Sjalusi

[i 30årene]

Jeg leste innlegget som stod om sjalusi på kvinneguiden.

Jeg lever i ett forhold hvor partnern min er ekstremt sjalu. Det går faktisk under sykelig sjalusi. Jeg kjenner meg igjen. Partneren skal bestemme hvem som er mine venner og ikke. Hvor jeg får lov og gå og ikke, hvem jeg kan snakke med og ikke. Selv skal den jeg lever med ha egne regler. Vi har bodd sammen i 5 år og mine venner som ikke vet halvparten av det som foregår i forholdet, har bedt meg flere ganger om å bryte forholdet. Men jeg klarer ikke. Jeg klandrer ikke meg selv på den måten at jeg tror det er jeg som har skylden. Det er ikke derfor jeg ikke har gått. Men jeg synes dette er bedre enn å være alene. Jeg har spurt meg selv flere ganger hva som holder meg igjen, og kommer bare fram til at dette er bedre enn å være alene. Det ligger heller ikke noe økonomisk bak. Jeg vet det høres sinnsykt ut, men slike forhold kan bli avhengighetsforhold... Det jeg vil fram til er at jeg skjønner veldig godt andre som er i ligneden forhold som meg selv. Man vil ikke ut, men man heller dele den man bor sammen med den slemme vennen "sykelig sjalusi. Det er vanskelig å komme ut, hodet har skjønt det for lenge siden, men ikke hjerte

[Gjest =tentacle=]

Å gå er ikke det eneste alternativet til å fortsette forholdet. Med f.eks kognitiv terapi kan partneren din lære seg å ikke måtte kontrollere alt du gjør, uten å bli spist opp av mistenksomhet og sjalusi.

[i 30årene]

Å gå er ikke det eneste alternativet til å fortsette forholdet. Med f.eks kognitiv terapi kan partneren din lære seg å ikke måtte kontrollere alt du gjør, uten å bli spist opp av mistenksomhet og sjalusi.

←

Til Tentacle; sambon vil ikke i terapi. Det er jeg som har feilen, som skjeller og smeller. Men det er fordi jeg blir overvåket, spionert på og satt til veggs. Jeg skal helst ikke gå ut av døra alene.Jeg har guttevenner, men min sambo vet ikke det. Jeg kan ikke fortelle han det. Da får jeg beskjed om at forholdet er slutt. Men forholdet vårt er slutt annen hver dag, hvis jeg ikke adlyder sambon. Jeg har en kamerat som er ute å reiser. Han leier ut leiligheten sin og jeg ble spurt om å passe på den for han mens han er borte. Jeg sa ja,men min sambo vet ingenting om verken kameraten eller leiligheten. I hvert fall, leietager trengte hjelp i leiligheten og jeg trengte å ha med en fagperson, så jeg tok med meg en rørlegger som er kameraten til kameraten min. I bilen på vei opp i leiligheten blir jeg gjenkjent av en kamerat av min sambo. Kameraten til sambon så det satt en mann ved siden av meg i bilen og ringte rett opp til min sambo. Du kan jo tenke deg hva slags leven det ble da jeg kom hjem. Det første min sambo sa var; det er slutt du skal ut. Han ville aldri akseptert at jeg har guttekompiser og jeg kan ikke fortelle det i frykt for at han truer med brudd. Når det er sagt, det gjør han jo uansett.

[Frk Johansen]

Har du virkelig ork til å leve slik resten av livet? Er det ikke bedre om du finner en som elsker deg for den du er, men guttevenner og andre venner? Uff synes synd på deg jeg, selv om du sier du er avhengig så skjønner jeg det rett og slett ikke. Hva om dere får barn, hvordan blir dagene med samboeren din da mon tro?

Samboeren din har et virkelig stort problem som ikke vil i terapi, hva om du flytter, vil han endre seg da mon tro?

[Gjest =tentacle=]

