Hjelp til tennåring

[Gjest Gjest nå]

Jeg prøver å søke råd her inne før jeg må jobbe vidre med denne saken. Min datter er snart 18 år og har grodd fast inne på rommet sitt. Sier selv at hun ikke klarer å motivere seg til å komme igang igjen!

Det hører til historien at hun ble mobbet i 5 år og jeg måtte flytte skole og bokommune på henne for at hun skulle komme seg gjennom 10 klasse. Siden da har hun prøvd seg på praksisplass og skolegang, men ikke klart å komme seg opp eller motivere seg for å klare dette.

Jeg innser at jenta behøver profisjonell hjelp, men hvor skal jeg henvende meg? Hun skremte vannet av meg i går når hun fortalte at hun var så deppa at hun "nesten" vurderte selvmord!

Tar imot tips og råd med åpne armer, men vær så snill å ikke tull bort denne tråden!

Hilsen

fast bruker.

[la Flaca]

Vet at det er mange her inne som har god greie på hvor du skal henvende deg for å få hjelp, så det legger jeg meg ikke borti. Men jeg har noen tanker om hva hun kunne nytt godt av før hjelpeapparatet evt. settes i sving.

Men kan du snakke med henne? Når du gjennom, eller stenger hun deg ute? Har hun noe å gå til om dagen? Det kan være en fin begynnelse.

Hadde hun vært jenta mi hadde jeg prøvd å sette i gang en liten gnist i henne. Drømme meg litt bort sammen med henne og fantasert om hva hun har lyst til å gjøre her i livet. Har hun lyst til å reise? Hva kunne hun tenkt seg å bruke dagene til og jobbe med, hvis hun kunne velge på øverste hylle? Men det forutsetter at hun er interessert i å snakke med deg.

Hva med å ta henne med på en annerledes opplevelse, for å få henne til å komme ut av boblen sin? En ferie eller noe hun har lyst til. Ridning, hoppe i fallskjerm. Høres kanskje banalt ut, men noen ganger kan små ting gjøre at man kommer inn i et nytt tankesett.

Kan nevne at da jeg var 18 spurte mamma om jeg hadde behov for å snakke med en psykolog. Årene som fulgte sier meg at jeg absolutt hadde det, men jeg var ikke klar for å åpne meg for et sånt opplegg. Men hadde mamma gitt meg muligheten til å bruke henne som en støtte, venn og "hobbypsykolog" hadde det hjulpet meg enormt. Det jeg prøver å si er at det kan være vanskelig å bli konfrontert med at man "trenger hjelp" i den alderen. Noen ganger når man lenger ved å bruke de ressursene man har som forelder og medmenneske. Selv om det ene ikke nødvendigvis utelukker det andre.

[Gjest Gjest]

Oi. Jeg vet ikke om jeg har kompetanse til å svare på dette. Hun går altså ikke i skole lenger? Hun er ikke 18 enda? Dersom hun er i skole har de vel rådgivingstjenester for dette som du kan kontakte.

Jeg ville kontaktet PPT i kommunen deres. De vil nok kunne gi råd om hvor du kan henvende deg. Det som er dumt er at hun snart er 18 for ordningene er mye bedre når man faller inn under baren og ungdmspsykiatrien, i alle fall i den kommunen jeg bor.

Du kan også kontakte lege sammen med henne og søke om psykolog. Da kan eventuellt du bli med henne til legen å snakke om hva du mener om situasjonen, deretter ka du gå ut slik at hun selv kan fortelle. Da får dere begge med info i henvendelsen til psykolog og dette er bra. Det er mye mulig medisinering vil ære aktuellt.

Det er mulig din kommune har gratis tilbud til psykiatriske sykepleiere el. som hun eventuellt kan få mulighet til å benytte seg av mens dere står i kø til offentlig psykolog, eller privat med driftsavtale. Muligheten til å søke privat forekommer også dersom dere har anledning til dette økonomisk.

Det viktigste er at dere tar tak i dette med en gang. Det er mulig hun selv ikke er motivert til dette, men så lenge hun enda er under 18 har du mulighet til å presse mer på, så det er verdt å skynde seg litt.

