker på seg selv til å tørre å gjør noe med situasjonen

←

Eller rett og slett ikke interessert.

[Gjest Gjest 1]

Eller rett og slett ikke interessert.

←

Det er også en mulighet!