Til Tentacle; sambon vil ikke i terapi. Det er jeg som har feilen, som skjeller og smeller. Men det er fordi jeg blir overvåket, spionert på og satt til veggs. Jeg skal helst ikke gå ut av døra alene.Jeg har guttevenner, men min sambo vet ikke det. Jeg kan ikke fortelle han det. Da får jeg beskjed om at forholdet er slutt. Men forholdet vårt er slutt annen hver dag, hvis jeg ikke adlyder sambon. Jeg har en kamerat som er ute å reiser. Han leier ut leiligheten sin og jeg ble spurt om å passe på den for han mens han er borte. Jeg sa ja,men min sambo vet ingenting om verken kameraten eller leiligheten. I hvert fall, leietager trengte hjelp i leiligheten og jeg trengte å ha med en fagperson, så jeg tok med meg en rørlegger som er kameraten til kameraten min. I bilen på vei opp i leiligheten blir jeg gjenkjent av en kamerat av min sambo. Kameraten til sambon så det satt en mann ved siden av meg i bilen og ringte rett opp til min sambo. Du kan jo tenke deg hva slags leven det ble da jeg kom hjem. Det første min sambo sa var; det er slutt du skal ut. Han ville aldri akseptert at jeg har guttekompiser og jeg kan ikke fortelle det i frykt for at han truer med brudd. Når det er sagt, det gjør han jo uansett.

←

Selvsagt vil han ikke i terapi, det han vil er jo å fortsette å kontrollere deg. Å bli normal er jo å akseptere at det alltid vil finnes en liten sjanse for at du finner på noe tull, uten at han går fra konseptene likevel.

Les boken "Sjef i eget liv" av en som heter Wilhelmsen. Den handler om kognitiv terapi, og har med et eget eksempel om å legge vekk sine egne sykelig sjalu holdninger. Da får du litt peiling på metoden.

Problemet deres vil ikke gå vekk med det første, så du har jo tid på deg til å sette deg inn i hva som finnes av hjelp å få.

Du kan overtale ham til å søke hjelp med hensyn til at han skal få det bedre, og at forholdet skal bli bedre, eller du kan presse ham. Noen trenger et skikkelig spark bak, enten søker du hjelp, eller så går jeg.

[i 30årene]

Til Tentacle: jeg har prøvd alt. Jeg har sagt jeg skal høre på han, gjøre akkurat det han vil osv. Jeg er ikke dum og har ikke ment dette bokstavelig. Dette har jeg bare sagt i kampenshete for å få husfred.Jeg har sagt til han at han må slutte å kontrollere meg, spionere på meg og straffe meg som en ulydig hund. Til det svarer han; mener du det du sier nå? Hvis du gjør det, må du finne deg en ny samboer. Jeg er ikke sjalu, sier han.

Til Frk Johansen; å være i ett forhold som er destruktivt er for uteforstående som ikke har vært bort i det selv, komplett umulig å forstå. Jeg skjønner det ikke helt selv. Han har barn fra før og jeg har barn fra tidligere. Vi kommer aldri til å få barn, er du gal....Jeg har ikke blitt fullstendig blottet for fornuft. Om jeg sier jeg skal gå, lar han meg gå. Jeg vil egentlig at han skal forandre seg......Håp kan flytte fjell?

[Gjest Gjest]

Du kan ikke forandre han. Det eneste du kan er å velge om du blir eller får fra han. Jeg synes det er dumt av deg å holde dine mannlige venner og omgang med dem skjult for han. Det gjør han jo enda mer mistenksom men du har kanskje prøvd det motsatte også?

[i 30årene]

Til gjesten som synes det er ille av meg å holde mannlige venner skjult.....

Du legger ordene i minn munn. Så klart har jeg prøvd det motsatte også. Det ble bare spetakkel. Han tok telefonen da de ringte og ba dem dra til helvete. Selv skal han ha lov til å ha kontakt med hvem han vil av det motsatte kjønn. Det bestemmer ikke jeg, har jeg fått beskjed om. Han er sammen med hvem han vil, når han vil. Jeg skal ikke legge meg opp idet. For å si det mildt; det bryr meg ikke. Jeg konfronterer han med sine egne regler når han prøver å sette egne grenser og regler for meg. Jeg fikk alltid ett ultimatum av han; hvis du skal være sammen med meg kutter du ut kontakten med guttevennene dine. Hvis jeg får høre at du fortsatt har kontakt med dem, er det slutt. Husk; i følge han selv, har han ingen feil og mangler. Alt er min feil.

[gompen]

Har vært i et slikt forhold selv. X var ekstremt sjalu og kontrollerende. Han ble sjalu på både venniner og venner! Det var alltid masse bråk og beskyldninger om utroskap når jeg kom hjem etter å ha besøkt noen. Til slutt orket jeg ikke ha kontakt med noen.

Han hadde også regler som jeg skulle følge, men som ikke var gyldige for ham. O alt var min feil, det var jeg som hadde et problem, ikke han.

Vi var sammen i 3 år, og jeg kan love deg at ting ikke blir bedre!

Man kan desverre ikke forandre eller hjelpe noen som ikke selv innser at de har et problem.