Hun sier hun nesten vurderer selvmord, og jeg kan anta at du kan slappe litt av på akkurat dette så lenge hun gir beskejd, fordi det viser at hun faktisk søker oppmerksomhet rundt problemet og det er positivt. Jeg sier ikke at du ikke skal vurdere faren som reel! Men det at hun gir beskjed viser at hun ønsker å innvolvere dere, og da er nok ikke faren akutt ENDA. .

Jeg ønsker deg så mye lykke til. Jeg har selv en del erfaring med dette(men er ikke mor selv) og vet at veien kan være tung, og at en sorg vil følge. men så lenge hun ahr tatt kontakt med deg og sier hvordan hun har det er det gode håp! Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg flere gode og trøstende ord, men desverre har jeg ikke så mange. Det eneste jeg kan si er at jeg har stor medfølelse for deg, og håper at ting snart går bedre.

Dersom du merker at hun begynner å få rare tenker og vrangforestillinger som ikke har rot i virkeligheten, ikke tar vare på seg selv (i hennholdl til hygiene, selvskading osv) halisunerer, eller gjør andre litt snodige ting som dere ikke helt klarer forstå bør du ta kontakt med lege og vurdere en inlegging. Her vil hun mulgens kjappere komme i kontakt med psykolog/psykiater og forhåpentligvis kan dere begge komme i kontakt med behandling og pårørendegrupper via ungdomspsyk.

Jeg vil også påpeke at det er viktig at du står på dine krav og får skikkelig informasjon om hvilke tilbud som finnes. Ofte finnes deg grupper, seminar og lignende for pårørende, men det er ikke alltid leger/sykehus er flinke til å gi beskjed om dette. Let etter prosjyrer i gangene hos lege/sykehus, sosialkontro etc, her finner du ofte gjemt informasjon.

[liv]

kontakt legen hennes og få henvisning til BUP, Barne og ungdomsspykiatrisk., Høres ut som jenta di har fått en depresjon og det er viktig å ta tak i så fort som mulig!

[Gjest Gjest]

PPT behandler ikke. Få fastlegen til å henvise til BUP, det er rett sted så lenge hun er under 18. Ettersom hun er så gammel, er det mulig legen heller vil henvise til voksenpsykiatrien, men det er mye vanskeligere å få hjelp der og lengre køer enn i barne- og ungdomspsykiatrien. Da ville jeg heller bedt om en henvisnning til en privatpraktiserende psykolog eller psykiater. Kan hende fastlegen også er god å snakke med sånn i en startfase...., mens man evt venter på hjelp fra spesialist.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Det er lenger tid hos voksenpsykiatrien, men de prioriterer ungdom. Det er vanskelig å være pårørende. Jeg fikk angst da jeg var 18 og fikk time hos psykolog, men det eneste jeg ville ha var piller jeg kunne ruse meg på selv om jeg hadde psykiske problemer. Det er positivt at hun ikke ruser seg.

Snakk med henne om mobbingen. Fortell at det aldri var hennes feil. Hvis hun er deprimert nå, er det viktig hvis hun vil prøve å ta små skritt f.eks. gå en liten tur eller dra bort en helg men ikke press henne. Ingen her kan si om hun er deprimert eller hva som plager henne.

Er man deprimert, kan det være vanskelig å åpne seg og snakke om det.

[Gjest Hege]

Jeg ble fryst ut under hele oppveksten og hadde ingen venner. Jeg fikk venner på vgs og begynte så vidt å snakke litt om utfrysingen. Da jeg var 20 og studerte fikk jeg en mild depresjon som gjorde meg tiltaksløs, godterispisende, tv-glanende og innesluttet i over et halvt år. Jeg har senere koplet denne depresjonen opp mot utfrysingen og har lært å snakke om det jeg har opplevd. Jo flere jeg forteller det til (og jeg har bare fortalt det til folk jeg stoler på), jo lettere blir byrden. Jeg har aldri snakket med foreldrene mine om utfrysingen, selv om de visste om den og gjorde sitt beste.

