Når partneren din har holdt på en løgn i flere år

[Gjest A]

Scenarioet er følgende:

Din kjære blir fersket- av deg- i å ta kontakt med andre jenter på internett. Han nekter for det, og sier at det er noe du må innbille deg. Du har funnet beviser, men siden han nekter og skylder på hacking, virus, etc, kan du ikke annet enn å stole på magefølelsen din.

Dere fortsetter i forholdet, tiden går. Du stoler ikke på ham lenger, og han vet det.

Så, etter noen få år, er følelsene for kjæresten i koma og du oppdager det ved at du blir helt borte vekk betatt av en annen mann. Og du forteller kjæresten din om det, uten å fortelle den andre mannen noe, for du vil være ærlig og ryddig og beholde selvrespekten. DA først kommer det frem at du hadde rett for flere år siden- han gjorde det du fant beviser for. Det du beskyldte ham for, som han nektet for, med det som resultat at du begynte å tvile på deg selv og din egen magefølelse- var riktig. Nå angrer han som en hund, både på det han gjorde den gangen, og løgnen som han hold på så lenge.

Hvordan ville du ha reagert? Ville du engang ha vurdert å tilgi, eller ville du satt kroken på døra?

Ville det hatt noe å si om det var barn med i bildet?

[Amalie_85]

Hmmmm vanskelig å si!

Personlig hadde jeg vel følt at jeg var feil kvinne for han. For jeg tror ikke jeg hadde klart å gå gjennom det å vite at han flørter med andre. Uansett om jeg hadde blitt betatt av en annen eller ikke. Det er litt vanskelig og utenkelig egentlig fordi jeg har det så bra i forholdet jeg er i nå, men jeg tror jeg hadde kasta han på dør hvertfall i noen dager fordi jeg tror jeg hadde blitt helt knekt.

Men hadde kanskje vært villig til å gå i terapi eller noe sammen for å prøve å redde det. Uansett om det er barn i bildet eller ikke.

[Gjest Bellatrix]

Nå ser jeg ikke noe galt i at han har kontakt med andre jenter i seg selv, men om han hadde skjult det hadde jeg kanskje begynt å lure på om det var mer enn vanlig vennskapelig kontakt det var snakk om. Den som skjuler noe har en grunn til at han skjuler det, tenker jeg ofte.

Så hvis jeg ble betatt av en fyr, men prøvde å komme meg gjennom det på en ryddig måte, mens mannen min hadde faktisk vært utro, da tror jeg det hadde vært kroken på døra. Jeg synes forsåvidt det er verre med utroskap som holdes skjult enn at man forteller at man har vært utro. Når man forteller om det til partneren, oppfatter i hvert fall jeg det, som at man vet at man har gjort noe dumt og angrer. Kanskje. Jeg vet ikke. Det er umulig å vite hvordan man ville reagert i en hypotetisk situasjon.

[Gjest =tentacle=]

Jeg skjønner ikke helt når magefølelsen er god eller dårlig i historien din.

Å lyve i en konfrontasjon som den over, er veldig alvorlig i mine øyne. Verre enn nettflørtingen i seg selv. Kvinnen i historien har fått rokket sin trygghet på forholdet, og har stort behov for å få oversikt over hva som har skjedd, hvorfor og hva det betyr for forholdet. Hun har det vondt med usikkerheten, og da må han møte henne på det, ikke lyve for å dekke seg selv.

Jeg kunne tilgitt, og kanskje godtatt, en viss nettflørting, men da må det være åpent og godt forklart slik at jeg var trygg på at det ikke var en alvorlig trussel.

Å ha ansvar for barn gjør en slik situasjon mer kompleks, jeg tror det kan slå begge veier. Jeg ville nok tålt mye mer av type kjede seg i forholdet, spenningen borte, følelsene lunkne osv. Men det at partner er pålitelig, blir faktisk viktigere. Har jeg barn vil jeg heller skille meg under kontrollerte forhold enn å hele tiden risikere at han kan ha pakket sakene sine og reist til en annen når jeg kommer hjem fra jobb Da må jeg kunne stole på at han ivaretar ungenes behov for forutsigbarhet og trygghet over livssituasjonen sin, og jeg hadde selv blitt en dårligere mor hvis jeg skulle gå og vente på nye avsløringer og brudd hele tiden.

[Nabodama]

Har vært i en lignende situasjon selv, men valgte å fortsette med ham. Dette fordi det er flere år siden det hendte, og mye er forandret i løpet av disse årene.

Hvis du vet at dette er noe han gjorde i den ene perioden, men ikke senere, ville nok jeg vurdert å fortsette og tilgi.

I et forhold er man to mennesker, med både gode sider og svakheter. Mennesker gjør feil, og det bør det være rom for i et forhold.

At han ikke innrømte det, er ikke bra, men han var nok livredd for å miste deg.

Alle forhold har sine oppturer og nedturer, kanskje han/dere var i en nedtur da han gjorde dette. Det unnskylder ham ikke, men er ikke kommunikasjonen helt bra i en sånn periode, er nok mange mer tilbøyelig til å søke ut enn ellers.