[i 30årene]

Hei Gompen, det er kjempefint å få tilbakemelding fra deg. Det er nesten fælt å si det, men det er godt å høre at det finnes flere som har vært i samme situasjon. Jeg er også fullstendig klar over at situasjonen mest sannsynelig ikke vil bli bedre, men dessto verre. Jeg har faktisk veldig problemer med å tenke rasjonelt og tenke på mitt eget beste. Jeg er gla i han, men har 0 respekt. Dette er helt absurd og jeg vet det. Men de som sier "kom deg ut" så lett som ingenting har aldri vært i denne situasjonen. Jeg tror jeg har blitt rimelig nedkjørt, selv om jeg vet at det ikke er min feil han samboen er slik han er. Men det er min feil at jeg ikke har "vett " til å bryte. Kanskje jeg trenger faglig hjelp til å se hva jeg holder på med? En som jobber med ofre for ekskremt sjalu mennesker. Fikk du noe form for hjelp fra bekjente eller andre for å komme deg vekk eller klarte du det selv?

[Gjest =tentacle=]

Så lenge du lar deg styre av hans trusler om brudd, og han ikke innser at han har et problem, kan ingen hjelpe deg.

Jeg tolker deg som at han blir veldig vanskelig, men har ikke sett tegn til at han er voldelig eller farlig. Hans viktigste virkemiddel er å true med brudd.

Du er ikke avhengig av ham. Det kan føles slik, men det er tull. Jeg vet om damer som har vært totalt handicappet av angst og ikke kunne gjøre en flis uten at mannen var med og sørget for alt. Da mannen døde, trodde alle at damene ville gro fast i en hjelpeløs og passiv tilstand i hjemmet. Det skjedde ikke. De blomstret opp, og ble mer sosiale og aktive enn noen sinne. De klarte ikke fri seg fra rollen de hadde grodd inn i, men da "krykken" var borte, oppdaget de at bena bar dem likevel.

Det kan faktisk hende at du får det mye bedre uten den daglige dosen mistro, kontroll, forbud og påbud. At du klarer deg uten ham er i hvertfall sikkert.

Så, han sier han går fra deg hvis du ikke adlyder.

2 muligheter:

1. Han mener det.

Hva skal du egentlig med en mann som kun vil ha deg hvis han kan bestemme over alt du gjør? Hvor er hans kjærlighet og omtanke for at du skal ha det bra?

2. Han bløffer. Løskrutt gjør samme nytten som ekte vare, for du lar ham ikke ta konsekvensen av det han har sagt, eller forlanger at han eter sine ord. Det kan du gjøre, hvis du vil.

Han kan ikke behandle deg som sin eiendom på egen hånd, kun hvis du oppfører deg som hans eiendom. Veien til frihet, enten med ham eller uten ham, er å stå opp for deg selv og forlange den, og med det risikere at han ikke reagerer med å søke hjelp og bli kvitt sin sykelige sjalusi, men i stedet lar deg gå.

Du må bestemme deg for hva du vil.

Har han et alvorlig farlighetspotensiale, må du alliere deg med kjente og myndigheter slik at det kan gjøres på en trygg måte, men jeg tolker deg ikke slik at det er noe du frykter for.

[i 30årene]

Hei Tentacle! Stå opp for meg selv og forlange friheten? Forstår jeg deg rett hvis du mener jeg skal forholde meg rolig og "late" som om det er slutt eller skal jeg bare reise meg opp, flytte ut, og fortsette alene? Jeg er ett menneske som aldri går tilbake til gamle flammer. Men jeg har alltid vanskeligheter med brudd.

Jeg er inneforstått med de 2 alternativene dine. Han går i katagorien 2. Løskrutt. I håp om at jeg retter all oppmerksomheten mot han og legger fra meg både meg selv og mine interesser(venner osv).

Jeg er redd for brudd og han spiller helt klart på det. Det vet jeg. Men jeg hører jo ikke på han og gjør ikke det han sier jeg skal gjøre. Det er jo derfor det er mye bråk hjemme. I tillegg lyver jeg. Årsaken til det er å unngå "brudd"kommentaren og kjefting fordi jeg ikke gjør som han sier. Han har tatt meg i mange løgner og situasjonen forverres ytterligere på grunn av det. Jeg vet dette er uholdbart. Kanskje en psykolog kan hjelpe meg til å se at de forholdene jeg lever under ikke er bra og kanskje vedkommende kan hjelpe meg til å tenke "klart". Det er godt å få snakket om dette.....Hva synes du om det? Du høres ut som en saklig og oppegående menneske....