Jeg har dessverre ingen faglige råd å komme med. Men for meg har det hjulpet å snakke med mennesker jeg stoler på. Kunne skjelle ut mobberne, gråte litt og bli forsikret om vennskap og at jeg er verdt noe. Få datteren din til å snakke med noen empatiske mennesker, deg, venninner eller hvem som helst. Det viktige er at de lytter, får henne til å tømme seg litt og avslutter med en stor, trygg klem.

Lykke til, både du og datteren din! Dette er ikke lett, men ikke faen om mobberne skal vinne!

[Sidsel]

Hva med et år på folkehøgskole? Det vil sikkert vær deilig for henne med nye omgivelser, og på folkehøgskole får hun god mulighet til å få gode venner. Dessuten er det ikke så farlig om man ikke er motivert til å jobbe med skolen, for det meste man gjør på folkehøgskoe er jo bare for gøy.

[Gjest Gjest]

Kan nevne at da jeg var 18 spurte mamma om jeg hadde behov for å snakke med en psykolog. Årene som fulgte sier meg at jeg absolutt hadde det, men jeg var ikke klar for å åpne meg for et sånt opplegg. Men hadde mamma gitt meg muligheten til å bruke henne som en støtte, venn og "hobbypsykolog" hadde det hjulpet meg enormt. Det jeg prøver å si er at det kan være vanskelig å bli konfrontert med at man "trenger hjelp" i den alderen. Noen ganger når man lenger ved å bruke de ressursene man har som forelder og medmenneske. Selv om det ene ikke nødvendigvis utelukker det andre.

←

Jenta er ennå ikke 18, og har dermed krav på behandling ved BUP. Her tilbys det familieterapi, noe som hjelper foreldre til å hjelpe sine barn.

Jeg syns det er bra at TS spør om råd, og dermed innser at de trenger hjelp utenfra.

[Gjest Gjest]

Kjenner meg godt igjen i den situasjonen der, men da som datter.

Det som var av kontakt fra BUP/PPT oppfattet jeg kun som negativt, men det tror jeg har mye med at det ble svært tvangspreget (“du er ikke fylt 18, kom deg av gårde”). Er hun motivert for det, og hun godtar det, så tviler jeg ikke på at det kan være positivt.

Men det som berget meg var faktisk Internett. Leste mye, skrev mye innlegg, og kom i kontakt med mennesker som hadde hatt mye de samme livsopplevelsene. Hadde jeg vært friskere hadde jeg antakeligvis hatt nytte av folkehøyskole, interrail el.

[gompen]

Jeg anbefaler deg å kontakte fastlegen hennes så fort som mulig. Fortell som det er, at hun har selvmordstanker og depresjon. Fastlegen vil da henvise til riktig instans, som kan være BUP, poliklinikk, privatpraktiserende psykolog o.l. Har man selvmordstanker så er de pliktig til å gi hjelp fort. I mellomtiden kan hun gå til samtaler hos fastlege.

Synes forøvrig det ikke er en god ide å leke hobbypsykolog for henne, hun trenger profesjonell hjelp fra folk som har greie på dette. Tror nok hun er villig til å få hjelp, hennes utsagn om selvmord tyder på at hun roper om hjelp.

lykke til

[Gjest silke og suus]

hei

Vanskelig situasjon. Utrolig tungt å se sin datter ha det så vondt kan jeg tenke meg..

Alle kommuner skal ha tilbud til folk med psykiske vansker. Dette skal være et lavterskeltilbud, dvs uten noe særlig ventetid og ofte uten hensvisning. De vil kunne være en hjelp og støtte mens en evt søknad til BUP eller voksenpsykiatrien behandles. Faslegen bør uansett vite om tilbud i din kommune, så jeg anbefaler deg å ta kontakt gjennom han/hun.

Ellers er det nok bra for din datter å vite at hun har deg der og det er som sagt før i tråden et godt tegn at hun klarer å si at hun har selvmordstanker. Avtal med henne at hun skal komme til deg når hun får de tankene så hun ikke sitter alene med de.

Du kan for å få råd og støtte ta kontakt med foreningen Voksne for barn, der det sitter folk med kompetanse på barn og unges psykiske helse. Deres hjelpetelefon: 81003940.

Håper noe av det kan være til hjelp

Ønsker deg lykke til videre