Elskerinne er blitt nr. 1

[Gjest Trengerenpuff]

Jeg håper jeg kan få noen svar fra noen som har vært eller er i samme situasjon som meg.

Jeg var tidligere elskerinne og er nå nr 1 for han. Han gikk fra kona si og kom til meg. Han har voksne barn og små barnebarn.

Han har noen nedturer. Ikke så mange ennå, det er ca to mnd siden han gikk. Men han var forberedt på en kamp med eksen. Men hun har ikke gitt han det. Hun sender han ørten meldinger for dagen om at hun savner han og ber om unnskyldning for alt det vonde hun har gjort mot han og ber han om å komme tilbake. Det må legges til at hun er totalt avhengig av han på det økonomiske plan og ellers. Hun har ikke sjangs til å komme seg steder osv uten hans hjelp. Hun bruker hans samvittighet mot han med unger og barnebarn, og det funker. Min kjære er bygget opp av dårlig samvittighet og har alltid vært det.

Barna hans er glade for at han har flyttet. Barnebarna skjønner ikke hvorfor han ikke har med seg bestemor lenger når han kommer på besøk. Han sliter med dette og blir lei seg.

Skjønner at han sliter og lurer på hvordan jeg skal takle dette. Noen som har råd til hva jeg bør gjøre? Han er ikke flink til å snakke om hvordan han har det, så jeg vet ikke helt hva han tenker. Han sa at han ikke var sikker på om han kunne la være å gå tilbake fordi han følte at han splittet hele familien sin og ødela for alle når han gikk. Logisk når barna er store og kjerringen har vært helt syk i hodet hele livet mot de alle? Nei, men det hjelper ikke meg. Er livredd for å miste han, han er min store kjærlighet. Han sier at han har det helt fantastisk sammen med meg, men at han ikke vet om han orker det han gjør mot sin familie. (barna vil nok ikke at han skal flytte tilbake, de synes det var bra han gikk)

Noen som har noen råd til meg? Vet at jeg vil gjøre alt for at han skal få det bra og at han blir hos meg. Men vet ikke om det er best å bare la han sloss for seg selv, eller si noe eller gjør noe eller hvordan jeg skal takle dette.

[gompen]

Det tar vel tid for han å bli vant med en ny hverdag, det har tross alt bare gått 2mnd. Jeg synes du burde la han få mer tid på seg til å tenke gjennom ting, kanskje han oppdager selv at han gjorde rett i å gå.

Forøvrig synes jeg han burde kjempe denne kampen selv. Såklart du kan støtte ham, men husk at det han selv er ansvarlig for at han har det bra, ikke du.

Håper det ordner seg!

[Gjest =tentacle=]

Jeg har ikke flere generasjoner etter meg, men jeg ser det som fullt forståelig at ansvarsfølelsen overfor dem kan være større enn ønsket om å ha det best mulig selv. Det må han finne ut av selv. Likevel, jeg tror nok jeg ville snakket med ham hvis ekskona faktisk manipulerer ham veldig mye og han var lett å styre med dårlig samvittighet. Ikke noe mer enn å oppmuntre ham til å gjøre opp sine egne meninger om hva som er rimelig å forvente av en voksen kvinne i forhold til å ta ansvar for seg selv og sitt liv, og om det virkelig er en plikt for ham å ordne opp i alt hun ikke gjør selv. Kanskje kommer han frem til at det kan være vel så bra at hun kan få en push til å komme seg ut av sin tillærte hjelpeløshet og manipulasjon av andre som eneste måte å få til det hun vil i livet på?

[Gjest Trengerenpuff]

Tusen takk for svar begge to.

Snakket med han på tlf nå, og han har det ikke særlig bra. Skulle ønske jeg kunne rappe fra den damen tlf så han kunne få litt fred til å finne ut hvordan ting skal være. Jeg må vel bare ta tiden til hjelp, men lurer på om jeg skal snakke til han eller ikke. Redd for å støte han fra meg om jeg maser for mye og redd for at han skal gå om jeg ikke drar litt i min retning.