Jeg har ikke sluttet å leve fordi om jeg bor sammen med en sykelig. Men og måtte lyve fordi jeg vil være sammen med venner er jo for jævlig.

[Gjest =tentacle=]

Hei Tentacle! Stå opp for meg selv og forlange friheten? Forstår jeg deg rett hvis du mener jeg skal forholde meg rolig og "late" som om det er slutt eller skal jeg bare reise meg opp, flytte ut, og fortsette alene? Jeg er ett menneske som aldri går tilbake til gamle flammer. Men jeg har alltid vanskeligheter med brudd.

Jeg er inneforstått med de 2 alternativene dine. Han går i katagorien 2. Løskrutt. I håp om at jeg retter all oppmerksomheten mot han og legger fra meg både meg selv og mine interesser(venner osv).

Jeg er redd for brudd og han spiller helt klart på det. Det vet jeg. Men jeg hører jo ikke på han og gjør ikke det han sier jeg skal gjøre. Det er jo derfor det er mye bråk hjemme. I tillegg lyver jeg. Årsaken til det er å unngå "brudd"kommentaren og kjefting fordi jeg ikke gjør som han sier. Han har tatt meg i mange løgner og situasjonen forverres ytterligere på grunn av det. Jeg vet dette er uholdbart. Kanskje en psykolog kan hjelpe meg til å se at de forholdene jeg lever under ikke er bra og kanskje vedkommende kan hjelpe meg til å tenke "klart". Det er godt å få snakket om dette.....Hva synes du om det? Du høres ut som en saklig og oppegående menneske....

Jeg har ikke sluttet å leve fordi om jeg bor sammen med en sykelig. Men og måtte lyve fordi jeg vil være sammen med venner er jo for jævlig.

←

Du kan godt snakke med legen din om psykolog, hvis du føler at du har mentale sperrer mot å komme videre. Det er ofte en del ventetid hvis du ikke har så mye penger at det er greit å legge ut for en privat en (gjerne 500-600 kr timen). Ellers kan også venner og familie hjelpe deg å rydde tankene og være diskusjonspartnere mot en løsning. Du sier at de ikke vet halvparten av hva som foregår, hvorfor ikke betro deg til en eller to som du kan stole på? Skjuler du det for å beskytte ham, eller for å ikke stå frem med hva du lever under?

Jeg mener ikke at du skal late som det er slutt. Jeg mener at når dette sliter på deg, gjør hver sosial ting til et ork og forandrer ditt syn på hva som er ok å finne seg i og påvirker deg til å tro at du er avhengig og ikke kan takle et liv uten ham, så er det alvorlig. Jeg anbefaler deg at du jobber deg frem mot et punkt hvor du med støtte fra venner kan stille et reelt ultimatum. Altså at du gjennomfører bruddet hvis han ikke tar det 100% på alvor og jobber (med fagfolk, ikke bare tomme forsikringer) for å forandre seg. Slik det er nå, ignorerer han bare protestene dine, for han føler han har makt over deg, og han gir ikke uttrykk for et fnugg av selvinnsikt og selvkritikk for at han pålegger deg hårreisende restriksjoner. Da tror jeg han må få en advarsel som det er hold i, og ikke få en haug med svake trusler og nye sjanser.

Husk at han gjerne bløffer når han truer med brudd, og det vil han gjerne tro at du også gjør hvis du sier fra. Det er ikke usannsynlig at han knekker og vil ha deg tilbake hvis du gjør dette og han først spiller tøff. I så fall må du ikke vurdere å gi ham en ny sjanse før han reelt har tatt tak i tingene.

[i 30årene]

Det er 3 grunner til at mine venner og familie ikke vet alt.

1)Jeg skammer meg som lever under slike forhold

2)De vil be meg gå umiddelbart

3)De vil dømme meg

Det går i rykk og napp. Noen dager er helt rolig, såfremt jeg er hjemme eller er sammen med han hele tiden. De dagene som ikke er rolig er når jeg har vært ute og drukket kaffe, tatt en øl eller lignende med en kompis. Jeg har sagt til han at jeg skal ut med venninner og han har gjennom sine egne venner blitt forfalt at de har observert meg sammen med en annen mann. Dette er ett av mange scenarioer.

[Frk Johansen]

KJære deg

Mange blir i dårlige forhold nettopp fordi de frykter at familien vil dømme, men min erfaring er nettopp det motsatte. De har sett endel og de vil vel tro deg på det du sier! Jeg håper og tror du vil få masse støtte fra familien din, det er min erfaring når alt kommer til alt.